RG-1995-582
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-28 |
| Publisert: | RG-1995-582 (93-95) * |
| Stikkord: | Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett 1991-1851 A - Frostating lagmannsrett LF-1993-00423 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00111K . |
| Parter: | Ankende part: Sør-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Kristian Nordheim, Trondheim). Motpart: Trondheim Energiverk, Trondheim. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Otto Jebens, Trondheim). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Kjell Buer, formann. 2. Lagdommer Ivar Oftedahl. 3. Kst. lagdommer Gunnar Greger Hagen |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Vannfallrettighetsloven (1917) §23a, Avtaleloven (1918) §36 |
Saken gjelder spørsmål om forståelsen av den såkalte Neakontrakten.
Konkret gjelder tvisten om Sør-Trøndelag fylkeskommune (fylkeskommunen) har krav på uttak av konsesjonskraft fra Nea-kraftverket tilhørende Trondheim Energiverk (TEV) i tillegg til den kraftleveranse (50%) til selvkost som kontrakten sikrer fylkeskommunen.
TEV planla etter krigen å bygge ut vannkraftressursene i Øvre Nea beliggende i Tydal kommune. TEV hadde ervervet fallrettigheter i h.h.t. minnelige avtaler. Som et ledd i utbyggingsplanene forhandlet TEV med AB Svarthålsforsen - et datterselskap til Stockholms elektrisitetsverk - om eksport av kraft til Sverige og om eventuell bistand til finansiering av utbyggingen. Da eksport av kraft krevet tillatelse etter daværende industrikonsesjonsloven §23a ble staten involvert i forhandlingene. Under arbeidet såvel med reguleringskonsesjonen som eksportsaken, kom det frem at fylkeskommunen ønsket å bygge ut vassdraget, eventuelt stå som deleier sammen med TEV. Etter omfattende forhandlinger ble utbyggingen basert på et avtaleverk bestående av tre kontrakter som behandlet følgende temaer:
1. Kontrakt mellom Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen og AB Svarthålsforsen (Stockholmskontrakten).
Kontrakten gjaldt eksport av ca halvparten av kraftproduksjonen i Nea til Sverige for en 15-årsperiode hvor staten sto som leveranseansvarlig.
2. Kontrakt mellom Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen og TEV (Trondheims-kontrakten).
Kontrakten gjaldt vilkårene for utbygging av Øvre Nea til oppfyllelse av Stockholms-kontrakten. I følge kontraktens §4 skulle fylkeskommunen ha rett til 25% av produksjonen til selvkost så lenge Stockholms-kontrakten løp.
3. Kontrakt mellom TEV og fylkeskommunen (Neakontrakten).
Kontrakten fastslo bl.a. at fylkeskommunen etter utløpet av Stockholms-kontrakten hadde krav på å få levert og plikt til å betale for halvparten av den energimengde som ble produsert i kraftverket til selvkost. Kontrakten er stedsevarig.
Leveransene fra kraftverket tok til høsten 1960. Etter at Stockholms-kontrakten løp ut, har fylkeskommunen uttatt og betalt for 50% av produksjonen. Fylkeskommunen overdro i 1970 bl a sine rettigheter og forpliktelser etter Neakontrakten til Sør-Trøndelag Kraftselskap - en sammenslutning av flere kraftselskap i fylket. Det er enighet mellom partene at dette ikke berører spørsmålet om kontraktsforståelsen i nærværende sak.
I 1985 varslet fylkeskommunen TEV om at man ønsket uttak av konsesjonskraft fra Nea-kraftverket. I følge konsesjonsbestemmelsene fra 1954 kunne primærkommunen og fylkeskommunen utta inntil 10% av kraftmengden. Da Tydal kommune som utbygningskommune uttok ca 3%, refererte kravet seg til de resterende ca 7%. TEV protesterte mot kravet, og anførte at Nea-kontrakten omhandlet all den kraft fylket hadde rett til å ta ut fra kraftverket, nemlig 50%. Partene kom ikke til enighet, og den 18. november 1991 tok fylkeskommunen ut stevning mot TEV for Trondheim byrett.
Byretten avsa 14. juni 1993 dom med slik slutning:
"1. Trondheim Energiverk frifinnes.
