RG-1996-444

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-08-16
Publisert:	RG-1996-444 (73-96)
Stikkord:	Straffeprosess, Beslag
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1995-00086 M. ( RG-1996-444)
Parter:	Kjærende part: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Hans Petter Graver). Kjæremotpart: Den offentlige påtalemyndighet.
Forfatter:	Lagdommer Randi Grøndalen, formann. Lagdommer Olaf Jakhelln. Lagdommer Gunnar Greger Hagen
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967) §13, Straffeprosessloven (1981) §118, §204, §205, Luftfartsloven (1993)

INS 1985-06-28 1679 §7-4
LOV-1902-05-22-10-§148

LOV-1902-05-22-10-§151

LOV-1902-05-22-10-§48a

LOV-1902-05-22-10-§48b

LOV-1960-12-16-1-§165

LOV-1967-02-10-§13b

LOV-1967-02-10-§17

LOV-1981-05-22-25-§203

LOV-1981-05-22-25-§216

LOV-1981-05-22-25-§224

LOV-1981-05-22-25-§4

LOV-1981-05-22-25

LOV-1993-06-11-101-§12-5

Saken gjelder spørsmål om straffeprosessuelt beslag av taleregistrator (CVR) i ulykkesfly, jf straffeprosessloven kapittel 16.

Under innflyging til Namsos lufthavn, den 27. oktober 1993 ca kl. 1915, havarerte Twin Otter LN BNM DHC 6, tilhørende Widerøes Flyveselskap AS. Flyet styrtet ved Berg gård i Overhalla, ca 6 km øst for Namsos. Seks personer omkom, herunder begge flygerne.

Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) foretar offentlig undersøkelse for å utrede luftfartsulykkens årsaker. Namdal politikammer med bistand fra Kriminalpolitisentralen (Kripos) forestår strafferettslig etterforskning av ulykken.

Representanter fra Kripos og HSL foretok samtidig åstedsgranskning av flyvraket umiddelbart etter ulykken. HSL tok da med seg boksen med taleregistratoren, jf luftfartsloven av 1960 §165. Dette var politiet innforstått med.

Ved skriv av 3. november 1993 anmodet Namdal politikammer HSL om å få utlevert "kopi av avskrift med tolking av bånd fra taleregistratoren". Det ble vist til at avskrift ville være av sentral betydning for politiets etterforskning av ulykken. HSL ville ikke imøtekomme politiets anmodning. Begrunnelsen var at bruk av CVR - informasjon til politietterforskning vil kunne skade fremtidige undersøkelser. Det ble vist til Chicagokonvensjonen om internasjonal sivil luftfart annex 13 (aircraft accident investigation), hvor Den internasjonale luftfartsorganisasjon (ICAO) gir retningslinjer om bruk av bl.a CVR-opptak. Avslaget medførte at Namdal politikammer den 28. april 1994 brakte spørsmålet om beslag av båndet fra taleregistratoren inn for Namdal forhørsrett under henvisning til straffeprosessloven §205 annet ledd, jf §203.

Etter flere skriftlige innlegg og muntlig forhandling avsa Namdal forhørsrett den 12. desember 1994 kjennelse med slik slutning:

"Politiet kan beslaglegge båndet fra taleregistratoren i Widerøes Twin Otter som havarerte 27. oktober 1993."

Forhørsrettens kjennelse må forstås slik at den la til grunn at beslag av flyets taleregistrator må besluttes etter straffeprosessloven §205 tredje ledd fordi registratoren inneholder opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte etter forvaltningsloven §13, jf straffeprosessloven §204 jf §118, som da kommer til anvendelse.

Forhørsrettens kjennelse er påkjært til lagmannsretten av Staten v/Samferdselsdepartementet, som part i saker som angår Havarikommisjonen for sivil luftfart. Departementet er enig i forhørsrettens rettslige utgangspunkt, men er uenig i den konkrete overprøving forhørsretten har foretatt av departementets beslutning om å nekte utlevering.

