RG-1995-1259

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-05-15
Publisert:	RG-1995-1259 (208-95)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 92-1381-1087 - Frostating lagmannsrett LF-1994-00435 A. (Se RG-1995-1259).
Parter:	Ankende part: 1. Bindalslaks AS, 8930 Bindalseidet. 2. Damfisk Settefisk AS, 7940 Ottersøy. 3. Herøy Lakseoppdrett AL, 8850 Herøy. 4. Norfarm AS KS - dets konkursbo v/advokat Dag Christiansen, 7800 Namsos. 5. Nærøy Fiskeoppdrett AS, 7950 Abelvær. 6. AS Refsnes Fiskeindustri, 7177 Revsnes. 7. Val Landbruksskole. 7953 Strand i Namdal. (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt AS v/advokat Terje Skjønhals, Trondheim.) Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Carl R. Heber, Oslo.)
Forfatter:	1. Lagmann Hans Flock, formann. 2. Lagdommer Nina Mår Tapper. 3. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §68, Avtaleloven (1918) §36, Forretningsbankloven (1961) §18, §5-1, Kjøpsloven (1988) §54

Saken gjelder spørsmålet om en banks betalingsansvar direkte overfor bankkundens leverandører, prinsipalt på løftegrunnlag, subsidiært på grunnlag av erstatning.

Norfood Group AS, heretter NFG, ble etablert i 1981, som et salg- og eksportselskap for fiskeoppdrettere i MidtNorge. Med unntak av Bindalslaks AS var de ankende parter på tidspunktet for saksanlegget aksjonærer i selskapet. Siden starten har NFG vært kunde i Christiania Bank og Kreditkasse, heretter banken.

Fra 1989 drev NFG med underskudd og pr. 31. desember 1989 måtte egenkapitalen i selskapet anses for tapt. Underskuddet i selskapet økte, og den negative egenkapitalen pr. 31. desember 1990 var på i overkant av 9 millioner kroner. Høsten 1990 vurderte selskapets styre å bringe driften til opphør, men valgte å fortsette etter at slik avtale ble inngått med banken den 29. oktober 1990:

1. Kreditkassen garanterer at finanskostnadene til enhver tid ikke skal overstige et beløp som tilsvarer en forrentning på 12% av en kreditramme på kr 20000000,-. (Månedlige finanskostnader skal således ikke overstige kr 200000,-.)

2. Avtalen betinger at man følger de forutsetninger som er nedfelt i handlingsplanen med budsjett pr. 25. oktober 1990 - hva angår produksjonsvolum forutsetter 5000 tonn pr. år.

Ved økning av kreditrammen forutsettes en tilsvarende forholdsmessig økning av finanskostnadene.

3. Avtalen forutsetter at fortsatt drift i selskapet ikke forverrer selskapets totale økonomiske situasjon. Kredittbetingelsene skal under enhver omstendighet tas opp til ny vurdering pr. 31. janauar 1991.

4. Såfremt resultater nedfelt i handlingsplan med budsjett pr. 25. oktober 1990 ikke oppnås, forplikter styret seg til å anbefale en løsning hvor banken som hovedkreditor og panthaver får avgjørende innflytelse på selskapets videre skjebne, eksempelvis ved anbefale tiltransport av 90% av aksjene i selskapet.

5. Ovennevnte kredittbetingelser trer i kraft med virkning fra 1. november 1990.

Frem til høsten 1991 hadde Fiskeoppdretternes Salgslag, herretter FOS, monopol på all førstehåndsomsetning av oppdrettsfisk. FOS solgte utelukkende fisk til kjøpere som kunne stille bankgaranti for leveransen. Den 18. oktober 1989 stilte banken en garanti overfor FOS for NFG's kjøp av fisk, stor 20 millioner kroner. Garantien ble redusert til 16 millioner ved ny garanti av 27. april 1990.

Etter fast praksis inngikk NFG avtale om kjøp fra den enkelte oppdretter, mens oppgjøret gikk gjennom FOS.

Oppgjørsrutinene ble endret høsten 1991, og ved brev fra FOS den 30. oktober 1991 ble alle oppdrettere og godkjente kjøpere informert om at kjøper var ansvarlig for riktig oppgjør til oppdretterne. Oppgjør skulle fra 28. oktober s.å. ikke lenger finne sted gjennom FOS, men direkte fra kjøper til oppdretter.

NFG hadde styremøte i selskapet den 9. desember 1991. Fra møtet er bl.a følgende protokollert:

"Drift skjer i forståelse med hovedkreditor og ikke på andre kreditorers bekostning i normal forstand. Bankens representant bekreftet at dette også er bankens oppfatning."

