RG-1996-49
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-15 |
| Publisert: | RG-1996-49 (5-96) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Personskade |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 48/1991 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-00323 A (se RG-1996-49). |
| Parter: | Ankende part: Britt Annie Høgelid (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim, Bergen). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Brun, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Bruland. Ekstraordinær lagdommer Hordnes. Sorenskriver Isaksen |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180 |
Saken gjelder erstatning for personskade etter utforkjøring med bil.
Britt Annie Solstad, som senere har inngått ekteskap og tatt navnet Høgelid, kjørte 16. januar 1989 utfor Riksveg 14 ved Sande i Gaular. Utforkjøringen fant sted tidlig om morgenen. Britt Annie Høgelid, som har bopel på Årøy i Sande, hadde kjørt hjemmefra kl. 0630 for å levere sine to barn hos dagmamma på Myrmel. Ulykken skjedde da hun kort tid deretter var på vei tilbake til Sande. Etter utforkjøringen ble hun sittende fastklemt i bilen og først funnet av mannen, Helge Høgelid, nesten 2 timer senere. Hun har senere ikke vært i stand til å huske noe om selve ulykken.
Ved ulykken ble Britt Annie Høgelid påført flere kompliserte brudd i armer og bein, og hun ble først erklært 75 % medisinsk ufør. Hun ble også innvilget attføringsstønad, men ved senere vedtak ble dette endret til full uføretrygd fra 1. januar 1990 etter en uføregrad på 100 %.
Da ulykken fant sted, arbeidet Høgelid som kokk ved aldersheimen i
Gaular. Hun hadde planlagt å ta fagbrev senere samme år for å fortsette i stillingen.
Ekteparet Høgelid hadde vært samboere i flere år før de inngikk ekteskap, og de har to felles barn som nå er 8 og 10 år. Ekteparet har planer om å overta et gardsbruk som nå drives av Helge Høgelids foreldre.
Britt Annie Høgelid kom ikke til enighet med forsikringsselskapet om erstatningsoppgjøret, og hun tok 1. juni 1991 ut stevning mot UNI Storebrand AS med påstand om erstatning begrenset oppad til kr 2,5 millioner.
Sunnfjord herredsrett avsa 17. desember 1992 dom med slik slutning:
"1. UNI Storebrand A/S dømmes til å betale Britt Annie Høgelid
erstatning for lidt inntektstap kr 80 000,-
lidte utgifter (inkl. advokatbistand) kr 27 060,-
fremtidig inntektstap kr 822 470
fremtidige utgifter kr 475 540,-
menerstatning kr 112 800,-
total kr 1517 870,-
som etter fradrag for a konti utbetaling på kr 100 000,- utgjør kr 1 417 870,- - kronerenmillionfirehundreogsyttentusenåttehundreogsytti 00/100 - med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
3. UNI Storebrand AS betaler utgiftene til sakkyndige.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Herredsretten la til grunn at skadelidte hadde medvirket til skaden, og erstatningen ble i samsvar med dette redusert med 20 %, jfr. bilansvarsloven §7. Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår for øvrig av dommen.
Britt Annie Høgelid har påanket dommen på grunn av uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Anken gjaldt opprinnelig de fleste punktene i dommen, men under ankeforhandlingen har partene kommet til enighet for visse posters vedkommende, samtidig som det for andre poster er oppnådd en viss enighet om det faktiske grunnlaget.
Britt Annie Høgelid har gjort gjeldende at det er uriktig å redusere erstatningsbeløpet. Det foreligger ikke holdepunkt for at hun har medvirket til skaden på en slik måte at det etter bilansvarsloven §7 kan eller bør gjøres fradrag. Etter hennes mening har herredretten ensidig lagt vekt på politirapporten, og ikke vurdert bevisene samlet.
Siden Britt Annie Høgelid ikke husker noe av det som skjedde, er det ikke mulig å si hva som var årsaken til utforkjøringen. Alle antakelser om dette blir derfor spekulasjoner. Det finnes imidlertid en rekke mulige årsaksfaktorer. Etter bevisføringen må det være på det rene at det var kraftig regnvær da ulykken fant sted, og i samtaler med psykolog Vågene har hun fortalt at hun nå reagerer på høye lyskastere. Dette, sammen med vann på frontruten, kan ha ødelagt sikten. Hun kan også ha sovnet, men det er ikke sannsynlig. Hun hadde nettopp satt seg i bilen, hadde ikke hastverk, og hun var vant til å kjøre bil på denne tid av døgnet. Bruk av kassett eller radio kan ha redusert aktsomheten, men hun kan også ha fått et illebefinnende. Det kan også ha skjedd en punktering. Videre kan det ikke utelukkes at ulykken har sammenheng med vannplaning. Det foreligger således flere muligheter, og i en slik situasjon må forsikringsselskapet ha bevisbyrden.