2. Sør-Trøndelag Fylkeskommune v/fylkesordføreren tilpliktes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte Trondheim Energiverk sakens omkostninger med kr 85000,- - åttifemtusen - kroner."
Fylkeskommunen har den 16. august 1993 påanket byrettens dom. TEV har tatt til motmæle ved tilsvar av 6. september 1993.
Ankeforhandlingen fant sted i Trondheim Tinghus 19. til 21. april 1994. Det ble avhørt ett vitne. I faktisk henseende står saken noe annerledes for lagmannsretten sammenlignet med byrettsbehandlingen. Dette har sammenheng med at det for lagmannsrett er fremlagt nytt materiale - brev, møtereferat og notater - i det vesentlige knyttet til avtaledrøftelsene i 1954/55. Materialet er fremskaffet av TEV etter arkivgjennomgang.
Sør-Trøndelag fylkeskommune har i det vesentlige anført: - at fylkeskommunen ikke positivt har fraskrevet seg eller gitt avkall på sin legale rett til konsesjonskraft i h.h.t. reguleringstillatelse og lov. - at Nea-kontrakten ikke kan forstås dit hen at konsesjonskraftleveransen er konsumert av kontrakten, idet leveranser basert på de to grunnlag er forskjellige når det gjelder prisfastsettelse, anvendelsesområde for kraften, varighet og omfang. Konklusjonen må være at dette er to typer kraftleveranser som forutsetningsvis skal "leve" ved siden av hverandre. - at et avkall eller en fraskrivelse av en legal rett til kraftleveranser forutsetningsvis må skje på kompetent nivå i fylkeskommunen ved særskilt behandling. Slik behandling har ikke funnet sted. - at et avtalemessig avkall eller en fraskrivelse ikke kan innfortolkes i et avtaleverk uten rimelig krav til klarhet.
Slik klarhet foreligger verken i det etablerte avtaleverk, i dets forhistorie eller forutsetninger. Tvert imot synes sakens forhistorie å tilsi at Nea-kontrakten ikke berører fylkeskommunens rett til konsesjonskraft. Under enhver omstendighet må bevisbyrden for avkall eller fraskrivelse påligge den som hevder det - nemlig TEV. - at rimelighetshensyn tilsier at konsesjonskraftleveransen ikke ekskluderes.
Sør-Trøndelag fylkeskommune har nedlagt slik påstand:
"1. Sør-Trøndelag fylkeskommunes lovbestemte rett til konsesjonskraft berøres ikke av Nea-kontrakten.
2. Trondheim Energiverk tilpliktes å erstatte SørTrøndelag fylkeskommune sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
Trondheim Energiverk har i det vesentlige anført: - at tvisten gjelder et spørsmål om tolking av Neakontrakten, spesielt kontraktens §3. - at Nea-kontraktens §3 representerer en uttømmende fordeling av kraftproduksjonen fra Nea kraftverk mellom TEV og fylkeskommunen. Det særskilte avtaleverket medfører et avkall eller fraskrivelse av retten til konsesjonskraft. - at dette tolkingsresultat bygger på følgende forhold: a Ordlyden i kontraktens §3 siste ledd synes å utelukke konsesjonskraftleveranse i tillegg til den avtalte halvdel av produksjonen. b Forutgående forhandlinger viser at konsesjonskraften konsumeres av den avtalte halvdel av kraftproduksjonen til fylkeskommunen. c Statens oppfatning som "megler" og drivkraft i forhandlingene, viser at produksjonen var uttømmende regulert i avtalen mellom partene. d Levering av konsesjonskraft til fylket i tillegg til den avtalte halvdel av produksjonen, vil være objektivt urimelig - subsidiært må det ved avgjørelsen være plass for anvendelsen av avtaleloven §36. - at fylket først i 1985 - 30 år etter kontraktsforhandlingene - reiste krav om konsesjonskraft, viser at det er en ny generasjon som historieløst leser gamle dokumenter og arkivstoff.
Trondheim Energiverk har nedlagt slik påstand:
"1. Trondheim byretts dom av 14. juni 1993 stadfestes.