Den 12. desember 1991 sa banken overfor NFG opp engasjementet med øyeblikkelig virkning. Over selskapets driftskreditt utbetalte banken alle fordringer hvor selskapet hadde anmodet om utbetaling innen 12. desember 1991 kl. 15.30. Betalingsanmodninger etter dette tidspunkt ble avvist.

Bindalslaks AS, Damfisk Settefisk AS, Herøy Lakseoppdrett AL, Norfarm AS, Nærøy Fiskeoppdrett AS, AS Refsnes Fiskeindustri og Val Landbruksskole hadde i perioden fra slutten av oktober 1991 til 12. desember 1991 levert oppdrettsfisk til NFG. Fisken var bare delvis betalt på oppsigelsestidspunktet, og betalingsanmodning var heller ikke innkommet banken innen fristen, 12. desember 1991 kl. 15.30. De syv, heretter kalt leverandørene, krevet betaling av banken. Banken avviste kravet og de syv reiste ved stevninger av 15. september 1992 og 13. september 1993 sak for Trondheim byrett mot banken med krav om betaling.

Sakene ble for byretten forent til felles behandling etter tvistemålsloven §68 nr. 2.

Trondheim byrett avsa den 28. april 1994 dom i saken med slik slutning:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Bindalslaks AS, Damfisk Settefisk AS, Norfarm AS KS - dets konkursbo ved advokat Dag Christiansen, Refsnes Fiskeindustri AS, Val Landbruksskole, Nærøy Fiskeoppdrett AS og Herøy Lakseoppdrett AL - solidarisk ansvarlig - dømmes til å betale saksomkostninger med kr 144400,- etthundreogførtifiretusenfirehundre kroner - til Christiania Bank og Kreditkasse innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse:"

Leverandørene har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Banken har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Trondheim den 20. - 24. mars 1995. Som partsrepresentant for Herøy Lakseoppdrett AL avga adm.direktør og styremedlem Steinar Furu forklaring, som partsrepresentant for Nærøy Fiskeoppdrett AS daglig leder og styremedlem Gunnar Dille, som partsrepresentant for AS Refsnes Fiskeindustri disponent Olaf Refsnes, som partsrepresentant for Bindalslaks AS disponent Bjørn BergHansen og for Val Landbruksskole prosjektleder og lektor Helge Kringstad. Det ble hørt 13 vitner hvorav 4 nye for lagmannsretten.

Saken står så vel i faktisk som i rettslig henseende i samme stilling som for byretten, dog har den ankende part for lagmannsretten frafalt enkelte rettslige anførsler. Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for byretten vises til byrettens dom. De ankende parter - leverandørene har i det vesentlige anført:

Banken har overfor styret i NFG avgitt et løfte om oppgjør for leveransene. Løftet tilsiktet å skape en rett ikke bare for NFG, men også for den enkelte leverandør. Den enkelte leverandør har følgelig krav på oppgjør fra banken etter reglene om tredjemannsløfter.

NFG vurderte å avvikle selskapet høsten 1990. For å hindre avvikling inngikk banken, som ikke så seg tjent med en slik utvikling, den avtale av 29. oktober 1990 som er gjengitt innledningsvis. Avtalen, spesielt punkt 4, forpliktet banken til å holde kreditten åpen inntil det forelå en avklaring med hensyn til spørsmålet om egenkapital og finansiering av denne. Ved punkt 4 i avtalen påtok banken seg dessuten et ansvar for å hjelpe selskapet til å løse den vanskelige egenkapitalsituasjonen. Ansvaret strakk seg utover bankens regulære ansvar for en hver bankkunde. Både selskapet og banken arbeidet på den tid med egenkapitalsituasjonen i NFG. Forskjellige alternativ ble vurdert, og selskapet la på sin side forholdene til rette for nedskrivning av aksjekapitalen med påfølgende kapitalutvidelse ved ny tegning av aksjer.

NFG fortsatte driften i tillit til og på bakgrunn av bankens løfte. Løftet forsikret selskapet om at videre drift skjedde i overenstemmelse med og etter avtale med banken, og ikke på andre kreditorers bekostning. At dette var selskapets holdning, kom jevnlig til uttrykk overfor banken, senest ved selskapets styremøte 9. desember 1991. Både soussjef Strøm og bedriftskonsulent Krogstad fra banken var tilstede på styremøtet. Hvis de to var uenige, eller hadde innvendinger mot at det alene var banken som skulle stå for risikoen ved driften, så måtte de sagt klart i fra. Styreprotokollen ble oversendt banken til orientering og banken burde i det minste ha reagert hvis de var uenig i selskapets oppfatning. NFG tilskrev banken både ved brev av 4. november 1991 og brev av 8. november 1991 og presiserte at videre drift måtte innebære en eller annen form for sikkerhet overfor produsentene, hvilket ikke ble imøtegått. Både NFG og leverandørene forutsatte at banken innesto for betaling så lenge det ble foretatt leveranser til NFG.