Når det gjelder framtidig inntekt, er partene nå enige om at hun må anses som 100 % ufør, og det er enighet om utgangstallene. Forsikringsselskapet gjør heller ikke lenger gjeldende at det er mulighet for omskolering. Derimot har forsikringsselskapet fortsatt anført at hun etter en tid må kunne antas å få en inntekt tilsvarende en halv G. Dette er ikke begrunnet i faktiske forhold, men i at slik inntekt ikke gir fradrag i trygden. Det er urealistisk å tenke seg at hun vil kunne utføre slikt regnskapsarbeid som herredsretten har basert seg på. Det kan heller ikke legges til grunn som absolutt forutsetning at hun ikke kan bli separert eller skilt. Den medisinske vurdering er at smertene vil øke i omfang, og det er urealistisk å tro at hun vil kunne få inntektsbringende arbeid. I realiteten makter hun ikke å utføre alt arbeid i hjemmet.
Som følge av skaden vil Høgelid ikke opparbeide pensjonspoeng, slik at hun vil få utbetalt lavere alderspensjon ved fylte 67 år. Også slikt tap skal erstattes, og Høgelid har i denne forbindelse kommet nærmere inn på rettspraksis.
Det er enighet mellom partene at det skal gis kompensasjon for skatteulempe. Høgelid mener imidlertid at herredsretten har satt prosentsatsen for lavt.
Når det gjelder fremtidige utgifter, er partene enige om en del poster. Uenigheten gjelder først og fremst hvor stort behov Britt Annie Høgelid vil få for hjelp i hjemmet. Blant annet med tilvising til vurdering fra fysioterapeut er anført at hjelpebehovet må antas å være minst tre timer pr. uke.
Britt Annie Høgelid har utarbeidet slik erstatningsspesifikasjon:
1. MENERSTATNING : 150000,-
((38500 X 18% X 16,11) X 33% = 148.852)
2. LIDT LØNNSTAP 90 OG 92-94 : 380000,-
3. PÅFØRTE UTGIFTER : 175000,-
SUM 705000,-
4. FREMTIDIG INNTEKTSTAP : 1085792,-
5. FREMTIDIG UTGIFTER : 930245,-
6. SKATTEULEMPE FOR POST 5,6 : 1141886,-
(ALT. 30%: 2.016037 X 30 = 604811,-
TILS. : 3862923,-
8. FRATRUKKET UTBETALT
I.H.H.T. SUNNFJ H.D. INKL. RENTE : 1607870,-
TIL UTBETALING : 2255053,-
På grunnlag av dette er det lagt ned slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til Britt Annie Høgelid erstatning utover det som er tilkjent i Sunnfjord herredsretts dom, med kr 2255053,-, som er begrenset oppad og fastsettes etter rettens skjønn, og med tillegg av 12 % morarente regnet fra 1/1-95 og til betaling skjer.
2. Britt Annie Høgelid tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
UNI Storebrand Skadeforsikring AS la i tilsvaret ned påstand om stadfesting av herredsrettens dom. Under ankeforhandlingen har imidlertid partene kommet til enighet når det gjelder enkelte poster, noe som reelt sett innebærer at forsikringsselskapet erkjenner ansvar ut over det som følger av herredsrettens dom.
For så vidt gjelder medvirkningsspørsmålet, gjør UNI Storebrand gjeldende at herredsretten er kommet til riktig resultat, og selskapet har sluttet seg til herredsrettens vurdering. I denne forbindelse er også vist til politirapporten og forklaring fra lensmannsførstebetjent Fonn. Han har således pekt på at det ble funnet merker etter rullespor, og at det ikke var foretatt nedbremsing. Heller ikke er det noe som tyder på at noe dekk var punktert før utforkjøringen. På grunn av nedbør må det antas at veibanen var våt, men ikke på slik måte at det kan ha oppstått vannplaning. For øvrig er vist til rettspraksis og teoretiske framstillinger. Det er ikke noe som indikerer at utforkjøringen skyldes annet enn uaktsomhet.