2. Trondheim Energiverk tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten vil bemerke:
Når det gjelder sakens bakgrunn/forhistorie viser lagmannsretten til byrettens redegjørelse i dommen 1-5. Det er ingen uenighet mellom partene når det gjelder de ytre historiske begivenheter som førte frem til den såkalte Neakontrakten. Sakskomplekset har ved flere anledninger vært behandlet av domstolene når det gjelder de skattemessige konsekvenser av kontrakten. Det vises for så vidt til Rt-1988-880, Rt-1992-1263 og Høyesteretts dom av 16. mars 1994 lnr. HR-1994-00027 B, nr. 139/1992.
Tvistetemaet i nærværende sak er om fylkeskommunen ved Neakontrakten fraskrev seg eller ga avkall på sin rett til å kreve konsesjonskraft til seg selv.
Ved kgl.res. av 25. juni 1954 fikk TEV tillatelse til å foreta regulering av Vessingsjø og Sellisjø i Tydal kommune i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 nr 17. Med grunnlag i loven §12 nr 15 ble det i tillatelsens pkt 23 pålagt TEV å avgi inntil 10% konsesjonskraft til kommune og fylkeskommune.
Tydal kommune er primærkommunen som berøres av reguleringen, og kommunen uttar i dag ca 3% av kraften som konsesjonskraft. Tvisten dreier seg derfor om fylkeskommunen har rett til å kreve de resterende ca 7% av kraftproduksjonen uttatt som konsesjonskraft med det resultat at fylkeskommunen disponerer 52% av produksjonen mot 45% til TEV, eller om fylkeskommunen og TEV hver skal disponere 48,5% etter konsesjonskraftuttaket til primærkommunen er belastet kontraktspartnerne likt.
Historisk sett var det sterk interessekonflikt mellom fylkeskommunen og TEV da planene om utbygging av Neavassdraget ble aktualisert på første halvdel av 1950-tallet. TEV hadde ervervet fallrettighetene i årene før og etter krigen, og ønsket utbygging for å sikre Trondheims fremtidige kraftbehov. Fylkeskommunen ønsket også å bygge vassdraget ut for å sikre distriktene tilfredsstillende kraftforsyning, alternativt ønsket fylkeskommunen medeierskap på 50/50-basis slik at den oppnådde reell medbestemmelse for såvel utbyggingen som driften.
I forhandlingsprosessen høsten 1954 - høsten 1955 drøftes alternative løsninger med staten som "oppmann" for drøftelsene. Resultatet ble kontraktsmaterialet som er nevnt foran i dommen, og hvor det fastslås at TEV er utbygger og eier, mens fylkeskommunen får en stedsevarig rett til å kreve og plikt til å betale for halvparten av verkets produksjon etter en bestemt tidsperiode. Den kraft fylkeskommunen uttar, skal betales til selvkost. Årsaken til at resultatet ble slik, synes å være at fylkeskommunen hadde problemer med å reise nødvendig kapital eller stille sikkerheter for utbygningen, samt at statens representanter i forhandlingene etter hvert gikk inn for at TEV burde være eier og utbygger alene.
Nea-kontrakten ble først formelt undertegnet 15. februar 1960. Det er imidlertid ingen uenighet om at de avtalepunkter denne sak berører, var ferdigforhandlet og akseptert av partene høsten 1955.
Kontraktens §3 har slik avsluttende ordlyd:
"Etter utløpet av den kontakt med Vassdragsvesentet som er nevnt i §1, har fylket rett til å få levert og plikt til å betale for halvparten av den energimengde som er omhandlet i §2 i denne kontrakt. Nærmere bestemmelser om dette blir å avtale før den nye ordning trer i kraft.
I tilfelle det skulle bli uttatt konsesjonskraft, skal hver av partene skaffe halvparten."
Som tidligere nevnt gjelder saken spørsmål om siste ledd i bestemmelsen kun gjelder forpliktelsen til å yte konsesjonskraft til primærkommunen Tydal, eller om den også tar sikte på den sekundære rett til uttak av konsesjonskraft til fylkeskommunen.
Det er ingen uenighet mellom partene om at en fylkeskommune eller en primærkommune kan gi avkall på sin rett til konsesjonskraft. Dette har skjedd i flere tilfeller, og begrunnelsen vil normalt være forankret i et avtalemessig forhold. Spørsmålet er derfor om dette er tilfelle i nærværende sak.
