RG-1997-1339

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1996-12-11
Publisert:	RG-1997-1339 (233-97)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Toten herredsrett Nr. 91-00491 B - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00834 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Johs. Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Takst nr. 1: Ole A. Alfstad Takst nr. 16: Hans M. Warholm Takst nr. 21: Martin Haarstad Takst nr. 28: Solveig og Alf Bj. Granholt Takst nr. 29: Finn Jostad (Prosessfullmektig: Høysterettsadvokat Frithjof B. Sigmond, Oslo). Saksøkt: Takst nr. 22: Nina Irene S. og Per Håkon S. Hermanrud Takst nr. 23: Halvard Engevold (Prosessfullmektig: Advokat Jan Albrektsen, Gjøvik).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Dag Stousland. 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Tvistemålsloven (1915) §176, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54, Plenumsloven (1926) §3, §4, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Forurensningsloven (1981) §56, §10, §4, §5, LOV-1989-06-16-67

Toten herredsrett avhjemlet 18 mai 1992 skjønn i sak 91-00491 B. Saksøker var Staten v/ Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland og saksøkt var i alt 52 takstnummer/eiendommer beliggende mellom Lillo og Opsal i Østre Toten. Skjønnet gjaldt erverv av grunn m.v. til omleggning av riksvei (Rv) 33 og var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak fattet i medhold av vegloven §50.

Staten begjærte overskjønn over 20 takstnummer. To av disse begjærte overskjønn på selvstendig grunnlag, mens to innleverte aksessorisk overskjønnsbegjæring. Eidsivating lagmannsrett - nå Borgarting lagmannsrett - avhjemlet overskjønn 24. november 1993.

Åtte grunneiere anket til Høyesterett for så vidt det ikke var gitt erstatning for tomteverdi og ikke tilkjent erstatning for verdiforringelse. Under forberedelsen ble ankesaken for ett takstnummer hevet og ytterligere ett takstnummer gikk ut under Høyesteretts behandling. Etter at ankeforhandlingen var gjennomført for Høyesterett i avdeling, men før saken var tatt opp til avgjørelse, ble det i medhold av plenumsloven av 25 juni 1926 nr. 2 §4 første ledd jf §3 besluttet at saken skulle avgjøres av den samlede Høyesterett "for så vidt angår spørsmålet om erstatning for ekspropriasjon av grunn". Beslutningen gjaldt takstnr. 1, 21 og 22. Denne del av ankesaken ble avgjort av Høyesterett ved dom av 29 april 1996. Overskjønnet ble opphevet på grunn av feil rettsanvendelse og henvist til ny behandling.

Den øvrige del av ankesaken, vedrørende erstatning for nærføringsulempe og verdiforringelse, ble avgjort av Høyesterett i avdeling ved kjennelse 20 februar 1996. Overskjønnet ble opphevet på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner på en del nærmere angitte punkter.

Ny overskjønnsbehandling fant sted på Gjøvik 12-14 november 1996. De berørte takstnummer ble befart. Under befaringen kunne det konstateres at anleggsarbeidene var avsluttet og trafikken satt på.

Det er ikke fremkommet formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok 9-15 hvor skjønnsforutsetningene er inntatt. Også de samme spesielle skjønnsforutsetninger legges til grunn, disse er nevnt av herredsretten under behandlingen av det enkelte takstnummer. Der partene er enige om nye spesielle skjønnsforutsetninger, er disse inntatt under det enkelte takstnummer nedenfor.

Detaljplan for ny Rv 33, parsell Lillo - Opsal i Østre Toten kommune, ble godkjent av Vegsjefen i Oppland 21 juni 1991. Parsellen er ca 7,2 kilometer lang, fasadefri motorvei av klasse B.

Retten bygger sitt skjønn på skjønnsforutsetningene, på det som ble iakttatt under befaringen og på det dokumenterte materiale samt partenes anførsler og prosedyre. Videre til grunn for erstatningsfastsettelsen legges ekspropriasjonserstatningsloven av 6 april 1984 nr. 17. I henhold til §10 er det verdien på tiltredelsestidspunktet i 1993 som legges til grunn.

For tre takstnummer dreier overskjønnet seg om avståelsen av dyrket mark, hvor de saksøkte gjør krav på å få erstatning etter salgsverdien basert på utnyttelse som tomtegrunn. I tillegg gjelder overskjønnet krav om ulempeerstatning for gjenværende eiendom.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

De saksøkte har nedlagt slik generell påstand:

De saksøkte tilkjennes full erstatning og får dekket sine utgifter til juridisk og annen bistand.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Etter Høyesteretts plenumsavgjørelse skal retten legge til grunn at veiplanen ikke er til hinder for tilkjennelse av tomteerstatning. Det følger av vederlagsloven §4 jf §5 at grunnerstatningen skal tilkjennes etter påregnelig utnyttelse som det er reelt grunnlag for. Spørsmålet er om det for de tre takstnumrene det dreier seg om var, etablert en tomteverdi i 1993 som kunne tas ut.

Det innrømmes at for takstnummer 21 og 22 forelå en slik tomteverdi, men på grunn av nødvendig opprustning av vanntilførselen og krav om reguleringsplan før utbygging av takstnr. 22 kan ta til, tar det lang tid før verdien kan hentes ut. Erstatningene må derfor neddiskonteres.

