RG-1997-1561
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-08 |
| Publisert: | RG-1997-1561 (266-97) |
| Stikkord: | Straffutmåling, Militærnekting, Betinget dom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett Nr. 96-00726 M - Frostating lagmannsrett LF-1996-00801 M. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Førstestatsadvokat Jan Henrik Dahle, Trondheim) mot A (Prosessfullmektig: Advokat Arve Opdahl, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Sissel Endresen. Sorenskriver Morten Gunnes |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Militære Straffelov (1902), Straffeloven (1902) §162, §52, §54, §54a, §62, §64, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Trodheim byrett avsa 21. juni 1996 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1973, dømmes for overtredelse av militær straffelov §35, første ledd, jfr. §34, første ledd, jfr. annet ledd, 2. straffalternativ, til fengsel i 90 - nitti - dager, som gjøres betinget med 2 - to - års prøvetid, jfr. straffeloven §52 flg."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Statsadvokatene i Trondheim har anket over straffutmålingen. Det er gjort gjeldende at hele fengselsstraffen skulle ha vært gjort ubetinget.
Ankeforhandling ble avholdt i Trondheim den 7. januar 1997. Domfelte møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Begge parter dokumenterte fra utdraget.
Påtalemyndigheten har vist til at ubetinget fengselsstraff er en klar hovedregel ved overtredelse av militær straffelov §35 første ledd. Det er avgjort ved rettskraftig dom at domfelte ikke fylte kravene til fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Dommen må legges til grunn i straffesaken. Det har ikke funnet sted noen utvikling av betydning med hensyn til domfeltes grunnsyn angående våpenbruk. Han har fått nødvendig bistand i forbindelse med militærnektersaken. Allmennpreventive grunner gjør det nødvendig å reagere med ubetinget fengsel ved totalt fravær fra militærtjenesten.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"I byrettens dom gjøres den endring at fengselsstraffen i sin helhet gjøres ubetinget."
Forsvareren har anført at rimelig tvil må komme tiltalte til gode også med hensyn til momenter av betydning for straffutmålingen. Domfeltes grunnlag for å nekte militærtjeneste må være relevant ved straffutmålingen. Det må legges til grunn at de materielle vilkår for fritak forelå da domfelte uteble fra tjenesten. At dommen i militærnektersaken ikke ble påanket skyldes mangelfull juridisk bistand og domfeltes personlige situasjon. Allmennpreventive hensyn gjør seg gjeldende med mindre styrke nå enn tidligere i saker om uteblivelse fra militærtjeneste.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"Trondheim byretts dom stadfestes."
Lagmannsretten er kommet til at påtalemyndighetens anke må forkastes.
Total uteblivelse fra militærtjeneste må som klar hovedregel medføre ubetinget fengselsstraff. At domfelte har søkt om fritak fra militærtjenesten uten å oppnå dette kan ikke i seg selv være tilstrekkelig til å fravike hovedregelen. Dommen i militærnektersaken må derimot legges til grunn også i straffesaken, idet domfelte plikter å innrette seg i henhold til at fritak ikke er gitt. Om dette prinsippet vises til Rt-1977-1296, Rt-1983-657 og utrykt dom avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 3. september 1992 i sak Lnr 1770/1992, jnr 804/1992.
Når lagmannsretten er kommet til at det er tilstrekkelig å anvende betinget fengselsstraff i nærværende sak, skyldes dette dels den utvikling i domfeltes grunnsyn som har funnet sted etter at dommen i militærnektersaken ble avsagt, og dels omstendighetene i forbindelse med domfeltes unnlatelse av å anke denne dom.
Domfelte har under ankeforhandlingen redegjort for sitt syn på spørsmålet om å gjøre militærtjeneste. Han regner seg som pasifist, og har et betydelig fastere og mer gjennomtenkt syn på dette spørsmålet nå enn i 1994, da militærnektersaken ble behandlet. Etter lagmannsrettens oppfatning er det intet påfallende ved dette. Foruten at domfeltes unge alder i større grad muliggjør endring og utvikling i livssynsspørsmål enn hos en eldre person, har domfelte gitt et oppriktig inntrykk i forklaringen for lagmannsretten. En slik utvikling med hensyn til fasthet og innhold i domfeltes overbevisning antas å være relevant ved straffutmålingen for ulovlig uteblivelse fra militærtjeneste, jf det som motsetningsvis kan sluttes fra avgjørelsen i Rt-1977-1297.
Etter lagmannsrettens oppfatning har det også betydning for straffutmålingen i nærværende sak at spørsmålet om å anke dommen i militærnektersaken ikke synes å ha blitt fulgt opp på tilfredsstillende måte. Domfelte har forklart at han var nedbrutt etter dommen, og derfor var handlingslammet. Han synes ikke å ha fått råd med hensyn til om dommen burde ankes. At en anke over dommen kunne ha hatt betydning for det endelige utfall har støtte i et brev fra statens prosessfullmektig til regjeringsadvokaten den 21. september 1994, hvor prosessfullmektigen uttalte at domfelte hadde "en begrunnelse for sitt standpunkt som sammenholdt med det inntrykk han ga, åpnet for muligheten til å si at betingelsene for fritak var til stede." Lagmannsretten finner støtte i den foran nevnte dom av Høyesteretts kjæremålsutvalg, avsagt den 3. september 1992, for å tillegge dette forhold betydning for straffutmålingen.
Domfelte ble ved Trondheim forhørsretts dom av 13. oktober 1995 dømt til 45 dager betinget fengsel med en prøvetid på 2 år og 2000 kroner i bot, subsidiært 10 dager fengsel, for overtredelse av straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd. Overtredelsen av den militære straffelov gjaldt uteblivelse fra førstegangstjeneste fra 19. april 1995 og de påfølgende ni måneder. Straffeloven §62 antas å komme til anvendelse, for så vidt angår den del av det ulovlige fravær som gjelder tiden forut for forhørsrettens dom, jf straffeloven §64 annet ledd 1. punktum. For den del av det ulovlige fravær som gjelder tiden etter forhørsrettens dom kommer straffeloven §54 nr 3 til anvendelse. Lagmannsretten avsier særskilt dom for det forhold som nærværende sak gjelder, jf straffeloven §54 nr 3 første ledd og §64 annet ledd 2. punktum. Etter en helhetsvurdering har en ikke funnet grunn til å endre lengden av den betingede fengsstraff i forhold til det resultat byretten kom frem til.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.
Kjennelsen ble opplest mens domfelte og hans forsvarer var til stede, og er dermed forkynt. Domfelte ble gjort kjent med adgangen til å anvende rettsmidler, samt fristen for disse. Han erklærte at han vedtok dommen.
Straffeloven §54a ble iakttatt.