Om behovet for hjelp i hjemmet har forsikringsselskapet anført at familien er forpliktet til en viss omprioritering. I utgangspunktet er det også tale om et offentlig ansvar. For øvrig har en yrkesaktiv langt mindre tid til hjemmearbeid enn en som ikke er yrkesaktiv, og selv om Britt Annie Høgelid har redusert funksjonsevne, taler alt for at hun kan makte å utføre en vesentlig del av husarbeidet. Det må være fullt tilstrekkelig med slik hjelp som herredsretten har basert seg på, og hun er i realiteten tilkjent en meget høy erstatning for dette.
Når det gjelder framtidige inntektsmuligheter, er pekt på at en uføreprosent på 100 ikke i seg selv er noe bevis for at skadelidte ikke har restarbeidsevne. Det er på det rene at Britt Annie Høgelid ikke kan makte å utføre vanlig arbeid, men hun er ikke redusert intellektuelt, og det må forventes at hun etter en tid kan ha inntekter som tilsvarer minst en halv G. I tilknytning til dette er vist til at hun blant annet er styremedlem i husmorlaget, og at hun således makter å utføre enkelte oppgaver. Hun har også plikt til å begrense tapet.
For så vidt gjelder skatteulempen, har UNI Storebrand gått nærmere inn på rettspraksis og anført at skatteulempen normalt er satt til mellom 20,3 og 23 %. Slik matematisk beregning som foretatt av den ankende part er ikke rettslig holdbar. Når det gjelder framtidige utgifter, er det ikke grunn til å beregne skatteulempen høyere enn 10 %.
Forsikringsselskapet har ikke selv inngitt anke. Det anføres imidlertid at dette ikke kan være til hinder for at skatteulempen vurderes lavere enn fastsatt av herredsretten. Det er tale om et punkt i premissene som det ikke kan ankes over særskilt. Forsikringsselskapet har for sitt vedkommende akseptert at kapitaliseringsrenten settes til fem prosent. Når ankemotparten aksepterer et element i beregningen, kan det ikke være bundet av herredsrettens avgjørelse av skatteulempen. Det er sammenheng mellom disse elementene i erstatningsberegningen.
Forsikringsselskapet har videre gått nærmere inn på rettspraksis og anført at det ikke er grunnlag for å erstatte tapte pensjonsytelser.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik endret påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes mot å betale erstatning til Britt Annie Høgelid fastsatt etter rettens skjønn.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Under ankeforhandlingen ga Britt Annie Høgelid partsforklaring, og det ble avhørt seks vitner. Retten var på befaring, og det ble fremlagt enkelte nye dokumenter, slik rettsboka viser. Under ankeforhadlingen ble partene videre enige om enkelte poster, og etter ønske fra partene har de i skriv av 2. og 3. mai 1995 ettersendt nærmere talloppstillinger. Dette er i utgangspunktet grunnlagstall som det er enighet om. Enigheten innebærer i realiteten en viss endring i forsikringsselskapets opprinnelige påstand. Det er også enighet om at det beløpet som er utbetalt, og som skal komme til fradrag, med tillegg av renter utgjør kr 1607870,-.
Lagmannsretten bemerker:
Partene er enige om at grensen mellom lidt og framtidig tap av praktiske grunner kan settes til 1. januar 1995. Det er er videre enighet om størrelsen av ménerstatningen og lidt tap. Derimot er det uenighet om framtidig inntektstap og framtidige utgifter, slik lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.
De postene det er enighet om, gjelder det totale tapet. Partene er fortsatt uenige om det skal gjøres fradrag i utbetalingen, og lagmannsretten finner det naturlig å behandle dette først.
Det spørsmålet som reiser seg, er om det bør gjøres fradrag i erstatningen på grunn av medvirkning. Når det gjelder dette, tar lagmannsretten, på samme måte som herredsretten, utgangspunkt i bilansvarsloven §7 første ledd. §7 synes riktig nok ikke å være utformet med tanke på skade som rammer føreren selv. Bl.a. heter det at avgjørelsen skal "retta seg etter åtferda på kvar side og tilhøva elles". En slik avveining kan vanskelig finne sted når det er føreren selv som er skadelidt. Opprinnelig var heller ikke føreren omfattet av trafikkforsikringen, slik at det måtte tegnes egen ulykkesforsikring. Unntaket falt bort ved lovendring av 25. mai 1973, og trafikkforsikringen omfatter nå også skade på føreren. Forholdet til medvirkningsregelen i §7 synes ikke være berørt under lovforarbeidet. I og med at trafikkforsikringen gjelder slik skade, må imidlertid bestemmelsen antas å få anvendelse.