Lagmannsretten er - som byretten - kommet til at Neakontrakten har "konsumert" fylkeskommunens rett til konsesjonskraft. Ved sin avgjørelse bygger lagmannsretten på følgende forhold:
Den sentrale begrunnelse for bestemmelsene om konsesjonskraft til primærkommuner og fylkeskommuner er forankret i distriktshensyn, idet man ved lov har ønsket å sikre utbyggingsdistriktene og særlig primærkommunene med sikker og tilstrekkelig kraft til alminnelig elektrisitetsforsyning. I dette tilfelle var det imidlertid på det rene at fylkeskommunen selv ønsket å bygge ut fallene i Nea for å sikre distriktene tilstrekkelig forsyning. Fylkeskommunen hadde med hjemmel i vassdragsloven søkt om ekspropriasjonstillatelse for å sikre seg fallrettighetene i konkurranse med TEV's planer.
På denne bakgrunn tok Industri, Håndverks- og Skipsfartsdepartementet i september 1954 initiativ for at TEV og fylkeskommunen kunne komme fram til enighet om et samarbeid om utbyggingen av Øvre Nea. Det er på det rene at man drøftet forskjellige løsninger for medeierskap uten at man kom frem til avtale som kunne aksepteres av begge parter.
Våren/sommeren 1955 tok staten aktivt del i forhandlingene mellom TEV og fylkeskommunen. Den 23. august 1955 sendte departementet ut avtaleutkast som diskusjonsgrunnlag for fylkeskommunen og TEV. Det ble samtidig avtalt møter i departementet den 31. august 1955 til drøftelse av saken. Den 31. august avholdt departementet seperatmøter med partene før man senere samme dag hadde et fellesmøte. På sistnevnte møte ble det oppnådd enighet om at fylkeskommunen de første 15 år - så lenge Stockholms-kontrakten varte - skulle disponere 25 % av produksjonen. Etter 15 år øket fylkets andel av kraftproduksjonen til 50 %. Prisen skulle være selvkost og avtalen var stedsevarig. Disse møter og denne enighet dannet grunnlaget for den del av Nea-kontrakten som ble utarbeidet i september 1955.
I protokollen fra fellesmøtet 31. august 1955 mellom representanter for fylkeskommunen, TEV og staten er det anført "Hver av partene tar halvdelen av konsesjonskraften". Dette har nedfelt seg i siste avsnitt av §3 i kontrakten slik det er sitert foran i dommen på side 7 nederst.
Etter lagmannsrettens oppfatning kan dette ikke forstås på annen måte enn at bestemmelsen regulerer spørsmålet om forpliktelsen til å levere konsesjonskraft til primærkommunen Tydal. Dette kan man også lede ut av notat fra et møte mellom departementet og TEV den 30. august 1955. Under punkt 8; "§4. Forholdet til fylket," anfører TEV:
"Trondheim har sett på saken under den forutsetning at de i et middels år har 570 kWh. Derav fragår 300 til Sverige og 10 % konsesjonskraft til fylket med ca 60 mill. kWh, ialt 360, igjen 210, hvorav Trondheim får 105 og fylket 105.
Trondheim vil foreslå fylket en slik fast levering.
Trondheim er forberedt på å tilby levering av 135 mill. kWh til selvkostende (altså også 1/2-halvparten av konsesjonskraften)".
I separatmøte den 31. august 1955 kl. 1000 mellom staten og fylkeskommunen går det frem at fylket er innstilt på å akseptere 135 mill. kWh mens Stockholms-kontrakten løper og deretter "inntil 1/2-parten fra Nea". Disse prinsipper aksepteres i separatmøtet samme dag kl. 1200 mellom Staten og TEV, og danner grunnlaget for enigheten i fellesmøtet kl. 1400 samme dag.
Dette kan etter lagmannsrettens mening ikke forstås annerledes enn at partene skulle stå likt når det gjaldt fremtidige kraftleveranser fra Nea. Det ville følgelig ikke være plass til noen konsesjonskraftleveranser til fylkeskommunen utover det fylkeskommunen selv var tildelt av kraften gjennom kontrakten. Realiteten var derfor at siste setning i §3 behandlet spørsmålet om konsesjonskraft til primærkommunen - Tydal kommune. Ved eventuelt uttak fra primærkommunen måtte partene dekke halvparten hver på sin andel.