Påtalemyndigheten har i tilsvar tatt til motmæle. Påtalemyndigheten er uenig i det rettslige grunnlag for forhørsrettens avgjørelse. Etter påtalemyndighetens oppfatning kan kommisjonen ikke påberope seg taushetsplikt for å hindre straffeprosessuelt beslag av taleregistratorbåndet. Subsidiært er imidlertid påtalemyndigheten enig i den overprøving forhørsretten har gjort av departementets beslutning - hensynet til sakens opplysning må gå foran hensynet til taushetsplikten.

Temaet i saken er således om politiet i forbindelse med politietterforskningen skal få tilgang til de opplysninger som fremkommer av registratorens lydbåndopptak, herunder hvilket regelsett i straffeprosessloven kapittel 16 som kommer til anvendelse.

Staten v/Samferdselsdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Forhørsretten har ikke sett den skade utlevering ville kunne få for de allmenne interesser som HSL er satt til å ivareta, og som er begrunnelsen for de internasjonale anbefalinger fra ICAO om i utgangspunktet ikke å gjøre informasjon fra taleregistratoren tilgjengelig for andre formål, herunder rettspleien.

Overvåking og registrering av flyverne i deres arbeidssituasjon ved bruk av taleregistrator er pålagt med hjemmel i lov for å lette HSL's undersøkelsesarbeid. Formålet er å bedre flysikkerheten i fremtiden. Opplysningene fra taleregistratoren kan derfor bare brukes til andre formål enn kommisjonens undersøkelser i den utstrekning dette følger av det regelverk som påbyr registratoren. Vurderingen må ta sitt utgangspunkt i det rettslige grunnlaget for havarikommisjonens oppgaver i forbindelse med undersøkelse av luftfartsulykker. Det alminnelige utgangspunkt er at utlevering ikke skal skje. Da det i denne sak ikke foreligger konkret mistanke om alvorlige forbrytelser, skal ikke HSL pålegges å utlevere båndet. Dette vil følge både av luftfartsloven og straffeprosessloven regelverk.

Bestemmelsene om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser, jf luftfartsloven med utfyllende forskrifter fastsatt ved Kgl.res. 18. juni 1993, er utformet med sikte på å oppfylle de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom Chicagokonvensjonen for sivil luftfart med tilhørende anbefalinger om undersøkelser gitt i annex 13 til konvensjonen. Disse utførlige regler må være viktige for tolkningen av både de luftfartsrettslige og de straffeprosessuelle regler ved spørsmål om beslag av taleregistratoren, jf straffeprosessloven §4. Kravet er at reglene skal følges så langt de norske regler tillater det. Problemstillingen må derfor være om de norske regler må tolkes slik at de fører til andre løsninger.

Forskriften om havarikommisjonens undersøkelse slår fast at formålet med denne er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelse av luftfartsulykker - og hendelser, og at undersøkelsen ikke har til formål å fordele skyld og ansvar. Dette samsvarer med anbefalingene i annex 13. I dette ligger en erkjennelse av at det kan oppstå konflikt mellom hensynet til ulykkesforebyggelse og hensynet til en strafferettslig etterforskning.

Hjemmel for bruk av taleregistrator er gitt i Luftfartsverkets forskrifter, bestemmelser for sivil luftfart, (BSL) D 1-12. Disse regler er gitt på bakgrunn av krav som er anbefalt av ICAO. Widerøes Twin Otter plikter ikke å ha installert taleregistrator. Etter avtale med de ansatte er det likevel installert registratorer i Twin Otter maskinene. Registratorene er følgelig installert med det bestemte formål å skaffe informasjon for havarikommisjonens arbeid etter luftfartsloven. Grunnen til pålegg om taleregistrator er hensynet til å forebygge luftfartsulykker. Dette formål er klart definert. Etter Høyesteretts praksis, jf Rt-1991-616 og Rt-1990-1008, må det være klart at opptakene da ikke lovlig kan benyttes til andre formål enn det som er fastsatt.

Taleregistratoren kan ikke benyttes i straffesak i større utstrekning enn det som følger av de luftfartsrettslige bestemmelser. Påtalemyndighetens argument om at man vil få et "kappløp" mellom politi og havarikommisjonen for først å få sikret seg registratoren på vrakstedet etter en ulykke er derfor ikke holdbart.

