RG-1996-1149
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-28 |
| Publisert: | RG-1996-1149 (233-96) |
| Stikkord: | Straffeloven, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund forhørsrett - Gulating lagmannsrett LG-1996-00923 |
| Parter: | A mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lagdommer Voll. Byrettsdommer Lunde. Byrettsdommer Vold |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §54, §60, §62, Foreldelsesloven (1979) §41, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Haugesund forhørsrett avsa 11. april 1996 dom med slik domsslutning:
"A, f. 1962, dømmes for overtredelse av:
1 tilfelle av: Straffeloven §162, første ledd, jfr. femte ledd.
1 tilfelle av: legemiddellovens §31, annet og fjerde ledd, og §24, første ledd.
Gjerningstidspunkt: oktober 1995 - 12. mars 1996
Straffen settes til: 10 - ti - måneder ubetinget fengsel som fellesstraff med usonet resttid 123 dager i tilknytning til Høyesteretts dom av 12.05.95.
Varetektsfradrag: 31 - trettien - dager, jfr. straffeloven §60.
Straffutmålingsbestemmeler som får anvendelse: Straffeloven §62, første ledd og foreldelsesloven §41, jfr. straffeloven §54, nr. 3."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens domsgrunner.
Domfelte har erklært anke over straffutmålingen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning av 22. mai 1996 er domfeltes anke henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus den 27. juni 1996.
Domfeltes forsvarer, advokat John Chr. Elden, har fremholdt at straffen bør reduseres til 8 måneder ubetinget fengsel. Det er særlig to forhold som ikke er vektlagt tilstrekkelig av forhørsretten. For det første er den omstendighet at det nå kun gjelder erverv til eget misbruk, og ikke salg, ikke nevnt av forhørsretten ved sammenligningen med Rt-1995-818. Ved denne dom ble As straff av Høyesterett redusert fra 1 år og 4 måneder til 1 års fengsel.
Dernest må det tillegges vesentlig vekt at styrkegraden/renheten av det heroin domfelte denne gang har ervervet var svært lav, ifølge domfeltes forklaring på mellom 10-15%, mens forholdet omhandlet i Rt-1995-818 gjaldt stoff av renhetsgrad 40-60%. Det er i denne forbindelse vist til en sakkyndig uttalelse fra Kriminalpolitisentralen av 28.01.1995, hvorav fremgår at undersøkt heroin oftest forekommer i konsentrasjoner mellom 30% - 60%, med 40% som et aritmetisk gjennomsnitt i et enkelt år.
Uttalelsen ble innhentet i forbindelse med saken gjengitt i Rt-1995-238, som det også er vist til.
Forsvarer har også vist til at det i Haugesund forhørsretts dom av 26.06.1996, som gjaldt salg av det heroin domfelte ervervet, er lagt til grunn at stoffet var blandet kraftig ut.
Det er også fremhevet at gjentakelse som straffskjerpende moment står i en annen stilling enn vanlig når det er tale om narkotikamisbruk, der medisinsk avhengighet er det sentrale. Forsvarer har enn videre vist til en del materiale, herunder rettspraksis, som det ikke finnes grunn til å spesifisere.
Aktor, statsadvokat Ketil Haukaas, har bedt anken forkastet, og har i det vesentlige sluttet seg til forhørsrettens begrunnelse. Aktor har gitt uttrykk for enighet med forsvarer i at en sammenligning med domfeltes forrige dom, endelig avgjort av i Høyesterett ved avgjørelse i Rt-1995-818, står sentralt ved den konkrete vurdering. Det er gjort gjeldende at forhørsretten har lagt tilstrekkelig vekt på styrkegraden, og videre er anført at man ikke av Rt-1995-818 kan trekke den slutning at det fraværende element mht. salg i denne sak er av vesentlig betydning. Salg av små kvanta fra en misbruker til en annen uten profittmotiv står i en helt annen stilling enn mer profesjonelt salg for profitt.
Videre er vist til at dette er As 6. dom, der forholdet igjen gjelder narkotikaforbrytelse, begått kort tid etter prøveløslatelse 31.07.1995, med resttid på 123 dager. Resttiden ved pådømmelsen av forrige sak var til sammenligning 40 dager.
Aktor har bestridt at gjentakelse av narkotikaovertredelser i prøveperioden står i en annen stilling enn for andre forbrytelser.
Etter omstendighetene har aktor ikke funnet tilstrekkelig grunn til å nedlegge påstand om saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til at anken bør gis medhold.
For ordens skyld nevnes at domfelte nå er overført til foregrepet soning, slik at det ikke lenger er aktuelt med varetektsfradrag. Det finnes ikke nødvendig å gi forhørsrettens domsslutning endret utforming av denne grunn.
