RG-1995-194

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-02
Publisert:	RG-1995-194 (31-95)
Stikkord:	Erstatningsrett utenfor kontraktsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett - Frostating lagmannsrett LF-1993-00055 A. Anket til Høyesterett - nektet fremmet, se Høyesterett HR-1994-00660K .
Parter:	Ankende parter: 1. A, 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll, Oslo). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring, Lysaker (Prosessfullmektig: Advokatfirma ANS Bryn, Haugen, Andresen, Jøsang & Riisa v/advokat Ole Andresen, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Hans Flock, formann. Lagdommer Aage Rundberget. Kst. lagdommer Guri Grønflaten
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, §3-2

Saken gjelder krav om erstatning ved personskade. Kravet omfatter dels fremtidige utgifter til pleie, omsorg, avlastning m.m. ut over det som det offentlige yter til en skadelidt som oppholder seg på institusjon, og dels utgifter som skadelidtes mor har hatt i anledning pleie og omsorg.

A, født xx.xx.1970, ble som passasjer i en personbil alvorlig skadet ved en trafikkulykke den 26. oktober 1988. Han ble påført hodeskader som har ført til betydelige lammelser, bl.a. i armer og ben, manglende språk og evne til kommunikasjon. Han er varig 100% invalid, både medisinsk og ervervsmessig. Han er helt avhengig av rullestol og har behov for hjelp til alle dagliglivets gjøremål.

Fra ulykken og frem til 23. desember 1990 hadde A opphold på ulike helseinstitusjoner. Deretter har han bodd hjemme hos sin mor og stefar på X.

I erstatningssak mot bilens trafikkforsikringsselskap, Gjensidige Skadeforsikring, ble krevet menerstatning, erstatning for tap i fremtidig erverv, for fremtidige utgifter og for merutgifter til bolig med tilsammen ca 31 millioner kroner. Kravet vedrørende de fremtidige utgifter utgjorde det alt vesentlige av beløpet.

I tillegg krevet As mor, B, ca kr 462.000,- til dekning av tapt inntekt som følge av sønnens uførhet.

Gauldal herredsrett avsa den 17. november 1992 dom i saken med slik slutning:

"1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale følgende erstatning til A:

A. Menerstatning kr 590.000,-

B. Tap i fremtidig erverv kr 780.000,-

C. Fremtidige utgifter kr 150.000,- tilsammen kr 1.520.000,- - kronerenmillionfemhundreogtjuetusen 00/100 -.

2. Til fradrag i erstatningen går kr 250.000,- - kronertohundreogfemtitusen 00/100 - som er utbetalt a konto.

3. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale kr 150.000,- - kronerethundreogfemtitusen 00/100 - til B.

4. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å erstatte saksøkernes saksomkostninger med kr 136.662,60 - kronerethundreogtrettisekstusensekshundreogsekstito 60/100 -.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

A og B har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Anken gjelder herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Gjensidige har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 2., 3., 4. og 5. mai 1994. B og ni vitner avga forklaring.

Anken gjaldt opprinnelig alle de erstatningsposter som herredsretten tok stilling til. I ankeerklæringen var opprettholdt påstanden om det meget betydelige erstatningsbeløp som også var krevet for herredsretten. På bakgrunn av at Høyesterett under saksforberedelsen for lagmannsretten, avsa dom i en lignende sak, jf Skoland-dommen i Rt-1993-1547, ble saken vesentlig forenklet. For lagmannsretten gjelder saken nå kun spørsmålet om erstatning til A for fremtidige utgifter (pkt 1 C i herredsrettens domsslutning) og erstatning til B for utgifter i årene 1989-1993 (post 3 i herredsrettens domsslutning). I tillegg gjelder saken spørsmålet om saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett. As krav om erstatning for fremtidige utgifter er som følge av Skoland-dommen vesentlig redusert. Hva dette krav nå gjelder, er det redegjort nærmere for nedenfor under As anførsler og i rettens bemerkninger.

Den faktiske situasjon er i det vesentlige uendret siden herredsrettens dom. A bor fortsatt hjemme hos sin mor og sin stefar, og disse har en del kommunal hjelp med hensyn til det daglige stell. Når det gjelder sakens bakgrunn, vises til herredsrettens dom.

A gjør gjeldende at herredsretten har utmålt erstatningen for fremtidige utgifter til et beløp som er vesentlig for lavt.

Han aksepterer at han, som følge av Skoland-dommen, ikke har krav på å få dekket de utgifter som ville ha påløpt såfremt det hadde blitt bygget en bolig for ham, hvor han kunne ha bodd med nødvendig leiet hjelp rundt seg. Ved utmåling av erstatning for fremtidige utgifter legges til grunn at han vil bo på den helseinstitusjon som man har på stedet, altså Y alders- og sykeheim eller tilsvarende institusjon. De utgifter som kreves dekket, vil sette ham i stand til i fremtiden å få de avbrekk i institusjonsoppholdet som er nødvendig, både for å kunne leve en meningsfylt tilværelse og for å kunne opprettholde eller forbedre det funksjonsnivå som han i dag har.