Taleregistratoren kan bare brukes som bevis og kreves beslaglagt når retten finner at hensynet til rettspleien i det konkrete tilfelle må veie tyngre enn hensynet til granskning av fremtidige ulykker. Det fremgår av reglene at det må legges til grunn at en utlevering vil kunne ha skadelige virkninger for undersøkelsesmyndighetens muligheter til å utføre en effektiv granskning i fremtiden.

Samme prosedyre og samme vurdering fremgår for øvrig av straffeprosessloven egne bestemmelser. Opplysninger fra båndet er taushetsbelagt etter forvaltningsloven §13. Vurderingstemaet for retten gis av straffeprosessloven §118 - en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til saken opplysning. Et sentralt taushetsplikthensyn i dette tilfelle må være hensynet til kommisjonens arbeidsforhold når det gjelder ulykkesforebyggelse. Ved den nærmere konkretisering av skjønnstemaet må retten bygge på ICAO's anbefalinger.

Forhørsretten har vektlagt de forskjellige hensyn galt i forhold til det som må være det riktige rettslige skjønnstema ved spørsmålet om frigivelse av lydbåndopptakene fra taleregistratoren til påtalemyndigheten. Utgangspunktet for skjønnet må være at opplysningene ikke skal brukes til andre formål enn ulykkesforebyggelse. Ved anvendelse av prøvingsreglen i straffeprosessloven §118 annet ledd må retten vise tilbakeholdenhet med overprøvingen av departementets skjønn. Utlevering bør derfor bare besluttes der dette er nødvendig for å avdekke alvorlige straffbare forhold. Politiet har ikke sannsynliggjort noen slik etterforskningsmessig interesse i Namsosulykken. Forhørsretten har basert sin avgjørelse på hensynet til påtalemyndighetens arbeidsforhold. Dette hensyn må veie mindre tungt enn hensynet til havarikommisjonens arbeidsforhold.

Luftfartsloven bestemmelser om ulykkesgranskning erstatter ikke den strafferettslige etterforskning, men kommer i tillegg til den. Uttalelser som fremgår av innstilling III fra kommisjonen til revisjon av luftfartsloven side 368, tar ikke sikte på å regulere utveksling av informasjon mellom havarikommisjonen og politiet. Kommisjonen utøver sitt arbeid adskilt fra politiet, og ubundet av vanlige rettergangsregler. Systemet er bevisst lagt opp slik at HSL gjennom sin granskning kan få tilgang til opplysninger som på grunn av rettergangsreglene ikke uten videre er tilgjengelige for politi og påtalemyndighet.

For HSL er plikten til å samarbeide med politiet slått fast i forskriften om undersøkelser, §16 annet ledd. Det rettslige grunnlag for samarbeid eller utlevering av opplysninger som angår personlige forhold, er forvaltningsloven §13b nr. 6. Innenfor rammen av sitt regelverk har HSL og departementet både rett og plikt til bl.a å utlevere opplysninger til politiet.

Forholdet mellom luftfartsloven regler og straffeprosessloven regler endrer således ikke det utgangspunkt at det er departementet som, ut fra en vurdering av de offentlige interesser, må ta stilling til om taleregistratorbåndet skal utleveres til politi eller ikke. En slik utlevering kan bare skje når hensynet til en effektiv strafforfølgning i det konkrete tilfelle veier tyngre enn de generelle hensyn som tilsier at opplysningene ikke brukes til andre formål enn ulykkesgranskning og ulykkesforebyggelse. Rettens overprøving av departementets vurdering må skje ut fra de samme kriterier.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Den offentlige påtalemyndighets begjæring om beslag av båndet fra taleregistratoren i Widerøes Twin Otter som havarerte 27. oktober 1993 tas ikke til følge."

Den offentlige påtalemyndighet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Påtalemyndigheten er prinsipalt av den oppfatning at HSL ikke kan påberope seg taushetsplikt overfor politi- og påtalemyndighet som grunnlag for at båndet fra taleregistratoren ikke kan undergis straffeprosessuelt beslag. Påtalemyndigheten er således uenig med forhørsretten på dette punkt. Heller ikke kan personvernhensyn eller folkerettslige bindinger hindre straffeprosessuelt beslag av taleregistratorbåndet.