Som en ny faktisk opplysning vedrørende domfeltes personlige situasjon, er fra forsvarer opplyst at domfelte har fått plass på - - -senteret de to siste månedene av soningen. Opplysningen er ikke bestridt av aktor. Lagmannsretten har ikke lagt nevneverdig vekt på denne omstendighet.
Straffutmålingen gjelder overtredelse av straffeloven §162, første ledd jfr. femte ledd - en serie mindre erverv av tilsammen ca 7 g heroin til eget bruk, samt overtredelse av legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd, jfr. §24, første ledd - i det vesentlige bruk og besittelse av heroin ved en rekke anledninger. Lagmannsretten er enig med forhørsretten i dens bemerkninger, dommen 3, vedrørende anvendelsen av straffeloven §62, første ledd.
Forhørsrettens dom er en fellesstraff med usonet resttid på 123 dager, jfr. avgjørelsen inntatt i Rt-1995-818. Det nå pådømte forhold er domfeltes 6. dom.
Ved straffutmålingen utgjør overtredelse av straffeloven §162, første ledd det dominerende forhold.
I sin vurdering har lagmannsretten lagt noe vekt på at det denne gang alene gjelder erverv til eget bruk. Denne befatningsform må i sin alminnelighet vurderes som mindre straffverdig enn f.eks. salg eller oppbevaring som del av et mer profesjonelt distribusjonsapparat. Det er riktig som pekt på av aktor at man ikke ved sammenligningen med Rt-1995-818 kan trekke klare slutninger mht. hvilken betydning Høyesterett tilla den omstendighet at domfelte den gang hadde solgt 3,75 g av de 9,5 g heroin det var tale om. Slik lagmannsretten ser det, vil det imidlertid i denne sak være naturlig å oppfatte fravær av noen form for salg som en relevant forskjell av en viss - men ikke betydelig - vekt.
Mer tungtveiende er etter lagmannsrettens oppfatning stoffets lave styrkegrad, sett i sammenheng med visse omstendigheter rundt ervervene. Det legges til grunn at domfelte, slik han har forklart for forhsrsretten, ervervet de ca. 7 g med heroinholdig stoff fra en person, over en periode på 3-4 måneder, spredd over ca. 20 enkeltleveranser. Selv om det ikke er foretatt analyse av stoffet, må det - slik forhørsretten også formentlig har gjort, legges til grunn at stoffet har vært av noenlunde konstant styrkegrad fra gang til gang, noe domfelte har vært innforstått med, og at styrkegraden som opplyst av domfelte har ligget rundt 10% - 15%, jfr. og de opplysninger som er referert i forbindelse I med dom mot selgeren. Spørsmålet om betydningen av stoffets styrkegrad er sammensatt og vil kunne stille seg vesensforskjellig etter bl.a. hvilken befatningsmåte og hvilket kvantum det er tale om. Når det som her er tale om relativt sett mindre mengder utelukkende til eget bruk, og forsettet må sies nettopp å ha dekket den aktuelle styrkegrad, må etter lagmannsrettens syn et betydelig avvik fra gjennomsnittlig eller vanlig styrkegrad tillegges atskillig vekt.
En mengde på 7 g heroin av styrkegrad 15% tilsvarer like i overkant av 1 g ren heroin. Til tankemessig sammenligning vil 7 g 40% heroinholdig stoff inneholde 2,8 g ren heroin.
Dersom domfelte i stedet for 7 g med 15% heroinholdig stoff hadde kjøpt ca. 2,7 g med 40% heroinholdig stoff - dvs. av gjennomsnittlig styrkegrad, ville dette gitt en tilsvarende mengde ren heroin, og et tilnærmet likt antall brukerdoser.
Lagmannsretten understreker at de foretatte regneeksempler er ment som illustrasjon og ikke gir uttrykk for en matematisk tilnærming til spørsmålet om straffutmålingen ved denne typen forgåelser. Like fullt er lagmannsretten klart av den oppfatning at i den konkrete type sak man står overfor, er det ved bedømmelsen av handlingens straffverdighet nødvendig også å se han til styrkegraden.
Etter lagmannsrettens syn er de nevnte forhold av så vidt vesentlig vekt at straffen, inkludert den nevnte resttid, kan fastsettes til 8 måneders fengsel, i overensstemmelse med forsvarers påstand, og noe hensyntatt at det dreier seg om gjentakelse av narkotikakriminalitet i prøvetiden.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I forhersrettens dom gjøres den endring at straffen settes til 8 - åtte - måneders fengsel.