Han er innforstått med at slike utgifter bare kan kreves dekket i den grad de ikke blir betalt av det offentlige. I og med at utgiftsberegningen er basert på at han bor på en offentlig helseinstitusjon, vil en meget beskjeden del av disse utgifter bli dekket på denne måten.

Han er videre innforstått med at det vil være et vilkår for dekning gjennom erstatningen at det er tale om utgifter som medisinsk sett er rimelige og nødvendige for at han skal kunne opprettholde sitt funksjonsnivå. Dette må dog ses fra en sosialmedisinsk synsvinkel. I den forbindelse fremheves at han, tross den betydelige hjerneskaden, i stor grad har sine mentale ressurser - og dermed sitt følelsesliv - intakt. Men han er som følge av ulykken, i svært liten grad i stand til å kommunisere med omverdenen. Men selv om de mentale ressurser skulle være betydelig redusert, vil utgiftene like fullt være nødvendige for at han i alle fall skal kunne opprettholde sitt nåværende nivå. Det er således ingen forutsetning for å kunne bli tilkjent erstatning for slike fremtidige utgifter at man har beholdt mentale ressurser langt opp mot tilstanden før ulykken.

Det erkjennes at en del av de utgifter som det er tale om, naturlig vil høre inn under menerstatningen. Her må skje en skjønnsmessig fordeling. Derimot bestrides at det ved kapitaliseringen eller på annen måte bør gjøres noe fradrag som følge av antatt redusert levealder. Han er fortsatt - 5 1/2 år etter ulykken - i utmerket form.

Utgiftene vil særlig være knyttet til fire ulike områder:

For det første påløper utgifter til foreldrenes og andres omsorg hver weekend - fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag - når han er på besøk hjemme hos dem.

For det andre kreves dekket utgifter til bistandspersonell i forbindelse med at han i feriene (fire uker pr år) oppholder seg utenfor institusjonen, på reise eller hjemme.

For det tredje vil han ha behov for å komme ut fra institusjonen også i løpet av uken. Det vil i det minste i en del tilfeller være påkrevet å bruke leiet hjelp, og utgiftene til dette kreves dekket.

Og for det fjerde kan det være ønskelig med bistand fra fysioterapeut, logoped og psykolog ut over den hjelp som han vil få som pasient ved institusjonen.

Det er for retten fremlagt en oppstilling som viser at dette samlet svarer til en årlig utgift på vel kr 170.000,-. I dette beløpet må nødvendigvis gjøres noen reduksjoner, ikke minst som følge av at en del av disse utgiftene naturlig hører inn under menerstatningen. Beløpet kan passende reduseres til kr 80.000,- pr år. Ved en kapitalisering av dette beløp etter 5% årlig rente frem til fylte 75 år, tillagt 10% for skatteulempe, fremkommer påstandsbeløpet på kr 1.660.000,-.

B påpeker at det fra og med 1989 til og med 1993 er gått fem hele kalenderår siden ulykken skjedde. De tre siste av disse årene har sønnen fullt ut vært pleiet i sitt eget hjem. I hele perioden har hun vært avskåret fra å ta lønnet arbeide utenfor hjemmet. Dertil kommer de utgifter som foreldrene har hatt i forbindelse med skaden, bl.a. ved sønnens opphold i hjemmet.

A og B har nedlagt slik påstand:

"1. Ankemotparten dømmes til å betale til A kr 1.660.000,- i erstatning for fremtidige utgifter.

2. Ankemotparten dømmes til å betale til B kr 400.000,-, med morarente av kr 80.000,- fra hhv. 1/7-1989, 1/7-1990, 1/7-1991, 1/7-1992 og 1/7-1993.

3. I erstatningen til A gjøres fradrag for allerede utbetalt kr 150.000,-, og i erstatningen til B gjøres fradrag for allerede utbetalt kr 150.000,-.

4. Ankemotparten dømmes til å erstatte A og B sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Gjensidige Skadeforsikring gjør gjeldende at herredsrettens erstatningsutmåling er korrekt.

Det fremheves at erstatningen skal utmåles individuelt. Det beløp som ble utmålt for erstatning for fremtidige utgifter i Skoland-saken, er ikke ment å være noen standarderstatning.

