RG-1995-582 (1)
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-20 |
| Publisert: | RG-1995-582 (92-95) * |
| Stikkord: | Arbeidsmiljøloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnmøre herredsrett 94-036 A - Frostating lagmannsrett LF-1994-00187 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Kristian Hove, Ålesund). Motpart: X v/styrets formann, B. (Prosessfullmektig: Advokat Lars Holo, Oslo). |
| Forfatter: | Sverre Erik Jebens, Randi Grøndalen, Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61B, §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Tvistemålsloven (1915), §57, §62, Rettsgebyrloven (1982) §10 |
Saken gjelder spørsmålet om et søksmål som en arbeidstaker har anlagt mot sin tidligere arbeidsgiver, med krav om erstatning for påstått usaklig oppsigelse, skal behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4.
A reiste den 13. januar 1994 sak mot X ved "stevning i arbeidsrettssak til Sunnmøre herredsrett". I stevningen ble gjort gjeldende at A var blitt oppsagt av X uten saklig grunn. A påsto seg tilkjent erstatning for usaklig oppsigelse i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd.
Saken ble anlagt ved Sunnmøre herredsrett som lokal domstol for Møre og Romsdal fylke til behandling av oppsigelsestvister etter arbeidsmiljøloven, jf loven §61B første ledd. I stevningen gjorde A gjeldende at han hadde mottatt oppsigelse den 28. juni 1993. Partene var på forhånd blitt enige om å forlenge søksmålsfristen i henhold til arbeidsmiljøloven §61 nr 3 med en måned, slik at fristen utløp den 15. januar 1994.
A gjorde gjeldende at han var blitt påført både økonomisk og ikke-økonomisk tap på grunn av oppsigelsen. I stevningen ble nedlagt slik påstand:
"1. X tilpliktes å betale erstatning til A for økonomisk og ikke-økonomiske tap - nærmere fastsatt av retten - oppad begrenset samlet til kr 790000,-.
2. X tilpliktes å betale sakens omkostninger."
I tilsvar 26. januar 1994 gjorde X gjeldende at saken måtte avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler, og dermed også fra Sunnmøre herredsrett. Grunnlaget for anførselen om avvisning var at A selv hadde brakt sitt ansettelsesforhold til opphør, og at de prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven derfor ikke kom til anvendelse. X nedla slik påstand i tilsvaret:
"1. Prinsipalt: Saken avvises fra behandling fra arbeidsmiljøloven regler og fra Sunnmøre herredsrett.
2. Subsidiært: Saksøkte frifinnes.
3. I begge tilfelle: Saksøkte tilkjennes sakens omkostninger."
Etter dette fulgte ytterligere fire prosesskrifter til herredsretten, to fra hver av partene. I prosesskrift 14. februar 1994 nedla A slik påstand i anledning kravet om avvisning:
"1. Sunnmøre herredsretts sak nr. 94 - 00036 A fremmes etter arbeidsmiljølovens regler.
2. X tilpliktes å betale sakens omkostninger knyttet til avvisningssaken - kr 3000,-."
Sunnmøre herresrett avsa kjennelse angående spørsmålet om avvisning den 21. mars 1994. Kjennelsen har denne slutning:
"1. Saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljøloven regler og fra Sunnmøre herredsrett i det hele.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen tilpliktes A å betale saksomkostninger til X v/styrets formann med kr 5580,- - kronerfemtusenfemhundreogåtti -."
Når det gjelder det nærmere saksforhold, vises til herredsrettens beskrivelse i kjennelsen på 2-4.
A har påkjært kjennelsen til lagmannsretten ved kjæremål av 5. april 1994. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse påkjæres til opphevelse i sin helhet, idet det foreligger feil ved såvel saksbehandlingen som ved avgjørelsens innhold. Feilene gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.
Det bestrides at forhandlingsprotokollen av 26. juli 1993 innebar at bedriften trakk tilbake oppsigelsen av ham som teknisk leder. Det bør utvises forsiktighet med hensyn til å utlede meningsinnhold av det som er protokollert. Selv ikke en rent objektiv ordfortolkning kan imidlertid lede til det resultat at bedriften hadde trukket tilbake oppsigelsen av A som teknisk leder. Meningsinnholdet i protokollen må forstås i lys av partenes senere opptreden og anførsler. Heller ikke bedriften synes å ha oppfattet det slik at den i forhandlingsmøtet 26. juli 1993 trakk tilbake oppsigelsen av A som teknisk leder.
En eventuell tilbaketrekning av oppsigelsen kan ikke avskjære arbeidstakeren fra f.eks. å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade. Også på dette grunnlag er avvisning uriktig, dersom en først forutsetter at bedriften ultimo juni 1993 sa opp A fra stillingen som teknisk leder.
Herredsretten har korrekt lagt til grunn at A i realiteten ble oppsagt fra stillingen som teknisk leder i X ved bedriftens brev av 25. og 28. juni 1993. Avgjørende må være at A ble degradert fra verksmester til (dårligst betalte) mekaniker. I bedriftens brev av 28. juni 1993 fremgår direkte at A sies opp fra stillingen som teknisk leder.