Politi- og påtalemyndighet var tidligere representert i HSL. Kommisjonen kunne da kartlegge både de strafferettslige ansvarsforhold og de flysikkerhetsmessige sider ved en ulykke. Politiets og påtalemyndighetens representasjon i havarikommisjonen ble avviklet 1. januar 1989, og HSL er heller ikke forpliktet til å underrette om forhold som kan være straffbare. Politiet har plikt til å avdekke om det knytter seg straffbare forhold til en ulykke. Det må foretas en selvstendig politietterforskning parallelt med havarikommisjonens undersøkelser.

Flyulykken ved Namsos den 27. oktober 1993 var meget alvorlig. Det ble derfor iverksatt politietterforskning i medhold av straffeprosessloven §224 annet ledd, jf påtaleinstruksens §7-4. HSL og de tekniske etterforskere fra Kripos gikk samtidig inn i området med flyvraket. Heller ikke HSL fikk berøre eller fjerne deler fra flyvraket før begge parter kunne gå sammen inn og ivareta både kommisjonens undersøkelser og politiets etterforskning. Taleregistratorboksen var i politiets besittelse og var beslaglagt i henhold til straffeprosessloven §216. Den ble overlevert HSL som foretok beslag i medhold av luftfartsloven av 1960 §165 annet ledd, jf likelydende bestemmelser i någjeldende luftfartslov §12-5 annet ledd. Taleregistratorboksen ble overlevert kommisjonen fordi denne hadde samarbeidspartnere som kunne behandle taleregistratorboksen betryggende og foreta avspilling av båndet.

Årsaken til flyulykken var at flyet kom altfor lavt under innflyvning til Namsos. Ingenting tyder på teknisk svikt eller tekniske mangler ved flyet. Det er skjellig grunn til mistanke om at det foreligger flygerfeil som innebærer en overtredelse av straffeloven §151. Det kan ikke utelukkes at ansvar kan gjøres gjeldende overfor Widerøes Flyveselskap AS i medhold av straffeloven §48a, jf §48b. Det vises til at også andre alvorlige ulykker med Widerøefly i løpet av de siste år er forårsaket av flygerfeil. Ved avlytting av taleregistratorbåndet vil man få informasjon om hvordan flygingen foregikk i den kritiske fase før havariet. Båndet fra taleregistratoren vil være et sentralt bevismiddel i saken. Det vil gi viktig informasjon om mulig straffbar uaktsomhet ved føringen av flyet. Dersom politiet nektes innsyn i taleregistratoren, kan det få betydning for påtalemyndighetens avgjørelse av om det skal igangsettes politietterforskning av flyulykker i fremtiden.

Straffeprosessloven §203 kan ikke tolkes innskrenkende som følge av folkerettslige forpliktelser. Anbefalinger og standarder vedtatt av ICAO's råd, som annex 13 til Chicagokonvensjonen, er ikke folkerettslig bindende for Norge. Det er ikke samsvar mellom annex 13 pkt. 5.12 og gjeldende norsk rett, noe også Samferdselsdepartementet har påpekt i sin kommentar til §16 i forskriften av offentlig undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser. Dersom ikke interne norske unntaksregler kommer til anvendelse, kan derfor dokumenter som omfattes av annexet kreves fremlagt i en rettsak. Det er neppe riktig at annex 13 og retningslinjene til denne skal tillegges vekt ved vurderingen av hvilke bevis som skal kunne kreves fremlagt, slik departementet har gitt uttrykk for.

Heller ikke personvernhensyn kan begrunne innskrenkende tolkning av hovedregelen i straffeprosessloven §203. Taleregistratoren innebærer en mild form for overvåking av flygerne. Opptak fra teleregistrator er verken ulovlig, fordekt eller hemmelig. Forholdet omhandlet i Rt-1991-616, som dreide seg om hemmelig overvåking, gir derfor liten veiledning i foreliggende sak.