Etter bilansvarsloven §7 kan erstatningen reduseres dersom skadelidte uaktsomt har medvirket til skaden. Unntak gjelder likevel "når skadelidaren kan leggjast berre lite til last". Uaktsomheten må således overskride et visst nivå før det er adgang til erstatningsreduksjon. Tanken er at den vanlige uaktsomhet som de fleste kan gjøre seg skyldig i i en trafikksituasjon, ikke skal kunne føre til at retten til erstatning tapes.
I dette tilfellet er de nærmere omstendighetene omkring ulykken noe uklare. Som nevnt fant utforkjøringen sted 16. januar 1989, etter politirapporten av samme dato ca kl. 0720. Britt Annie Høgelid kjørte en rød Datsun Cherry 1979-modell som ble totalskadd ved utforkjøringen. Ulykken må ha skjedd bare få minutter etter at Britt Annie Høgelid satte seg i bilen på Myrmel for å kjøre tilbake til Sande. Etter politirapporten er det ca 3,8 km. fra ulykkesstedet til Sande.
Det ble satt i gang ettersøkelse etter at Helge Høgelid ca kl. 0845 oppsøkte lensmannskontoret og opplyste at Britt Annie Høgelid ikke hadde kommet til arbeidsstedet. Lensmannsførstebetjent Fonn fikk noe senere melding over radio om at Høgelid selv hadde funnet henne. Fonn befant seg da ca 1 km fra ulykkesstedet, og han kom dit kl. 0858.
Om selve åstedet heter det i politirapporten:
"Rv. 14 går i unnabakke mot Sande, med en kjørebane i hver retning. Kort etter krysset rv. 14 veg til Døskeland går rv. 14 i en slak og oversiktlig høgre sving. Deretter går den i rett strekning 100-150 m for så å gå over i en svert slak venstre sving sett i retning mot Sande dvs. TV 38013 kjøreretning. I denne slake venstre svingen hadde TV 38013 kjørt ut av vegen på høgre side og kolidert med et furutre ca 3 m fra kjørebana. TV 38013 traff furutreet nede ved rota like til høgre for venstre forhjul. Trestammen var presset et godt stykke inn i frontpartiet slik at motor, gearkasse og ratt var skjøvet bakover og låste fast det høgre benet til
Annie Britt Solstad. Venstre forhjulsbrøn var også slått bakover."
Det er ellers opplyst at det var regnvær med flere plussgrader, og at veibanen var bar, men våt.
Det var ingen vitner til ulykken, men i politirapporten er det opplyst at det ble funnet følgende spor:
"På høgre skulder sett i TV 38013 kjøreretning, var det et rullespor som målte 10,60 fra høgre kant av kjørebana til vegkanten jfr. riss og foto. Dette sporet gikk i rett linje fra den rette vegstrekningen før den slake venstresvingen rett mot furutreet som TV 38013 koliderte med.
En mener at dette sporet overveiende sansynlig er etter TV 38013 høgre hjul/hjulpar. Sporet syner at TV 38013 ikke har bremset eller skrenset idet den for ut av kjøreban. TV 38013 traff furutreet langt nede på stammen dvs. omlag ved rota og ble liggende på hjula i vegskråningen ved furutreet med front pekende mot Sande."
Det er ikke noe som tyder på at det var tekniske feil ved bilen, som etter politirapporten var utstyrt med fire godt mønstrede piggdekk. Høyre forhjul var punktert, noe som i politirapporten er antatt å kunne ha sammenheng med at det har støtt mot skarpe steiner da bilen kolliderte med furutreet. Veibanen var oljegruset og hadde vanlig god kvalitet.
Konklusjonen i politirapporten er følgende:
"TV 38013 har etter spora å dømme kommet kjørende i retning mot Sande nedover rv. 14. I en slak venstre sving har TV 38013 fortsatt rett framover jfr. rullesporet og ut av vegen på høgre side hvor den koliderte med et furutre.