As aksept av mekanikerstillingen innebærer ikke at retten til å kreve erstatning etter arbeidsmiljøloven er gått tapt. Seksmånedersfristen i arbeidsmiljøloven §61 nr 3 for å kreve erstatning er satt rommelig for at arbeidstakeren skal kunne områ seg. Arbeidstakeren plikter etter evne å begrense sitt tap. Han kan ta arbeid annet sted uten å tape erstatningskravet mot arbeidsgiveren. Erstatningskravet tapes heller ikke fordi arbeidstakeren som en nødløsning aksepterer en dårligere stilling i samme bedrift. Det må sondres mellom forhold som kan redusere arbeidstakerens erstatningskrav og reglene om hvilken prosessform erstatningssaken skal følge.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Sunnmøre herredsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til herredsretten til fortsatt behandling etter arbeidsmiljøloven regler.
2. A tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten i avvisningssakens anledning."
X har tatt til gjenmæle mot kjæremålet i kjæremålstilsvar av 12. april 1994. Bedriften har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Avgjørende for valget av prosessform er ikke As pretensjon om at han ble oppsagt fra stillingen som verksmester/teknisk leder, men hva som faktisk har skjedd. Det må vurderes konkret om det foreligger en oppsigelse fra arbeidsgiverens eller arbeidstakerens side. Det er vist til kjennelser i Rt-1988-712 og Rt-1989-1266.
Det bestrides at A den 28. juni 1993 ble oppsagt fra stillingen som teknisk leder i bedriften. Det fremgår av forhandlingsprotokoll datert 26. juli 1993 at partene var enige om at det ikke forelå oppsigelse av As ansettelsesforhold i bedriften. På bakgrunn av at forhandlingsmøtet ble avholdt etter krav fra A må protokollatet forstås slik at As stilling som teknisk leder ikke var brakt til opphør ved en oppsigelse i arbeidsmiljøloven forstand. Arbeidstakeren antas å kunne binde seg til en slik tolking ved erklæring, noe A har gjort.
Avgjørende er imidlertid at A den 19. august 1993 - etter lengre betenkningstid - aksepterte bedriftens tilbud om en annen stilling. Han kan da ikke i ettertid angripe det han mener er en oppsigelse ved å henvise til stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven. Aksept av tilbud om annen stilling innebærer en aksept av oppsigelsen av den tidligere stillingen.
A søkte deretter stilling utenfor bedriften og sa opp mekanikerstillingen. Arbeidsforholdet er derfor brakt til opphør ved As egen oppsigelse. A kan da ikke senere fremsette krav om erstatning med hjemmel i arbeidsmiljøloven bestemmelser.
A har i kjæremålserklæringen særlig reist spørsmål om i hvilken grad han hadde full handlefrihet og om hans egne disposisjoner var avtalerettslig bindende for ham. Dette er imidlertid anførsler som A kan fremføre ved et eventuelt søksmål for de ordinære domstoler etter tvistemålsloven alminnelige regler.
Bedriften slutter seg for øvrig til herredsrettens kjennelse og begge de innbyrdes uavhengige, selvstendige grunnlagene for slutningen.
X har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1800,-."
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet i nærværende sak er om det søksmål som A har anlagt skal behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven eller de alminnelige reglene i tvistemålsloven. Utgangspunktet er klart, idet det kommer an på hvem av partene som har brakt arbeidsforholdet til opphør. Dersom arbeidstakeren er blitt avskjediget eller oppsagt, følger det av arbeidsmiljøloven §61 flg. at spørsmålet om oppsigelsen er lovlig og om arbeidstakeren kan kreve erstatning skal behandles etter reglene i denne lov. Dersom arbeidstakeren selv har sagt opp stillingen, må et eventuelt erstatningskrav fra hans side behandles etter reglene i tvistemålsloven. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren pretenderer å være blitt avskjediget eller oppsagt, jf Rt-1988-712. Det avgjørende synes å være hvordan retten prejudisielt vurderer forholdet, idet det må foretas en konkret vurdering av hvem av partene som har sagt opp arbeidsavtalen, jf Rt-1989-1266.
Lagmannsretten er ved sin vurdering kommet til at A er blitt oppsagt fra stillingen som teknisk leder/verksmester i X. I bedriftens brev til A, datert 25. juni 1993 og presentert for ham den 28. juni s.å., ble A gitt underretning om at stillingen som teknisk leder for fremtiden ville bli sløyfet, og samtidig tilbudt en stilling som mekaniker. Det fremgår av bedriftens organisasjonsplan, som skulle gjelde fra 1. juli 1993, at det var opprettet en teknisk ledergruppe, som besto av tre personer. Disse var samtidig lagledere for hver sine arbeidslag. A inngikk som mekaniker i et av arbeidslagene. Mens A tidligere hadde ledet bedriftens tekniske avdeling, ble han nå underlagt tre andre personer med til dels betydelig mindre formell kompetanse enn ham selv. På bakgrunn av det som er opplyst i stevningen, og som ikke er motsagt fra bedriftens side, legges til grunn at As lønn ble betydelig redusert ved overgangen fra teknisk leder til mekaniker. Samlet innebærer omorganiseringen etter dette en klar degradering av A.
