RG-1997-133
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-21 |
| Publisert: | RG-1997-133 (23-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Toten herredsrett Nr. 95-419 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-02093 K |
| Parter: | Kjærende part: 1. Vestoppland Auto AS v/styrets formann 2. Bertel O. Steen AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Jon Tenden) Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Bernhardt) |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen, Lagdommer Bernt Krohg, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §197, §189 |
Ved stevning av 16 august 1995 til Toten herredsrett gikk A til søksmål mot Vestoppland Auto AS og Bertel O Steen AS. A krever her at de saksøkte blir kjent erstatningsansvarlige for hans økonomiske og ikkeøkonomiske tap som følge av psykiske lidelser han mener han er påført ved at han deltok på lederutviklingskurs som ledd i sin ansettelsestilknytning til de saksøkte. Som bilag 4, 6 og 7 til stevningen fulgte erklæringer/uttalelser fra leger A har hatt kontakt med i anledning sine plager. Bilag 5 til stevningen var et spørsmålsskrift fra As juridiske rådgiver i saken, advokat Peter L Bernhardt, til en av legene.
I tilsvaret la de saksøkte som bilag 6 fram et notat utarbeidet den 16 august 1995 av en av de ansvarlige for lederutviklingskurset, bedriftsrådgiver Per-Harald Finneng. Notatet, som er stilet til Bertel O Steens daværende juridiske rådgiver i saken, advokat Arnljot Hustad, med kopi til ledelsen i selskapet, har i hovedsak karakter av kommentar til de uttalelsene som forelå fra As psykiater, dr Marek Ketner (bilag 6 og 7 til stevningen). Disse dokumentene hadde advokat Hustad fått oversendt kopi av tidligere fra advokat Bernhardt, i forbindelse med drøftelser mellom partene forut for stevningen. I tilknytning til at han la fram dette notatet (bilag 6 til tilsvaret), anførte advokat Jon Tenden følgende på vegne av de saksøkte:
"Dette notatet kan muligens anses avgitt i anledning saken, på samme måte som bilag 4, 5, 6 og 7 til stevningen, jfr. tvistemålsloven §197.
Jeg har ingen innvendinger til at ovennevnte bilag til stevningen fremlegges, men forutsetter da at ovennevnte notat fra Finneng også tillates fremlagt.
For øvrig vil de kursansvarlige som vitner forklare seg nærmere om As reaksjoner under kurset."
Ved prosesskrift av 8 november gjorde saksøkeren gjeldende at tilsvarets bilag 6 (notatet av 16 august 1995) var lagt fram i strid med §197 og at det måtte tas ut av saken. Saksøkeren bestred samtidig at noen av hans framlagte dokumentbevis ble rammet av forbudet i §197.
Toten herredsrett traff avgjørelse i saken 15 november 1995. Herredsretten la til grunn at de dokumentene som var lagt fram ved stevningen "er avgitt med det hovedformål å få klarlagt sakens faktum". Særlig under henvisning til at disse dokumentene var avgitt i god tid forut for saksanlegget, kom herredsretten til at de ikke ble rammet av forbudet i tvistemålsloven §197. På den annen side kom herredsretten, for så vidt gjaldt notatet av 16 august 1995 (bilag 6 til tilsvaret), til "at de ytre omstendigheter tilsier at Finnengs notat er utarbeidet med det hovedformål å kunne fremlegges i en rettssak". På denne bakgrunn traff herredsretten slik beslutning:
"Bilag 6 til tilsvaret tas ut av saken."
Vestoppland Auto AS og Bertel O Steen AS har i rett tid påkjært beslutningen til Eidsivating lagmannsrett. Prinsipalt gjør de gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har funnet at notatet fra Finneng er avgitt i anledning av saken i tvistemålsloven §197's forstand. Dette skyldes feil både i rettsanvendelsen og bevisvurderingen. Subsidiært anfører de kjærende partene at dersom erklæringen fra Finneng må anses avgitt i anledning saken, så må dette i like stor grad gjelde advokat Bernhardts spørsmålsskrift av 15 februar 1995 til dr Marek Ketner, og dr Ketners to erklæringer av 24 mars og 15 mai 1995; bilag 5, 6 og 7 til stevningen. I motsatt fall vil det oppstå en "prosessuell ubalanse". De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Bilag 6 til tilsvaret tas ikke ut av saken.
