RG-1997-1141

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-11-26
Publisert:	RG-1997-1141 (198-97)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo skifterett - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02987 K.
Parter:	Den kjærende part: Staten v/Toll- og avgiftsdirektoratet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell). Kjæremotpart: Nordic Telecom AS.
Forfatter:	Lagmann Ola Melheim. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §191, Lov om Omordning af det civile Embedsverk (1894) §5, Tvistemålsloven (1915) §191, §213, §215, §401, §42, §43, §46, §97, Skattebetalingsloven (1952) §48, Tolloven (1966) §5, Merverdiavgiftsloven (1969) §62, Konkursloven (1984) §149, §60

Den 4 juli 1996 innga Toll- og avgiftsdirektoratet begjæring til Oslo skifterett om at boet til Nordic Telecom AS ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo. I begjæringen var innledningsvis oppgitt Tolldistriktssjefen i Oslo som saksøker, mens direktoratet var angitt som prosessfullmektig.

Etter at Oslo skifterett i brev 16 juli 1996 tok opp et spørsmål om fullmakt til å opptre på statens vegne, ble Toll- og avgiftsdirektoratet igjen tilskrevet 30 juli 1996. Fra brevet hitsettes:

Når det gjelder adgang til å møte som part og som prosessfullmektig, finner skifteretten å holde fast ved at det å være part ikke kan delegeres fra en statsråd/departement til en ytre etat. Det vises til domstolsloven §191 og også Schei: Tvistemålsloven bd I s. 86 om at det er statsministeren eller vedkommende statsråd som representerer staten som lovlig stedfortreder.

Imidlertid antas det at departementet kan generelt anta som prosessfullmektig en ytre etat til å føre saker som i utgangspunktet er innen vedkommende etats arbeidsområde, slik forstår også skifteretten Finansdepartementets brev av 8 mai 1996 til Toll- og avgiftsdirektoratet.

Toll- og avgiftsdirektørens erklæring av 17 juli 1996 er imidlertid uklar. Ordlyden "adgang til å opptre som statens lovlige stedfortreder i denne anledning" antas primært å omfatte hvem som kan møte på statens vegne. Finansdepartementets adgang til å delegere kompetanse til å opptre som prosessfullmektig må imidlertid ut fra sammenhengen trolig kunne innfortolkes i denne. Men senere heter det at "tjenestemenn ved Toll- og avgiftsdirektoratet, Innfordringskontoret, (gis) myndighet til å utøve partsstilling etter denne fullmakt". Dette gjentas i siste ledd som oppfattes som en konklusjon, der det heter at "Toll- og avgiftsdirektoratet, Innkrevnings- og regnskapsavdelingen, gis herved fullmakt til å delegere til tjenestemenn ved underliggende etat myndighet til å utøve partsstilling etter denne fullmakt".

Skifteretten kan ikke akseptere denne erklæring som gyldig fullmakt om delegering av partsansvar, men kan trass i ordlyden etter omstendighetene akseptere erklæringen som en fullmakt hvor Toll- og avgiftsdirektøren i henhold til fullmakten fra Finansdepartementet bemyndiger sine ansatte innen Innkrevnings- og regnskapssentralen til å møte som prosessfullmektig for staten i de nevnte sakene.

Gitt at dette er å oppfatte som prosessfullmakt, er den likevel ikke tilfredsstillende. I henhold til tvistemålsloven §43 og §46 kan bare en person tjenestegjøre i en sak om gangen og en prosessfullmektig som ikke er advokat, skal fremlegge skriftlig fullmakt hvis ikke parten avgir erklæring om fullmaktsforholdet til rettsboken.

Skifteretten ser at det kan være upraktisk med skriftlig prosessfullmakt fra Toll- og avgiftsdirektøren i det enkelte tilfelle, og finner å kunne godta at det fremskaffes en generell fullmakt fra Toll- og avgiftsdirektøren som gir ansatte kompetanse til å være prosessfullmektig i de nevnte saker, samt at skifteretten oversendes en fortegnelse over hvem dette omfatter. Toll- og avgiftsdirektoratet må selv sørge for at den holdes ajour. Kopi av denne vedlegges i den enkelte sak som sendes skifteretten ved behandlingen av begjæringen raskt kan se at vedkommende som har underskrevet begjæringen har tilstrekkelig fullmakt.

Den som møter i retten, må også ha med en fullmakt i original.