Foruten brevet av 25. juni 1993 mottok A et brev fra bedriften, som er datert 28. juni s.å., og hvor endringene i driftsorganisasjonen er beskrevet. Brevet bærer tittelen "Omorganisering/tilbud om endring av stillingsforhold". Det opplyses at stillingen som teknisk leder faller bort, men at A opprettholder lønn etter denne stillingen ut september 1993. I brevet uttales videre:
"Formelt sies De opp fra Deres stilling som teknisk leder i bedriften, slik De er meddelt i møte idag den 28. ds., og De tilbys ansettelse som mekaniker ved vårt lastebilverksted på de vilkår som gjelder for våre mekanikere i bedriften."
Det foreligger etter dette både en omorganiseringsplan som innebærer en reell degradering av A, og en uttrykkelig beskjed til ham om at han sies opp fra stillingen som teknisk leder. Det kan under disse omstendigheter ikke være avgjørende at A ble tilbudt en ny stilling i bedriften, idet oppsigelsesvernet i utgangspunktet er knyttet til innehavelsen av en bestemt stilling. Heller ikke kan det ha betydning at brevet av 28. juni 1993 ikke oppfyller de formelle krav til en oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §57. Etter dette legges til grunn at bedriftens brev av 25. og 28. juni 1993 innebar en reell oppsigelse av A som teknisk leder i X.
Bedriften har gjort gjeldende at partene under det etterfølgende forhandlingsmøte 26. juli 1993 var enige om at A ikke var å anse som oppsagt. Dette hevdes å være kommet til uttrykk i forhandlingsprotokollen fra møtet. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke grunnlag for å oppfatte protokollen på denne måten. Ifølge protokollen var partene enige om "at det ikke foreligger oppsigelse av As ansettelsesforhold ved bedriften". Denne uttrykksmåten er forenlig med innholdet i bedriftens brev til A av 25. og 28. juni 1993, hvor realiteten er at A ble oppsagt fra stillingen som teknisk leder og fikk tilbud om stilling som mekaniker. Hans ansettelsesforhold "ved bedriften" ville dermed fortsatt bestå, såfremt A aksepterte tilbudet. Det er ikke naturlig å forstå protokollatet slik at A fikk anledning til å fortsette som teknisk leder, idet den nye organisasjonsplanen ikke inneholdt denne stillingskategorien, og A ble tilbudt stilling som mekaniker.
Det er på det rene at A den 19. august 1993 skriftlig aksepterte tilbudet om stilling som mekaniker i X. Bedriften har anført at han derved har samtykket til den påståtte oppsigelsen, med den konsekvens at han ikke i etter tid kan angripe oppsigelsen ved hjelp av stillingsvernreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 12. Etter lagmannsrettens mening må man her skille mellom de materielle betingelser for å oppnå erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd og den prosessuelle fremgangsmåte som skal benyttes ved behandling av erstatningskravet. Det er bare det sistnevnte spørsmålet som foreligger for lagmannsretten i nærværende sak. For at saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven skal komme til anvendelse antas det å være tilstrekkelig at retten finner at det foreligger en oppsigelse av arbeidstakeren. Hvorvidt han har krav på erstatning må avgjøres i den påfølgende rettssak, men prossessformen kan ikke være avhengig av rettens eventuelle forhåndsstandpunkt til berettigelsen av kravet.
Til slutt bemerkes at det er på det rene at A sa opp stillingen som mekaniker i X den 15. september 1993. Dette kan imidlertid ikke ha betydning for valget av prosessform ved behandlingen av As erstatningskrav. For dette spørsmålet antas det å være tilstrekkelig at A ble oppsagt fra den stillingen som erstatningskravet knytter seg til, nemlig stillingen som teknisk leder.
As kjæremål har etter dette ført frem. Lagmannsretten er kommet til at han bør tilkjennes saksomkostninger for begge instanser. Det vises til tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd med hensyn til omkostningene for lagmannsretten, og tvistemålsloven §172 første ledd for så vidt angår omkostningene for herredsretten. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 3000,-, som i sin helhet er salær til prossfullmektigen, advokat Bjørn Kristian Hove. For lagmannsretten tilkjennes han saksomkostninger med kr 4000,-. Det betales ikke gebyr for kjæremålet, jf rettsgebyrloven §10 nr 10. Saksomkostningene er fastsatt i henhold til tvistemålsloven §176 første ledd, og beløpene er i samsvar med innsendt oppgave fra prosessfullmektigen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for Sunnmøre herredsrett og behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven §61 flg.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler X kr 7000,- - kronersjutusen - til A innen 2 - to - uker etter at nærværende kjennelse er forkynt.