Rullesporet tyder ikke på at utforkjøringen skyldes at føreren har mist kontroll med TV 38013, men tyder heller på at utforkjøringen skyldes at føreren av en eller annen grunn har vært uopmerksom eller mist oppmerksomheten.
TV 38013 har ikke hatt spesielt stor fart ved utforkjøringen. En vil anta at farten har vert et sted mellom 60 og 80 km/t og da trolig nermere 60 en 80 km/t."
Årsaken til ulykken kan ikke klarlegges med sikkerhet. For lagmannsretten har lensmannsførstebetjent Fonn, som utarbeidet rapporten, gitt nærmere forklaring om forholdene ved ulykkesstedet ca kl. 09.00. Britt Annie Høgelid har selv forklart at det var sterk vind og kraftig regnvær da hun satte seg i bilen på Myrmel for å kjøre tilbake til Sande. Dette er bekreftet av vitnet Gjervik, som kjørte drosje om natten og morgenen 16. januar 1989. Han passerte ulykkesstedet ca kl. 0630. Etter hans forklaring regnet det kraftig om natten og morgenen, og det var sterk vind, nærmest full storm. Toppen av furutreet som bilen støtte mot, og som det har vært antatt ble slått av ved påkjørselen, hadde etter Gjerviks forklaring blåst ned allerede da han passerte ca kl. 0300. - Gjervik har også opplyst at det veldig lett oppstår vannplaning i området.
Når bilføreren blir påført skade ved utforkjøring, og ulykken ikke fremstår som uunngåelig, ligger det så å si i sakens natur at skadelidte i en eller annen forstand har medvirket. I politirapporten er også uttalt at ulykken må antas å ha hatt sammenheng med en eller annen uoppmerksomhet fra førerens side. Det er heller ikke utelukket.
På den annen side er det meget uklart hvordan uhellet faktisk skjedde. Utforkjøringen fant sted i en slak venstresving, som under normale kjøreforhold skulle være lett å observere. Britt Annie Høgelid var også kjent på strekningen. Slik lagmannsretten vurderer forholdene etter befaring, vil imidlertid utforkjøring på dette stedet lett kunne bli resultatet dersom sikten blir borte eller sterkt redusert for et kortere tidsrom. Det kan ikke utelukkes at noe slikt har skjedd. Britt Annie Høgelid husker selv ikke noe fra ulykken, men det er kommet fram, bl.a. i samtale med psykolog, at hun reagerer på skarpe frontlys, særlig fra trailere og andre større biler. Etter lagmannsrettens mening kan det ikke ses bort fra at sikten i et avgjørende øyeblikk kan ha blitt redusert pga. kraftig regnvær, kombinert med lys fra møtende trafikk.
Noe sikkert er det ikke mulig å si om dette. Samtidig finnes det imidlertid andre muligheter som ikke helt kan utelukkes. Som det fremgår av politirapporten, var ene forhjulet punktert. Det er antatt at dette har skjedd etter utforkjøringen, særlig fordi det som fantes av spor, ikke indikerte at noe hjul var punktert. Slik lagmannsretten ser det, og ut fra forholdene slik de er på ulykkesstedet i dag, kan det etter lagmannsrettens mening likevel ikke utelukkes at hjulet av en eller annen grunn kan ha punktert på et tidligere tidspunkt, uten at dette har vært mulig å registrere ut fra de forholdsvis vage sporene som ble avsatt.
Vitnet Gjervik, som passerte ulykkesstedet straks før eller etter utforkjøringen, har som nevnt opplyst at det hyppig er vannplaning i veien. Normalt skulle det, slik vitnet Fonn har pekt på, ikke være utpreget fare for vannplaning i det aktuelle området, fordi vannet vil renne forholdsvis fort unna. Etter det opplyste må det imidlertid ha vært særdeles kraftig nedbør om morgenen 16. januar 1989. Muligheten for vannplaning vil dessuten ha sammenheng med hvor nedkjørt veien var siden den sist ble oljegruset, noe det ikke er gitt opplysninger om.