Når det gjelder takstnr. 1 bestrides det at det var etablert en tomteverdi i 1993 som grunneieren kunne ta ut. For det første var plangrunnlaget i 1993 for dårlig. Det forelå bare en grovmasket kommuneplan for 1991 - 2003 som angir at arealet ligger i eller inntil tettstedsområde. Den reguleringsmessige siden var uklar og skulle følges opp i en senere kommuneplan. Dette er nå gjort. Kommunedelplanen for Lena vedtatt 12 september 1996 viser at boligutbygning ikke er aktuelt. Den nye planen bekrefter derfor at det ikke var påregnelig med utbygging i 1993.

Områdets faktiske beskaffenhet tilsier heller ikke salg. Arealet fremstår som en bred stripe inntil Rv 246 med høyt støynivå. Byggelinjen, som i 1993 var 30 meter, medfører at salg av tomter nødvendiggjør ytterligere inngrep i dyrket mark. Ekspropriasjonsarealet er en del av et stort jorde, anslagsvis 50 daa, med eget vanningsanlegg. I forbindelse med driften av eiendommen er dette meget verdifullt. Ved salg av tomter mister han adkomsten til hele denne del av eiendommen. Ekspropriasjonsrealet har ingen utsikt eller annen attraktiv beliggenhet. Det må legges til grunn at grunneieren aldri har hatt planer om å selge.

Subsidiært anføres at dersom salg er påregnelig vil myndighetene bare godta salg dersom hele arealet på 50 daa betraktes som et utbygningsområde. Tilpasningsplikten medfører da at ekspropriasjonsarealet skal vurderes solgt til sist. Dette innebærer at det går svært mange år før tomteverdien kan hentes ut. Denne må derfor neddiskonteres. Den neddiskonterte verdi er neppe høyere enn jordbruksverdien på 16 kr/kvm som overskjønnet i 1993 kom frem til.

Nærføringsulempene i dette tilfellet må vurderes som alminnelige ulemper etter vederlagsloven §8. Det er felles for de saksøkte at de får veien som nabo. Som nabo kan man gjøre ting som sjenerer uten å komme i erstatningsansvar. Det kan bare kreves erstatning når naboskapet medfører en verdireduksjon over tålegrensen etter granneloven §2. Dersom naboskapet er påregnelig, skal det meget til før erstatningsansvar oppstår. For alle saksøkte unntatt takstnr. 22, har Høyesterett vurdert overskjønnets avgjørelse fra 1993. Det er etter dette rettskraftig avgjort at takstnr. 16, 21, 23 og 28 ikke tilkommer erstatning for nærføringsulemper etter hovedregelen i granneloven §2 tredje ledd. Overskjønnet ble opphevet for at retten denne gang skal vurdere om de saksøkte tilkommer erstatning etter unntaksbestemmelsen i granneloven §2 fjerde ledd. Det bestrides at noen av de saksøkte har fått en "monaleg forverring av brukstilhøva". Ingen av dem er i noen annen situasjon enn de mange hundre tusen her i landet som rammes av nærhet til vei og støy. Selv om en motorvei ikke er noe samfunnsgode, er den samfunnsgavnlig, hvilket må få betydning ved vurderingen av om betingelsene for erstatning foreligger. Selv om tålegrensen etter §2 fjerde ledd er lavere enn etter tredje ledd, skal den ikke være mye lavere.

De saksøkte har om de generelle spørsmål i det vesentlige anført:

Takstnr. 1, 21 og 22 har krav på erstatning etter tomteverdi. For alle eiendommene var det i 1993 påregnelig med tomteutnyttelse. Dette var det ingen uenighet om under underskjønnet og under saksforberedelsen for overskjønnet i 1993. Det var Malvikdommen som endret saksøkerens syn da saken ble behandlet av lagmannsretten i 1993.

Veiplanen skal det etter plenumsdommen sees helt bort fra. Ved påregnelighetsvurderingen må det også sees bort fra den nye kommunedelplanen fra 1996. For det første fordi det ikke er spørsmål om grunneierene ville selge i 1993, men om eiendommene var salgbare den gang. For det andre fordi det nye veisystemet og fortsettelsen forbi Lena er lagt til grunn i den nye kommunedelplanen og dermed elimenerer enhver utbygning.

Det er tomteverdien i 1993 som skal legges til grunn. Det må herunder tas hensyn til at vei, vann og kloakk eldre enn ti år ligger inntil samtlige eiendommer. De erstatninger som underskjønnet tilkjente er vesentlig for lave. For takstnr. 21 og 22 er det naturlig å se hen til salgsprisene på Skaugerudfeltet.

Det er ikke riktig at spørsmålet om erstatning etter granneloven §2 tredje ledd er rettskraftig avgjort. Høyesterett har opphevet lagmannsrettens avgjørelse vedrørende erstatning for nærføringsulemper, dette betyr at retten også denne gang må vurdere om vilkårene for erstatning etter tredje ledd foreligger, og dertil om vilkårene etter fjerde ledd foreligger. Retten vil ikke ha noen mulighet for å utmåle erstatning etter fjerde ledd om den ikke samtidig har fastsatt tålegrensen etter tredje ledd. Lagmannsrettens forrige avgjørelse på dette punkt fremgår ikke av overskjønnet.