For ordens skyld minnes om at det for ettertiden bør fremgå klart ved innsending av begjæringene at Toll- og avgittsdirektoratet ved vedkommende ansvarlige tjenestemann fremstår som prosessfullmektig i saken, ikke som part. Part blir staten ved Finansdepartementet.

Toll- og avgiftsdirektoratet gis frist innen 10 august 1996 til å bringe forholdet i orden, hvis ikke blir saken angående Nordic Telecom å avvise, jf tvistemålsloven §97.

Oslo skifterett mottok ingen ny fullmakt innen fristen og avsa derved kjennelse 13 august 1996 med slik slutning:

K-sak 96-01715-ACF: Konkursbegjæring mot Nordic Telecom AS, avvises.

Staten v/Toll- og avgiftsdirektoratet har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Staten har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Toll- og avgiftsdirektoratet har etter loven anledning til, på statens vegne, å begjære konkurs mot en som skylder merverdiavgift på et slikt grunnlag som Nordic Telecom AS.

Direktoratet har, i samarbeid med tolldistriktssjefen, i oppgave å innfordre ilagt merverdiavgift med sideutgifter, jf. merverdiavgiftsloven §62 flg og tolloven §5 med tilhørende forskrift av 21 juni 1985 nr 1181 fastsatt av Finansdepartementet. Spørsmålet er så om direktoratet (eventuelt tolldistriktssjefen) kan gjøre dette ved å fremsette konkursbegjæring mot skyldneren. Selv om tolldistriktssjefen ved en inkurie er oppført på forsiden av konkursbegjæringen som begjærende part, fremgår det av omstendighetene og hendelsene frem mot skifterettens avvisningskjennelse at parten var staten v/Toll- og avgiftsdirektoratet. Det beror på en misvisende utforming at direktoratet er ført opp som prosessfullmektig. I en årrekke har direktoratet fremmet begjæringer og møtt blant annet i Oslo skifterett som part. Også gjennom den kontakten som det har vært mellom skifteretten og direktoratet i tiden etter fremsettelsen av begjæringen, viser at direktoratet har fremstått som part. Subsidiært gjøres gjeldende at tolldistriktssjefen har evne til å ta ut konkursbegjæring på vegne av staten.

Herværende sak gjelder reglene om partsevne anvendt på staten. En juridisk person kan ikke opptre selv, men handler også i prosess gjennom sin(e) representante(er). I prosessuell forstand taler man om "lovlig stedfortreder",jf tvistemålsloven kap 3. Loven innholder ingen uttrykkelig regel om hvem som er statens lovlige stedfortreder, men domstolsloven §191 om forkynnelse sies å bygge på en slik forutsetning. Det at spørsmålet ikke er lovregulert taler for at praksis tillegges særlig stor vekt, noe som også tilsier at staten i en viss utstrekning må vaære berettiget til selv å innrette utøvelsen av sin partsposisjon på en hensiktsmessig måte. sml Rt-1964-936 samt avgrensningen av begrepet "offentlig indretning" i tvistemålsloven §42.

Det springende punktet i saken er om statsministerens og statsrådens stilling som lovlige stedfortredere er eksklusiv, eller om også andre innen staten, eventuelt etter delegasjon, kan opptre på statens vegne. Sagt med andre ord, har etater/tjenestemenn gjennom sin tjenestestilling en stillingsfullmakt til å representere staten i rettergang?

Begjæring om konkurs må etter konkursloven §60 fremsettes av en "fordringshaver". Etter lovens §149 første ledd gjelder reglene i tvistemålslovens første del tilsvarende så langt de passer. Hvem som kan representere parten og i hvilken relasjon, reguleres da av prinsippene i tvistemålsloven og domstolsloven, men altså kun så langt "de passer".

Staten har samlet sett et særdeles stort antall krav som skal innfordres. Felles for de aller fleste kravene er at de er uomtvistede. Innfordringen av denne store mengden uomtvistede krav er en sentral oppgave for flere organer som opptrer på statens vegne. Denne sedvanlige innkreving har forskjellige faser og skjer ved forskjellige tiltak, noen utenrettslige, andre rettslige. Skifterettens standpunkt innebærer at det settes et skille mellom på den ene side utenrettslige tiltak (der vedkommende etat håndterer kravet på statens vegne), og på den annen side de rettslige skritt. Organet har etter skifterettens syn ikke myndighet til å treffe rettslige skritt med mindre det har særhjemmel i lov til å gjøre det, jf eksempelvis skattebetalingsloven §48 hvoretter partsstilling som saksøker for det offentlige utøves av skatteoppkreveren.