Ved aktsomhetsvurderingen må det trolig stilles noe større krav til vognføreren enn til andre skadelidte, jfr. Nils Nygaard, Bilansvar (1990) 199. Ut fra en samlet vurdering finner likevel lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig holdepunkter for at Britt Annie Høgelid har utvist slik uaktsomhet at det bør føre til reduksjon etter bilansvarsloven §7. Det vises i denne sammenheng til at utforkjøringen skjedde bare få minutter etter at hun satte seg i bilen på Myrmel, og at den nærmest må utelukkes at hun kan ha sovnet ved rattet. Hun var også vant til å levere barna hos dagmamma på denne tid av døgnet. Det er ikke kommet fram noe som kan tyde på at hun i andre sammenhenger har gjort seg skyldig i uaktsomhet som bilfører, og det er heller ikke noe som kan indikere at hun denne morgenen var mindre i stand til å utvise aktsomhet enn ellers. Som det fremgår av politirapporten, må farten antas å ha vært mellom 60 og 80 km/t, snarere 60 enn 80. Selv om været var dårlig, er ikke dette ikke en hastighet som i seg selv kan anses uaktsom på den aktuelle strekningen.
Etter dette blir det ikke foretatt reduksjon i erstatningsutmålingen på grunn av medvirkning.
Når det gjelder de enkelte erstatningspostene, er som nevnt partene enige om størrelsen av lidt tap. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at lidt inntektstap har vært kr 380000,-, og at Britt Annie Høgelid har hatt utgifter på kr 175000,-.
Det er videre enighet om at ménerstatingen utgjør kr 150000,-
Om framtidig tap bemerkes:
Når det gjelder framtidige utgifter, er partene kommet til enighet om det meste. Uenigheten står om hvor stort behov Britt Annie Høgelid vil få for hjemmehjelp. Det synes på det rene at det ikke kan påregnes slik hjelp fra det offentlige.
Herredsretten har anslått behovet til tre timer annenhver uke. Også herredsretten har basert seg på at hun ikke kan foreta den tyngre delen av husarbeidet, og at den fysiske skaden etter hvert vil forverre seg på grunn av slitasje.
Behovet for hjemmehjelp vil være avhengig av en rekke usikre faktorer. Slik situasjonen er nå, har Britt Annie Høgelid hovedansvaret for husholdningen, med mann og barn. Lagmannsretten er i og for seg enig med herredsretten i at det ikke kan forventes at Helge Høgelid skal påta seg alt tyngre husarbeid ved siden av gardsdriften. Så lenge det er felles husholdning, bør han imidlertid kunne ta noe del i dette. Som den ankende part selv har pekt på, kan det heller ikke med absolutt sikkerhet legges til grunn at et ekteskap vil vare ved. Skulle Britt Annie Høgelid komme i en situasjon der hun, etter at barna er voksne, bare har ansvaret for seg selv, vil behovet for hjelp i og for seg avta noe. Skadelidte har dessuten selv lagt ned mye arbeid i å begrense skadevirkningene. I samråd med fysioterapeut følger hun således bestemte treningsopplegg. Det synes imidlertid på det rene at hun har store smerter etter bruddene, og på tross av innsats fra hennes side, må det antas at skaden vil forverre seg. Det må derfor også antas at arbeidet vil bli tyngre etter hvert. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det sannsynlig at hun vil ha behov for hjelp tre timer hver uke. Ved avgjørelsen har lagmannsretten lagt betydelig vekt bl a på vurderinger fra fysioterpeut og lege.
Partenes ulike utgangspunkter når det gjelder behovet for hjemmehjelp medfører at Britt Annie Høgelid har beregnet samledede årlige utgifter til kr 36325,-, mens forsikringsselskapet har basert seg på kr 28165,-. Begge har beregnet utgifter fram til det åttiførste leveår. Neddiskontert utgjør dette henholdsvis kr 682411,- og kr 529115,-. Partene har basert seg på nokså forskjellige satser når det gjelder skatteulempen.
Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til ovenfor, legges i utgangspunktet den ankende parts beregninger av framtidige utgifter til grunn. Det må gis et påslag for skattebeslastningen av erstatningen. Når det gjelder skatteulempe i forbindelse med erstatning for framtidige utgifter, er det i rettspraksis lagt vekt på at erstatningen skal dekke utgifter som påløper jevnlig hele livet, og at det er naturlig å plassere midlene på måter som reduserer skattebelastningen, jfr bl a Rt-1993-1547, særlig 1563-1564. Ut fra dette finner lagmannsretten å burde utmåle erstatningen for framtidige utgifter til kr 750000,-.
