RG-1997-369

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-06-07
Publisert:	RG-1997-369 (61-97)
Stikkord:	Personsskadeserstatning, Årsakssammenheng
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1996-00163 A.
Parter:	Ankende part: Lars Helge Sæther, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokat Tore Angen, Trondheim). Motpart: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Even Sveen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Aage Rundberget, formann. Lagdommer Nina Mår Tapper. Tilkalt dommer, sorenskriver Jan E. Lied
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §138, §153, §176, §180, Bilansvarslova (1961) §8

Saken gjelder krav om erstatning etter trafikkuhell.

Lars Helge Sæther, født xx.xx.1965 skled den 29. januar 1993 på isen og slo bakhodet i en rennestenskant. Som følge av slaget mot bakhodet mistet han bevisstheten et lite øyeblikk, fikk kortvarig hukommelsestap, hevelse i bakhodet og blålig misfarging ("blåveis") under begge øynene. Etter en ukes tid fikk han smerter i nakke og i skulder og han var sykmeldt til slutten av april samme år.

Den 30. april 1993 ble Sæther påkjørt bakfra av en av bussene til Trondheim Trafikkselskap da han i krysset Olav Tryggvasons gate/Munkegaten i Trondheim sto med bilen i fri, uten bruk av brems, og ventet på grønt lys for å svinge til høyre inn i Olav Tryggvasons gate.

Umiddelbart etter ulykken oppsøkte Sæther sin fysioterapeut, primærlege og legevakten. Han ble sykemeldt igjen, og var sykemeldt ut året 1993 på grunn av hodepine og smerter i nakke og skulder.

Ved stevning av 11. januar 1995 reiste Lars Helge Sæther sak for Oslo byrett mot Trondheim Trafikkselskaps forsikringsselskap, Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig med krav om erstatning. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig erkjente ansvar etter bilansvarsloven §8 men bestred erstatningsansvar under henvisning til at Sæther ikke hadde sannsynliggjort at det forelå en skade.

Ved beslutning av 9. mars 1995 ble saken overført til Trondheim byrett, jf domstolloven §38.

For Trondheim byrett avga rettsoppnevnte sakkyndig distriktsleder Asbjørn Johnsen, Statens Vegvesen, og sakkyndig vitne overlege Harald Hovdal, spesialist i nevrologi, skriftlige uttalelser.

Trondheim byrett avsa den 11. desember 1995 dom i saken med slik slutning:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig frifinnes.

2. Lars Helge Sæther betaler saksomkostninger med kr 18.050,- - kronerattentusenogfemti 00/100 - til Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig senest innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Lars Helge Sæther har i rett tid påanket dommen til Frostating lagmannsrett.

Ankeforhandling i saken ble holdt 24. og 25. april 1996. Sæther møtte og avga forklaring og det ble hørt seks vitner, herav to sakkyndige. Retten var på befaring. Såvel faktisk som rettslig står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Når det gjelder de nærmere saksforhold og anførslene for byretten vises til byrettens dom.

Lars Helge Sæther har i det vesentlige anført:

Anken omfatter byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Bussen påførte Sæther en skade som har medført inntektstap for ham.

Sæther satt uoppmerksom i en liten og gammel bil da han ble påkjørt av en voldsom masse. Påkjørselen var så kraftig at bilen ble påført relativt betydelige skader. Det er følgelig ikke riktig som lagt til grunn av byretten, at bilen etter kollisjonen var skadefri. Ved vurderingen av skadens omfang må man legge avgjørende vekt på Sæthers egen forklaring samt de smerter han utvilsomt hadde i hodet og nakkeregionen umiddelbart etter kollisjonen. Bare den negative endringen av Sæthers helsetilstand etter sammenstøtet er tilstrekkelig til å fastslå at skadeomfanget på bilen er som hevdet av ham. Lagmannsretten må følgelig se bort fra den skademelding Sæther utfylte tre dager etter kollisjonen. Han var på dette tidspunkt svært dårlig og omtåkete og utfylte skjemaet uten å ha tatt bilen nærmere i øyesyn.

Byretten har videre tatt feil når den har lagt til grunn at Sæther ikke er påført et økonomisk tap. Han ville utvilsomt ha arbeidet i marinen som ubåtmaskinist i dag, hvis han ikke var blitt skadet i bilulykken. Det er unødvendig og uriktig å beregne det økonomiske tap ut fra den teoretiske prosentvise tap av ervervsevne. For fastsettelsen av erstatningsansvaret er det tilstrekkelig å fastslå inntektstapet, som er kr 550.000,- og utgjør differansen mellom hans lønn som maskinist i marinen og den inntekt han har oppebåret siden ulykken. Hertil kommer tap i fremtidig erverv som utgjør ca kr 750.000,-.

