RG-1996-1482
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-12-13 |
| Publisert: | RG-1996-1482 (291-96) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-02229 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00593 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00443K . (se RG-1996-1482) |
| Parter: | ANKENDE PART: Sparebankenes Kredittselskap AS (Prosessfullmektig: Advokat Torbjørn Gjelsvik, Oslo.). MOTPART: Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Magne Strandborg, Bergen.). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Lagdommer Midtgaard, Byrettsdommer Auestad |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Avtaleloven (1918) |
Saken gjelder garantiansvar.
Bergen byrett avsa den 18. februar 1994 dom med slik domsslutning:
"1. Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sparebankenes Kredittselskap AS har rettidig erklært anke til Gulating lagmannsrett.
Ankeforhandling ble avholdt i dagene 30., 31. oktober samt 1. november 1995. Foruten prosessfullmektigene møtte for ankende part vitnet Jarl Johan Fronth og for ankemotparten styremedlem Karl Riise. Riise, Fronth og ytterligere 4 vitner ga forklaring. Forøvrig vises til rettsboken. Sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for byretten fremgår av byrettens domsgrunner. Det er for lagmannsretten fremlagt noen nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Sakens bakgrunn er i korthet følgende:
I november 1988 bevilget Sparebankenes Kredittselskap AS et pantelån på 43 millioner kroner til selskapet H. Astrup & Co AS - senere Astrup Løwener AS - mot bl.a. førsteprioritet pantsikkerhet i eiendommen gnr 80 bnr 14, Bølerveien, i Sørum kommune. Forsikringsselskapet Kredittgaranti AS - senere Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS (heretter Vesta) - stilte garanti overfor Sparebankenes Kredittselskap AS for de dårligst prioriterte 13 millioner kroner.
I 1990 oppsto det økonomiske problemer i selskapet H. Astrup & Co AS. I juni 1990 ble samtlige aksjer overdradd til Nærings-Invest AS og Stormbull AS med lik andel hver. Senere i 1990 ble det foretatt kapitalutvidelser og det svenske selskapet ESSVE Produkter AS (heretter ESSVE) og det danske selskapet Norfrig AS kom inn på eiersiden. Eierforholdet fordelte seg etter dette med 22,5% for henholdsvis Nærings-Invest AS og Stormbull AS, 15% for Norfrig AS og 40% for ESSVE. H. Astrup & Co endret nå navn til Astrup Løwener AS.
Den økonomiske situasjonen forbedret seg ikke, og utover høsten 1991 forhandlet Sparebankenes Kredittselskap AS med Astrup Løwener AS om en refinansieringsløsning. Forhandlingene tok særlig sikte på å finne en løsning for Astrup Løwener AS nybygg i Bølerveien, som heftet som pant for lånet fra Sparebankenes Kredittselskap AS og som Vestas garanti knyttet seg til. En forholdsvis aktiv møtevirksomhet i siste halvdel av august måned - bl.a. mellom Vesta og Sparebankenes Kredittselskap AS - munnet ut i et skriv av 11 september 1991 fra Sparebankenes Kredittselskap AS til Astrup Løwener AS. Bl.a. følgende vilkår for refinansiering ble satt fra Sparabenkens Kredittselskap AS side:
"Eiendommen, gnr. 80, bnr. 14 i Sørum med driftstilbehør kjøpes ut av Bølerveien A/S for bokført verdi.
Pantelån, kr 43 mill. nedskrives med kr 9. mill. til kr 34 mill. ved at Vesta Garanti innfrir kr 9. mill. av sitt garantiansvar. Restlånet, kr 34 mill. overtas av Bølerveien A/S.
Vesta Garanti er etter dette ute av Astrup Løwener engasjementet.
Sparebank Kreditt reduserer renten på pantelånet til 8% p.a. som beregnes halvårlig etterskuddsvis frem til 01. september 94 uten renteakkumulering. Etter 01. september 94 oppreguleres renten til markedsnivå."
Tilbudet ble akseptert på vegne av Astrup Løwener AS den 25. september 1991 ved påtegning på ovennevnte skriv.
Som det fremgår av det siterte, var det forutsetningen at den faste eiendommen skulle skilles ut som eget selskap. Selskapet ble etablert som Bølerveien AS med Nærings-Invest AS og Stormbull AS som eiere. Eiendommens drift skulle være sikret ved leiekontrakter med ESSVE og Astrup Løwener AS.
I forbindelse med utbetaling av de 9 millioner kroner, skulle Vesta fraskrive seg regresskrav mot Astrup Løwener AS.
Etter oppfordring fra Sparebankenes Kredittselskap AS betalte Vesta 9 millioner kroner den 4. oktober 1991. Det fremgår av håndskrevet påskrift på et brev at Vesta den 8. oktober ved Vidar Øvrebø ba om å få garantidokumentet i retur.
De øvrige vilkår i det foran siterte skriv av 11. september 1991 ble ikke oppfylt, hovedsaklig fordi ESSVE ikke medvirket til det forutsatte leieforholdet i Bølerveien.
Den 11. oktober 1991 ble det inngått avtale mellom Vesta på den ene side og Stormbull AS og Nærings-Kreditt AS på den annen side med henblikk på å redusere Vestas tap som følge av innfrielsen av garantien. Avtalen var tidsbegrenset til den 1. september 1995, og tok sikte på å godskrive Vesta eventuell andel av verdiøkning på eiendommen i Bølerveien. Sparebankenes Kredittselskap AS kjente ikke til denne avtalen.
Astrup Løwener AS begjærte oppbud. Konkurs ble åpnet den 11. desember 1991. Sparebankenes Kredittselskap AS tilskrev nå Vesta og ba om innfrielse for hele garantiansvaret, med rest på 4 millioner kroner, under henvisning til oppbudsbegjæringen og det forhold at vilkårene i avtalen om refinansiering ikke var oppfylt. Vesta henviste til innbetalingen på 9 millioner kroner og mente dette var endelig oppgjør.
Ankende part, Sparebankens Kredittselskap AS, har i hovedsak anført:
Prinsipalt anføres at det ikke er inngått bindende og gyldig endringsavtale og at Vesta derfor er bundet av sin garanti av 17. november 1988.
Det tilbud Sparebankens Kredittselskap AS avga til Vesta inneholdt motiverende, synbare og relevante suspensive betingelser. Forutsetningene var, foruten innbetalingen fra Vesta, at det skulle etableres et nytt eierselskap som skulle hefte for lånet, at Vesta skulle fraskrive seg retten til å melde regresskrav mot debitor og at det ble inngått leieavtaler som omfattet hele bygget. Det måtte være åpenbart for Vesta at Sparebankens Kredittselskap AS kun ønsket å inngå avtalen dersom disse betingelsene ble oppfylt. Både ordlyden i tilbudet og omstendighetene forøvrig støtter dette syn. Bl.a. vises det til forhandlingene og de tidligere forslag til avtale, samt det forhold at Vesta fremdeles internt førte de 4 millioner kroner som tap.
Tilbudet ble akseptert uten forbehold. Det vises til at Vesta i sin aksept erkjente ansvar under avtaleverket. Det er uten betydning at Vesta har oppfylt sin del av avtalen. Det har heller ingen betydning at andre enn Vesta skal oppfylle Sparebankens Kredittselskap AS betingelser. Avgjørende er at betingelsene faktisk blir oppfylt. Da ingen av betingelsene ble oppfylt, foreligger det ingen avtale. Det er vist til Rt-1985-1066 og Rt-1993-140.
Subsidiært anføres at det er i strid med avtaleloven §33 eventuelt avtaleloven §36 å gjøre tilbudet gjeldende. Vesta kjente til at Sparebankenes Kredittselskap AS ikke ønsket å avgi et dispositivt utsagn med dette innhold. Bruk av ordet "dette" i tilbudsdokumentet må forstås slik at dette kun peker tilbake på Vestas innbetaling og ikke etablering av nytt debitorselskap og gjeldsovertagelse. Vesta kjente til den egentlige betydning og, dersom formuleringen er uheldig, er det illofalt å utnytte dette. Det anføres at akseptgiver har plikt til å klargjøre uklarheter.
Atter subsidiært anføres at det er i strid med avtaleloven §33 og eventuelt avtaleloven §36 å gjøre tilbudet i endringsavtalen gjeldende. Dersom Sparebankenes Kredittselskap AS hadde kjent til avtalen mellom Vesta og Stormbull AS/Nærings-Invest AS ville avtalen ikke vært inngått. Avtalen medfører brudd på loyalitetsplikten i kontraktsforhold.
Garantien er en alminnelig simpel garanti som forfalt den 30 juni 1992. Det er bl.a. vist til garantiens ordlyd og Vestas egen praksis, samt Rt-1992-1002. Garantien forfalt ved realisasjon av de pantsikrede aktiva, den 30. juni 1992. Garantien omfatter også renter, rentesrenter og omkostninger.
Sparebankenes Kredittselskap AS har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS dømmes til å betale kr 4 278 545,- til Sparebankenes Kredittselskap AS med tillegg av 18 % rente p.a. fra 11. desember 1991 til 1. januar 1994 og deretter 14,85% rente p.a. til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS' garanti like overfor Sparebankenes Kredittselskap AS dat. 17. september 1988 utstedt for regning av H. Astrup & Co. AS gjelder fortsatt for en hovedstol stor kr 4000000,- med tillegg av renter, rentesrente og omkostninger knyttet til denne hovedstol.
I begge tilfelle:
2. Sparebankenes Kredittselskap AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Vesta har i hovedsak anført:
Det anføres at oppgjøret på 9 millioner kroner er endelig og befriende oppgjør i relasjon til ansvaret under garantien. Betalingen må sees som en ekstraordinær innbetaling. Det bestrides at endringsavtalen var knyttet til suspentive betingelser. Oppfyllelsesvilkårene har ikke noe med avtalen mellom Sparebankenes Kredittselskap AS og Vesta å gjøre. Det pekes på at det ikke foreligger noe tilbudsbrev til Vesta, men til Astrup Løwener AS. Tilbudsbrevet oppstiller vilkår som Astrup Løwener AS må oppfylle. Avtalen mellom Sparebankenes Kredittselskap AS og Vesta ble oppfylt og reduserte Astrup Løwener AS gjeld tilsvarende. Sparebankenes Kredittselskap AS må ha forstått at avtalen var irreversibel.
De øvrige betingelser skulle oppfylles i ettertid, og Sparebankenes Kredittselskap AS må selv ta risikoen for disse, bl.a. det forhold at de ikke har sørget forat ESSVE hadde en plikt. At Kredittkassen sa opp sitt engasjement beror på flere ting, ikke bare forholdene omkring Bølerveien.
Det anføres at avtaleloven bestemmelser ikke kommer til anvendelse. Begge parter hadde den riktige forståelse av avtalen på det tidspunkt den ble inngått.
Under forutsetning av at Vesta ikke får medhold i sin prinsipale anførsel, anføres at garantien er en tapsgaranti som først forfalt da pantobligasjonen ble realisert, tidligst ved konkursåpningstidspunktet. I dette tilfelle forfaller den ved boslutningen.
Vesta har nedlagt slik påstand:
"1. Bergen byretts dom av 18. februar 1993 pkt. 1 stadfestes.
2. Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS tilkjennes saksomkostninger for byretten med NOK 52560,-. skriverkronerfemtitotusenfemhundredeogseksti 00/100 og saksomkostninger for lagmannsretten, samt morarente av NOK 52560,-, fra 4. mars 1993 til betaling skjer."
Lagmannsretten legger til grunn at 1993 er feilangivelse for 1994.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens premisser. Foranlediget av partenes anførsler for lagmannsretten skal det bemerkes:
Avtalen mellom Vesta og Sparebankenes Kredittselskap AS om innbetaling av 9 millioner kroner var en del av et større avtalekompleks med flere parter involvert. Avtalepartene i refinansieringsavtalen var Sparebankenes Kredittselskap AS og Astrup Løwener AS. Sparebankenes Kredittselskap AS tok seg bl.a. av forhandlingene med Vesta, mens Astrup Løwener AS skulle ta seg av leiekontrakten med ESSVE.
Det avgjørende spørsmål er om avtalen og innbetalingen av 9 millioner kroner fra Vesta må sees som en endringsavtale med endelig og bindende virkning for garantiforholdet mellom partene, eller om forutsetningen for å bli løst fra det opprinnelige garantiansvaret på 13 millioner kroner var at refinansieringsavtalen ble gjennomført etter forutsetningene.
Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at Vesta, ved den avtalen som ble inngått, hadde grunn til å anse ytterligere ansvar under garantien som bortfalt. Forutsetningen var klart uttalt av advokat Slettvoll som var Vestas representant under forhandlingene. Spørsmålet var dessuten tatt opp i skriftveksling som, etterat Sparebankenes Kredittselskap AS i utgangspunktet forutsatte fortsatt ansvar, munnet ut i skriv av 11. september 1991, det såkalte "tilbud". Det fremgår av dette at "Vesta Garanti er etter dette ute av Astrup Løwener engasjementet." Lagmannsretten kan vanskelig oppfatte dette annerledes enn at Vesta skulle være fri for ytterligere ansvar ved innbetaling av 9 millioner kroner. Hvordan Vesta selv i sine interne rutiner førte selve garantiforholdet, kan i denne forbindelse ikke tillegges betydning.
Spørsmålet blir da om Vesta likevel etter omstendighetene burde ha forstått Sparebankenes Kredittselskap AS forutsetninger. Kort og noe upresist er det rettslige utgangspunkt at en forutsetning, for å tillegges betydning, må ha vært motiverende og dessuten synbar for motparten. Vesta var riktignok kjent med de øvrige forutsetninger, men på avtaletidspunktet var partene, ikke minst Sparebankenes Kredittforsikring AS, innstilt på at avtalen lot seg gjennomføre. Lagmannsretten legger til grunn at Sparebankenes Kredittselskap AS forutsetning ikke kom til uttrykk overfor Vesta ved forhandlingene, som ble ført mellom høyst erfarne og kompetente parter. Under disse omstendigheter blir spørsmålet hvem som er nærmest til å bære risikoen for den irregulære utvikling, hovedsakelig bestående i at ESSVE ikke ville inngå leiekontrakt i Bølerveien. Det var Sparebankenes Kredittselskap AS som stilte vilkårene og som må bære risikoen for at de lot seg gjennomføre, og som også kunne ha bundet ESSVE til leieavtalen før innbetalingen fant sted. Dersom Vesta skulle ha risikoen, ville dette medføre et ikke ubetydelig rentetap på de 9 millioner kronene fra innbetalingstidspunktet til tidspunktet for restgarantiens forfall. I realiteten ville dette medføre at Vesta i verste fall ble ansvarlig for et større beløp enn garantien tilsa. Under disse omstendigheter må det kreves at Sparebankenes Kredittselskap AS forutsetning må ha kommet klart til uttrykk, noe som ikke er tilfelle. Lagmannsretten er derfor kommet til at avtalen var en endringsavtale med endelig og bindende virkning for partene.
Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke se at hverken avtaleloven §33 eller §36 kan komme til anvendelse. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til begrunnelsen ovenfor. Den etterfølgende avtale mellom Vesta og Stormbull AS/Nærings-Invest AS av 11. oktober 1991 kan heller ikke tillegges avgjørende betydning, selv om denne i og for seg knyttet Vesta opp mot den andre parten i avtaleforholdet, og vel må kunne sies å representere et visst lojalitetsbrudd mot Sparebankenes Kredittselskap AS.
Anken har ikke ført frem og Sparebankenes Kredittselskap AS tilpliktes å erstatte Vesta saksomkostninger for både byretten og lagmannsretten etter hovedreglene i tvistemålsloven §180, annet ledd, jf tvistemålsloven §172, første ledd og tvistemålsloven §180, første ledd. Advokat Strandborg har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på tilsammen 127 421 kroner, hvorav salær utgjør 85 945 kroner. Advokat Gjelsvik har gjort innsigelse mot omkostningsoppgaven fra advokat Roy M. Slettvold, som avga vitneforklaring for lagmannsretten. Følgende er anført: "Hensyntatt at advokat Slettvolds vitneprov tok ca 30 minutter, samt at han opplyste selv under sitt vitneprov at han ikke hadde gjennomgått saken siden den faktisk fant sted, er kravet åpenbart for høyt." Advokat Slettvold har beregnet sitt krav på bakgrunn av vanlig timehonorar for medgått tid til forberedelse, to møter med Vestas prosessfullmektig og fremmøte for lagmannsretten som tok en dag. Lagmannsretten oppfattet ikke advokat Slettvold dithen at han ikke hadde gjennomgått saken forut for ankeforhandlingen, og lagmannsretten legger til grunn at hans omkostningsoppgave gjelder nødvendig arbeid med saken. Han har ikke nærmere redegjort for timehonoraret, men lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike omkostningsoppgaven.
Saksomkostningskravet for byretten er på 52 560 kroner, som legges til grunn for dommen. I tillegg er det krevet morarenter fra den 4. mars 1993, d.v.s. 2 uker etter byrettens dom. Lagmannsretten antar at 1993 er feilangivelse for 1994, jf foran. Det er en omkostning som kan kreves dekket etter tvistemålsloven §176, at saksomkostninger for byretten først utbetales etter avgjørelsen i ankeinstansen, uten hensyn til om det først er ankeinstansen som tilkjenner saksomkostninger for byretten, jr Schei, bind I side 367 med henvisninger. Rentene løper fra det som ville vært forfallstidspunktet for byrettens saksomkostningsavgjørelse - to uker fra forkynnelse av dommen. Dommen ble vedtatt forkynt den 21. februar 1994. Morarente løper følgelig fra den 7. mars 1994.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sparebankenes Kredittselskap AS til Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS 127 421 - etthundreogtjuesjutusenfirehundreogtjueen - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.
3. I saksomkostninger for byretten betaler Sparebankenes Kredittselskap AS til Forsikringsselskapet Vesta Garanti AS, innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen, 54 560 - femtifiretusenfemhundreogseksti - kroner, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra den 7. mars 1994.