RG-1996-1035

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-02-22
Publisert:	RG-1996-1035 (192-96)
Stikkord:	Oppreisning, Underslag
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett Nr. 95-333 M - Frostating lagmannsrett LF-1995-00407 M. (se RG-1996-1035).
Parter:	Kjærende part: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Politiinspektør Yngve Skovly, Sunnmøre politikammer). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Svein Tømmerdal).
Forfatter:	Lagdommer Olaf Jakhelln, formann. Lagdommer Mats Stensrud. Ekstraordinær lagdommer Einar Raae
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §255, §256, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §444, §446, §449, §68, Straffeprosessloven (1981), Tjenestemannsloven (1983) §15

Saken gjelder krav etter straffeprosessloven §446, jf §444, subsidiært §445, om oppreisning etter frifinnende dom i straffesak.

Ved tiltalebeslutning av 6. september 1994 ble A, født xx.xx.1951, bopel - - -veien 1, X, av Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Sunnmøre herredsrett for forbrytelse mot straffeloven §255 første ledd, jf §256, med slik gjerningsbeskrivelse:

"I tiden forut for onsdag 10. mars 1993 i Y i X og som ansatt hovedkassebestyrer ved Y postkontor, forføyet hun rettsstridig over kr 733.144,83 av kassabeholdningen som tilhørte Postvesenet. Pengene er benyttet til private formål."

Etter hovedforhandling i Ålesund 22.-24. februar 1995 ble A frifunnet ved Sunnmøre herredsretts dom av 24. februar 1995.

A fremsatte i rett tid krav ved Sunnmøre herredsrett om erstatning og oppreisning for skade m.v. lidt ved forfølgningen. Kravet om erstatning for økonomisk skade ble senere frafalt, slik at påstanden for herredsretten gjaldt oppreisning begrenset oppad til kr 250.000,-.

Sunnmøre herredsrett avsa 26. juli 1995 kjennelse med slik slutning:

"Staten v/Justisdepartementet skal betale oppreisning med kr 100.000,- kroneretthundretusen til A, f. xx.xx.1951, X, innen 2 - to - uker fra forkynnelse."

Oppreisningen ble tilkjent i medhold av straffeloven §446, jf §444.

Staten v/Justisdepartementet v/sakens aktor, jf straffeprosessloven §68 annet ledd, har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten. Staten mener at det ikke er grunnlag for tilkjennelse av noe oppreisningsbeløp.

A har tatt til motmæle. Hun mener at kjennelsen er riktig.

Det er holdt muntlig forhandling om kjæremålet 1. februar 1996, jf straffeprosessloven §449 tredje ledd. A møtte med sin oppnevnte forsvarer. A, ett vitne og oppnevnt sakkyndig statsautorisert revisor Egil Olsen avga forklaring. Det ble under den muntlige forhandling fremlagt en del nye dokumenter slik det fremgår av rettsboken.

Staten har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke grunnlag for oppreisning. Verken betingelsene i straffeprosessloven §444 eller §445 er tilfredsstilt. Det er ikke sannsynliggjort at A ikke har gjort det hun var tiltalt for, og det er heller ikke for øvrig grunn til oppreisning.

Analyse av familiens økonomi, den såkalte kontantprøven, viser at familien verken i 1992 eller i 1991 ville ha hatt nok å leve av uten ekstra tilskudd. Lånopptaket på kr 350.000,- i 1990 må det i denne sammenheng ses bort fra. Lånet ble utbetalt ved en bankremisse. Det har ikke latt seg ettervise hvordan denne ble hevet, og intet er opplyst om hva beløpet ble brukt til.