Styremedlemmer i NFG, som også var leverandører av fisk, leverte varer helt inntil oppsigelsen 12. desember 1991. Deres leveranse skulle med all tydelighet vise leverandørenes oppfatning av situasjonen. Det fremstår som åpenbart at fisk ikke ville blitt levert etter styremøte 9. desember 1991 hvis banken der hadde gitt uttrykk for at kredittene kunne bli sagt opp med øyeblikkelig virkning.

Subsidiært anføres at Herøy Laksoppdrett AL ved Steinar Furu, Nærøy Fiskeoppdrett AS ved Gunnar Dille og Damfisk Settefisk AS ved Håkon Holand fikk et direkte løfte fra banken på styremøte den 9. desember 1991. På direkte forespørsel svarte soussjef Strøm bekreftende på at leveransene ville bli betalt. Selv om soussjef Strøm ikke har fullmakt til å binde banken etter bankens interne fullmakter, må han anses legitimert overfor leverandørene.

Atter subsidiært påberopes erstatningsansvar basert på arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven §2-1. Banken er ansvarlig for anonyme og kumulative feil begått av bankens ansatte. Ved vurderingen av om noen av de ansatte har opptrått uaktsomt må en ta i betraktning bankens forhold til - og engasjement i - NFG fra våren 1990 til oppsigelsen i 1991.

Banken har i flere år bidratt til å finansiere et selskap som var sterkt underkapitalisert, og som hadde negativ egenkapital. Bankens finansiering har skapt en tillit til selskapets kredittverdighet som viste seg ubegrunnet. Banken har ved sin utstrakte kreditt skapt et inntrykk av at NFG var kredittverdig også i forhold til leverandørene. Leverandørene må kunne stole på bankens profesjonalitet og vurderingsevne. Når vurderingsevnen svikter, må banken ta ansvaret for sin mangelfulle håndtering av engasjementet. Det må for banken ha fremstått som åpenbart, senest i april 1991, at selskapet ikke kunne fortsette. Generelt må långiver ha et ansvar for ikke å finansiere underskuddsforetak, eller foretak som drives for kreditorenes regning. Hvis banken velger fortsatt finansiering, må den ta ansvaret også overfor de andre kreditorene. Ganske spesielt gjelder dette i denne saken hvor banken hadde overtatt risikoen for driften. For NFG var det en forutsetning at videre drift ikke gikk på de øvrige kreditorers bekostning. Banken var kjent med NFG's forutsetninger, og hadde akseptert dem.

Banken hadde påtatt seg et ansvar for engasjementet som oversteg bankens ansvar overfor en regulær bankkunde. Banken vurderte å gå inn i selskapet med egenkapital, og hadde etter avtalen av 29. oktober 1990 påtatt seg et spesielt ansvar for å forsøke å bedre egenkapitalsituasjonen. Banken hadde observatører i selskapets styre, og videre drift skjedde i samhandling og etter aksept fra dem. Banken hadde gjennom sitt pant i leierett med driftstilbehør, utestående fordringer og varelager sikkerhet i samtlige aktiva. Også dette skjerper kravet til aktsomhet overfor leverandørene.

Banken har ved sitt engasjement og sin utstrakte kredittytelse villedet NFG til å kjøpe fisk på et tidspunkt da selskapet ikke var betalingsdyktig. Ganske spesielt gjelder dette etter 28. oktober 1991, da leverandørene ikke lenger var sikret oppgjør gjennom FOS. Banken visste på dette tidspunkt at selskapet ikke lenger var kredittverdig. Forsøk på fusjon med andre foretak i samme bransje var oppgitt og banken hadde avklart sitt forhold til selskapet. Det interne notatet fra banksjef Sørtømme av 26. juli 1991 viser at banken allerede på dette tidspunkt hadde avskrevet mulighetene for selv å gå inn med egenkapital i NFG. Banken burde etter FOS' brev av 30. oktober 1991 ha informert NFG om bankens holdning. Ved en avklaring kunne selskapet på et realistisk grunnlag vurdert mulighetene for videre drift. Høyst sannsynlig ville NFG umiddelbart besluttet oppbud. På grunn av bankens unnlatelse av å klargjøre situasjonen fortsatte NFG å kjøpe fisk. Dette forøket verdien av bankens pant, uten tilsvarende økning i bankens kreditt til NFG.