Når det gjelder framtidig inntektstap, er partene nå enige om hvilke utgangstall som skal legges til grunn, med noen få og forholdsvis ubetydelige unntak. Uenigheten gjelder først og fremst om det kan forventes at Britt Annie Høgelid etter en tid vil kunne få en viss inntekt, tilsvarende ca en halv G. For så vidt gjelder størrelsen av eventuell slik inntekt, foreligger det ikke nærmere beregninger. Utgangspunktet er at det er mulig å ha en slik inntekt uten samtidig å tape trygd.
Partene har lagt fram beregninger over framtidig inntektstap basert på de samme utgangspunktene. Det legges således til grunn at Britt Annie Høgelids arbeidsinntekt uten skaden i dag ville vært kr 170000,- pr. år, og at trygdeytelsen, kr 64000,-, skal komme til fradrag. Det er også i det vesentlige enighet om hvilke skatter, avgifter og andre utgifter som skal komme til fradrag i henholdsvis inntekt uten og med skaden. Forskjellen består i at den ankende part har anslått reiseutgiftene uten skade til kr 2200,-, mens forsikringsselskapet har vurdert dem til kr 2000,- pr. år. For øvrig har den ankende part basert seg på at særfradraget med skaden er kr 17640,-, mens forsikringsselskapet har lagt til grunn kr 17280,-. Dette medfører at forsikringsselskapet har beregnet det årlige tapet ca kr 300,- høyere enn Britt Annie Høgelid har.
Fra og med år 2003 er det imidlertid ulikheter i beregningen, idet forsikringsselskapet for dette og de følgende år har beregnet inntekt uten skade til kr 83040,-. Bakgrunnen for dette er at det er regnet inn ekstra inntekter tilsvarende en halv G pr år.
I
Britt Annie Høgelids oppstilling er ikke lagt til grunn at hun vil ha noen restervervsevne. Etter fylte 67 år inngår imidlertid i hennes beregning et årlig tap på kr 27490,- for tapt pensjonsinntekt. Tapet er beregnet fram til det åttiførste leveåret.
Lagmannsretten tar først stilling til om Britt Annie Høgelid kan antas å ha en restervervsevne.
Britt Annie Høgelid er ikke intellektuelt redusert ved ulykken. Hun har fullført videregående skole og har en viss utdannelse. For så vidt skulle hun ha visse forutsetninger for å kunne skaffe seg inntekt. Det må imidlertid tas hensyn til at hun har store og betydelige smerter, noe som gjør henne ute av stand til å ta vanlig arbeid, og som også har ledet til at uføregraden er satt til 100 %. Lagmannsretten finner det ytterst tvilsomt om det kan antas at hun vil kunne skaffe seg en viss fast inntekt. Ut fra bevisførselen finner lagmannsretten ikke å kunne bygge på at hun vil kunne utføre slikt regnskapsarbeid som herredsretten har basert seg på. Det er liten grunn til å tro at hun vil kunne få slike regnskapsoppdrag. Også rent intellektuelt arbeid er vanskelig å utføre. Som nevnt ovenfor har hun store og stadige smerter, og det er grunn til å tro at tilstanden vil forverre seg. Selv om hun er interessert i håndarbeid, vil ikke dette kunne gi henne inntekter av betydning. Lagmannsretten kan ikke se at det er pekt på realistiske inntektsmuligheter og legger til grunn at Britt Annie Høgelid ikke kan antas å ha noen resterversevne.
Det har tidligere vært atskillig usikkerhet om det skal gis erstatning for tapte pensjonspoeng. Ut fra senere rettspraksis finner imidlertid lagmannsretten at det, slik forholdene ligger til rette i dette tilfellet, bør gis erstatning også for slikt tap. Det har ikke vært merknader til den ankende parts beregning av dette inntektstapet.
Med de forholds beskjedne forskjellene det er mellom forsikringsselskapet og den ankende parts overslag, finner lagmannsretten på denne bakgrunn å kunne legge Britt Annie Høgelids beregning til grunn som et utgangspunkt.
Det er enighet mellom partene om at kapitaliseringfaktoren kan settes til fem prosent, mens det er uenighet om skatteulempen. Slik situasjonen er finner lagmannsretten at den kan vurdere størrelsen av skatteulempen på fritt grunnlag, selv om forsikringsselskapet ikke har anket over herredsrettens fastsettelse. Lagmannsretten må antas å stå forholdsvis fritt når det gjelder selve beregningsmåten. Som forsikringsselskapet har vist til, er det også en viss sammenheng mellom de forskjellige faktorene.