Det forelå i utgangspunktet et straffeprosessuelt beslag i hele flyvraket, inklusive taleregistratoren. HSL kan ikke opprettholde beslaget som ble gjort med hjemmel i luftfartsloven, når politiet ønsker tilbakelevert taleregistratorbåndet. Straffeprosessloven §203 gir adgang til å beslaglegge bl.a. taleregistratoren. Dette fremgår av rundskriv del II nr. 1/1991 fra Riksadvokaten om etterforskning av luftfartsulykker og - hendelser. Straffeprosessloven beslagsregler går utvilsomt foran luftfartsloven. Bestemmelsene i luftfartsloven er gitt for å gi kommisjonen hjemmel til å kreve flyvraket eller vrakdeler utlevert fra eieren. Politiet og påtalemyndighetens etterforskning berøres ikke av bestemmelsene.

Taleregistratorbåndet har ikke samme funksjon som et dokument. Det kommer derfor ikke inn under beslagsforbudet "dokument eller annet" i straffeprosessloven §204. Taleregistratoren er et flyteknisk instrument som gir opplysninger om hvordan en flyging er gjennomført. Det inneholder ingen betroelser til HSL. Samtalen mellom flygerne er ikke dekket av HSL's taushetsplikt. Det oppstår ingen taushetsplikt ved at en representant fra HSL tar en del fra et flyvrak i sin besittelse. Systemet kan ikke være slik at det skal være et "kappløp" til ulykkesstedet mellom HSL og politiet for å komme første fram for å sikre seg taleregistratoren. Og rimeligvis kan ikke beslagsforbud komme til anvendelse når lydbåndet har vært i politiets besittelse for så å bli utlevert til kommisjonen for at denne skal få tilgang til informasjon ved å avspille båndet.

Subsidiært tiltres forhørsrettens kjennelse. Hensynet til sakens opplysning må her gå foran hensynet til taushetsplikten. Det dreier seg om en meget alvorlig ulykke, der seks personer mistet livet og tretten andre var i en akutt livsfarlig situasjon. I en så alvorlig sak må det meget tungtveiende grunner til for at det viktigste bevismiddel for å klarlegge ansvarforholdene skal kunne nektes beslaglagt på grunn av taushetsplikt. Det er vanskelig å forstå at et straffeprosessuelt beslag av taleregistratorbåndet skal ha negativ innvirkning på fremtidig ulykkesforebyggelse.

Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) og politi/påtalemyndighet er to offentlige etater med hver sine lovpålagte oppgaver, og som derfor arbeider ut fra forskjellige målsetninger. Etatene er ikke konkurrerende og det er forutsatt et nært samarbeid. Denne sak er imidlertid et eksempel på de konflikter som kan oppstå hvor det skal foretas parallelle undersøkelser med interessen rettet mot de samme bevismidler, men med forskjellig formål.

Ved luftfartsulykker og luftfartshendelser trer den særskilt opprettede undersøkelseskommisjon - HSL - i funksjon. HSL er et administrativt granskningsorgan som er utstyrt med tilstrekkelige beføyelser til å innhente opplysninger for å få klarlagt saksforholdet. Kommisjonens oppgaver og organisering er regulert i luftfartsloven av 11. juni 1993 kap. 12 som viderefører reglene i den tidligere luftfartslov av 1960 kap. 11 litra C. Utfyllende bestemmelser er gitt i Forskrift om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart ved kgl. res. 18. juni 1993. Forskriften er gitt med hjemmel i luftfartsloven av 1960 i det den nye loven først trådte i kraft 1. april 1994. I følge forskriftens §3 er hensikten med undersøkelsen "å utrede slike forhold som antas å ha betydning for forebyggelsen av luftfartsulykker oghendelser. Undersøkelsen har ikke som formål å fordele skyld og ansvar".

Ifølge luftfartsloven av 1960 §165 (§12-5 i den nye loven) gis undersøkelsesmyndigheten rett til å få undersøke og ta i besittelse fartøy, vrakrester, dokumenter og andre ting i den utstrekning den trenger for å kunne utføre sitt verv. Det samme er gjentatt i forskriftens §12 om alminnelige regler om undersøkelsene.