Det framstår videre som en tilfeldig fordel for banken om den skulle slippe å betale. At anmodning om betaling for leveransene til de ankende parter ikke var innkommet banken innen 12. desember 1991 kl 15.30, skyldes utelukkende tekniske problemer hos NFG. Selskapets kredittrammer hadde tillatt utbetaling også til disse leverandørene såfremt betalingsanmodningen hadde kommet inn til banken innen dette tidspunkt.

Banken var etter oversendelse av leverandørlisten fra NFG klar over at selskapet fortsatte å kjøpe fisk på usikret kreditt. Banken forholdt seg imidlertid passiv både overfor selskapet og overfor leverandørene. Det er nærliggende å tro at passiviteten skyldes at det var banken som hadde den økonomiske interessen av at leveransene fortsatte.

Hensynet til tredjemann tilsier at banken ikke kunne si opp engasjementet med NFG med øyeblikkelig virkning. Også forholdet til bankkundens kunder må vurderes ut i fra det lojalitetshensyn som man finner i kontraktsforhold generelt. Det må vurderes som illojalt overfor leverandørene at banken verken informerte NFG eller leverandørene om at bankkreditten var høyst usikker, og om at leveranser på usikret kreditt innebar en høy grad av risiko for tap. Banken har et rådgivningsansvar også overfor NFG's kunder, og dette ansvar har banken ikke vært seg bevisst.

Atter subsidiært påberopes hevningsrett overfor leveransene fra Norfarm AS KS - dets konkursbo - og Herøy Lakseoppdrett AL. Disse kom til NFG's lager 12. desember 1991og befant seg der da engasjementet ble sagt opp og pantet tiltrådt. Leverandørene var villedet av NFG og av banken med hensyn til at varene ville bli betalt. Etter prinsippet om bristende forutsetninger og avtaleloven §36 kunne de to leverandørene heve eller si seg ubundet av avtalen overfor NFG. Ved å stenge varelageret og nekte utlevering hindret banken dem i å få varene utlevert. For dette må banken være erstatningsansvarlig.

Det foreligger en klar årsaksammenheng mellom bankens uaktsomhet og leverandørenes påførte tap. Det bestrides at det er NFG's dårlige økonomiske situasjon som er bakgrunnen for tapet. Hovedårsaken er bankens uklare og uforsvarlige kredittvurdering og den tillit og forventning denne vurderingen skapte hos leverandørene.

Tapets størrelse er ikke bestridt.

Bindalslaks AS, Damfisk Settefisk AS, Herøy Lakseoppdrett AL, Norfarm AS KS - dets konkursbo v/advokat Dag Christiansen, Nærøy Fiskeoppdrett AS, AS Refsnes Fiskeindustri og Val Landbruksskole har nedlagt slik påstand:

"1. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til å betale til:

Bindalslaks kr 1.060.004,-,

Damfisk Settefisk AS kr 336.676,-,

Norfarm AS KS - det konkursbo kr 857.649,-,

Refsnes Fiskeindustri kr 173.298,- og

Val Landbruksskole kr 347.666,-,

samtlige med tillegg av 18% rente p.a. fra 15. desember 1991 til 31. desember 1993 og 12% rente p.a. fra 1. januar 94 til betaling skjer, og

Nærøy Fiskeoppdrett AS kr 615.376,- og

Herøy lakseoppdrett AS kr 1.725.916,-

begge med tillegg av 18% rente p.a. fra 15. desember 1991 til 31. desember 1993 og 12% rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til å betale sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett."

Christiania Bank og Kreditkasse har i det vesentlig anført:

Byrettens dom er riktig, både i sitt resultat og sin begrunnelse.

Det bestrides at banken har avgitt noe løfte til NFG eller til leverandørene, heller ikke i form av tredjemannsløfte, om betaling av de aktuelle leveransene.

Avtalen av 29. oktober 1990 punkt 4 er av de ankende parter fortolket som en kilde til ny egenkapital. Dette er misforstått. Overføring av aksjene til eksempelvis banken gir i seg selv ingen tilførsel av "frisk" kapital. Punkt 4 ga dessuten banken en rett og ingen plikt til å overta aksjene.