Ved vurderingen av As mentale ressurser må legges avgjørende vekt på den spesialistuttalelse som ble utarbeidet etter at han hadde hatt to opphold ved Sunnaas sykehus. Fysisk sett har han muligheter til å gjøre seg bedre forstått. Når han likevel ikke er i stand til å kommunisere, skyldes dette hjerneskaden. Han har ikke tilbake tilstrekkelige mentale ressurser til at han vil kunne reagere med depresjon under et institusjonsopphold. Hans klare initiativløshet, kritikkløshet og manglende utholdenhet er symptomer som forsterker inntrykket av en hjerneskade med store mentale følger.

En konsekvens av denne reduksjonen i As mentale ressurser er at han ikke i særlig grad er i stand til å nyttiggjøre seg sosial kontakt. Her ligger en vesentlig ulikhet i forhold til Skoland-saken.

Under enhver omstendighet vil det bare være utgifter som medisinsk sett er absolutt nødvendige som kan kreves dekket. Blir utgiftene sett på som nødvendige bare ut fra en sosialmedisinsk vurdering, er man ved yttergrensen av det som kan kreves erstattet.

En vesentlig del av de utgiftstyper som kreves erstattet, er ment å dekke As naturlige behov for sosial kontakt. Dette vil være utgifter som bør dekkes ved bruk av den menerstatning som han har fått utbetalt.

Ved erstatningsutmålingen må også tas hensyn til at A ved siden av menerstatning på kr 590.000,- har fått utbetalt erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 1.080.000,-, altså tilsammen kr 1.670.000,-. I tillegg mottar han uføretrygd, hvor det dog vil bli gjort et betydelig fradrag for egenandel hvis han bor på en helseinstitusjon. Som følge av ulykken, har A helt endret sitt forbruksmønster. Han er spart for mange av de utgifter som han ville hatt uten skaden, men har på den annen side et stort behov for omsorg og pleie. Også dette er en omstendighet som det må tas hensyn til - og da i reduserende retning - ved utmåling av erstatning for disse fremtidige utgiftene.

Disse forhold innebærer at erstatningen for fremtidige utgifter må reduseres meget betydelig.

De foran nevnte momenter anføres også i forhold til Bs krav for årene 1989-1993. Det fremheves at det årlige beløp for fremtidige utgifter ikke nødvendigvis også bør legges til grunn ved utmåling av erstatning for de år som allerede har gått.

I og med at det er utbetalt erstatning i overenstemmelse med pkt 1 og 3 i herredsrettens domsslutning - dog slik at den tilkjente erstatning for tap i fremtidig erverv er forhøyet med kr 300.000,- fra kr 780.000,- til kr 1.080.000,- - vil det ikke lengre være naturlig å nedlegge påstand om at disse punkter i herredsrettens dom blir stadfestet. Gjensidige har derfor under ankeforhandlingen for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er for de to erstatningsposter som ankesaken nå er begrenset til å omfatte, kommet til noe høyere erstatningsbeløp enn herredsretten.

As krav.

Innledningsvis bemerkes at utgangspunktet ved utmålingen av erstatningen vil være at A har krav på full erstatning for utgifter som må anses som en nødvendig følge av skaden, dog bare i den utstrekning utgiftene ikke blir dekket av det offentlige. I den foreliggende sak er det enighet mellom partene om at det offentlige bare i beskjeden grad vil dekke merutgifter av den karakter som saken gjelder.

Som tidligere nevnt har A nå bodd hjemme hos sin mor og stefar i over tre år. Det er usikkert hvor lenge han vil bli boende der. I dommen i Skoland-saken har Høyesterett utmålt erstatningen ut fra den forutsetning at skadelidte benyttet seg av sin rett til å bo på en offentlig helseinstitusjon. Partene i den foreliggende sak er på bakgrunn av denne dommen enige om å legge den samme forutsetning til grunn ved utmålingen av erstatningen til A for fremtidige utgifter.

I Skoland-saken ble de utgifter som ble erstattet anslått til kr 80.000,- pr år. Dette beløp kan ikke oppfattes som noen standarderstatning ved utmålingen av erstatning for fremtidige utgifter til en skadelidt som er så sterkt skadet at han må forventes å være pasient ved en offentlig helseinstitusjon. Erstatningen må - her som ellers - utmåles etter en individuell vurdering i den enkelte sak.

Det er mellom partene uenighet om As mentale funksjonsnivå. Når dette spørsmål ikke er avklart, skyldes det i det vesentlige at han som nevnt har mistet evnen til å snakke, og at han heller ikke på annen måte i særlig grad kommuniserer med sine omgivelser.