Det er politiets og påtalemyndighetens plikt å avdekke om det knytter seg straffbart forhold til en ulykke. De har en ubetinget plikt til å etterforske ved brann og ved andre ulykker som har voldt alvorlig personskade eller betydelig ødeleggelse av fast eiendom, jf påtaleinstruksens §7-4 fjerde ledd. Men ved ulykker som skal undersøkes av en oppnevnt kommisjon, avgjør påtalemyndigheten selv om den finner grunn til etterforskning, jf straffeprosessloven §224 første ledd og påtaleinstruksens §7-4 fjerde ledd. Som Riksadvokaten har påpekt i rundskriv del II nr. 1/1992 om etterforskning av luftfartsulykker og -hendelser, vil det normalt være grunn til å iverksette etterforskning bl.a. hvor ulykkens karakter bærer bud om at besetningsmedlemmer har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet eller det er en objektiv mulighet for at ulykken skyldes mangelfullt ettersyn eller vedlikehold av flyet, mangelfull opplæring eller erfaring hos flyselskapets ansatte, eller mangelfulle rutiner eller instrukser.

Politi og påtalemyndighet er ikke lenger representert i havarikommisjonen. Omorganiseringen og begrensningene i kommisjonens mandat ble innført med virkning fra 1. november 1989. Disse endringer har også betydning for utveksling av opplysninger. HSL er ikke forpliktet til å underrette påtalemyndigheten om straffbare forhold som avdekkes gjennom undersøkelsene, og er heller ikke pliktig til å gi politi og påtalemyndighet tilgang til de opplysninger undersøkelsen har frembrakt. Politiet får ikke uten videre tilgang til den flytekniske og flyoperative ekspertise HSL besitter.

Overenskomst om internasjonal sivil luftfart (Chicagokonvensjonen) med annex 13 (aircraft accident investigation) står sentralt. Dette er anbefalinger og internasjonale standarder, vedtatt av ICAO's råd, som innebærer en henstilling til medlemslandene om å følge en bestemt praksis. Endringene i det norske regelverket er gjort for å tilpasse det til disse bestemmelser. Annex 13 pkt. 5.12 med attachement D anbefaler at undersøkelsesmyndigheten ikke gir utenforstående - herunder politi og domstol - tilgang til nærmere angitte opplysninger, herunder CVR, som den har mottatt/innhentet, hvis det kan vanskeliggjøre innhenting av tilsvarende informasjon i fremtiden. Konsekvensen av regelverket er at HSL ikke vil utlevere taleregistratoren eller utskrift fra denne til politiet. HSL påberoper seg både konvensjonen og forvaltningsmessig taushetsplikt.

Luftfartsverket har gitt forskrift om medføring av flygeregistrator og taleregistrator i fly gjennom Bestemmelser for sivil luftfart (BSL) D 1-12. Der er det bestemt at alle fly over en viss startvekt skal være utstyrt med taleregistrator (cockpit voice recorder) godkjent av Luftfartsverket. Taleregistratoren registrerer tale og lyd i førerommet, alt radiosamband og signaler fra radionavigasjonsutstyr som er i bruk. Taleregistratoren skal være i bruk fra start til landing og de siste 30 minutters registreringer skal være tilgjengelige på båndet.

På grunn av størrelsesbegrensningen i forskriften pliktet ikke den forulykkede Twin Otter å ha taleregistrator. Widerøes Flyveselskap AS hadde likevel frivillig og etter HSL's anbefaling installert slike registratorer i alle sine Twin Otter fly. Lagmannsretten kan ikke se at dette forholdet har noen betydning for den tvist som er oppstått om politiet skal få tilgang til registratorens opplysninger. Det må forutsettes at den avtale som ligger til grunn, innebærer at registratoren skal anvendes på samme måte som om den var påbudt.

Taleregistratoren er installert i flyet for det formål å skaffe informasjon for havarikommisjonens arbeid etter luftfartsloven og det supplerende internasjonale regelverk. ICAO har anbefalt at taleregistratoren som hovedregel ikke gjøres tilgjengelig for annet formål enn undersøkelseskommisjonens ulykkesgranskning. Strafferettspleien har klart et annet formål enn denne ulykkesgranskning, som er å bedre flysikkerheten i fremtiden.