Det er under nåtidens forhold intet uvanlig ved fremsettelse av konkursbegjæringer. At mange konkursbegjæringer kan og bør ses som ledd i tvangsinndriving av fordringer (inkasso) ses også av konkursloven §149 annet ledd annet punktum, hvoretter en professjonell inkassator kan opptre som prosessfullmektig under gjeldsforhandling og konkurs. Det kan også vises til skattebetalingsloven §48 nr 2 der konkursbegjæring nevnes som et tiltak "i forbindelse med inndriving og sikring" av skattekrav.

Innen staten er det ingen som har nærmere befatning med kravet enn det organ som innkrever det. Overordnet departement vil som den klare hovedregel ikke ha kjennskap til kravets eksistens, enn si dets grunnlag. Skifteretten har foreslått en fremgangsmåte for å gjøre det mulig at underorganene i praksis opptrer i disse saken, nemlig at underorganets leder (her tolldirektøren) av departementet tildeles en generell prosessfullmakt, som hun så delegerer videre til tolldistriktsjefene med adgang til videre delegasjon til navngitt tjenestemann i enkeltsak. Denne løsning skaper en kunstig ordning som går ut på at den som har primærkompetanse i alle andre relasjoner, går over til å opptre som prosessfullmektig for staten representert ved departementet. Dette skjer i en situasjon der det er klart for enhver at "prosessfullmektigen" ikke vil stå i noe instruksjonsforhold til parten annet enn helt unntaksvis, men tvert om må fortsette å håndtere statens partsinteresse og -posisjon som før.

Det synes som om skifterettens standpunkt i vesentlig grad er grunnet på domstolsloven §191 og kjennelsen i Rt-1975-796. Når det gjelder domstolsloven §191 bemerkes at bestemmelsen ikke avgjør hvem som kan handle på statens vegne i prosess; den sier kun at forkynnelse skjer for statsministeren eller vedkommende statsråd. Spørsmålet om hvem som kan reise søksmål må ses adskilt fra hvem som er statens "lovlige stedfortreder". Det vises til Inge Lorange Backer: Rettslig interesse ved søksmål, skjønn og klage side 165, der han konkluderer med at søksmål bør kunne anlegges av andre enn departementet, men i tilfelle avgjørelsen om saksanlegg hører under dette, må det suppleres med en delegasjonsadgang. I tvangsfullbyrdelses- og konkurssaker taler reelle hensyn enda sterkere for at reglene må fortås slik, jf Backer side 167. Domstolsloven §191 tredje ledd er ikke av betydning i saken.

Det er flere grunner til at kjennelsen i Rt-1975-796 ikke avgjør det spørsmålet herværende sak reiser. Kjennelsen omhandler kun adgangen til å møte som lovlig stedfortreder, ikke hvem som er søksmålskompetent på vegne av staten. Dette fremgår blant annet av det staten i kjæremålet viste til av hvilke øvrige konsekvenser lagmannsrettens syn ville medføre. Kjennelsen er dessuten etter sin ordlyd begrenset til å gjelde saker som er "reist mot et departement", selv om det vel er naturlig å forstå den slik at den gjelder også saker som staten ved et departement har reist. Det pekes også på at saken gjaldt tvistemål for de alminnelig domstoler og ikke en innfordringssak. Endelig vises til at det ikke nødvendigvis er korrekt å legge til grunn at avgjørelsen i Rt-1975-796 kan opprettholdes. jf førstevoterendes uttalelse i Rt-1994-1036.

Justisdepartementet har ved to anledninger antatt at det er anledning til å delegere myndigheten til på statens vegne å begjære utpanting og konkurs. Uttalelsen av 1932 bygger på en korrekt grunnbetraktning som kommer til uttrykk i uttalelsens annet avsnitt:

"Det samme (at særskilt prosessfullmakt for å begjære utpanting er unødvendig) er uttalt om andre andre offentlige eller kommunale tjenestmenn, når det gjelder å inndrive fordringer som det hører til tjenstemannens plikter å besørge innfordret.