Subsidiært:
Bilag 5, 6 og 7 til stevningen tas ut av saken."
Kjæremotparten, A, har tatt til motmæle. Han gjør gjeldende at herredsrettens beslutning er riktig. For det første var det riktig av herredsretten å legge til grunn at notatet fra Finneng er utarbeidet i anledning saken, særlig fordi notatet er utarbeidet på et tidspunkt da "søksmål fra saksøkeren fremstod som påregnelig". For det annet var det korrekt ikke å ta ut korrespondansen med dr Ketner av saken. A har lagt ned slik påstand:
"Herredsrettens beslutning stadfestes."
Lagmannsrettens merknader:
Tvistemålsloven §197 første ledd første punktum lyder slik:
"Utenretslige forklaringer eller erklæringer, som andre end opnævnte sakkyndige har avgit i anledning av saken, kan bare brukes, naar retslig avhørelse ikke kan foretages, eller naar motparten samtykker."
Bestemmelsen står i lovens kapittel 14 - "Almindelige regler om bevis og bevisførsel". Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at saken kan bli så godt opplyst som mulig ved at de som har noe å bidra med, forklarer seg direkte for retten. Dette gir mulighet for kontrollspørsmål og dermed for avklaring av misforståelser, fordreininger og unøyaktigheter. Videre gir det retten en bedre mulighet til å vurdere vitnenes troverdighet.
Det går direkte fram av ordlyden at bestemmelsen ikke bare gjelder ordinære vitneuttalelser, f eks om hva vedkommende selv observerte ved en bestemt anledning, men også sakkyndige vurderinger avgitt i ettertid, jf unntaket for sakkyndige oppnevnt av retten. Hvis en uttalelse først er "avgit i anledning av saken", er det videre på det rene at forbudet gjelder selv om vedkommende vitne/sakkyndige i tillegg tilbys ført direkte. Siden begrepet "i anledning av saken" ikke er helt skarpt i kanten, kan det likevel i grensetilfellene være grunn til å legge vekt på om vedkommende som har avgitt uttalelsen, tilbys ført som vitne/privat oppnevnt sakkyndig for retten. Dette vil i så fall redusere betenkelighetene ved å godta at et dokument blir lagt fram som bevis, selv om det er blitt til i en viss tilknytning til saken.
Når det ellers gjelder den alminnelige forståelsen av §197, er det på det rene at "saken" må forstås som den aktuelle rettssaken hvor dokumentet ønskes lagt fram. Om uttalelsen er avgitt før det formelle saksanlegget, enten dette skjer ved forliksklage eller stevning, er i seg selv uten betydning. Også uttalelser innhentet før saksanlegget rammes av forbudet, hvis de "er innhentet med sikte på å kunne brukes i et planlagt søksmål", jf Rt-1972-831.
At en uttalelse er innhentet til bruk under forliksforhandlinger innebærer på den annen side ikke automatisk at den faller utenfor forbudet i §197. Hvis søksmålet allerede er anlagt, ev ved forliksklage, vil slike forhandlinger lett bli sett på som en del av "saken", og uttalelsen rammes da av §197, jf Rt-1989-196. Men også uttalelser fra før saksanlegget vil kunne rammes, selv om de primært er avgitt med andre formål enn å skulle tjene som bevis. Utgangspunktet her er riktignok at hvis uttalelsen har et klart formål ut over å skulle tjene som bevis i rettssaken, kan den legges fram uten hinder av §197. Hvis imidlertid dette formålet med uttalelsen knytter seg direkte til et planlagt eller ventet søksmål på en slik måte at hensynene bak §197 gjør seg gjeldende fullt ut, vil dokumentet etter lagmannsrettens syn likevel kunne falle inn under forbudet. Hvorvidt det "opprinnelige" formålet innebærer at uttalelsen faller utenfor forbudet i §197, vil måtte avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle. For øvrig vil det langt på vei være et bevisspørsmål om en uttalelse er avgitt med sikte på å kunne brukes som bevis i en rettssak. I forhold til begge disse vurderingstemaene vil det være et relevant moment hvor nært og påregnelig selve søksmålet fortoner seg når uttalelsen blir avgitt. Dette innebærer at det formelle skillet mellom uttalelser avgitt før og etter at søksmålet ble anlagt, ikke er så skarpt i praksis.