NFG var et samvirkeforetak, hvor aksjonærene/medlemmene fikk fremmet sine interesser som enkeltstående oppdrettere. Selskapsstrukturen tilsa at det ikke var noe mål å generere overskudd i selskapet. Det manglet incitament til å skaffe seg profitabel drift og forsvarlig egenkapital. Etter hvert fremsto det som tvilsomt om selskapet hadde livets rett. Det måtte skje en strukturendring med hensyn til eierskap. En fortolkning av avtalen som legger ansvaret for styrking av egenkapitalen på banken, er en ren ønsketenkning, uten forankring i realiteten. Fortolkningen viser den samme mangel på realisme som preget driften. Dette viser seg også ved de ankende parters anførsel om at avtalen forpliktet banken til å holde kreditten åpen inntil egenkapitalsituasjonen var avklaret. Hensikten med avtalen var å gi NFG noen måneders arbeidsro. Etter sin ordlyd gjaldt den frem til 31. januar 1991, hvoretter avtalen opphørte. At banken etter 31. januar 1991 anså seg fri fra avtalen, viste seg også ved at banken ved brev av 7. mars 1991 endret NFG's kredittbetingelser.

Brevene av 4. og 8. november 1991 fra NFG til banken ble besvart. Soussjef Strøm ga overfor styreformannen i NFG uttrykk for at banken på det daværende tidspunkt ikke kunne gi de ønskede garantier.

Banken har ikke på noen måte avgitt noe løfte til NFG om å innestå for betaling av leveransene. Det har formodningen mot seg at soussjef Strøm eller bedriftskonsulent Krokstad muntlig har forpliktet banken på styremøte den 9. desember 1991. For det første hadde ingen av de to intern bevillingsfullmakt til å forplikte banken, og for det andre var begge på dette tidspunkt klar over at engasjementet kunne bli sagt opp med øyeblikkelig virkning på bankens styremøte 12. desember 1991. Soussjef Strøm ga derfor i styremøte den 9. desember 1991 bestemt uttrykk for at det var usikkert om kredittene ville bli fornyet ved den forestående vurdering i bankens styre. Hertil kommer at det fremstår som usannsynlig at banken ville avgi et muntlig løfte om kreditt, uten umiddelbar skriftlig bekreftelse. Slik bekreftelse foreligger ikke. Banken mottok ikke kopi av styreprotokollen fra møte 9. desember 1991, og hadde derfor ikke mulighet til å reservere seg overfor protokollen. Banken hefter ikke for formuleringer som styret har satt i protokollen. I NFG's brev av 13. desember 1991 til banken står da heller intet om løfte, verken til NFG, tredjemannsløfte eller løfte til leverandørene.

Anførselen om at banken skulle ha gitt løfte direkte til leverandørene fremstår også som grunnløs. Det er ikke ført bevis for at slikt løfte er gitt, tvert i mot forklarte vitnene i saken, spesielt advokat Nordheim, at bankens representanter på styremøtet den 9. desember 1991 ga uttrykk for at den fremtidige kredittsituasjonen var meget usikker. Det må videre ha formodningen mot seg at banken gir tilsagn om kreditt til andre enn egne kunder.

Hva gjelder kravet om erstatning anføres at banken har vært uvanlig lojal mot NFG, og det bestrides at dette kan bebreides banken som uaktsomt.

Det er mulig at banken burde stanset kreditten tidligere. Selskapets drift er imidlertid styrets ansvar alene. Kunden skulle selv ha sagt opp kreditten hvis forholdene ikke lenger lå til rette for fortsatt drift. Banken har ingen plikt til å begjære debitor slått konkurs.

Det bestrides at banken på noe tidspunkt overtok risikoen for selskapets drift, eller påtok seg et ansvar som oversteg bankens ansvar overfor en regulær bankkunde. NFG ble i banken betraktet som et utsatt engasjement og ble behandlet på linje med andre tilsvarende engasjementer. Selskapet sto fritt i å avgjøre hvordan kassekreditten skulle disponeres, herunder avgjøre hvem som skulle betales og med hvor mye. Banken hadde riktignok to observatører i styret, men observatørene hadde verken forslagsrett, stemmerett eller vetorett. Det bestrides at banken ved sin forretningsforbindelse med NFG kan ha forledet noen av leverandørene til å tro at banken ville sørge for at dette selskapet ville gjøre opp for seg.

Banken er bebreidet for ikke å ha avklart egenkapitalsituasjonen i selskapet. Banken stiller seg uforstående til denne anførselen. Den økonomiske situasjonen i selskapet var åpenbar, ikke minst for styret i NFG. Selskapets økonomiske stilling var katastrofal. Det er sjelden man ser maken til negativ egenkapital og underskudd i et tilsynelatende operativt selskap. En må forutsette at selskapets økonomiske situasjon var kjent også for leverandørene. Flere av leverandørene var aksjeeiere i en NFG, og hadde tidvis styreverv i selskapet. Flere av representantene for leverandørene var videre tilstede under styremøtet 9. desember 1991.