Justisdepartementets uttalelse av 6 juli 1966 til Finansdepartementet bekrefter etter den kjærende parts syn også at kompetansen til å begjære tvangsfullbyrdelse og konkurs som ledd i innfordring av statens krav, kan delegeres til det organ som er satt til å stå for innfordringen. Delegasjon kan skje ved generell beslutning eller i enkeltsak, og departementet kan når som helst trekke tildelingen tilbake eller gi bindende instruks om utøvelsen. Uttalelsen er ikke på avgjørende måte knyttet til skattefogdens funksjon og embetsverksloven §5 (slik den da lød).

Det vises også til de delegasjonsskriv som Finansdepartementet har utstedt frem til 1996. Som en følge av det syn Oslo skifterett har uttrykt i 1996, har departementet søkt å klargjøre sin delegasjon,jf Finansdepartementets brev 8 mai 1996 til Toll- og avgiftsdirektoratet og Toll- og avgiftsdirektørens delegasjonsskriv av 17 juni 1996. Disse dokumenter er ikke som skifteretten hevder uklare; de er ikke prosessfullmakter men behandler etter sin egen uttrykkelige ordlyd spørsmålet om hvem som er "statens lovlige stedfortreder".

Så vidt en kjenner til er lovligheten av delegasjonen ikke trukket i tvil før Oslo skifterett varslet sitt syn nokså nylig, jf dog kjennelse av Gulating lagmannsrett 26 januar 1996. Et søk i Lovdata viser at skattefogden i saker for Høyesterett og Kjæremålsutvalget opptrer 20 ganger som part, dog til tider med ekstern prosessfullmektig. Et flertall av konkursåpningene i landet har i mange år vært begjært av det offentlige, svært ofte av skattefogdene. Disse har opptrådt etter delegasjon som part og ikke med prosessfullmakt. Domstolene har i denne sammenheng ikke oversett noen kompetansebegrensing. Den har tvert om funnet at underorganene kan opptre.

De etater som er satt til å innfordre statlige krav, inkludert tolletaten, har den nødvendige rettslige kompetanse. Om det i enkelttilfeller skulle svikte administrativt, er ikke av betydning her. Videre må man konstatere at de fleste som har rettslig evne til å ta ut konkursbegjaæringer på egne vegne, vil mangle faglige forutsetninger for å håndtere en slik sak. Bekymringer om at en part skulle mangle de ønskelige juridiske kvalifikasjoner til å ta ut konkursbegjæring, har derfor ikke rettslig relevans. På dette punktet skiller heller innfordringsetatene seg ut som kompetente.

Skifterettens standpunkt er generelt og har så vidt en kan se derfor vidtrekkende konsekvenser, for eksempel vedrørende klage over namsmannens beslutning under tvangsfullbyrdelse og kjæremål over rettens beslutning om å åpne gjeldforhandling eller godta gjeldsordning. I disse (og trolig andre) tilfeller ser det ut til at konsekvensen av skifterettens syn er at staten bare kan være representert ved vedkommende departement, med mindre det gis en prosessfullmakt til underetaten.

I eldre teori kan det ikke ses uttalt noe uttrykkelig om at staten har eller ikke har anledning til å la underorganer representere seg under prosess, enn si at staten ikke en gang kan la underorganer ta relevante rettergangsskritt i innkrevingssaker. I Lov og Rett 1983 493 "Stat og kommune som part i rettssaker" drøfter Per Sandvik på side 498 - 501 hvem som i det offentlige har kompetanse til å reise sak. Det tremgår at han antar at adgangen til å beslutte rettergangsskritt kan delegeres.

Skifterettens forslag om at departementet gir underetatenes sjefer (her tolldirektøren) generell prosessfullmakt for bestemte grupper krav, hvoretter sjefen så forutsettes å delegere i enkeltsaker ved at han gir skriftlig prosessfullmakt til en navngitt tjenestemann, vil innebære betydelige merbelastninger for underetatene og særlig for deres ledere. Dessuten må man spørre hva som skal skje når etatsjefen er fraværende. Hvorfor skal det være anledning til en bloc delegasjon av stillingen som prosessfullmektig til etatsjefer, men ikke til hans underordnede? Det er ellers lite naturlig å operere med de forvaltningsorganer som skal innfordre statens krav, som prosessfullmektiger. Det nevnes også at skifterettens syn om at kompetansen for statsorganer på dette området bør lovreguleres, har vært forelagt Justisdepartementets lovavdeling, som sier seg uenig med skifteretten i tvistespørsmålet og ikke går inn for lovendring umiddelbart.