Dette standpunkt kan man etter lagmannsrettens mening også lese ut av fylkesmannens innstilling til fylkestinget av 19. september 1955. På side 2 og 3 i innstillingen siteres overingeniør Fjalestads konklusjon på forhandlingene hvor det bl.a. heter:
"Etter dei fyrste 30 åri:
Sør-Trøndelag fylke skal framleides få rådvelde over ei energimengd og ei maksimallast som svarar til 50 % av det Nea Kraftverk kan yte."
På side 12 i innstillingen kommenterer direktøren i SørTrøndelag Elektrisitetsverk kontraktens §3. Avslutningsvis anfører direktøren:
"Fra krafteksportens opphør skal fylket ha rett til halvparten av all kraft som kan produseres."
Under overskriften "Kor mye kraft kan fylkeskommunen ta ut" inntatt på side 15 i innstillingen trekker fylkesmannen slik konklusjon:
"Det gikk klart fram av fylkesmannens foreligg for omframfylketstinget i januar i år at det var et kardinalpunkt i de forhandlingene som var ført med Trondheim kommune, at fylkeskommunen med en avtale gjorde krav på å bli sikret det størst mulig kvantum kraft fra Nea Kraftverk. Det prinsipale krav om 50 % av all disponibel kraftmengde, d.v.s. 25 % av den kraft som var til overs når kontrakten om levering av kraft til Stockholm over 30 år var oppfylt og deretter 50 % av all kraftmengde som kraftverket kunne produsere, ble bestemt avvist av Trondheim. Fylkets forhandlere fant meget motvillig å måtte gå med på et mindre kraftkvantum for fylket. Som kjent ble forhandlingene av ymse årsaker brutt.
Det er særs viktig å slå fast at ved det foreliggende utkast til kontrakt mellom Trondheim og fylket sikres fylket til enhver tid den prosentvise del av disponibel kraftmengde fra Nea Kraftverk som er i samsvar med fylkets opprinnelige og prinsipale krav. Jeg viser herom til §3."
Dette viser at partene ved kontrakten hadde totalfordelt produksjonen fra Nea Kraftverk. Det var derfor ikke plass til noen andel konsesjonskraft til fylkeskommunen ved siden av fylkeskommunens kontraktfestede rettigheter.
Ved kontrakten hadde fylkeskommunen oppnådd en løsning som trygget kraftleveranser til distriktene langt ut over de muligheter lovverket gir for uttak av konsesjonskraft. Avtalen var i tillegg stedsevarig og prisen bundet til selvkost. Ved kontraktsinngåelsen hadde fylkeskommunen fått en posisjon som i forhold til den konkrete utbygging nærmest må likestilles med et medeierskap. Det var derfor verken plass til, eller rimelig grunn for at fylkeskommunen ut over avtalt posisjon skulle ha rett til å utta konsesjonskraft til seg selv.
At den kontraktsfestede løsning mellom fylkeskommunen og TEV bygget på en balansert og rimelig løsning fremgår også av St.prp.nr.106 (1955), inns.S.nr.270 samt forhandlingene i Stortinget vedrørende spørsmålet om eksport av kraft fra Nea kraftverk.
Etter lagmannsrettens mening har det blant forhandlerne og beslutningstakerne hos partene i 1954/55 ikke vært tvil om at avtalen mellom fylkeskommunen og TEV regulerer spørsmålet om de kraftmengder fylkeskommunen kunne disponere med unntak for konsesjonskraften til primærkommunen som ikke var part i avtalekomplekset. Dette er muligens en av årsakene til at spørsmålet om kontraktsforståelsen først kom opp nærmere 30 år etter at enighet var oppnådd mellom partene.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostninger.
Sør-Trøndelag fylkeskommunes anke har vært forgjeves. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd må fylkeskommunen dekke TEV's saksomkostninger for lagmannsrett. H.r.adv. Otto Jebens har fremlagt omkostningsoppgave på kr 85000,- hvorav kr 80000,- utgjør salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven. Denne legges til grunn som nødvendig jf tvistemålsloven §176. I byrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Trondheim byretts dom stadfestes.
2. Sør-Trøndelag fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett til Trondheim Energiverk med kr 85000,- - åttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av nærværende dom.