Retten må derfor ta standpunkt til om den nye riksveitrasen var påregnelig. Det dreier seg her om et typisk landlig og fredelig område. Det er denne kvalitet som førte til at mange av de saksøkte etablerte seg i området. Ved fastsettelsen av tålegrensen må det derfor bare tas hensyn til ulemper som er vanlige på slike steder. De skiftende planene for veiutbyggingen har ikke vært egnet til å gjøre noen bestemt trase påregnelig.

Det er ikke bare støyen som representerer nærføringsulempene, men også lukt, støv, rystelser, innsyn. Det er disse enkeltvis eller samlet som overskrider tålegrensen. Når det gjelder støyen, viser de foretatte beregninger at denne er meget høy. Når de bergenede verdier ligger opp mot og endog for enkelte over de høyeste verdier i henhold til de foreliggende retningslinjer, må tålegrensen anses overskredet.

Lagmannsretten skal generelt bemerke:

Det følger av Høyesteretts dom i plenum av 29 april 1996, Rt-1996-521, at ved ekspropriasjon til vei skal det sees bort fra den planen det eksproprieres etter når det skal undersøkes hva som er påregnelig utnyttelse. Det skal endog sees bort fra forberedelser til denne planen, selv om slike forberedelser har startet for mange år siden.

For takstnr. 1, 21 og 22 gjelder avståelsen dyrket mark som kreves erstattet etter tomteverdi. Etter vederlagsloven §5 annet ledd er det da krav om at det på avståelsestidspunktet var påregnelig med utnyttelse til tomtegrunn. Lagmannsretten finner at dette er tilfelle. I henhold til arealdelen av kommuneplanen for 1991 - 2003 er alle eiendommene beliggende i LNF-område sone A hvor det er tillatt med spredt utbygging. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Østre Toten kommune har tillatt slik spredt boligbebyggelse/fortetning i stor utstrekning, også langs Rv 246. Denne utbygging viser at det ikke har vært vanskelig å få tilatelse til bebyggels til tross for byggelinjen. Under henvisning hertil er det heller ikke grunnlag for anførselen om at takstnr. 1 først ville få tillatelse til utbygning som ledd i utbygning av hele det dyrkede areal som ekspropriasjonsarealet er en del av. Vann- og kloakkledninger eldre enn 10 år ligger til eiendommene. Saksøkeren kan heller ikke gis medhold i at kommunedelplanen for Lena vedtatt i 1996 får betydning ved påregnelighetsvurderingen pr. 1993. Denne bærer tydelig preg av å være tilpasset det nye veisystemet.

Takstnr. 22 skal utbygges med 17 boliger. Det krever en plan godtatt av kommunen og forelå ikke på ekspropriasjonstidspunktet. Det er også påregnelig med krav om forsterkning av vannledningsnettet. For denne saksøkte oppsto derfor ikke tapet i 1993, men kommer først etter flere år. Erstatningen her er derfor neddiskontert.

På bakgrunn av bevisførselen, legger lagmannsretten til grunn en tomtepris i størrelsesorden 55 kr/kvm, eller tilsvarende det som er oppnådd ved salgene på Skaugerudfeltet. Salgspriser som Østre Toten kommune har oppnådd ved salg av tomter fra utbygningsfelt andre steder i kommunen, finnes ikke å kunne legges til grunn fordi disse var til dels sterkt subsidiert. Det legges videre til grunn at normal tomtestørrelse er 0,5 - 1,5 da. Prisen på en byggeklar tomt varierer ikke så meget i denne størrelsorden fordi det er bebyggeligheten som bestemmer prisen og ikke størrelsen. Av betydning for prisen er imidlertid beliggenheten. Sentral beliggenhet, utsikt etc bevirker høyere pris enn for "normaltomten".

Når det gjelder kravet om erstatning for nærføringsulemper har disse karakter av alminnelige ulemper. Med unntak av takstnr. 29 tilkjente lagmannsretten i 1993 ingen av de saksøkte ulempeerstatning med grunnlag i granneloven §2 tredje ledd. Høyesterett har funnet å kunne prøve lagmannsrettens rettsanvendelse for så vidt og har avgjort at ingen av anførslene i angrepet på overskjønnet førte frem. Det var lagmannsrettens manglende vurdering av om de saksøkte hadde krav på ulempeerstatning etter unntaksbestemmelsen i granneloven §2 fjerde ledd som førte til opphevelsen. Dette fremgår på 7, siste avsnitt og på 11 i domsutskriften, Rt-1996-238 og 242. De saksøkte gis derfor ikke medhold i anførselen om at retten på ny skal vurdere om betingelsene for erstatning etter granneloven §2, tredje ledd foreligger. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke nødvendig for eventuell tilkjennelse av erstatning etter fjerde ledd å kjenne nøyaktig hvor lagmannsretten la tålegrensen etter tredje ledd, fordi det er tale om skjønnsutøvelse og ingen matematisk utregning.