Banken hadde uansett ingen plikt eller rett til å informere leverandørene om den økonomiske situasjon i NFG. Etter forretningsbankloven §18 har banken absolutt taushetsplikt om kundens forhold. Levarandørene var etter brevet fra FOS av 30. oktober 1991 klar over at fremtidig leveranse på kreditt til NFG innebar en risiko. Det fremsto derfor som unødvendig å informere dem om det.

Den påberopte hevningsretten for Norfarm AS KS - dets konkursbo og Herøy Lakseoppdrett AL bestrides. Hevingsrett forutsetter at NFG forledet leverandørene til å levere fisken og forutsetter at banken medvirket til forledelsen. Ingen av vilkårene er oppfylt i det NFG selv trodde at selskapet kunne gjøre opp for seg da fisken ble bestilt. Banken hadde ikke kjennskap til bestillingen på bestillingstidspunktet og kan derfor vanskelig anses for å ha påskyndet NFG til å forlede leverandørene.

Banken tok rettelig hånd om pantet og fisken ble solgt bare dager etter levering. Etter anførslene påberopes i realiteten vindikasjon i surrogatet. Vindikasjon er imidlertid betinget av at panthaver har en plikt til å holde midlene adskilt og av at pengene rent faktisk er adskilt. I dette tilfelle er pengene verken isolert eller identifiserbare. Det vises til Rt-1993-679. Uansett bestrides erstatningsansvar også på dette grunnlag.

Det foreligger ingen årsaksammenheng mellom bankens mulig uaktsomhet og leverandørenes påførte tap. Hovedårsaken til tapene er NFG's dårlige økonomi. Tapet ble ikke utløst av oppsigelsen, bare fremskyndet. Selskapet ville ha stått foran et økonomisk sammenbrudd etter meget kort tid, selv uten oppsigelse av kredittene. Selskapets driftsunderskudd ved årsslutt i 1991 var på 5,5 millioner kroner. Det fremsto som en umulighet for selskapet å finansiere dette tapet. Det forelå dessuten ingen kontraktsrettslige bånd mellom banken og leverandørene. Leverandørenes tap fremstår i forhold til banken som for fjernt til at det kan ha erstatningsrettslig vern.

Så fremt ansvar idømmes påberopes skadeserstatningsloven §5-1. Ansvaret må bortfalle, subsidiært settes ned etter nevnte bestemmelse. Leverandørene var på leveringstidspunktet kjent med med NFG' økonomiske situasjon og kjent med at leveransene var usikret. Leverandørene må anses for å ha akseptert risikoen.

Hvis ansvar pålegges og tapet ikke bortfaller eller reduseres i medhold av skadeserstatningsloven §5-1 aksepteres tapets størrelse.

Christiania Bank og Kreditkasse har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Lagmannsretten kan ikke se at banken har avgitt noe løfte - verken til NFG, leverandørene eller i form av tredjemannsløfte - om å innestå for betaling av leveransene. Avtalen av 29. oktober1990 fremstår som en finansieringsavtale hvor nye kredittbetingelser fastsettes, og hvor NFG's styre under gitte forutsetninger forplikter seg til å anbefale en ordning hvoretter banken "får avgjørende innflytelse på selskapets videre skjebne." Avtalen kan vanskelig ses å regulere rettsforhold ut over dette. Leverandørenes anførsel om at avtalen forplikter banken til å holde kreditten åpen, og til å avklare egenkapitalsituasjonen i selskapet, savner forankring i avtaleteksten. Det foreligger heller ikke andre holdepunkter som tilsier at avtalen skulle fortolkes i overenstemmelse med leverandørenes syn.

Leverandørene har til støtte for at løfte er gitt vist til NFG's brev av 4. november og 8. november 1991. Brevene ble tilsendt banken på grunn av at oppgjør etter 28. oktober 1991 ikke lenger skulle skje til FOS, men derimot direkte til oppdretterne. Fra brevet av 4. november 1991 siteres:

"I denne situasjonen vil det være nødvendig å etablere en eller annen form for sikkerhet overfor produsentene."

I brevet av 8. november 1991 heter det bl.a.:

"Både under og etter generalforsamlingen fikk vi inntrykk av at banken om nødvendig vil bidra til at den vedtatte kapitalutvidelsen kan gjennomføres. Frem til dags dato har banken forøvrig på vanlig måte ydet de kreditter som vi til enhver tid har hatt behov for. Vi legger derfor til grunn at banken fortsatt både vil være behjelpelig med å gjennomføre den kapitalutvidelsen som tidligere er vedtatt, samt bidra med de kreditter som vår drift nødvendiggjør."