Det knytter seg atskillig usikkerhet også til hvor stort tillegg som bør gis for skatteulempe. Dette har dels sammenheng med forskjellig plasseringsmuligheter, sammenholdt med antatte skattesatser. Selv om skadelidte ikke kan antas å ha noen plikt til å investere midlene på bestemte måter, må det forventes at det tas visse skattemessige hensyn. Det må også regnes med at en del av midlene vil kunne bli brukt til kjøp av gjenstander og tjenester som ellers måtte vært finansiert ved lån, sml Rt-1993-1538, særlig 1544-1545.
Lagmannsretten finner således at ulempen må settes ut fra et visst skjønn, og at den ikke kan baseres på rent matematiske beregninger. I dette tilfellet er uføregraden 100 %, og lagmannsretten finner at ulempen i samsvar med det som har vært alminnelig nivå i senere rettspraksis bør utmåles i overkant av 20 %.
Etter den ankende parts oppstilling utgjør tapet i framtidig inntekt etter neddiskontering med en sats på fem prosent kr 1089747,-. På bakgrunn av at det knytter seg noe usikkerhet til størrelsen av skatteulempen, avrunder lagmannsretten erstatningen for tap i framtidig inntekt til kr 1400000,-.
Etter dette vil Britt Annie Høgelid bli tilkjent en samlet erstatning på kr 2855000,-. Av dette er kr 705000,- ménerstatning og erstatning for lidt tap, fordelt med kr 150000,- på ménerstatning, kr 380000,- på lidt inntektstap, og kr 175000,- lidte utgifter. Framtidig tap utgjør i alt kr 2150000,-, fordelt med kr 1400000,- på lidt inntektstap, og kr 750000,- på framtidige utgifter.
Til fradrag i erstatningen går utbetalt beløp, som med tillegg av renter utgjør kr 1607870,-.
På grunn av at skjæringstidspunktet etter enighet mellom partene er satt til 1. januar 1995 antar lagmannsretten at den ankende parts påstand om forsinkelsesrente bør tas til følge.
Etter resultatet har anken delvis ført fram. Britt Annie Høgelid har imidlertid fått medhold på de vesentligste punktene. Blant annet har hun fått medhold i at det ikke bør gjøres fradrag for medvirkning, og at hun har krav på erstatning for tapte pensjonspoeng. Slik forholdene ligger til rette, kan det ligge nær å se det slik at den ankende part har vunnet saken fullstendig, jfr tvistemålsloven §172 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet det etter lagmannsrettens mening under enhver omstendighet bør tilkjennes saksomkostninger i samsvar med unntaksregelen §174 annet ledd, jfr. §180 annet ledd. Av samme grunn bør hun også tilkjennes saksomkostninger for herredsretten.
Advokat Revheim har levert omkostningsoppgave som viser at samlede utgifter for lagmannsretten har vært kr 112447,50. Av dette er kr 85000,- salær til prosessfullmektigen, resten utgifter.
For herredsretten er utgiftene oppgitt til kr 89713,-. Av dette er kr 9063,- utgifter og kr 80650 salær til prosessfullmektigen.
Lagmannsretten legger oppgavene til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. UNI Storebrand Skadeforsikrig AS dømmes til å betale Britt Annie Høgelid erstatning for
lidt inntektstap kr 380 000,-
lidte utgifter kr 175000,-
ménerstatning kr 150 000,
framtidig inntektstap kr 1 400000,-
framtidige utgifter kr 750 000,-
i alt kr 2855000,-
Til fradrag i totalbeløpet, kr 2855000,- - kronertomillioneråttehundreogfemtifemtusen - går kr 1607870,- - kroner enmillionsekshundreogsjutusenåttehundreogsytti - for tidligere utbetalt erstatningsbeløp tillagt renter. For det resterende påløper 12 - tolv - % rente fra 1. januar 1995 til betaling skjer.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til Britt Annie Høgelid med kr 89713,- - kroner åttinitusensjuhundreogtretten - for herredsretten og kr 112447,50 - kroner etthundreogtolvtusenfirehundreogførtisju 50/100 -.
3. Oppfyllesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.