Om forståelsen av granneloven §2 fjerde ledd og forurensningsloven §56 med sikte på anvendelse i denne saken har Høyesterett følgende bemerkninger som lagmannsretten legger til grunn for sin avgjørelse:

Bestemmelsene ble vedtatt ved lov 16. juni 1989 nr. 67. Samtidig ble granneloven §2 tredje ledd myket opp ved at etter den bestemmelsen nå skal "leggjast vekt" på hva som "plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar", mens det tidligere overhodet ikke kunne tilkjennes erstatning når ulempen lå innenfor det vanlige. De nye bestemmelsene er i lovforarbeidene kommentert slik, jf Ot.prp.nr.33 (1988-89) 41:

"Det foreslås m.a.o. en sikkerhetsventil for de tilfeller der det kan synes særlig urimelig at skadelidte blir stående uten erstatningsrettslig vern. Denne sikkerhetsventil kan tre i funksjon der økede forurensninger medfører en utpreget skjev fordeling av skader og ulemper slik at den begrenset krets av skadelidte må bære vesentlige ulemper av en virksomhet som et stort flertall har nytte og glede av."

Denne betraktning synes i utgangspunktet til å passe i det foreliggende tilfelle, hvor det er tale om en fasadefri motorvei, uten avkjørsler til eiendommene.

Sammenholdt med vederlagsloven §8 hjemler granneloven §2 fjerde ledd rett til erstatning ved ekspropriasjon selv om ekspropriasjonstiltaket er ventelig på stedet og selv om ulempene ved tiltaket ikke er verre enn de ulemper som pleier følge vanlige bruks- eller driftsmåter for et slikt tiltak. Det er tap ved ulemper som ligger mellom den alminnelige tålegrense og den lavere spesielle tålegrense som kan kreves erstattet etter bestemmelsen. Men det er bare virkninger på bruksforholdene på ekspropriatenes eiendommer som kan tas i betraktning. For så vidt angår bruksforholdene må imidlertid både de aktuelle og de påregnelige virkninger vurderes. Og virkningene for bruksforholdene må vurderes særskilt for henholdsvis boligeiendommer, jordbrukseiendommer, skogbrukseiendommer mv. Om den erstatningsrettslige konsekvens skal slå ut i omsetningsverdi eller bruksverdi, er et spørsmål for seg, som må sees i sammenheng med spørsmålet om erstatningen ellers skal bygge på omsetningsverdi eller bruksverdi.

Et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd er at ulempene rammer en "avgrensa krins av personar". I NOU 1982:19, hvor bestemmelsen ble foreslått, er det på 266 presisert at dette ikke trenger være et mindre antall personer. Det sentrale er om en gruppe av personer skiller seg ut fra andre personer eller andre grupper av personer i relasjon til de ulemper det er tale om. De ankende parter må etter min mening anses å tilhøre en tilstrekkelig avgrenset krets av personer.

Det er også et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense at ulempene"berre eller i særleg grad" rammer den personkrets som utgjøres av grunneierne langs motorveien. Alternativet "berre" er neppe aktuelt i saken. Spørsmålet er om de ankende parter tilhører en krets av personer som i "særlig grad" er blitt utsatt for en vesentlig forverring når det gjelder bruksforholdene. For så vidt er bestemmelsen uttrykk for et likhetsprinsipp, og det må foretas en sammenligning av forverringen for de ankende parters eiendommer og forverringen for de andre eiendommene i området. Er det en ikke ubetydelig forskjell vil de nevnte vilkår for erstatning være oppfylt.

I NOU 1982:19 265 er nevnt som eksempel på mulig anvendelse av granneloven §2 fjerde ledd eiendommer som ved bygging av en vei "blir liggende vesentlig nærmere veien enn andre og følgelig rammes mye hardere" og dessuten ikke kan beskyttes ved støyskjermer, mens andre slike eiendommer kan få beskyttelse. Slik jeg forstår uttalelsen, tar den ikke sikte på å trekke en grense for bestemmelsens anvendelsesområde. Uttalelsen kan i alle fall ikke utelukke anvendelse i vår sak. Om bruksforholdene på de ankende parters eiendommer er rammet av ulempene ved motorveien i særlig grad, må avgjøres ved overskjønnet.

Hvor den spesielle tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd skal legges, følger i prinsippet om "monaleg forverring" av forholdene sammenlignet med hvorledes disse var tidligere. I vilkåret ligger at det også etter fjerde ledd er tale om en forholdsvis høy tålegrense, men den må ligge et stykke under den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd, selv om det - slik tredje ledd lyder - ikke er tale om en skarp forskjell. Den nærmere presisering av den spesielle tålegrense er ikke i særlig utstrekning drøftet i lovforarbeidene og er heller ikke belyst i rettspraksis, se imidlertid Rt-1995-1529. Om den spesielle tålegrense er overskredet for de ankende parters eiendommer, må avgjøres ved overskjønnet.

I henhold hertil har lagmannsretten vurdert om bruksforholdene på de saksøktes eiendommer er rammet av ulempene ved motorveien i særlig grad og om den spesielle tålegrense i fjerde ledd er overskredet. De ulemper det dreier seg om støy, støv, innsyn o.l. kan retten ikke se hverken enkeltvis eller samlet overstiger det de saksøkte må tåle i dette strøk. Bare for takstnr. 23 har lagmannsretten funnet at de alminnelige ulemper kumulert overstiger tålegrensekriteriet i granneloven §2 fjerde ledd. Dette behandles nærmere nedenfor under behandlingen av dette takstnummer.