Leverandørene har gjort gjeldende at brevene ikke ble besvart. Soussjef Strøm fra banken ga på den annen side uttrykk for at han muntlig hadde gitt styreformannen i NFG beskjed om at de omsøkte garantier ikke ville kunne innvilges på det daværende tidspunkt. Lagmannsretten tar ikke stilling til spørsmålet. Retten legger uansett til grunn at en eventuell unnlatelse av å besvare brevene ikke kan få passivitetsvirkninger for banken, heller ikke som et støtteargument for at løfte er gitt. Brevene ble sendt banken i en meget usikker tid. Markedet for oppdrettsfisk hadde sviktet, og næringen var i krise. Banken hadde flere ganger tidligere overfor NFG gitt uttrykk for at selskapets engasjement i banken var til stadig og løpende vurdering. Selskapet var dessuten oppmerksom på at en utvidelse eller endring i bankens forpliktelse måtte aksepteres fra hovedkontoret i Oslo.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det i styremøte 9. desember 1991 er avgitt noen muntlig betalingsgaranti, verken overfor NFG eller leverandørene. Tvert i mot legger retten til grunn at bankens ansatte, soussjef Strøm og bedriftskonsulent Krogstad, redegjorde for at den fremtidige kredittsituasjonen var høyst usikker. Av advokat Nordheims notat fra styremøtet fremgår at soussjef Strøm, under behandlingen av spørsmålet om egenkapitalen i selskapet, uttrykte at "pr. i dag har banken ikke klart å fornye kreditten". Lagmannsretten finner det også lite sannsynlig at banken overfor Steinar Furu, Gunnar Dille og Håkon Holand skal ha innestått for betaling av deres leveranser.

Etter dette legger lagmannsretten til grunn at banken ikke har avgitt noe løfte om betaling til leverandørene. Spørsmålet blir subsidiært om banken i forhold til leverandørene kan ilegges ansvar på erstatningsgrunnlag.

Lagmannsretten er kommet til at slikt ansvar ikke kan pålegges. Det er ikke grunnlag for å bebreide banken for dens håndtering av engasjementet i forhold til leverandørene. Riktignok er det egnet til forundring at banken fra 1989 og frem til 12. desember 1991 finansierte et selskap med negativ egenkapital, og med jevnt stigende underskudd. Finansieringen må forstås på bakgrunn av at selskapet fra slutten av 1989 arbeidet med å styrke egenkapitalen. Allerede i april i 1989 fattet generalforsamlingen i NFG vedtak om å innhente kr 12.700.000,- i ansvarlig lånekapital fra leverandørene, både eiere og ikke eiere. Kapitalen ble delvis innbetalt, men den viste seg utilstrekkelig til å dekke driftens økende underskudd. Fra slutten av 1989 til våren 1991 innledet NFG fusjonsforhandlinger med flere aktuelle fusjonspartnere, bl.a. Westfood, Timar og Fremstad Group. Forhandlingene førte ikke frem, men fremsto som et realistisk alternativ på forhandlingstidspunktet. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bebreide banken dens medvirkning, som i det vesentlige refererte seg til å introdusere mulige partnere i forhandlingen. Sommeren 1991 må det imidlertid ha fremstått som klart for banken at selskapet drev på bankens kreditt med små muligheter for fortsatt selvstendig drift. Banken kunne på dette tidspunkt, og kanskje også før, konstatere at fusjonsplanene ikke lot seg gjennomføre.

Leverandørene har bebreidet banken at den ikke overfor selskapet ga uttrykkelig beskjed om at det ikke lenger var realistisk å forvente en bedring av egenkapital ved fusjon eller på annen måte. Lagmannsretten kan vanskelig se at det skulle være bankens ansvar å gjøre selskapet oppmerksom på dette forhold. Det er selskapet som står ansvarlig for driften, og som er den nærmeste til å vurdere mulighetene til å styrke egenkapitalen i selskapet, herunder finne mulige fusjonspartnere.

Lagmannsretten kan ikke se at banken på noe tidspunkt har forpliktet seg til selv å gå inn med egenkapital i selskapet eller til å hjelpe selskapet med å styrke egenkapitalen. Banken hadde ingen myndighet til uten selskapets samtykke å gjennomføre en fusjon eller på annen måte påtvinge selskapet nye eiere. NFG ble drevet av selskapets styre. Det fremstår som meningsløst å legge ansvaret for selskapets egenkapital på banken. Selv om banken skulle ha forpliktet seg på en slik måte, er det dessuten lite sannsynlig at leverandørenes krav på dette grunnlag ville hatt erstatningsrettslig vern.