Etter regnskapene skulle A ha hatt urimelig stor kassabeholdning i sin skrankekasse. A rekvirerte flere ganger tilskudd til hovedkassen uten at det var behov for det. Således var rekvireringen av kr 550.000,- før flyttingen av postkontoret i november 1992 unødvendig. Det samme gjelder de kr 700.000,- som ble borte i mars 1993. Ved kontrollen i september 1992 var tilsynelatende As skrankekasse og hovedkassen i orden, men det ble begått feil under kontrollen slik at skrankekassen og hovedkassen ble kontrollert med en mellomliggende pause slik at det var mulig å flytte over penger.

A unnlot å bokføre tilskuddene til hovedkassen umiddelbart. Hun lot det gå lang tid, hvilket tyder på et slags rytteri, selv om A rundt månedsskiftene alltid passet på å ha tilskuddene bokført, og således risikerte å bli avslørt med manko i kassen.

A har ikke sannsynliggjort at hun ikke har lagt tilskuddet fra mars 1993 på kr 700.000,- i hovedkassen for på den måte å dekke tidligere manko. Staten gjør gjeldende at det nok er dette som har skjedd, og at det er derfor denne pengesekken er forsvunnet.

A har selv bidratt til stor etterforskning i saken. Hun ga innledningsvis uriktige opplysninger om familiens låneforhold.

A har tilsidesatt alle sikkerhetsrutiner, hvilket også har bidratt til mistanke og til at saken har vært vanskelig å oppklare.

Staten er ikke enig med A i at denne sak har fått uvanlig stor presseomtale. Den har heller ikke tatt usedvanlig lang tid. Økonomiske straffesaker tar tid.

Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Staten v/Justisdepartementet frifinnes."

A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Kravet til sannsynliggjøring i straffeprosessloven §444 er tilfredsstilt. Det må foretas en totalvurdering. Allerede sommeren 1993 var alle fakta i saken kjent, og herredsretten har både i sin frifinnende dom og i oppreisningskjennelsen vurdert korrekt. Det gjorde også forhørsretten da fengslingsspørsmålet var oppe, og lagmannsretten som overprøvet fengslingsspørsmålet.

Herredsretten har i sin oppreisningskjennelse forstått og brukt oppreisningsreglene riktig.

Ved kontrollen 10. september 1992 ble As skrankekasse kontrollert først. Deretter gikk man direkte til hvelvet og kontrollerte hovedkassen. Det var umulig for A å flytte penger mellom kassene i mellomtiden. Det har ikke foregått noe irregulært av betydning under kontrollen, og man kan ikke i ettertid komme og hevde at en gjennomført kontroll likevel har vært usikker.

I det daglige hadde flere adgang til hvelvet. Sikkerhetsbestemmelsene på postkontoret var generelt tilsidesatt, også slik at nøkler ble stående i oppbevaringsskapene med store verdier inne i hvelvet. Hvelvet var stadig ulåst i arbeidstiden. Hvem som helst kan ha tatt pengene. Flere kan være involvert.

For As vedkommende har det ikke tidligere vært avdekket uregelmessigheter.

Det er påfallende at ikke politiet har undersøkt de andre ansattes økonomi m.v. Under etterforskningen "la man en føring mot A".

Det er ikke riktig at A har fortiet deler av sine økonomiske forhold. Under den innledende etterforskning forklarte hun det hun i øyeblikket husket, og refererte da til lån for til sammen ca 1 mill kroner.

Mankoen på vel kr 20.000,- i Bs kasse har oppstått mens A var bortreist. Det er ikke særlig tvilsomt at en eventuell tyv må ha kommet etter 4. mars 1993, og mistanken er så kastet på A.

Har man manko i kassen og bruk for å dekke over, vil man sørge for å være minst mulig fraværende. A var ofte fraværende, hvilket indikerer uskyld. Fravær øker oppdagelsesrisikoen.

Pengesekkene med tilskudd til hovedkassen kunne stå urørt i hvelvet i mange dager før de ble tatt hånd om, opptil én eller to uker. Pengesekken med kr 700.000,- som ankom i mars 1993 var B klar over. Det fremgår av herredsrettens frifinnende dom på 6.