Det vises avslutningsvis til hvordan stillingen er i alminnelige tvistemål gjennom Finansdepartements brev 13 juli og 19 august 1971 til skattedirektøren. Man ser at det har vært lagt til grunn at partsstillingen kan delgeres, selv om det i vanlig tvistemål er forutsatt at det opptres også med prosessfullmektig. Men det er statens syn at å inngi eksempelvis et tilsvar selv før antagelse av prosessfullmektig, slik at staten ikke oversitter tilsvarstristen, er et gyldig prosesskritt. Videre har departementet delegert til Skattedirektoratet å opptre ved klager til namsretten, hvilket er forutsatt normalt å skje uten prosessfullmektig.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

Skifterettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.

Kjæremålet er forkynt for Nordic Telcom AS, som ikke har inngitt kjæremålstilsvar.

Oslo skifterett har imidlertid i medhold av tvistemålsloven §401 første ledd annet punktum kommet med merknader i anledning kjæremålet:

Den opprinnelige konkursbegjæring led av i alle fall en feil. Begjæringen var fremsatt med Tolldistriktssjefen i Oslo som saksøker, det vil si som part, og med Toll- og avgiftsdirektoratet som prosessfullmektig.

Saken gjelder spørsmål om Toll- og avgiftsdirektoratet, eventuelt direktoratets ytre etater har aktiv søksmålskompetanse i form av det rettsgrunnlag som etablerer direktoratet, subsidiært om det er delegert slik adgang fra vedkommende statsråd/departement, dersom det er adgang til det. Atter subsidiært om det i stedet foreligger hjemmel for at direktoratet har gyldig prosessfullmakt. Det siste er ikke bestridt av skifteretten.

Både fullmakten fra Finansdepartementet av 8 mai 1996 og Tolldirektørens av 17 juni 1996 er uklare med hensyn til om disse gjelder delegering av partsstilling eller adgangen til å opptre som prosessfullmektig.

Det er korrekt at Oslo skifterett hittil har godtatt at blant andre Toll- og avgiftsdirektoratet har vært prosederende part. Når skifieretten nå tok opp spørsmålet, var det fordi blant annet Konkursrådet hadde engasjert seg i saken. Skifteretten har plikt til ex officio å undersøke om rettsgrunnlaget er tilstede. Hensynet til private parter tilsier at skifteretten må være nøye med at den som begjærer konkurs har hjemmel for det. Man kan neppe forutsette at ethvert offentlig organ har tilstrekkelig faglig kompetanse til å fremsette begjæringer og møte i retten i denne anledning. Det å begjære konkurs er en meget alvorlig handling hvor skifteretten er nødt til å være sikker på at rekvirenten har tilstrekkelig kompetanse. Skifteretten kan ikke se at man i utgangspunktet bør vaere mindre kritisk til om staten oppfyller sine vilkår for å reise søksmål enn domstolen må være overfor enhver annen som opptrer som part.

Tvistemålsloven §191 er en av de få lovbestemmelser som kan gi veiledning med hensyn til spørsmålet om direktoratet har aktiv søksmålskompetanse, selv om den direkte gjelder forkynnelser. Reelle hensyn taler selvsagt rent praktisk for at man fortsetter den tidligere praksis. Det er også mulig at den etablerte praksis i seg selv må anses å være av slik karakter at den har lovs vekt. Men skattebetalingsloven har etablert en uttrykkelig hjemmel, ved endring 20 desember 1993 av loven §48 nr 2. Nettopp hensynet til klarhet tilsier at også spørsmålet i denne sak bør være lovregulert enten direkte eller med regler gitt i medhold av lov. Reelle hensyn taler også for en avklaring av kompetansereglene. Det bør også være et ryddig kompetansegrunnlag slik at det er relativt enkelt å undersøke for eksempel for skifteretten at kompetansen er i orden.

Skifteretten kan ikke se at det at staten har mange krav og at de fleste er uomtvistede, er argumenter som taler for en mer lemfeldig holdning fra skifterettens side enn den kontroll enhver annen domstol må utøve. Selv om grunnlaget for kravene sjelden bestrides, bestrides størrelsen regelmessig; og ikke sjelden vil kravet reduseres i løpet av bobehandlingen. Trussel om konkurs brukes også av det offentlige som inkassomiddel. Det er et særlig alvorlig inkassomiddel, da konsekvensene kan bli svært uheldige om konkurs åpnes dersom betaling likvel kunne skje på andre måter, se Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 96-00075 K ( LB-1996-00075 K).