Norge er ikke traktatforpliktet av de nevnte anbefalinger knyttet til Chicagokonvensjonen. Det er intet krav om innskrenkende tolkning av straffeprosessloven beslagsregler for harmonisering med konvensjonen. De utgangspunkter konvensjonen gir, kan likevel ha betydning ved vurderingen av taleregistratorens status som bevis i forbindelse med strafferettslig etterforskning.

Forskriftene av 18. juni 1993 §16 fastsetter uttrykkelig at politiet kan anmode om bistand fra HSL i forbindelse med sin etterforskning av saken. Departementet har i tilrådingen til den kongelige resolusjon om forskriften påpekt at det ikke er samsvar mellom Chicagokonvensjonens annex 13 pkt. 5.12 og gjeldende norsk rett. De bevis - herunder taleregistrator - som omfattes av annexets pkt.5.12, kan etter gjeldende norsk rett kreves fremlagt for domstol i en straff- eller sivilsak forutsatt at de ikke faller inn under unntaksreglene, f.eks. om taushetsplikt og fritak for vitneplikt.

Luftfartsloven av 1960 §165 og den hjemmel den gir for beslag, gjelder forholdet mellom HSL og flyets eier, besitter m.v. Luftfartslovgivningen gir hjemmel for en forvaltningsrettslig undersøkelse knyttet opp mot et internasjonalt regelverk. Politiets etterforskning berøres ikke av disse bestemmelser. Politiets beslagsadgang reguleres av straffeprosessloven kap. 16. Og utgangspunktet er da straffeprosessloven §203 - ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges. Taleregistratoren er som sådan en del av flyets instrumentering, - etter haveriet en vrakdel -, men på grunn av dens særskilte funksjon må den defineres som et dokument med nærmere innhold, jf straffeprosessloven §204 som da vil supplere straffeprosessloven §203.

I visse tilfeller er beslag av et dokument avskåret etter straffeprosessloven §204 fordi dokumentet inneholder opplysninger et vitne kan nekte å forklare seg om. Dette gjelder også dokumenter som er undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven §13. Etter forvaltningsloven §13 er blant annet opplysninger om "noens personlige forhold" omfattet av taushetsplikt.

Forvaltningsloven regler om taushetsplikt gjelder for HSL's virksomhet, jf forskriften av 18. juni 1993 §17. Dette innebærer at alle som gjør tjeneste for HSL er pålagt lovbestemt taushetsplikt angående forhold som er nevnt i forvaltningsloven §13.

HSL og dens personale må således antas å ha taushetsplikt med hensyn til taleregistratorens lydbåndopptak og utskrifter av dette.

Spørsmålet er om påtalemyndigheten for bruk i den strafferettslige etterforskning likevel skal få tilgang til de opplysninger som fremkommer av taleregistratoren i ulykkesflyet.

Lagmannsretten er enig i forhørsrettens rettslige utgangspunkt. Beslag av taleregistratoren må besluttes av retten etter straffeprosessloven §205 tredje ledd, fordi den inneholder informasjon som i utgangspunktet er taushetsbelagt etter forvaltningsloven §13. Straffeprosessloven §118 kommer da til anvendelse. Bestemmelsen innskrenker den rett partene i norsk straffeprosess har til å føre de bevis de ønsker i saken. Bestemmelsen er gitt tilsvarende anvendelse for adgangen til beslag, jf straffeprosessloven §204. Dette innebærer også at påtalemyndighetens adgang til taleregistratoren reguleres fullt ut av straffeprosessloven alminnelige regler for beslag og utlevering.

Dette utgangspunkt bør likevel suppleres med luftfartslovgivningens eget regelverk - taleregistratoren skal ikke benyttes til andre formål enn hva det er ment å ivareta, og det er som nevnt å lette undersøkelseskommisjonens arbeid for å bedre flysikkerheten. Det vil være et relevant tolkningsmoment at norsk rett oppfyller de anbefalinger ICAO har gitt.