Det hadde aldri vært påpekt fra noe hold at pengebeholdningene var for store.

Herredsretten har korrekt pekt på at A har begrensede muligheter til å sannsynliggjøre sin uskyld. Hun slutter seg til herredsrettens betraktninger på 16 -17 i oppreisningskjennelsen. Det har formodningen mot seg at A har forholdt seg slik staten mener.

Familieøkonomien var tilstrekkelig til å dekke forpliktelsene.

A ble uberettiget avskjediget, men hun orket den gang ikke å ta noen sak på spørsmålet. Det hang sammen med hele situasjonen, suspensjon og straffeforfølgning. Dette er forhold som må ha betydning ved vurderingen av oppreisningsbeløpets størrelse og om det foreligger særlige grunner til oppreisning. Det samme gjelder de mange anonyme brev hun har mottatt. For øvrig slutter hun seg til herredsrettens betraktninger vedrørende oppreisningsbeløpets størrelse.

A har ikke funnet grunn til selv å påkjære herredsrettens avgjørelse, selv om hun for herredsretten ba om et oppreisningsbeløp på kr 250.000,-.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Sunnmøre herredsretts kjennelse stadfestes."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Etter straffeprosessloven §446 kan oppreisning tilkjennes når erstatningsvilkårene etter §444 eller §445 er oppfylt.

Straffeprosessloven §444 gir en frifunnet person krav på erstatning fra staten for den økonomiske skade forfølgningen har påført ham. Betingelsen er at han har "gjort sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen".

De handlinger det her er tale om, er de som er beskrevet i tiltalebeslutningen gjengitt innledningsvis, og som A er frifunnet for.

Etter herredsrettens frifinnende dom er A strafferettslig uskyldig. Uskyldspørsmålet skal ikke prøves nå. Nærværende sak er en erstatningssak som A har anlagt. Etter erstatningsrettslige bevisregler skal retten nå ta stilling til om A har sannsynliggjort at hun ikke har foretatt de handlinger som er nevnt i tiltalen.

Etter flere års tjeneste ved Y postkontor var A i mars 1993 hovedkasserer og nestkommanderende ved kontoret. Hun var den ansvarlige for postkontorets hovedkasse. I tillegg var hun ansvarlig for sin egen skrankekasse i likhet med de andre som hadde skrankekasse på kontoret. I Postverket er det strenge sikkerhetsrutiner for håndtering av penger. Det er på det rene at mange sikkerhetsrutiner i lang tid hadde vært neglisjert ved postkontoret i så stor grad at de praktisk talt var tilsidesatt. Således sto hvelvet på dagtid vanligvis åpent slik at samtlige funksjonærer og de tre landpostbud som sognet til kontoret, fritt gikk ut og inn av hvelvet. Inne i hvelvet var det en rekke skap for oppbevaring av de forskjellige kasser og penger tilhørende de respektive kasser. Disse skapene skulle alltid være avlåst, men for mange av skapene sto nøklene regelmessig i låsen. Dette kunne også gjelde for hovedkassen. Den daglige ordning var basert på tillit mellom de ansatte, men altså uten noen form for sikkerhet. Den stedlige sjef, postmesteren, hadde ikke maktet å håndheve bestemmelsene. A, som var fungerende sjef de gangene postmesteren var fraværende, gjorde heller ikke noe for å bedre sikkerheten.

Det var As oppgave å sørge for at hovedkassen hadde tilstrekkelig med kontanter til å forsyne skrankekassene ved behov. Når det trengtes, rekvirerte hun derfor tilskudd fra hovedpostkontoret i X. Etterforskningen har avdekket at fra og med begynnelsen av november 1992 overholdt A ikke reglene om at tilskudd fra X straks skulle bokføres. I tiden november 1992 - februar 1993 var det seks tilskudd på henholdsvis kr 550.000,-, kr 725.000,-, kr 500.000,-, kr 700.000,- kr 700.000,- og kr 700.000,-. Disse ble bokført sterkt forsinket, fra én og opp til nærmere fire uker etter at pengene ble utlevert fra X.