Ved neddiskontering er lagt til grunn en rentefot på 5%, jf Rt-1994-557, jf Rt-1993-1525. Det er ikke fremkommet opplysninger om konkrete forhold som gir grunnlag for å benytte en høyere eller lavere rentefot enn dette.

De enkelte takstnummer.

Takst nr. 1, gårdsnr. 169 bruksnr. 1 i Østre Toten.

Eier: Ole A. Alfstad.

Eiendomsinngrepet: Overskjønnet gjelder dyrket mark til rundkjøring i krysset Rv 33/246 (teig 1), 2158 kvm.

Spesielle skjønnsforutsetninger: De samme som i underskjønnet og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Tomtegrunn kr 200000.

Erstatningspåstand: Erstatning for tap av tomter.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er på ca 440 daa dyrket mark og ca 350 daa skog/beite. Det dyrkes korn og poteter. Teig 1 erstattes som tomtegrunn primært for boliger. Begge sider av Rv 246 er bebygget med boliger. Ekspropriasjonsarealet fremstår som et hull i husrekken. I løpet av de siste 3-4 årene er en eiendom nærmere tettstedet Lillo bebygget med to firemannsboliger langs veien. Dispensasjon fra byggelinjen anses påregnelig. Arealet er støybelastet, men lagmannsretten finner at dette ikke påvirker verdien i nevneverdig grad. Den attraktive beliggenhet bare ca 500 meter fra Lena med kommunesenter, skoler m.v. gjør arealet verdifullt. Det er stort nok til at saksøkte kunne beholdt en "korridor" som adkomst til den dyrkede mark og skilt ut to relativt rommelige tomter. Erstatning for mer enn ekspropriasjonsarealet fordi det må skilles ut et større areal på grunn av byggelinjen, er det ikke grunnlag for. Lagmannsretten deler herredsrettens oppfatning om erstatningens størrelse.

Erstatning: Tomtegrunn kr 200000.

Det bemerkes at overskjønnet i 1993 tilkjente kr 34.000 for arronderings-/driftsulemper. Denne erstatning er ikke angrepet ved rettsmidler og er således rettskraftig.

Takst nr. 16, gnr. 171 bnr. 22 i Østre Toten.

Eier: Hans M. Warholm.

Eiendomsinngrepet: Ca. 1800 m2 til vei. Overskjønnet gjelder nærføringsulemper.

Spesielle skjønnsforutsetninger: De samme som i underskjønnet og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Nærføringsulemper kr 120000.

Erstatningspåstand: Erstatning for nærføringsulemper.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er på ca 85 daa dyrket mark og ca 60 daa skog samt have rundt våningshuset. Våningshuset ligger i en avstand fra ca 120 til 210 meter fra veiens senterlinje. Veien deler eiendommen i en lengde av ca 575 meter. Den går i en slak stigning sørover med to felt oppover og ett felt nedover. Med en årsdøgntrafikk på 4.000 biler i år 2020 er støybelastningen beregnet til 58 dBA i 1. etasje og 60 dBA i 2. etasje. Støymåling 2 uker i mai/juni 1996 med beregnet årsdøgntrafikk på 3050 kjøretøy pr. døgn, viser 49 dBA i 1. etasje. Mellom bolighuset og der veien passerer i kortest avstand, ligger driftsbygningen og et lite skogholt med bar- og løvtrær som begge utgjør en effektiv skjerm mot veien. Vest for våningshuset i en avstand av ca 10 meter er anlagt et svømmebasseng. Herfra og til veien i en avstand av ca 200 meter og over en veilengde av ca 250 meter er det fritt innsyn. På eiendommen er også beliggende en tennisbane, men denne ligger lavere enn bolighuset og på motsatt side i forhold til veien. De driftsmessige forholdene på småbruket ansees ikke berørt av veien som nabo. Saksøkeren har ydet et tilskudd på kr 11.000 til støyreduserende tiltak på huset. Bruksforholdene innendørs ansees med dette tilfredsstillende. Lagmannsretten finner heller ikke at bruksforholdene utendørs rundt våningshuset er vesentlig verre enn for andre naboer langs veien. Selv om det er innsyn, spesielt fra trafikk nordover, nedover veien, er dette på så lang avstand at det ikke har innvirkning på bruksforholdene ut over det som må tåles her. Avstanden er såvidt stor at det ikke er mulig for bilistene å se detaljer på den korte tid det tar å passere (80 km/t). På den annen side er biltrafikken godt synlig fra haven noe som kan være irriterende, særlig her hvor forholdene før veien kom var spesielt fredelige og rolige, men dette er ikke rettslig relevant. Heller ikke støyen slik den er beregnet og målt, isolert sett eller i sammenheng med innsynet, finner lagmannsretten overstiger den tålegrense som må aksepteres her etter granneloven §2 fjerde ledd. Støv og annen forurensning er etter saksøktes opplysning intet problem - til dette er avstanden til veien for stor.