Det foreligger diverse legeuttalelser om As helsetilstand. En del av disse er referert i herredsrettens dom. A var pasient ved Sunnaas sykehus fra august til desember 1989 og fra oktober til desember 1990. Klinikkoverlege ved dette sykehuset, dr.med. Jan Berstad har den 11. juni 1991 utarbeidet en spesialistuttalelse som har slik konklusjon:

"A, f. xx.xx.1970 var utsatt for bilulykke 26. oktober 88 og ble bevisstløs. Røntgen cerebralt CT viste flere små blødninger rundt om i hjernen på begge sider. Han var bevisstløs i lengere tid og har fått en betydelig hjerneskade. Han er nå lammet i begge armer og begge bein. Mentalt er han også betydelig skadet, men kan ta imot enkelte instrukser og er mottakelig for stimuli når han er i god form. Formen er imidlertid svært varierende, og hovedproblemet er manglende initiativ og nedsatt psykomotorisk tempo. Dette betyr at det skal svært sterke stimuli til for å få aktivert de mentale funksjoner han fortsatt har. Han er fullt pleietrengende, hvilket betinger sykehjemsplassering.

Det er imidlertid viktig med fysisk og psykisk stimulering som vedlikeholdsbehandling.

Den medisinske og ervervsmessige invaliditetsgrad er klart begge 100%, og er varig.

Det er klar årsaksammenheng mellom ulykken 26. oktober 88 og hans hjerneskade. De fysiske utfall og manglende initiativ og nedsatt psykomotorisk tempo er entydige symptomer på hjerneskade av stort omfang, og psykiske faktorer har ingen betydning."

Under sin forklaring for lagmannsretten fastholdt dr. Berstad sin konklusjon. Han fremhevet at det er en rest av bevegelsesevne i armer og ben, og at A fysisk sett er i stand til å betjene en elektrisk rullestol og også annen apparatur som kan betjenes ved hånd- eller fotbevegelser. Når han likevel ikke har vist seg å være i stand til dette, ligger årsaken på det mentale plan. A kan lese, ord for ord, men er ikke i stand til å nyttiggjøre seg lesingen. Når det psykomotoriske tempo er nedsatt, innebærer dette at det kan gå lang tid mellom tanke og handling. A har en klart begrenset utholdenhet og blir fort trett. Han mister lett interessen for de aktiviteter som man forsøker å få han med på. Og han viser ikke selv noe initiativ. Også dette har sin årsak i de begrensede mentale ressurser som han har tilbake. Dr. Berstad avviste muligheten for at A hadde en psykisk sperre som gjorde det umulig for ham å benytte de hjelpemidler som han fysisk sett er i stand til å betjene. Det har i de senere år skjedd helt marginale bedringer i As funksjonsnivå. Bedringsperioden regnes vanligvis til de første tre-fire årene etter ulykken.

Dr. Berstad har i sin forklaring påpekt at all stimulering vil være positiv for A, men det vil likevel være vanskelig å bevise at det nå kan gi muligheter for bedringer i funksjonsnivået. Dertil kommer at man nokså fort når et metningspunkt ved at A blir trett. Ingen stimulans utenfra vil på den annen side være uheldig for As funksjonsnivå.

Det er under ankeforhandlingen for lagmannsretten - på samme måte som for herredsretten - gitt forklaringer fra andre som tyder på at As funksjonsnivå er høyere enn den beskrivelse som dr. Berstad har gitt. Psykolog Rune Amundsen har gitt uttrykk for at A har en full "sosial intellektuell" kapasitet. Hans vegring mot bruk av kommunikasjonstekniske hjelpemidler ligger på det psykologiske plan, hvor han på dette punkt synes å ha utviklet en fobi. As primærlege, Ola Storrø, har fremhevet at hans pasient er fullt bevisst og oppfatter det som foregår rundt ham. Hans medisinske allmenntilstand er meget god. Han har ingen forklaring på As vegring mot å lære seg bruk av tekniske hjelpemidler.

A var i 1993 i London et par uker, hvor han gjennomgikk diverse undersøkelser. Under ankeforhandlingen ga dr. Peter Fenwick en redegjørelse for resultatene av disse undersøkelsene. Han ga uttrykk for at de mentale ressurser som A hadde tilbake etter ulykken, nok var større enn det dr. Berstad hadde uttalt. Dr. Fenwick konkluderte med at A trengte en omhyggelig psykiatrisk oppfølgning. Selv om man i Norge ikke hadde de nødvendige faglige ressurser her, burde man i alle fall fortsette arbeidet med å få A til å benytte de tekniske hjelpemidler som i dag finnes. Det var også et stort potensiale for ytterligere muskelstyrke og balanse ved fortsatt behandling ved fysioterapi. A er i flg dr. Fenwick i stand til å reagere følelsesmessig, og det vil i være viktig at han i fremtiden opprettholder mest mulig kontakt med familie og venner.