Det synes på det rene at både hovedkassen og As skrankekasse ifølge regnskapene har vært langt større enn det erfaringsmessig skulle være behov for. Også dette strider imot de alminnelige bestemmelser i Postverket.

Det ble foretatt en kontroll av kassene ved kontrollører fra hovedpostkontoret i X 10. september 1992. I ettertid har det vist seg, slik lagmannsretten vurderer bevisene, at det ikke kan ses bort fra at kontrollen ble utført på en uheldig måte, slik at As skrankekasse og hovedkasse ble kontrollert med et visst mellomrom. Det kan ikke utelukkes at det i tiden mellom de to kontroller ville ha vært mulig å overføre penger fra den ene kasse til den andre. Ved kontrollen ble intet unormalt avdekket, men på grunn av denne uregelmessighet, kan det ikke uten videre legges til grunn at det ikke allerede den gang var manko i hovedkassen.

Frem til mars 1993 var det ikke flere kontroller av betydning.

A var på ferie på Tenerife med sin mann i tiden 5.- 15. mars 1993. Den 1. mars 1993 rekvirerte hun tilskudd til hovedkassen på kr 700.000,-. Dette ble levert fra hovedpostkontoret i X om morgenen den 2. mars. A hadde ikke ordinær arbeidsdag denne dag, da hun deltok i møter annetsteds. Hun var imidlertid innom kontoret om morgenen etter at sekken med tilskuddet var kommet. Hun åpnet hovedkassen og foretok noen posteringer. Tilskuddet på kr 700.000,- ble ikke bokført. Neste dag, den 3. mars, var hun i ordinært arbeid på kontoret. Den 4. mars skulle hun ikke være på kontoret, da hun skulle være i møte annetsteds før hun den 5. mars skulle reise på ferie. Ifølge hennes stedfortreder B overtok B da hovedkassen. A mener selv at hun overleverte hovedkassen til B om morgenen 2. mars, men dette er noe usikkert. B kontrollerte hovedkassen ved overtakelsen. Den stemte da, men ikke dersom det siste tilskuddet på kr 700.000,- var blitt bokført.

Den 10. mars 1993 rapporterte B en kassemanko i sin egen skrankekasse på kr 20.275,-. Det ble iverksatt kontroll ved kontrollører fra hovedpostkontoret i X, og 11. mars 1993 konstatertes også en manko på kr 33.114,83 i As skrankekasse og kr 700.000,- i hovedkassen. Pengesekken på kr 700.000,- mottatt 2. mars 1993 var borte. Ingen har kunnet opplyse noe som helst om pengesekken etter at den ved mottakelsen tidlig om morgenen den 2. mars 1993 skal ha blitt satt inn i hvelvet.

Lagmannsretten finner ikke at A har sannsynliggjort at hun ikke har gjort det som er beskrevet i tiltalebeslutningen. En rød pakkseddel fra pengesekken som ankom 2. mars 1993 fantes i hennes skrankekasse da denne ble brutt opp og kontrollert 11. mars 1993. De beskrevne uregelmessigheter med hensyn til sikkerhetsforanstaltninger og bokføring taler også i hennes disfavør. Det er forhold som viser alvorlige uregelmessigheter.

Lagmannsretten har fått et klart bilde av en familie med meget anstrengt økonomi. Den såkalte kontantprøven viser at det er en del spørsmål som blir stående ubesvart med hensyn til hvordan familien har kunnet berge seg økonomisk. I den forbindelse er det påfallende at A under den innledende etterforskning bare forklarte seg om låneforhold på til sammen ca kr 1.000.000,-, mens det i virkeligheten dreide seg om en samlet gjeld på rundt kr 1.700.000,-. Dette var ikke bare i ett avhør, men det ble gjentatt i et senere avhør etter at hun hadde hatt god anledning til å reflektere nærmere.