Etter skifterettens syn har Tolldistriktssjefen i Oslo ikke partsevne, og det er på bakgrunn av de fremlagte fullmakter tvilsomt både om Toll- og avgiftsdirektoratet har partsevne, og om de aktuelle personer innen direktoratet har prosessuell handleevne på vegne av direktoratet.

Når det gjelder Rt-1975-796, finner ikke skifteretten det korrekt å argumentere mot den forståelse som den kjærende part fremholder. Men skifteretten vil som utgangspunkt normalt legge til grunn at skifteretten er en del av de alminnelige domstoler og at "innfordringssaker" følger samme regler som andre sivile saker med mindre annet fremgår av særlov, jf konkursloven §149. Å foreta rettergangsskritt er trolig å anse som ordinær del av innfordringsvirksomhet. Det er likevel mulig det er en viss forskjell på å forestå ordinær innfordring gjennom namsapparatet og det å ha kompetanse til å begjære et selskap konkurs. Skifteretten vil også peke på at nærværende sak gjelder tolldistriktssjefen med direktoratet som prosessfullmektig, og ikke skattefogdene.

Det kan ikke ses bort fra at man på annen måte vil finne en praktisk ordning, om staten finner den ordning som er foreslått av skifteretten som byrdefull. Skifteretten har i en annen avgjørelse lagt til grunn at skattefogden ikke er å anse som part, men prosessfullmektig. Kjennelsen i denne saken er rettskraftig.

Lagmannsretten bemerker:

Ikke-personlige rettsubjekter - foruten personer som ikke er prosessdyktige - må i prosess representeres ved sine lovlige stedfortredere. Konkret gjelder nærværende sak spørsmål om Toll- og avgiftsdirektoratet kan opptre på statens vegne gjennom fremsettelse av konkursbegjæring, enten i egenskap av lovlig stedfortreder eller på annet grunnlag. Den inkurien at Tolldistriktssjefen i Oslo ved en feil er oppgitt på forsiden av konkursbegjaeringen, går lagmannsretten ikke nærmere inn på. Etter omstendighetene kan dette forhold isolert ikke begrunne skifterettens avvisning av konkursbegjæringen.

Utgangspunktet er at det ikke finnes uttrykkelige lovregler om statens partsrepresentasjon i sin alminnelighet; domstolsloven §191 første ledd regulerer etter sin ordlyd spørsmålet om hvem forkynnelser og meddelelser skal rettes til på vegne av staten. Lagmannsretten er enig med staten i at en i denne situasjon vil kunne tillegge praksis stor vekt. Hensiktsmessighetsbetraktninger vil også veie tungt med mindre det kan påvises andre tungtveiende reelle hensyn i motsatt retning.

Den alminnelig oppfatning synes imidlertid videre å være at det slutningsvis følger av domstolsloven §191 at det er statsministeren, eller statsråden sakskomplekset sorterer under,"som i utgangspunktet" vil være statens lovlige stedfortreder. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven I side 86 - 87. Lagmannsretten legger også dette til grunn. Posisjonen som lovlig stedforetreder gir blant annet kompetanse til å anlegge sivile søksmål. samt begjære tvangsfullbyrding og konkurs.

Etter lagmannsrettens skjønn kan det ikke legges til grunn at posisjonen som lovlig stedfortreder for staten er forbeholdt departementene (statsministeren). Slik lagmannsretten ser det, må i hvert fall den kompetansen som tilligger den lovlige stedfortreder til å inngi konkursbegjæringer, kunne delegeres. For egen del finner en det ikke naturlig å skille ut spørsmålet om kompetanse til å inngi konkursbegjæring - eller reise søksmål i sin alminnelighet - på statens vegne, fra hvem som er statens lovlige stedfortreder, sml Inge Lorange Backer: Rettslig interesse for søksmål, skjønn og klage side 165.