As krav om erstatning for fremtidige utgifter knytter seg til de ulike aktiviteter - i det vesentlige av sosial karakter - som det vil bli redegjort nærmere for i det følgende. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de spørsmål av medisinsk art rundt As funksjonsnivå som partene har viet stor oppmerksomhet under ankeforhandlingen. Det må være tilstrekkelig så langt å slå fast at A er blitt påført en hjerneskade ved ulykken. Denne skaden har først og fremst rammet ham fysisk, men også mentalt. Det synes åpenbart at han i atskillig grad er i stand til å følge med i det som foregår rundt ham, og at han har stor glede av kontakt med familie og venner. En sammenhengende tilværelse på en kommunale helseinstitusjonen, hvor denne kontaken er begrenset til de besøk han får på institusjonen, vil være lite ønskelig.

Retten vil nå gå over til å omtale nærmere de aktiviteter som erstatningskravet er ment å dekke.

For det første kreves dekket utgiftene ved weekend-besøk hjemme hos mor og stefar - altså der A nå bor - fra fredag kveld til søndag kveld. Lagmannsretten finner at dette vil være en verdifull avveksling for ham. Foreldrene har til nå vist stor evne og vilje til å ta hånd om sønnen, og retten ser det som realistisk å regne med at slike besøk vil bli gjennomført relativt regelmessig i mange år fremover. Et alternativ vil vel også kunne være at A under sine besøk tilbringer nettene på institusjonen, som ikke ligger langt fra foreldrenes hjem. Selv om foreldrene har gitt uttrykk for at de stort sett vil forsøke å klare seg uten leiet hjelp, antar retten at det vil være naturlig - og etter hvert også antakelig påkrevet - å ha noe slik hjelp morgen og kveld. For en erstatningsutmåling spiller dette ikke så stor rolle. I den grad foreldrene selv utfører de klare pleiefunksjoner som bl.a. morgen- og kveldsstellet medfører, er det rimelig at det utmåles et vederlag for dette. Det vil derimot etter rettens oppfatning verken være naturlig eller rimelig å regne et vederlag - f.eks. pr time - for all den tid som A på dagtid tilbringer hos foreldrene. Regner man på denne måten med fire timer pr dag, vil det utgjøre ca kr 800,- pr weekend. I tillegg er det naturlig å regne med at A vil være hjemme hos foreldrene i forbindelse med høytidene. På årsbasis vil dette totalt utgjøre ca kr 40.000,-.

For det annet gjøres det gjeldende at A bør kunne få komme ut fra institusjonen også i sommerferien. Her finner retten det naturlig å regne med at han delvis vil være hjemme hos foreldrene på besøk. Det er opplyst at han etter ulykken i familiens regi har hatt flere opphold i utlandet, og det er naturlig å regne med at det kan bli aktuelt med slike reiser også i fremtiden. I den grad han har med seg betalte ledsagere, vil det lett påløpe atskillige utgifter til reise og opphold for disse. Det er vanskelig å forutsi hyppighet, varighet og bruken av lønnet hjelp i forbindelse med slike reiser. Som et gjennomsnitt anslås kr 20.000,- pr år for denne erstatningsposten.

For det tredje tenker man seg at hverdagen på institusjonen må kunne gjøres avvekslende og utfordrende ved at A i løpet av uken blir tatt med ut, f.eks. på ettermiddags- eller kveldstid. Man regner her med at en støttekontakt vil kunne bistå med dette en gang pr uke og at leiet hjelp gjør tjeneste ytterligere to ganger i uken. A har egen bil med løfteanordning - delvis betalt av det offentlige - og denne bilen kan benyttes av medhjelperen ved slike anledninger.

Lagmannsretten er noe tvilende til i hvilken grad det er realistisk å regne med at det i fremtiden vil kunne bli aktuelt med en slik bistand. A vil sannsynligvis allerede fra før av ha atskillige aktiviteter i løpet av uken. Dette gjelder for det første aktiviteter knyttet til ukentlig opplæring og besøk i svømmehall og til trening med logoped, fysioterapeut osv. I tillegg kommer så den sosiale kontakt som han vil ha med venner og familie. Selv om denne kontakten sannsynligvis i det vesentlige vil skje i forbindelse med at A bor hjemme i weekender og høytider, vil det vel også kunne bli en viss kontakt i form av besøk eller turer ut fra institusjonen i løpet av uken.

I tillegg kommer endelig at man vil kunne nå et metningspunkt for hvor langt As krefter rekker på dette punkt. Retten viser her til de uttalelser som foreligger om hans manglende utholdenhet. Selv om disse i første rekke har vært knyttet til funksjonsfremmende aktiviteter, vil det også gå en grense for hvor langt A har glede av den sosiale kontakt og opplevelse som slike turer ut fra institusjonen er ment å gi ham. Etter rettens oppfatning ligger det således neppe noen særlig store årlige utgifter på dette punkt.

Den fjerde erstatningsposten gjelder bistand fra fysioterapeut, logoped, psykolog m.v., ut over den hjelp som han vil få som pasient ved institusjonen. Det er erkjent at utgiftene til slik bistand i stor grad vil bli dekket av det offentlige.