Heller ikke i sin forklaring for lagmannsretten har A redegjort tilfredsstillende for hva et bestemt låneopptak på kr 350.000,- i 1990 ble brukt til.

De unødvendig store kassebeholdninger er påfallende. Det er også påfallende at en pengesekk på kr 700.000,- ikke tas hånd om av A når hun om morgenen den 2. mars åpner hovedkassen og foretar posteringer.

Ved totalvurderingen er det således en rekke forhold som taler for at A urettmessig har forføyet over pengene fra den forsvunnete pengesekken og det beløp som var i manko i hennes skrankekasse. Imot dette taler det forhold at mankoen i Bs skrankekasse nok ikke har oppstått før 4. mars 1993. Etter lagmannsrettens vurdering er dette imidlertid ikke tilstrekkelig til å kunne konkludere med at det er mere sannsynlig at A ikke har gjort det hun har vært tiltalt for, enn at hun har gjort det.

Betingelsene for oppreisning etter straffeprosessloven §444 er således ikke til stede.

Etter straffeprosessloven §445 "kan retten tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig".

I så fall kan det også gis oppreisning etter §446. Oppreisning kan etter §446 gis "når særlige grunner taler for det".

I så fall er det tale om "et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgingen".

Høyesterett har i to kjennelser av 3. juni 1994, Sabanovkjennelsen i Rt-1994-721 og kjennelsen i Rt-1994-729 vurdert nærmere kravet etter §445. I den ene saken ble erstatning nektet under henvisning til at §445 oppstiller "ganske strenge vilkår". En varetektstid på 172 dager i en sak som gjaldt alvorlig narkotikaovertredelse, begrunnet ikke i seg selv anvendelse av §445. Høyesterett tilføyde at den frifundne ikke var i noe arbeidsforhold da han ga seg ut på den reise som ledet til varetektsfengsling og tiltale.

I den andre kjennelsen, Sabanovkjennelsen, ble det gitt erstatning. Høyesterett uttalte at lovens krav om "særlig" og "uforholdsmessig" skade refererer seg både til skadens årsak og karakter og til dens konsekvenser for skadelidte. Om det foreligger et slikt tap, må blant annet ses i forhold til siktelsens innhold. Det fremgår av kjennelsen at tapt arbeidsinntekt kan fremstå som et ordinært tap, som ikke kan kreves erstattet. For Sabanovs vedkommende ble den tapte arbeidsinntekt likevel erstattet. Det ble blant annet pekt på at varetekten måtte ha vært en vesentlig tilleggsbelastning under den alvorlige siktelse. Han var gift og i fast arbeid, og varetekten medførte et halvt års inntektsbortfall, som igjen medførte mislighold av låneforpliktelser og økte utgifter i den forbindelse. Høyesterett vurderte Sabanovs tap som meget vesentlig. Det hadde brakt ham i store økonomiske vanskeligheter.

Når kriteriene i straffeprosessloven §445 skal vurderes i forhold til §446, vil det være krenkelsen og annen skade av ikkeøkonomisk art som skal vurderes opp mot kravet til "særlig eller uforholdsmessig skade".

A ble avhørt av politiet som siktet dagen etter at hun kom hjem fra ferie. Avhøret varte noe over to timer. Den 18. mars ble hun avhørt på nytt i ca fire timer, og hun ble arrestert 19. mars 1993 og satt i varetekt. Hun ble fremstilt for forhørsretten 22. mars 1993. Forhørsretten avsa sin løslatelseskjennelse 23. mars, men politiets kjæremål ble gitt oppsettende virkning. Hun ble løslatt etter at lagmannsretten hadde forkastet politiets kjæremål 26. mars 1993.