Erstatning: Nærføringsulemper kr 0.

Takst nr. 21, gnr. 109 bnr. 5 og 14 i Østre Toten.

Eier: Martin Haarstad.

Eiendomsinngrepet: Ca. 3.000 m2 til vei. Overskjønnet gjelder grunnavståelse og nærføringsulemper.

Spesielle skjønnsforutsetninger: Vegvesenet kontrollerer om støyskjerm er satt opp i samsvar med forutsetningene for støyberegningen og det som ble lagt til grunn for de tidligere skjønn. Hvis det ikke er samsvar, foretar vegvesenet retting. I tillegg kommer de samme spesielle skjønnsforutsetninger som for underskjønn og tidligere overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

Innløsning av fremtidig tomt kr 60000.

Nærføringsulemper inklusive areal til vei til takst nr. 20 kr 35000.

Erstatningspåstand:

1. Tap av tomt.

2. Nærføringsulemper.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er et småbruk på ca 20,5 daa, hvorav 18 daa dyrket mark, 1,5 daa beite og 1 daa hage. Arealet som er innløst, utgjør en byggetomt for bolig og ligger langs fylkesveien mellom Kapp og Raufoss. Vann og kloakk ligger i veien. Tomten er ikke så attraktiv som tomtene på takst nr. 1, men som frittliggende tomt ansees den mer attraktiv enn tomtene på Skaugerudfeltet like i nærheten. I motsetning til disse tomtene har det eksproprierte areal utsikt til Mjøsa. Arealet ansees byggeklart umiddelbart ved tiltredelsen i henhold til kommuneplanen for 1991 - 2003. Det ansees ikke nødvendig å måtte vente på kommunens forsterkning av vannledningsnettet for at tomten kunne bli bebygget. Skaugerudfeltet var under utbygning da inngrepet fant sted.

I nesten hele eiendommens lengde mot Rv 33 er satt opp støyskjerm. Våningshuset ligger 4 - 5 meter over veibanen, og støyskjermen er satt opp ca i nivå med veibanen. Våningshuset ligger i en avstand av ca 40 meter fra senter i veibanen. Støybelastningen er beregnet til 53 dBA i 1. etasje og 59 dBA i 2. etasje. Tilsvarende måling i mai - juni 1996 viser henholdsvis 53 dBA og 57 dBA. Støyskjermen hindrer innsyn. Bruksforholdene innvendig er ikke spesielt nevnt av saksøkte og ansees tilfredstillende. Utvendig ansees bruksforholdene ikke berørt, hverken den jordbruksmessige eller den boligmessige. Våningshuset har ingen spesiell uteplass. Uteplass er vel egnet på østsiden av huset med dette som en ekstra skjerm mot veien og hvor det er en prakfull utsikt over Mjøsa. Det beregnede støynivå ligger godt innenfor retningslinjene og ansees ikke å overstige den spesielle tålegrense i granneloven §2 fjerde ledd.

Erstatning: 1. Grunnerstatning kr 80.000.

Nærføringsulemper kr 0.

Takst nr. 22 gnr. 109 bnr. 21 i Østre Toten.

Eiere: Nina Irene S. Hermanrud og Per Håkon S. Hermanrud, tidligere Håkon Hermanrud.

Eiendomsinngrepet: Ca. 7.200 m2 til ny riksvei.

Overskjønnet gjelder takstnummeret i sin helhet.

Spesielle skjønnsforutsetninger: De samme som for herredsretten og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Grunnerstatning og verdireduksjon på gjenværende eiendom kr 250000.

Erstatningspåstand:

1. Erstatning for tapt grunn til boligtomter.

2. Erstatning for verdireduksjon for gjenværende del av areal som skal benyttes til boligtomter.

3. Erstatning for arroderingsulemper.

4. Erstatning for kostnader med oppføring av støyskjerm.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er et småbruk på ca 45 daa, hvorav ca 28 daa dyrket jord. Eiendommen ligger like øst for Bjørnsgård skole og er delvis omkranset av boligbebyggelse. Kapp er nærmeste sentrumsbebyggelse i en avstand av ca 3 km. Bygningsrådet tillot i møte 24. mars 1992 igangsatt arbeid med reguleringsplan for utbygging til boligformål på det areal som ekspropriasjonsarealet er en del av.

Inngrepet medfører at ca 7 - 8 boligtomter går tapt. Disse har den dårligste beliggenheten på feltet som er lett skrånende ned mot naboeiendommen, takst nr. 21. Tomtene øverst på området har utsikt, mens de nederste ser inn i skråningen på takst nr. 21. Denne dårlige beliggenheten medfører at de ville blitt solgt sist av tomtene på feltet, tilpasningsplikten medfører også at saksøkte plikter å selge øvrige og bedre beliggende tomter først. Feltet kunne ikke påregnes bebygget før reguleringsplanen/bebyggelsesplanen var vedtatt, før tomtene på Skaugerudfeltet var solgt, samt vannledningen forsterket i området. Alle disse forhold medfører at saksøkte ikke lider noe tap før det anslagsvis er gått 10 år. Grunnerstatningen er derfor neddiskontert.