Totalt sett er retten etter dette kommet til at det kan være naturlig å regne med utgifter i en størrelsesorden på ca kr 65.000,- pr år i tilknytning til de forhold som er nevnt i det foregående.

Retten vil i det følgende drøfte om A har krav på å få erstattet disse utgiftene. Dette er en problemstilling som reiser flere spørsmål.

Sentralt står grensen mot de utgifter som er ment å dekke As behov for personlig livsutfoldelse. Tap eller reduksjon av evnen til slik utfoldelse er av ikke-økonomisk art og kompenseres gjennom menerstatningen, jf skadeserstatningsloven §3-2. A har som nevnt fått utbetalt en slik erstatning på kr 590.000,-. Årlig bruttoavkastning av dette beløp vil utgjøre ca kr 30.000,-. Ved gradvis bruk av kapitalen vil det årlige beløp være noe større.

Som påpekt av Høyesterett i Skoland-dommen (s 1560), vil besøk utenfor institusjonen ha som formål personlig utfoldelse og opprettholdelse av sosiale kontakter. Dette gjelder også for A, selv om det vel for ham mer vil være tale om trivsel enn utfoldelse. Utgiftene til dette hører følgelig naturlig hjemme under menerstatningen.

Kontakt med andre er også av betydning for at den skadelidte skal kunne opprettholde sitt fungeringsnivå. Slik sett har besøkene - som påpekt av Høyesterett - også et sosialmedisinsk siktemål.

Det fremstår som noe usikkert i hvilken grad de ulike aktiviteter som er trukket frem, kan bidra til at A opprettholder sin nåværende helsemessige situasjon. På den ene side er det lett å se at omkostninger med aktiviteter som innebærer en behandling, klart faller inn under de utgifter som kan kreves dekket. Dette gjelder hva enten de er rettet mot det mentale eller det fysiske fungeringsnivå. Eksempler på slike utgifter har til nå vært omkostningene til psykolog, som etter det opplyste i liten grad er blitt dekket av det offentlige. Men ellers vil utgifter av denne art stort sett ha en slik dekning i den grad de kan å ha et medisinsk siktemål. På den annen side vil man hva angår utgifter knyttet til sosial kontakt og opplevelser, antakelig nokså raskt komme til et punkt hvor ytterligere slike utgifter ikke kan ses å ha noen virkning for As fungeringsnivå. En god del av de utgifter som er nevnt i det foregående, vil naturlig falle i denne kategorien.

Tas hensyn til skattebelastningen på den årlige renteavkastningen av menerstatningen, vil A årlig ha til disposisjon et beløp på oppimot kr 30.000,-. Det forutsettes da at han også i nødvendig grad angriper kapitalen. Dette årlige beløp setter ingen grense for størrelsen av de utgifter som man på denne måten kan holde utenfor en erstatning for fremtidige utgifter. Det er her tale om en utgift til dekning av et formål av ikke-økonomisk karakter. I den forbindelse bemerkes at A som nevnt også har fått utbetalt en betydelig erstatning for tap i fremtidig erverv. Videre får han utbetalt uførepensjon med et redusert beløp når han oppholder seg på en institusjon. Også disse midler er ment å dekke de daglige behov. Som følge av ulykken er As forbruksmønster blitt endret. Han vil sannsynligvis i stor grad benytte sine inntekter til dekning av utgifter til slik omsorg m.m. som er nevnt i det foregående, og som vil bidra til å gi ham gleder i tilværelsen.

En kapitalisering av utgifter på kr 65.000,- pr år frem til gjennomsnittlig levealder på 75 år utgjør kr 1.225.000,- etter de tabeller som partene er enige om å benytte. Med et omforenet påslag for skatteulempe på 10%, utgjør beløpet kr 1.350.000,-. Fra dette beløpet må det som nevnt gjøres et betydelig fradrag for den andel av utgiftene som faller utenfor erstatningsberegningen. Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at erstatningen for fremtidige utgifter bør utmåles skjønnsmessig til kr 500.000,-. Det er her foretatt en avrunding nedover som følge av at en mindre del av de årlige utgifter som teller i denne beregningen, vil bli dekket av det offentlige. Partene har på dette punkt fremlagt få opplysninger. Retten er dog klar over at den grunnstønad og hjelpestønad som A i dag får utbetalt, i alle fall for det alt vesentlige vil falle bort dersom han tar opphold på institusjon. Det er også som en avrundingspost i samme retning, tatt hensyn til at en kapitalisering frem til fylte 75 år vil gjelde en tapsperiode som sannsynligvis er for lang. Men virkningen ved at man tar bort en del år på slutten av kapitaliseringsperioden vil ikke være særlig stor.

Bs krav.