Anvendelsen av straffeprosessloven §118 innebærer at departementets nektelse av å gi samtykke til frigivelse av registratorens opplysninger er stilt under kontroll av domstolen. Både offentlige interesser og spørsmålet om åpenbaringen vil virke urimelig overfor den som har krav på hemmeligholdelse, skal være med i vurderingen. Forhørsretten har hørt opptakene. Forhørsretten kom etter en konkret vurdering til at utlevering i dette tilfelle ikke vil virke urimelig i forhold til de avdøde flygerne. Denne vurdering er departementet enig i og lagmannsretten kan legge det samme til grunn.

Det gjenstår som et prinsipielt spørsmål om straffeprosessuelt beslag av taleregistratoren vil ha skadelige virkninger for flysikkerhetssamarbeidet om lydbåndopptaket frigis for politiets etterforskning, slik departementet har anført under henvisning til Chicagokonvensjonen annex 13.

Hensynet til HSL's behov for konfidensialitet står mot behovet for å få belyst de mulige straffbare forhold.

Lydbåndopptaket i taleregistratoren vil være et sentralt bevismiddel for å få belyst de mulige straffbare forhold. For beslag er det nok at det "antas å ha betydning som bevis", jf straffeprosessloven §203. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling. Det er på et rene at ulykkesflyet fløy for lavt - alt tyder på at det kom i berøring med tretoppene før det havarerte - og det mest nærliggende årsaksalternativ til ulykken er menneskelig svikt. Selv om begge flygerne omkom er det relevant å etterforske spørsmål om straffbar uaktsomhet fra disse, jf straffeloven §148 jf §151, med spørsmål om videreføring av ansvar for selskapet etter straffeloven §48a jf §48b. Ulykken var alvorlig. Den knyttet seg til kommersiell luftfart. Seks personer omkom. Tretten passasjerer befant seg i livsfare og overlevde nærmest ved en tilfeldighet. Flere ble hardt skadet. Alene en ikke altfor fjern mulighet for at ulykken har sammenheng med mangelfullt ettersyn eller vedlikehold av luftfarttøyet, mangelfull opplæring eller erfaring hos bakketjenesten eller mannskap, eller mangelfulle rutiner eller instrukser for koordinering av de enkelte ledd i virksomheten, må medføre at etterforskning iverksettes, jf Riksadvokatens rundskriv del II nr. 1/1992 3-4.

Lagmannsretten har vurdert om frigivelse av taleregistratorbåndets opplysninger til politiets bruk under etterforskningen i dette tilfelle vil ha negativ innvirkning på fremtidig ulykkesforebyggelse, herunder bruk av taleregistrator i fremtiden. Sett i lys av de spesielle omstendigheter ved Namsosulykken kan ikke lagmannsretten se at HSL skal ha en tilstrekkelig beskyttelsesverdig interesse i å motsette seg at politiet får tilgang til taleregistratoren. Det fremgår da også av forvaltningsloven §13b første ledd nr. 5 at taushetsplikten ikke er til hinder for at forvaltningsorganet (HSL) "anmelder eller gir opplysninger... om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver." Luftfartslovgivningen forutsetter også at HSL skal gi slike opplysninger, jf forskriften av 18. juni 1993 §16.

Vurderingstema etter straffeprosessloven §118 blir om det vil skade de almenne interesser - tilgjengeligheten av informasjon ved fremtidige ulykker - dersom politiet får tilgang til opplysningene. Det kan være slik at flypersonell, dersom disse ser at deres interesser kan bli utlevert, vil gjøre det vanskelig for HSL å få de opplysningene den trenger.

Ved avveiningen av de relevante hensyn ved spørsmålet om det skal gis samtykke til beslag/utlevering kan ikke lagmannsretten se at det generelt påberopte hensyn fra HSL - at en frigivelse vil ødelegge for undersøkelsesmyndighetens fremtidige arbeid og dermed flysikkerheten, er tilstrekkelig tungtveiende. Det bemerkes at domstolens kontroll i slike tilfeller bør utøves med varsomhet. I dette tilfelle mener imidlertid lagmannsretten klart at påtalemyndigheten bør få tilgang til de opplysninger lydbåndopptaket i taleregistratoren inneholder for å ivareta de påtalemessige oppgaver etter flyhavariet.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.