Byggelinjen er 50 meter fra riksveiens sentrum. Det areal som således ikke kan bebygges kan imidlertid utnyttes på annen måte til veier og annet uteområde. Byggelinjen vil ikke redusere antall bygninger i forhold til den fremlagte bebyggelsesplan, men nederste husrekke må forskyves noe oppover. Eiendommen ender i en spiss mellom byggelinjen og fylkesveien. Dette representerer imidlertid intet arronderingsproblem (særulempe) ved utnyttelsen av eiendommen. Også denne del kan utnyttes til fellesareal, eller som del av hage.

Ulempene på gjenværende eiendom har dels karakter av alminnelige ulemper og dels særulempe. De alminnelige ulempene er først og fremst representert ved støy. Beregninger viser 62 dBA, men også støv og innsyn er aktuelle ulemper. Eiendommen må etter lagmannsrettens oppfatning tåle en støybelastning i størrelsesorden 55 - 57 dBA. Det vil være i god overenstemmelse med retningslinjene. Overskridelsen av dette støynivå sammen med de øvrige ulemper skal erstattes fullt ut, jf vederlagsloven §8, jf granneloven §2 tredje ledd. Bruksforholdene ved utnyttelse til boligformål ansees ikke å være blitt vesentlig forverret i forhold til de omkringliggende eiendommer. Retten har vurdert og ikke funnet at den lavere tålegrense i granneloven §2 fjerde ledd er overskredet.

Lagmannsretten deler partenes oppfatning om at det er påregnelig at myndighetene vil stille som betingelse for utbygning at boligene blir sikret mot støy - antagelig i form av støyskjerm mot veien. En slik skjerm er kostnadsberegnet til kr 307.000 som saksøkte har krevet erstattet. Dette krav kan ikke gis medhold. Det følger av forurensningsloven §56 at erstatning for forurensning som er tillatt bare kan kreves i den utstrekning forurensningen er urimelig eller unødig etter reglene i granneloven §2 og fanges her opp av erstatningen for nærføringsulempene.

Som følge av bortfallet av 7-8 byggetomter, mister saksøkte muligheten til å fordele grunnlagsinvesteringene på disse. Tilpasningsplikten medfører at saksøkte må ta dette tapet på de sist solgte tomtene slik at tapet først oppstår i fremtiden anslagsvis 10 år. I likhet med grunnerstatningen blir ulempeerstatningen å neddiskontere.

Erstatnig:

1. Grunnerstatning kr 170.000.

2. Ulempeerstatning kr 200.000.

Takst nr. 23, gnr. 109 bnr. 29 i Østre Toten.

Eier: Halvard Engevold.

Eiendomsinngrepet: 8 m2 til riksveien.

Overskjønnet gjelder nærføringsulempene.

Spesielle skjønnsforutsetninger: De samme som i underskjønnet og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Erstatning for grunn, flytting av gjerde og plankestabel samt nærføringsulemp er kr 80.000.

Erstatningspåstand: Nærføringsulemper.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er en liten boligeiendom på ca 550 m2 bebygget med en enebolig i to etasjer. I forbindelse med inngrepet er den tillagt 300 m2 for en kjøpesum av kr 1.000 fastsatt av herredsretten. Ifølge saksøkte har han benyttet dette areal tidligere etter avtale med grunneieren. Det er satt opp støyskjerm i hele eiendommens lengde mot veien. Støybelastningen er beregnet til 55 dBA i 1. etasje og 61 dBA i 2. etasje. Saksøkeren har ydet et tilskudd på kr 4.300 til støyreduserende fasadetiltak (tetting av lufteventiler). Huset er i fulle to etasjer og rager godt over støyskjermen. Den gir derfor ingen fullverdig beskyttelse i 2. etasje. Av eiendommene langs motorveien ligger denne svært nær. Støyskjermen hindrer innsyn, men ikke støv/forurensning etc. og ikke rystelsene ved forbipasserende tungtrafikk. Uteplassen har fått utsikt rett i støyskjermen få meter unna, og kan ikke reetableres på grunn av husets plassering langs den ene tomtegrensen. Lagmannsretten finner at uttalelsen i NOU 1982:19 side 265, sitert ovenfor under de generelle bemerkninger, passer fullt ut på denne eiendom, som nå har en meget begrenset kjøpekrets og til en meget lav verdi. Den lavere tålegrensen i granneloven §2 fjerde ledd ansees overskredet.

Erstatning: Nærføringsulempe kr 200.000.

Takst nr. 28, gnr. 113 bnr. 7 i Østre Toten.

Eiere: Solveig Anna og Alf Bjarne Granholt.

Eiendomsinngrepet: Ca. 6.400 m2 til vei og støyvold. Eiendommen er tillagt ca 4.300 m2.

Overskjønnet gjelder nærføringsulemper.

Spesielle skjønnsforutsetninger: De samme som for underskjønnet og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse: Vanskeliggjort adkomst/vedlikehold, brøyting og nærføringsulemper kr 150.000.