B har krevet erstatning knyttet til årene fra 1989 til 1993 med kr 80.000,- pr år, i alt kr 400.000,-. Beløpet gjelder tapt inntekt og utgifter knyttet til sønnens situasjon og omsorgen for ham. Gjensidige har ikke hatt innvendinger mot at erstatningskravet er fremsatt av B og ikke av skadelidte selv som en del av posten påført utgifter. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

B hadde siden 1980 arbeidet som legesekretær. Hun fødte en datter i mars 1988 og hadde svangerskapspermisjon ut dette året. Hun opplyser at hun skulle ha gjenopptatt sitt arbeide i full stilling fra nyttår 1989. I stedet fikk hun omsorgspermisjon fra dette tidspunkt.

A ble innlagt ved Regionsykehuset i Trondheim den 26. oktober 1988, samme dag som ulykken skjedde. I januar 1989 ble han overført til Z, en spesialinstitusjon i Trondheim for fysisk funksjonshemmede. Avbrutt av et opphold ved Sunnaas sykehus fra august til desember 1989, var han der til juni 1990. Han ble da overført til Y alders- og sykehjem på hjemstedet. Der var han så til han ble tatt hjem julen 1990. Oppholdet på alders- og sykehjemmet var avbrutt av et 6 ukers opphold ved Sunnaas sykehus.

B hadde permisjon fra sitt arbeide frem til sommeren 1991. Hun arbeidet deretter i halv stilling som legesekretær i ett år, og hadde så på ny omsorgspermisjon fra sommeren 1992 til sommeren 1993. Hun fikk ikke forlenget permisjonen og sluttet da i stillingen.

Retten finner det rimelig at B etter ulykken søkte forlenget permisjon fra sitt arbeide som legesekretær. Det er opplyst at hun under sønnens opphold bodde en god del på Regionsykehuset i Trondheim, hvor hun periodevis hadde et eget pårørende-rom på aktuttavdelingen. Under oppholdet på Z besøkte hun ham daglig. Det foreligger ikke opplysninger om hvilke utgifter som eventuelt påløp denne første perioden etter ulykken.

Tatt i betraktning den meget alvorlige skaden som A ble påført, og nytten av morens tilstedeværelse i den første tiden under rehabiliteringen, godtar lagmannsretten at lønnstapet i denne første perioden kan ses som en nødvendig følge av skaden og ulykken. Likevel kommer man snart til en grense for hvor lenge nære pårørende kan kreve erstatning for tapt inntekt i en slik situasjon. Her må tilføyes at B, slik hun har bygget opp sitt krav, selv har vært oppmerksom på dette. Etter omstendighetene godtar lagmannsretten at hun tilkjennes kr 125.000,- i erstatning for tapt inntekt for året 1989. I beløpet er inkludert renter fra 1. juli d.å. og frem til rundt årsskiftet 1992/93, da Gjensidige utbetalte de kr 150.000,- som var domsbeløpet i herredsretten. Dette vil i praksis omtrent svare til hennes tapte inntekt i det første halve året. Reiseutgifter til og fra Trondheim ville hun ha hatt selv om sønnen ikke var blitt skadet.

For 1990 vil erstatningen referere seg til de utgifter som B er blitt påført i forbindelse med besøk hos sønnen under hans opphold på helseinstitusjoner, og fra 1991 utgiftene i forbindelse med omsorgen for ham. Tar man i betraktning den tid som i disse tre siste årene har gått med til pleie, er det lite tvilsomt at et eventuelt årlig vederlag for dette ville overstige de årlige beløp for fremtidige utgifter som A har fått erstatning for i det foregående. At B i denne perioden har fått utbetalt omsorgslønn med ca kr 1.000,- pr måned, kan ikke endre dette. På samme måte som ved utmålingen av erstatningen til A, må erstatningsbeløpet for disse tre årene begrenses til de utgifter som ville ha påløpt såfremt A fortsatt hadde bodd på helseinstitusjonen. Lagmannsretten finner det derfor for disse tre årenes vedkommende naturlig å ta utgangspunkt i den vurdering av det årlige beløp som er gjort i det foregående for As vedkommende. På denne bakgrunn settes beløpet for disse tre årene til kr 100.000,-, renter inkludert.

Det foreligger meget sparsomme opplysninger om utgiftene i 1990. Grovt skjønnsmessig stipuleres erstatningsbesløpet til kr 20.000,- for dette året, renter inkludert.

Totalt innebærer dette en erstatning til B på kr 245.000,-.

Saksomkostninger.

Spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres særskilt for hver av de to ankende parter. Dette må gjelde både for herredsretten og for lagmannsretten. Ved lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse vil i begge tilfeller måtte anvendes tvistemålsloven §180 annet ledd.