Ved vurderingen av de dokumentene som er aktuelle i denne saken, legger lagmannsretten til grunn at alle er avgitt før saksanlegget som i dette tilfellet skjedde ved stevningen. Dette er klart for så vidt gjelder de tre bilagene til stevningen. Bilag 5 til stevningen er for øvrig ikke noen selvstendig uttalelse, men bare bakgrunnen for at uttalelsen i bilag 6 (dr Ketners første uttalelse) ble avgitt. Retten går derfor ikke nærmere inn på bilag 5 som selvstendig dokument. Uttalelsen fra Finneng, bilag 6 til tilsvaret, er datert samme dag som stevningen, men må også regnes som avgitt før saksanlegget i denne sammenheng.
Lagmannsretten legger videre til grunn at det umiddelbare formålet med å innhente de aktuelle uttalelsene, ikke var å bruke dem som bevis i rettssaken. Saksøkerens umiddelbare formål med å innhente uttalelsene fra dr Ketner synes klart å ha vært å skaffe et visst faglig belegg for anførslene om at gjennomføringen av lederutviklingsprogrammet var uforsvarlig, og om at det forelå årsakssammenheng mellom dette og As sykdom. Uttalelsene var tydelig tenkt brukt i drøftelser direkte med ledelsen i Bertel O Steen AS våren 1995. Dette går fram både av advokat Bernhardts brev av 15 februar 1995 til dr Ketner (bilag 5 til stevningen) og - særlig - av advokat Bernhardts brev av 20 februar 1995 til adm dir Tore Steen, hvor han anmoder om et møte for å gå gjennom "sakens forskjellige sider". På samme måte er det ut fra sammenhengen ikke tvilsomt at det umiddelbare formålet med uttalelsen fra Finneng, datert 16 august 1995, var å gi ledelsen i Bertel O Steen AS og selskapets juridiske rådgiver et faktisk grunnlag for å vurdere hvordan man burde forholde seg til påstanden fra A om at selskapet hadde et juridisk ansvar for den situasjonen han var kommet opp i.
Som lagmannsretten har vært inne på ovenfor, innebærer ikke det forhold at en uttalelse er innhentet med et annet umiddelbart formål for øyet, at uttalelsen automatisk skjærer klar av forbudet i §197 dersom den er avgitt forut for saksanlegget. Det er også nødvendig å vurdere tilknytningen mellom dette formålet og anvendelsen av uttalelsen som bevis i det senere søksmålet. Dette må blant annet vurderes ut fra hvor nært og påregnelig søksmålet fortonte seg da uttalelsen ble innhentet.
For så vidt gjelder uttalelsen fra Finneng, bilag 6 til tilsvaret, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Da uttalelsen ble avgitt, var situasjonen at Bertel O Steen AS måtte være forberedt på at stevning i saken ville bli tatt ut når som helst. Dette var tydelig varslet i advokat Bernhardts brev 28 juni 1995. At parten i en slik situasjon innhenter en skriftlig redegjørelse fra et av sakens mest sentrale vitner til bruk for sin egen vurdering av det forestående søksmålet, er normalt og forståelig. Men det at parten først har ønsket å bruke redegjørelsen ved sin interne rettslige og faktiske vurdering av saken, betyr ikke at denne redegjørelsen, som ellers framtrer som en skriftlig vitneforklaring, fritt kan legges fram som bevis. Her er det en slik nær tilknytning mellom partens "primære" formål med å innhente uttalelsen og uttalelsens senere anvendelse som bevis, at det primære formålet ikke kan gi grunnlag for å anse at uttalelsen likevel ikke er avgitt "i anledning av saken" i §197's forstand. Dette betyr at namsrettens beslutning må stadfestes for så vidt gjelder spørsmålet om bilag 6 til tilsvaret skal tas ut av saken.