Erstatningspåstand: Nærføringsulemper.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er et småbruk på ca 20 daa hvorav 18 daa er dyrket og 2 daa er hage. Våningshuset ligger 35 - 40 meter fra senter veibane. Støyskjerm er oppført på en fylling og ført frem til midt på driftsbygningens ene endevegg. Åpningen dekkes delvis av et lite uthus. Skjermen dekker for innsyn og støv. Støybelastningen er beregnet til 53 dBA i 1. etasje og 56 dBA i 2. etasje. Bruksforholdene som jordbrukseiendom er ikke endret som følge av inngrepet. Lagmannsretten finner at heller ikke bruksforholdene som bolig er vesentlig forverret. Uteplassen er ikke berørt og er på østsiden av huset hvor det er praktfull utsikt over Mjøsa. Den lavere tålegrense i granneloven §2 fjerde ledd ansees ikke overskredet; heller ikke ved den "kanoneffekt" som støyen får mellom støyskjermen og driftsbygningen.

Erstatning: Nærføringsulempe kr 0.

Takst nr. 29, gnr. 113 bnr. 3 i Østre Toten.

Eier: Finn Jostad.

Eiendomsinngrepet: Ca. 1.700 m2 til vei, tomt m.m. Eiendommen er tillagt ca 1.500 m2 dyrkbart areal.

Overskjønnet gjelder nærføringsulemper ut over den erstatning som ble tilkjent av forrige overskjønn.

Spesielle skjønnsforutsetninger: Eventuell skade på spredegrøfter som følge av veganlegget på denne eiendom holdes utenfor skjønnet.

For øvrig gjelder de samme skjønnsforutsetninger som for underskjønnet og forrige overskjønn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse. Vanskeliggjort adkomst/vedlikehold, brøyting, nærføringsulemper kr 140.000.

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse. Nærføringsulemper kr 50.000.

Erstatningspåstand: Nærføringsulemper.

Erstatningsfastsettelse: Eiendommen er et lite småbruk på ca 6 daa dyrket mark og ca 4 daa hage. Det er satt opp støyskjerm langs det meste av eiendommens grense mot veien. Bolighuset ligger høyt over veibanen, men støyskjermen hindrer det vesentligste av innsyn. Støybelastningen er beregnet til 58 dBA i 1. etasje og 62 dBA i 2. etasje. Bolighuset ligger ca 30 meter fra senter veibane. Saksøkte er rettskraftig tilkjent 50.000 kroner i nærinføringsulemper av lagmannsretten i forrige overskjønn. Selv om bolighuset ligger nærmere veibanen enn flere av de øvrige eiendommene, finnes bruksforholdene på grunn av den høye beliggenhet, ikke å være vesentlig forverret. Den lavere tålegrense i granneloven §2 fjerde ledd er ikke overskredet.

Erstatning: Nærføringsulemper etter granneloven §2 fjerde ledd kr 0.

Tiltredelse og avsavnsrente.

Herredsretten har fastsatt avsavnsrenten til 12% p.a. Over denne avgjørelse er det ikke begjært overskjønn og den er som sådan rettskraftig avgjort. Avsavnsrenten løper fra 18. januar 1993 da eiendommene ble tiltrådt.

Saksomkostninger.

Lagmannsrettens forrige overskjønn ble opphevet og saksøkeren plikter da å erstatte de saksøkte deres nødvendige utgifter i anledning saken.

Høyesterettsadvokat Sigmond har inngitt omkostningsoppgave på til sammen kr 66574, hvorav kr 60.000 er salær. Advokat Albrektsen har inngitt omkostningsoppgave på til sammen kr 76850, hvorav kr 73.800 er salær. Saksøkeren har for begges vedkommende bedt retten vurdere nødvendigheten av arbeidets omfang og karakter og om dette tilsier en godtgjørelse som krevet. Advokat Albrektsen har begrunnet sitt krav.

Lagmannsretten finner under noen tvil å kunne legge omkostningsoppgaven fra høyesterettsadvokat Sigmond til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Han har hatt de fleste partene. Omkostningsoppgaven fra advokat Albrektsen finnes imidlertid å overstige det som har vært nødvendig for å få overskjønnet betryggende utført, jfr. skjønnsloven §54, jfr. tvistemålsloven §176, skjønnsloven §2. Det legges i denne forbindelse til grunn at advokat Albrektsen representerte sine parter både ved underskjønnet, forrige overskjønn og i Høyesterett hvor de samme spørsmål har vært til vurdering. Ved overskjønnet forrige gang ble salærkravet satt ned fra kr 54.300 til kr 45000. Ved erstatningsfastsettelsen denne gang settes kravet ned til kr 35000, hvilket gir samlet beløp på kr 38050.

Lagmannsretten finner å kunne godta en godtgjørelse på kr 600 pr. rettsdag til tillitsmannen, Ole A. Alfstad. Dette gir tilsammen kr 1800.

Saksøkeren må i tillegg dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet samt utgiftene til skjønnsmennene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland betaler erstatning og avsavnsrente som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland betaler til de saksøkte representert ved h.r.advokat Sigmond 66.574 - sekstisekstusenfemhundreogsyttifire - kroner, til de saksøkte representert ved advokat Albrektsen 38.050 - trettiåttetusenogfemti - kroner og til Ole A. Alfstad 1.800 - ettusenåttehundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse. I tillegg betaler staten v/Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Oppland de lovbestemte utgiftene ved overskjønnet og utgiftene til skjønnsmennene.