For oversiktens skyld gis en oppstilling over kravene og domstolenes avgjørelser:

Menerstatning Tap i fremtidig Fremtidige Merutg. Bs kraververv utgifter bolig

Bs påstand 588 2.012 27.551 876 462for herredsr. + renterGs påstand 300 700 150 00for herredsr.Herredsrettens 590 780 150 150dom Bs påstand i - 2.012 27.551 876 462anke- + rentererklæringenBs endrede - (forlikt m. 1.660 frafalt påstand 1.080) 400for lagmr. + renterGs påstand - - 150 - 150for lagmr.Lagmanns- - - 500 - 245rettens dom

Alle tall er i hele tusen kroner.

For oversiktens skyld er det ikke tatt hensyn til de beløp som Gjensidige har betalt underveis og den innvirkning som dette har hatt på de påstander som er nedlagt.

For A må saken anses som dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §174. Således er saken fullt ut vunnet hva angår kravet om menerstatning, mens den er fullt ut tapt hva angår kravet om erstatning for utgifter til egen bolig. For herredsretten gjaldt hovedtyngden av saken As meget store krav på erstatning for utgifter med kr 27.551.000,-. Selv om det nøyaktige påstandsbeløp ikke kan utelukke at meningen likevel har vært å kreve erstatning etter rettens skjønn, kan man vanskelig betrakte saken som vunnet hva denne erstatningspost angår, selv om lagmannsretten har tilkjent erstatning med kr 500.000,-. For herredsretten var kravet basert på utmåling etter et prinsipp som Høyesterett har tatt avstand fra i Skoland-dommen, og som senere er frafalt for lagmannsretten.

Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn riktig å anvende tvistemålsloven §174 første ledd ved avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for herredsretten. Saksomkostninger tilkjennes således ikke for denne instans.

I forhold til de krav som er fremsatt gjennom ankeerklæringen, gjelder for så vidt de samme betraktninger, selv om kravet om menerstatning ikke har vært omfattet av anken. Med det resultat lagmannsretten har kommet til, kan retten ikke se at reduksjonen under lagmannsrettens saksforberedelse av kravet om erstatning for fremtidige utgifter kan lede til at spørsmålet om saksomkostninger bør avgjøres på en annen måte for lagmannsretten enn for herredsretten.

Etter dette tilkjennes heller ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

For Bs vedkommende har saken ført frem. Selv om hennes krav har vært klart høyere enn det beløp som hun nå er blitt tilkjent, har utmålingen av erstatningskravet - også slik saken er lagt opp fra Bs side - måttet skje etter et skjønnsmessig anslag fra rettens side. I denne situasjon må det etter lagmannsrettens oppfatning være korrekt å anvende omkostningsbestemmelsen i §172 første ledd. Dette må gjelde både for herredsretten og for lagmannsretten.

Utmålingen av Bs krav har delvis berodd på den beregning av fremtidige utgifter som under forhandlingene for lagmannsretten har vært det sentrale tema. Når hensyn tas til denne omstendighet og samtidig til størrelsen på hhv. krav og domsbeløp, stipuleres skjønnsmessig ca en fjerdedel av advokat Asbølls saksomkostningskrav til å gjelde behandlingen av kravet fra B.

Herredsretten fastsatte saksomkostningene til advokat Asbøll til kr 136.662,60, og det er ikke tallmessige innvendinger mot dette beløp. For lagmannsretten har advokat Asbøll i alt krevet kr 167.821,-, hvorav kr 102.500,- gjelder "salær og utgifter lagmannsrett". Rent skjønnsmessig stipuleres nødvendig salær i Bs sak til kr 20.000,-. Det vesentlige av utgiftene er knyttet til As sak. Under henvisning til tvistemålsloven §176 settes saksomkostningene for lagmannsretten til kr 25.000,-. Saksomkostningene for byretten settes skjønnsmessig til kr 30.000,-.

Av hensyn til ligningsmyndighetenes behandling av den erstatning med renter som B er tilkjent for tapt inntekt i 1989, spesifiseres dette erstatningsbeløp særskilt i domsslutningen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1.

a) I erstatning for fremtidige utgifter betaler Gjensidige Skadeforsikring til A kr 500.000,- med fradrag av tidligere utbetalt kr 150.000,-, tilsammen kr 350.000,- - trehundreogfemtitusen - kroner.

b) Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke i saken mellom A og Gjensidige Skadeforsikring.

2.

a) Gjensidige Skadeforsikring betaler til B erstatning for tapt inntekt for året 1989 med renter, kr 125.000,- og erstatning for utgifter i årene 1990 til 1993 med kr 120.000,- tilsammen kr 245.000,-. Med fradrag av tidligere utbetalt kr 150.000,- utgjør dette et restbeløp stort kr 95.000,- - nittifemtusen - kroner.

b) I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Gjensidige Skadeforsikring til B kr 55.000,-.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.