Uttalelsene fra dr Ketner er avgitt en viss tid forut for saksanlegget, og med et noe annet "primærformål", jf ovenfor. Tidsaspektet har likevel ikke avgjørende betydning. Det avgjørende for hvor "nær" uttalelsene knytter seg til rettssaken, er snarere hvilken oppfatning A og hans advokat hadde av sannsynligheten for at det ville komme til søksmål da uttalelsene ble innhentet. På samme måte er heller ikke det forhold at uttalelsene i første omgang var tenkt brukt direkte overfor Bertel O Steen AS i seg selv avgjørende, dersom det fortonte seg overveiende sannsynlig at slike drøftelser ikke ville føre til noen løsning av saken.
På dette punktet er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Uttalelsene fra dr Ketner framtrer som sakkyndige vurderinger av den faglige gjennomføringen av Bertel O Steens lederutviklingsprogram, og av muligheten for at det er årsakssammenheng mellom dette og As psykiske tilstand. Uttalelsene bygger dels på dr Ketners erfaring og kunnskap på området, dels på opplysninger fra A og dels på materiale mottatt fra Bertel O Steen AS. Dersom det ikke hadde vært for at uttalelsene opprinnelig var tenkt brukt i drøftelser med Bertel O Steen AS, ville de klart måttet bli å anse som innhentet i anledning av saken. Dermed ville de også blitt rammet av forbudet i §197.
Etter lagmannsrettens oppfatning må det imidlertid ha fortonet seg som svært lite sannsynlig for saksøkeren at en sak av denne karakteren skulle kunne la seg løse gjennom drøftelser som antydet. Lagmannsretten viser i denne forbindelse dels til kravets meget spesielle grunnlag og uklare omfang, herunder også muligheten for et oppreisningskrav, dels til hvordan advokat Bernhardt selv har formulert formålet med de drøftelsene han ønsket å innlede i brevet til Steen av 20 februar 1995. Det er her ikke tale om forhandlinger på grunnlag av et nærmere konkretisert krav, men om "en gjennomgang av sakens forskjellige sider" og "en dialog om de problemer som knytter seg til" As situasjon.
Selv om dr Ketners uttalelser ble avgitt før saken, og selv om det primære formålet med dem var å benytte dem til å styrke As posisjon under drøftelsene med Bertel O Steen AS, er lagmannsretten på denne bakgrunn kommet til at forbindelsen mellom dette primære formålet og den faktiske bruken av uttalelsene som bevis i saken er så nær at muligheten for å bruke uttalelsene som bevis likevel må bli å anse som det dominerende formålet. Da må også bilag 6 og 7 til stevningen anses som avgitt i anledning av saken og tas ut ved sakens fortsatte behandling i herredsretten. For disse dokumentenes del må dermed den subsidiære påstanden i kjæremålet tas til følge. Spørsmålsskriftet i bilag 5 er som nevnt ikke noen uttalelse eller forklaring og kan av den grunn ikke vurderes i forhold til §197. Dersom partene ikke blir enige om å ta dokumentet ut, vil herredsretten måtte vurdere om det har noen bevisverdi i forhold til tvistemålsloven §189.
Ingen av partene har krevd saksomkostninger i anledning kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning: Dr Marek Ketners uttalelser av 24 mars og 15 mai 1995 og Per-Harald Finnengs uttalelse av 16 august 1995 tas ut av saken.