A ble avskjediget fra sin stilling i Postverket ved et vedtak av Postverkets sentrale tilsettingsråd. Dette ble meddelt henne i brev fra Postens sentralledelse 15. mars 1994, med fratredelsesdato 11. april 1994. På forhånd hadde hun vært suspendert, slik at hun ikke har vært i tjeneste etter at hun kom hjem fra ferie 15. mars 1993. A påklaget avskjedsvedtaket. Samferdselsdepartementet vedtok imidlertid 17. juni 1994 at avskjedigelsen skulle opprettholdes. Samferdselsdepartementets vedtak er begrunnet slik i dets brev av 17. juni 1994 til Postens sentralledelse:

"Vedtak om avskjed er gjort med hjemmel i tjenestemannsloven §15 litra a).

Grunnlaget for vedtaket er at hun har vist grov uforstand i tjenesten og grovt har krenket sine tjenesteplikter ved at hun, på tross av sin lange erfaring i tjenesten og sin betrodde stilling, - i perioden 2. november 1992 til 1. mars 1993 ikke har fulgt bestemmelsene om inntektsføring av tilskudd ved å ha utført dette betydelig senere etter mottak enn det bestemmelsene foreskriver, - ikke har oppbevart reservenøkler forskriftsmessig på tross av at forholdet med oppbevaring av reservenøkler ble påtalt i forbindelse med kasseettersyn den 10. september 1992, samt - ikke har fulgt reglene for overlevering av kasser da hun leverte hovedbeholdningen av kontanter til førstepostkassereren i forbindelse med at hun skulle på ferie 5. mars 1993."

A har ikke brakt avskjeden inn for domstolene til prøvelse. Hun har forklart dette med at hun på grunn av den pågående straffeforfølgning slett ikke hadde krefter til å gjennomføre noe slikt.

Selv om avskjeden er en konsekvens av det samme sakskompleks som førte til straffeforfølgningen, finner lagmannsretten ikke å kunne legge vekt på avskjeden når oppreisning etter straffeprosessloven skal vurderes. Avskjeden synes å være rimelig fundert i de av Samferdselsdepartementet angitte grunner, og det kan ikke ses at den kommer i noe annet lys etter at A er frifunnet for straffbare forhold. Skulle avskjeden i seg selv gi grunn for erstatning eller oppreisning, kunne A ha angrepet den sivilrettslig. Hun hadde på den tid advokatbistand, og det må forutsettes at spørsmålet har vært overveiet.

Lagmannsretten kan ikke se at A har vært utsatt for slik særlig eller uforholdsmessig skade som omhandlet i straffeprosessloven §445 for tilkjennelse av oppreisning. For øvrig kan lagmannsretten heller ikke se at det skulle foreligge slike særlige grunner for oppreisning som omhandlet i straffeprosessloven §446. Den fullstendige neglisjering av sikkerhetsbestemmelsene har vært forsettlig, og må anses sterkt medvirkende til at saken fikk en slik utvikling med omfattende etterforskning, varetekt og iretteføring. Selv om A ikke var alene om å tilsidesette sikkerhetsbestemmelsene på kontoret, og selv om postmesteren har sviktet sine plikter til som overordnet å håndheve disse, kan det ikke frita A for ansvaret for selv å følge reglene. Det er tale om sikkerhetsregler av stor betydning på et postkontor hvor det regelmessig håndteres millionbeløp i kontanter.

Det kan se ut som om saken har tatt noe lengre tid enn nødvendig, jf at tiltale først ble uttatt 6. september 1994. Saken var til vurdering i Økokrim, og uttalelse derfra er datert 27. januar 1994. Det hadde vært ønskelig med raskere behandling, men i saker av denne art må det regelmessig påregnes at det går lengre tid fra etterforskning starter og til den blir behandlet i retten. Tidsforløpet i denne sak vil derfor ikke i seg selv eller sammen med andre forhold begrunne oppreisning.

Staten vil etter dette bli frifunnet for oppreisningskravet.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.