Justisdepartementet synes allerede i uttalelsen fra 1932 å legge til grunn at posisjonen som lovlig stedforetreder kan delegeres. Helt klart fremgår dette av uttalelsen fra departementets lovavdeling til Finansdepartementet 6 juli 1966, der det i annet avsnitt heter:

Justisdepartementet antar at departementet ved delegasjon kan gi skattefogden en tilsvarende stilling til som statens lovlige stedfortreder å begjære konkurs på grunnlag av krav som han skal innfordre for statskassen. Man antar at dette kan gjøres både ved generelle regler og ved særskilt delegasjon til enkelte skattefogder. Man antar at det ikke er rettslig nødvendig at delegasjon gjøres tidsbegrenset eller begrenses på annen måte, idet delegasjonen fritt vil kunne omgjøres.

I uttalelse 22 oktober 1996 har lovavdelingen holdt fast ved uttalelsen. Finansdepartementet har fulgt opp ved de delegasjonsskriv det er vist til i anførslene ovenfor. Domstolene - på alle nivåer - har videre i mange år akseptert at Toll- og avgiftsdirektoratet og skattefogdene har søkt tvangsfullbyrdelse gjennom namsapparatet og begjært konkurs. Idet det ikke er blitt særlig fokusert på problemstillingen er det dog uklart hvilken rettslig kontruksjon domstolene har lagt til grunn for denne kompetansen.

Lagmannsretten kan ikke se avgjørende grunner som kan tilsi at Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1975-796 gis rekkevidde utover det spørsmålet som der var oppe til behandling: nemlig om adgangen til "å møte som lovlig stedfortreder i sak reist mot et departement". En er enig i de betraktninger som staten i kjæremålserklæringen har fremholdt som tilsier denne forståelsen av kjennelsen:

Årsaken til denne begrensning var nok særlig at tvisten gjaldt et nærmest hypotetisk spørsmål, nemlig hvilken benevnelse man skulle gi den tjenestemannen som møtte for staten under hovedforhandlingen. Kjæremålsutvalget understreket derfor at spørsmålet var av "meget liten praktisk betydning" etter den endring tvml §215 undergikk i 1963 (nå §213 annet ledd) hvoretter tjenestemenn kan tillates å overvære hovedforhandlingen i sin helhet.

Dette står i sammenheng med at staten i kjæremålet viste til hvilke øvrige konsekvenser lagmannsrettens syn ville medføre. Jeg vedlegger kopi av hele kjennelsen datert 12 juni 1975, som gjengir statens kjæremålserklæring (ikke gjengitt i Rt) og av Agder lagmannsretts kjennelse av 28 april 1975. I sistnevnte dokument gjengis statens drøftelse av øvrige konsekvenser av lagmannsrettens standpunkt på 5-7, og man finner lagmannsrettens egen drøftelse på 10-11. På denne bakgrunnen ser man at Kjæremålsutvalget ikke tok stilling til disse påståtte konsekvenser, hvilket igjen viser at avgjørelsen ble begrenset til adgangen til å møte i retten som part.

Lagmannsretten kan heller ikke se avgjørende reelle hensyn som taler mot at staten kan delegere kompetansen til å inngi konkursbegjæringer. Tvert om fremstår ordningen som praktisk og betryggende; den som utenfor prosess representerer staten som innfordringsmyndighet, følger også opp saken overfor domstolene. Det foreligger ikke opplysninger om annet enn at ordningen med at tjenestemenn i Toll- og avgiftsdirektoratet (foruten skattefogdene) har søkt inndrivelse av krav gjennom begjæring om konkurs, også har fungert tilfredstillende i praksis. Enkeltstående unntak kan i seg selv ikke begrunne en alternativ ordning med skriftlig prosessfullmakt i det enkelte tilfelle. Heller ikke skifterettens argumentasjon med hensyn til faglig kompetanse til å fremsette konkursbegjæringer og ønsket om regulering i lov/forskrift kan ses å bringe saken i noen annen stilling. De grunner som kan tilsi en slik skriftlig forankring av gjeldende rett, må i tilfelle følges opp på vanlig måte overfor lovgivningsmyndigheten.

Gyldig delegasjon fremgår av Finansdepartementets brev 21 juni 1971 til Toll- og avgiftsdirektoratet, og er klargjort ytterligere i departementets brev 8 mai 1996 til direktoratet.

Idet lagmannsretten har full kompetanse, antas at slutningen bør gå ut på at konkursbegjæringen tas under behandling. Det er ikke lagt ned påstand om tilkjennelse av saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Konkursbegjæringen tas under behandling.