Lagmannsretten utelukker ikke at långiver unntaksvis kan komme i ansvar overfor kundens andre kreditorer ved uforsvarlig kredittvurdering. Banken må imidlertid innen vide rammer kunne vurdere et kundeforhold uten å komme i ansvar, jf Rt-1991-1335. Bankens påståtte uaktsomheten må videre vurderes i forhold til de angivelig skadelidte, leverandørene.

Lagmannsretten er ikke enig i at leverandørene er villedet av banken til å levere fisk på kreditt. Leverandørene var på leveransetidspunktet klar over NFG's spesielt dårlige økonomiske situasjon, klar over at selskapet drev på bankens nåde, og at bankkreditten var under konstant vurdering. Kreditten ble gitt for bare dager av gangen. Leverandørene var videre kjent med brevet fra FOS av 30. oktober 1991, og at leveransene etter dette tidspunkt ikke ville bli betalt av FOS. Leverandørene kjente følgelig til alle relevante opplysninger ved vurderingen av om de ønsket å selge på kreditt og burde i det minste forstått at salg på kreditt til NFG etter 28. oktober 1991 innebar en høy grad av risiko for tap. Banken kan ikke ses å ha tilskyndet eller på annen måte bidratt til at leveransene fant sted.

Lagmannsretten kan ikke se at banken har et rådgivningsansvar overfor leverandørene hva angår tilrådeligheten av fortsatte leveranser på kreditt til NFG. Etter forretningsbankloven §18 har banken taushetsplikt om bankkundens forhold. Det vil kunne komme i strid med bestemmelsen om banken uoppfordret tok kontakt med leverandører for å informere om selskapets usikre økonomiske situasjon, eller om usikkerheten ved bankens fortsatte kredittgivning. I dette tilfelle er det dessuten grunn til å anta at leverandørene som nevnt kjente til de faktiske forhold. Håkon Holan (Damfisk Settefisk AS), Steinar Furu (Herøy Lakseoppdrett AL) og Gunner Dille (Nærøy Fiskeoppdrett AS) var alle tilstede på styremøtet den 9. desember 1991.

Leverandørene har bebreidet banken omfanget av panteretten og hevdet at aktsomheten skjerpes av panteomfanget. Lagmannsretten er i dette tilfelle ikke enig i det. På oppsigelsestidspunktet hadde banken en fordring på selskapet på vel kr 30000000,-. Pantet i leierett med driftstilbehør, utestående fordringer og varelager står ikke i misforhold til bankens engasjement. Pantets omfang fremstår heller ikke som usedvanlig omfangsrikt ved engasjement i denne størrelsesorden. Hertil kommer at leverandørene i hvert fall hadde grunn til å gå ut fra at banken hadde pant både i utestående fordringer og i varelageret. En eventuell leveranse på kreditt vil som følge av sikkerhetsstillelse gå inn i bankens pant og forøke verdien av dette.

Herøy lakseoppdrett AS, Norfarm AS KS - dets konkursbo og Bindalslaks har påberopt seg hevningsrett. Etter kjøpsloven §54 nr. 4 kan selgeren når varen allerede er overlevert kjøperen bare heve dersom han har tatt forbehold om det. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger om - og heller ikke påberopt - at slikt forbehold er tatt. Lagmannsretten legger derfor til grunn at varen er overlevert uten slikt forbehold, og leverandørenes rett til hevning er avskåret. Erstatning på dette grunnlag kan følgelig ikke føre frem.

I det lagmannsretten er kommet frem til at det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, finner en det ikke nødvendig å ta stilling til om de øvrige erstatningsvilkår er oppfylt.

Banken må etter dette bli å frifinne.

Anken har vært forgjeves og leverandørene skal etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte bankens saksomkostninger. Omkostninger er krevet med kr 166855,- hvorav kr 145000,- utgjør salær. Beløpet godtas under henvisning til tvistemålsloven §176.

Slutning:

1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bindalslaks AS, Damfisk Settefisk AS, Herøy Lakseoppdrett AL, Norfarm AS KS - dets konkursbo, Nærøy Fiskeoppdrett AS, Refsnes Fiskeindustri AS og Val Landbruksskole in solidium 166855 - etthundreogsekstisekstusenåttehundreogfemtifem - kroner til Christiania Bank og Kreditkasse v/advokat Carl R. Heber innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom.