RG-1996-1506

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-15
Publisert:	RG-1996-1506 (296-96)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Vardø herredsrett nr. 94-00195 A - Hålogaland lagmannsrett LH-1995-00318 A. (se RG-1996-1506)
Parter:	Ankende part: Træna kommune v/ordføreren, 8770 Træna (Prosessfullmektig: Advokat Tore Benson, 8001 Bodø). Ankemotpart: Jørgen Sæterdal, 9950 Vardø (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bråthen, 0157 Oslo).
Forfatter:	Lagmann Arild O Eidesen, formann. Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Dag Nafstad
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2

Saken gjelder i hovedsak krav om tilbakesøkning av et pengebeløp etter reglene om condictio indebiti.

Træna kommune betalte 24 mai 1993 kr 83.739 til Jørgen Sæterdal. Beløpet utgjorde netto oppgjør av kommunens forpliktelser i henhold til avtale om avvikling av Sæterdals stilling som rådmann i kommunen. Den 12 juni 1993 betalte kommunen kr 107.362,82 til Sæterdal. Av beløpet utgjorde kr 23.623,80 sluttoppgjør av feriepenger. Restbeløpet, kr 83.739, er samme sum som 24 mai og innebar ved en feil fra kommunens side dobbel dekning av Sæterdals krav på sluttoppgjør.

Etter å ha varslet Sæterdal om feilen pr telefon 5 juli 1993, anmodet kommunen ham i brev av 6 juli 1993 om å betale tilbake kr 83.739. Sæterdal motsatte seg dette, og kommunen reiste ved stevning til Vardø herredsrett den 16 september 1994 sak mot Sæterdal med krav om tilbakebetaling.

Vardø herredsrett avsa 3 april 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Jørgen Sæterdal frifinnes.

2. Træna kommune dømmes til å erstatte Jørgen Sæterdal saksomkostninger med kr 36.860,-. Oppfyllelsesfristen settes til 14 -fjorten- dager fra forkynnelse av dommen."

Om saksforholdert forøvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Herredsrettens resultat er i korthet begrunnet med at Sæterdal måtte anses å ha mottatt og forbrukt pengene i god tro, og at tilbakesøkningskravet var avskåret etter reglene om condictio indebiti.

Træna kommune har i rett tid påanket dommen. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Påstandsbeløpet er i ankeerklæringen redusert til kr 74.055,89, idet kommunen frafaller et trekk som tidligere var foretatt for ferie med kr 9.683,65.

Jørgen Sæterdal har tatt til gjenmæle for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt 12 desember 1995 i Tromsø. Jørgen Sæterdal og ordfører Idar Holmen møtte og ga forklaring. For øvrig ble ett vitne avhørt ved telefonavhør. Med forbehold for kommunenes påstandsendring står saken i samme stilling som for herredsretten.

Træna kommune har i korthet anført at Jørgen Sæterdal ikke var i aktsom god tro da han mottok utbetaling nr 2 den 12 juni 1993. Han måtte forstå at beløpet ikke kunne forklares ved at kommunen hadde innfridd alle hans krav fullt ut, herunder frafalt å foreta trekk for uriktig utbetalt lønn for perioden 30 april - 31 mai 1993 med ca kr 22.000, og unnlatt å foreta skattetrekk. Det var heller ingen grunn til å tro at kommunen hadde dekket hans krav på advokatsalær med kr 7.200. Ved formannskapets vedtak 21 mai 1993 var kravet uttrykkelig avslått. Sæterdal måtte således forstå at utbetalingen berodde på en feil, og han hadde oppfordring til å foreta nærmere undersøkelser. Kommunen er uenig med herredsretten i at kommunen var den profesjonelle part i forholdet, mens Sæterdal betegnes som legmann. I realiteten var det snarere omvendt.

Subsidiært har kommunen anført at Sæterdal iallfall ble berøvet sin gode tro ved kommunens henvendelse 5 juli 1993, og at det bare blir aktuelt å redusere refusjonskravet med eventuelt ekstraordinært forbruk i den mellomliggende periode. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort noe slikt forbruk.

Kommunens krav er ikke gått tapt ved etterfølgende passivitet.

Sæterdal har ikke noe motkrav på kr 7.200 for advokatutgifter. Det dreier seg om Sæterdals egne utgifter til juridisk bistand i de forhandlinger som ledet til avtalen vedrørende fratreden 22 januar 1993. Avtalen inneholder ikke noe om dekning av kravet, og det bestrides at ordføreren ga muntlig tilsagn om å dekke beløpet. Sæterdal har bevisbyrden for at slikt tilsagn er avgitt.

Kommunen erkjenner at morarenter av tilbakesøkningskravet kun kan kreves fra en måned etter påkrav. Brevet av 6 juli 1993 må anses som påkrav, og renter kreves fra 6 august 1993.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Jørgen Sæterdal tilpliktes å betale til Træna kommune kr 74.055,89 med tillegg av 15% rente p.a. fra 6. august 1993 til 31. desember 1993 og 12% rente p.a. fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Jørgen Sæterdal tilpliktes å betale saksomkostninger til Træna kommune for herredsretten og lagmannsretten."

Jørgen Sæterdal har i korthet anført at herredsrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Sæterdal mottok og forbrukte hele beløpet han mottok fra kommunen i aktsom god tro om berettigelsen av oppgjøret. Beløpet på kr 107.362,82 fremsto ikke umiddelbart som noen dobbeltbetaling. Lønnsslippen som korresponderte med utbetalingen mottok han senere og gjorde seg først kjent med innholdet av den etter samtalen med økonomisjef Nordli 5 juli 1993.

Sæterdal anså ikke oppgjøret på kr 83.789 den 24 mai 1993 for å være korrekt. Etter hans oppfatning var det ikke grunnlag for å foreta noen trekk, heller ikke skattetrekk. Dette meddelte han økonomisjef Nordli rett etter å ha mottatt beløpet. Da han registrerte at beløpet på kr 107.362,82 var gått inn på hans bankkonto, trakk han den slutning at kommunen endelig hadde gitt etter og foretatt full innfrielse av alle hans krav.

Sæterdal oppfattet kravet om tilbakebetaling som en fortsettelse av den trakassering han mener å ha vært utsatt for fra kommunens politiske ledelse, spesielt ordfører Idar Holmen. Han tok derfor ikke kravet helt alvorlig. I brev av 23 september 1993 redegjorde han grundig for den oppfatning at han ikke var forpliktet til å tilbakebetale noen del av beløpet, og mottok ingen reaksjon fra kommunen før ved advokat Bensons brev av 3 februar 1994. Det var først ved mottakelsen av dette brevet Sæterdal kan sies å ha blitt berøvet sin gode tro. På det tidspunktet var utbetalingen fra kommunen i sin helhet forbrukt, slik det er redegjort mer detaljert for i anførslene for herredsretten. Det foreligger derfor ingen berikelse på hans hånd.

Ankemotparten er enig i herredsrettens bedømmelse av kommunen som den profesjonelle part i forholdet.

Som en subsidiær anførsel gjør ankemotparten gjeldende at kommunens tilbakesøkningskrav i sin helhet er bortfalt ved passivitet.

Subsidiært har ankemotparten anført at han var i god tro frem til henvendelsen fra kommunen 5 juli 1993, og at ekstraordinært forbruk i mellomtiden ikke kan kreves refundert. Sæterdal besluttet etter å ha mottatt overføringen 12 juli 1993 umiddelbart å reise på ferie til Bodø med familien. Hans ekstraordinære forbruk inntil 5 juli 1993 utgjorde etter den redegjørelse Sæterdal har gitt i sin partsforklaring, kr 33.000.

I alle tilfelle har Sæterdal et krav på kr 7.200 for advokatutgifter som kan bringes i motregning mot kommunens tilbakesøkningskrav. Ordføreren ga i møtet 22 januar 1993, da avtalen om økonomisk oppgjør ved fratreden ble inngått, muntlig tilsagn om at kommunen ville dekke kravet. Det må legges vekt på at kommunen ikke reklamerte mot advokat Bråthens faktura før etter 2 gangs purring, 2 måneder etter at fakturaen ble avsendt.

Ankemotparten har nedlagt en særskilt subsidiær påstand, svarende til hans subsidiære anførsler om fradrag for forbruk med kr 33.000 og advokatutgifter på kr 7.200.

Også kommunens rentekrav bestrides. Påkrav kan først anses fremsatt ved advokat Bensons brev av 3 februar 1994. Det var satt 2 ukers betalingsfrist, hvilket medfører at rente først kan kreves fra 17 februar 1994.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Vardø herredsretts dom stadfestes.

Subsidiært:

Jørgen Sæterdal dømmes til å betale kr 33.856 til Træna kommune.

For begge påstander:

Træna kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til Jørgen Sæterdal."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at kommunens utbetaling på kr 83.739 den 24 mai 1993 var et nettooppgjør av partenes mellomværende. Beløpet fremkommer i henhold til spesifisert oppstilling ved at man har tatt utgangspunkt i et brutto erstatningskrav på kr 155.201,81 tillagt morarenter på kr 4.656, til sammen kr 159.857,81. Fra dette beløpet har man trukket utbetalt lønn i mai og 30 april 1993 med henholdsvis kr 20.981,25 og kr 968,37, og avviklet ferie med kr 9.683,65, hvilket ga et tilgodehavende på kr 128.224,54. Beløpet er så redusert med skattetrekk på kr 44.485, som ga kr 83.739,54.

Det er i faktisk henseende ingen tvil om at dette beløpet av kommunen ble utbetalt på nytt 12 juni 1993, og at forklaringen er som nevnt i økonomisjef Nordlis brev av 6 juli 1993, der det bl.a. heter:

"Bakgrunnen for feilen er kort at utbetalingen i vårt lønnssystem ble behandlet som et forskudd for å overholde betalingsfrist i Deres inkassovarsel.

Ved senere ordinær lønnskjøring, der De også ble utbetalt feriepenger opptjent i 1992, ble det glemt å gjøre fradrag for det utbetalte forskudd."

Sæterdal gjorde opprinnelig i brev av 23 september 1993 gjeldende en rekke innsigelser mot oppgjøret, og hevdet etter å ha mottatt begge utbetalinger at det fremdeles var Træna kommune som skyldte ham penger. Herunder gjorde han gjeldende at erstatningen var skattefri, og at kommunen således med urette hadde foretatt skattetrekk.

Under sakens behandling for retten har Sæterdal imidlertid ikke opprettholdt andre materielle innsigelser mot kommunens oppgjør av 24 mai 1993 enn at fradraget for ferieavvikling med kr 9.683,65 er uriktig, og at han har et tilleggskrav på kr 7.200 for advokatutgifter. Ved skatteoppgjøret for 1993 er hele erstatningen behandlet som skattepliktig inntekt, uten at Sæterdal har hatt innsigelser mot det, og forkuddstrekket på kr 44.185 har således kommet ham til gode uten at dette er hensyntatt ved beregningen av hans berikelse. Slik partenes anførsler er avgrenset, kommer skattespørsmålet ikke til avgjørelse i saken. Lagmannsretten innskrenker seg til å bemerke at det, spesielt etter endringslov av 18 desember 1992 nr 136 til skatteloven §42 første ledd 2. punktum, vanskelig kan være tvil om at utbetalingen var skattepliktig inntekt, og at kommunen således med rette foretok skattetrekk.

Kommunens krav må etter dette, med forbehold for motkravet vedrørende advokatutgifter, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, helt ut bedømmes etter de alminnelige obligasjonsrettslige reglene om condictio indebiti. Det følger av reglene, slik de er utviklet i rettspraksis og juridisk teori, at det ikke består noen ubetinget adgang til å kreve tilbakesøkning av uriktige utbetalinger. Adgangen til refusjon beror etter rettspraksis på en konkret avveining, der også rimelighetshensyn inngår, se særlig Rt-1985-290, som riktignok gjaldt et vesentlig annet saksforhold. Hovedspørsmålet slik saken her ligger an, er om Sæterdal var i aktsom god tro med hensyn til riktigheten av utbetalingen 12 juni 1993 på kr 107.362,82, og - i bekreftende fall - når han ble brakt ut av denne gode tro.

Lagmannsretten er ikke enig i herredsrettens beskrivelse av kommunen som den profesjonelle part i forholdet, mens Sæterdal var legmann. Træna kommune har ca 500 innbyggere og har en meget liten sentraladministrasjon uten ansatte med juridisk kompetanse. Sæterdal var som kommunens rådmann leder for dens administrasjon og i kraft av sin stilling og bakgrunn vel så godt kvalifisert som øvrige ansatte i kommunen, til å vurdere aktuelle problemstillinger knyttet til beregningen av hans krav. Dette styrkeforholdet endret seg ikke umiddelbart som følge av at han fratrådte 29 april 1993 og begynte i ny stilling som rådmann i Vardø. Rådmannsstillingen i Træna var ubesatt til medio juli 1993. At Sæterdal i forhold til kommunen på ingen måte var noen underlegen part, illustreres også av korrespondansen mellom partene, der Sæterdal gikk offensivt til verks ved purringer, morarentekrav og trusler om inkasso.

Lagmannsretten finner det klart at Sæterdal senest ble berøvet sin gode tro da han 5 juli 1993 fikk beskjed pr telefon om den feilen som var begått. Det er heller ikke tvilsomt at kommunen i betraktning av tidsforløpet da må anses berettiget til å kreve refusjon innenfor rammen av berikelsesbegrensningen. Det er meget som taler for at denne begrensningen i dette tilfelle ikke medfører noen avkorting av refusjonskravet, idet lagmannsretten viker tilbake for å anse Sæterdals anførsler om et ekstraordinært forbruk i mellomtiden tilstrekkelig underbygget. Det er imidlertid ikke nødvendig for resultatet å ta definitivt standpunkt til dette, idet lagmannsretten er kommet til at Sæterdal heller ikke kan anses å ha vært i aktsom god tro med hensyn til riktigheten av utbetalingen da han mottok den 12 juni 1993. Om dette bemerkes:

Sæterdal hadde vel 2 uker i forveien mottatt kr 83.739, og hadde iallfall i telefonsamtale med økonomisjef Nordli umiddelbart etterpå fått redegjørelse for hvordan beløpet var beregnet, herunder hvilke fradrag som var foretatt. Således var han klar over at kommunen mente å ha foretatt fullt oppgjør. Han hadde riktignok innsigelser mot oppgjøret, men hadde i ettertid ikke tatt noe nytt skriftlig initiativ. På denne bakgrunn måtte utbetalingen av kr 107.362,82 fremstå som påfallende.

Sæterdal hadde riktignok selv presentert et samlet bruttokrav på kr 170.185 i brev av 10 mai 1993. Når man tar hensyn til at utbetalingen i juni 1993 inkluderte feriepenger, ligger den samlede utbetalingen beløpsmessig forholdsvis nær en fullstendig innfrielse av kravet. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde imidlertid en slik forklaring klart formodningen mot seg. Det var usannsynlig at kommunen skulle tilbakeføre skattetrekket, og den korresponderende lønnsslippen bekreftet at dette ikke var gjort. Det var videre svært usannsynlig at kommunen skulle omgjøre sin beslutning om å gjøre fradrag for lønn i tiden 30 april - 31 mai 1993 med ca kr 22.000. Dette var lønn utbetalt etter at Sæterdal hadde fratrådt, og som han åpenbart måtte innse at han ikke hadde rett til å oppebære. Det var heller ikke nærliggende at kommunen hadde ombestemt seg med hensyn til advokatsalæret på kr 7.200. Dette kravet var tidligere avvist av ordføreren, og i formannskapets vedtak 21 mai 1993 - som Sæterdal var kjent med - ble avslaget opprettholdt.

Sæterdal registrerte i henhold til sin forklaring bare at beløpet var inngått på hans bankkonto, og slo seg til ro med det uten ytterligere undersøkelser. Han antok at det ville bli fulgt opp med et følgebrev, e.l., men ventet ikke til lønnsslippen ble mottatt noen dager senere, og rettet heller ikke noen forespørsel til kommunen. Ifølge Sæterdals forklaring medførte utbetalingen en spontan beslutning om å reise på ferie til Bodø med familien med den følge at det i tiden frem til 5 juli ble brukt kr 33.000 utover vanlig forbruk.

Slik lagmannsretten ser det, kunne ikke Sæterdal uten videre undersøkelser eller uten å avvente nærmere informasjon i form av følgebrev eller lønnsslipp innrette seg etter at utbetalingen 12 juni 1993 var korrekt, og han må selv bære risikoen for å ha foretatt eventuelle ekstraordinære disposisjoner i den korte tiden frem til han mottok kommunens melding om den feil som var gjort.

Kommunens brev av 6 juli 1993 fremstår etter lagmannsrettens oppfatning som et klart krav om tilbakebetaling, selv om det - forståelig nok på bakgrunn av kommunens feil - var holdt i en avdempet form. Kommunen kunne forfulgt sitt krav med større energi, og det er uheldig at Sæterdals brev av 23 september 1993 ikke ble besvart tidligere, men det er ikke grunnlag for å anse kommunens tilbakesøkningskrav bortfalt ved passivitet. Sæterdal kunne heller ikke i tiden etter 23 september 1993 med rimelighet innrette seg i tillit til at kravet var frafalt. Hvis kommunens standpunkt med hensyn til tilbakesøkning var av avgjørende betydning for Sæterdals økonomiske disposisjoner, kunne han eventuelt rettet en henvendelse til kommunen for å oppnå klarhet.

Lagmannsretten behandler dernest Sæterdals motkrav vedrørende dekning av advokatutgifter.

Lagmannsretten konstaterer at det etter de forklaringer som er gitt, står påstand mot påstand med hensyn til om ordfører Holmen ga Sæterdal et muntlig tilsagn om dekning av advokatutgifter. Det er ikke fra kommunens side gjort gjeldende at ordføreren ikke hadde kompetanse til å binde kommunen, slik at det er et rent bevisspørsmål man står overfor. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å avgjøre saken på et grunnlag som innebærer at en av partene har avgitt falsk forklaring, men er kommet til at avgjørelsen må forankres i bevisbyrdebetraktninger. Lagmannsretten legger avgjørende vekt på at den skriftlige avtalen av 22 januar 1993 fremstår som en uttømmende regulering av kommunens økonomiske forpliktelser ved Sæterdals fratreden. At kommunen i tillegg skulle ha påtatt seg å dekke Sæterdals advokatutgifter, har formodningen mot seg, og Sæterdal er avgjort nærmest til å bære risikoen for den tvil som er oppstått ved at han ikke sørget for å få et slikt vilkår med i avtalen. Kommunens passivitet overfor fakturaen fra advokat Bråthen er riktignok et argument i motsatt retning, men kan ikke anses tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne en annen løsning.

Kommunen gis etter dette medhold i sitt tilbakesøkningskrav. Brevet av 6 juli 1995 må anses som påkrav etter morarenteloven §2, og renter tilkjennes i samsvar med kommunens korrigerte påstand for lagmannsretten fra 6 august 1995.

For lagmannsretten er saken vunnet av kommunen, som i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes fulle saksomkostninger. Forskyvningen av utgangspunktet for morarenter fra 1 juli til 6 august 1993 er en så bagatellmessig endring i forhold til kommunens opprinnelige påstand, at saken likevel må anses vunnet fullt ut. I motsatt fall måtte fulle saksomkostninger tilkjennes i medhold av §180 annet ledd, jf §174 annet ledd.

For herredsretten er saken dels vunnet, dels tapt. Foruten endringen mht morarenter var kommunens påstand der kr 9.683,65 høyere. Fradraget for ferie gjaldt et forholdsvis lite beløp, ble viet liten oppmerksomhet under saken og ville i seg selv neppe avstedkommet noen rettssak. Lagmannsretten finner at kommunen i medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd bør tilkjennes fulle omkostninger også for herredsretten.

Omkostningene for lagmannsretten fastsettes i samsvar med oppgave fra advokat Benson av 13 desember 1995, hvoretter salær utgjør kr 24.000 og utlegg til utarbeidelse av utdrag og reiseutgifter for partsrepresentant og prosessfullmektig kr 11.977. Hertil kommer rettsgebyret på kr 12.125, som lagmannsretten av eget tiltak må ta hensyn til, til sammen kr 48.102.

For herredsretten fastsettes omkostningene i samsvar med oppgave av 22 februar 1995, hvoretter salær utgjør kr 24.000, reiseutgifter kr 5.333 og utgifter til forliksrådet kr 950. Hertil kommer rettsgebyr for herredsretten som etter de satser som gjaldt da stevning ble inngitt, utgjør kr 2.850, til sammen kr 33.133.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jørgen Sæterdal betaler til Træna kommune 74.055,89 - syttifiretusenogfemtifem 89/100 - kroner med tillegg av 15 - femten - prosent årlig rente fra 6 august 1993 til 31 desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer.

2. Jørgen Sæterdal betaler til Træna kommune 33.133 - trettitretusenetthundreogtrettitre - kroner i saksomkostninger for herredsretten og 48.102 - førtiåttetusenetthundreogto - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.