Det er utvilsomt årsakssammenheng mellom ulykken, den skade Sæther er påført og hans økonomiske tap. Det bestrides riktignok ikke at Sæthers skade og omfanget av denne kan ha vært influert av skadene etter falluhellet noen måneder tidligere. Ved samvirkende årsaker er det imidlertid tilstrekkelig for å konstatere årsaksammenheng at ulykken er en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. Det vises til Rt-1992-64. Hodepinen og smertene i nakke og skulder ville ikke ha inntrådt med slik styrke dersom ulykken ikke hadde skjedd. Kravet til årsakssammenheng er følgelig oppfylt.

Lars Helge Sæther har nedlagt slik påstand:

"1. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale erstatning til Lars Helge Sæther for pådratte utgifter med kr 34.714,- pluss 12% rente fra 31. desember 94 til betaling skjer.

2. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale erstatning til LHS for tapt inntekt inklusive renter fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 550.000,-.

3. Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømmes til å betale erstatning til Lars Helge Sæther for tapt fremtidig inntekt fastsatt etter rettens skjønn, begrensed oppad til kr 750.000,-.

4. Lars Helge Sæhter tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten."

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har i det vesentlig anført:

Forsikringsselskapet slutter seg helt til byrettens dom både mht resultatet og begrunnelsen.

For å ha krav på erstatning må skadelidte godtgjøre at kravene til ansvarsgrunnlag, skade, økonomisk tap og årsakssammenheng mellom det ansvarsbetingede forhold og skaden er oppfylt. Bortsett fra ansvarsgrunnlaget er ingen av de nevnte vilkårene for erstatning tilfredsstilt. Det foreligger ingen skade, intet økonomisk tap og heller ikke årsakssammenheng, verken mellom ulykken og skaden eller mellom påstått skade og påstått tap.

Sæther har vært gjenstand for omfattende undersøkelser etter ulykken uten at det er påvist noen skade. Det kan riktignok ikke utelukkes at han fikk en muskelstrekning i forbindelse med kollisjonen, men denne ville vært leget iløpet av en treukersperiode.

Nevrolog Hovdal fastslo for byretten at den skaderelaterte medisinske invaliditetsgrad var på 2-3% og den ervervsmessige uførhet i størrelsesorden 3-5%. Dette er for små skader til å utløse ansvar. Til sammenligning vises til at man for ménerstatning må ha en medisinsk invaliditet på minst 15%. Skadeserstatningsloven §5-1 tilsier dessuten at det kreves av skadelidte at han tilpasser seg en såvidt beskjeden skade. Det må tilnærmet anses som utelukket at denne beskjedne skaden kan ha påført ham noe økonomisk tap.

Selv om lagmannsretten skulle legge til grunn at det foreligger en skade som har påført Sæther økonomisk tap er kravene til erstatning ikke tilfredsstilt fordi det som nevnt ikke er årsakssammenheng mellom påkjørselen og skaden. Kollisjonen har ikke vært tilstrekkelig kraftig til å utløse den påståtte skade. Skadene på Sæthers bil viser at bussens fart i høyden kan ha vært 5 km/t. Påkjenningen Sæther ble utsatt for i kollisjonsøyeblikket overstiger ikke de påkjenninger man blir utsatt for gjennom dagliglivets gjøremål. Skader som følger av disse belastningene må henføres til eget risikofelt. Hastighetsendringen har i høyden vært på 6-7 km/t. Den nedre grense for i det hele tatt å bli påført whiplash skade er en hastighetsendring på 11 km/t. Selv sistnevnte hastighetsendring vil bare gi "very mild discomfort."

Beregningene av det økonomiske tap er løslig fundert og bestrides i sin helhet.

Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har nedlagt slik påstand:

"1 Byrettens dom stadfestes.

2. Lars Helge Sæther tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:

Ansvarsgrunnlaget er erkjent. Spørsmålet i saken er om de øvrige vilkår for erstatning er oppfylt, herunder spørsmålet om økonomisk tap og eventuelt størrelsen på dette.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om det foreligger en skade.

Etter lagmannsrettens vurdering var Sæther skadet på kollisjonstidspunktet. Skaden ga seg riktignok ikke utslag i objektive medisinske funn, men han hadde smerter i hode og nakke etter kollisjonen. På grunn av hans beskrivelse av smertene i nakkeregionen fikk han umiddelbart etter ulykken utlevert nakkekrave av vakthavende lege ved legevakten. Han hadde også tidligere gått med nakkekrave, etter falluhellet 29. januar 1993. Lege Harald Hovdal, som er spesialist i nevrologi, undersøkte Sæther og avga en spesialistuttalelse om skadeomfanget den 23. mai 1994, hvorfra siteres:

"Tensjonspreget hodepine, nakke-/skulderplager av muskulær karakter og ukarakteristisk svimmelhet i ettertid, men i gradvis bedring. Fortsatt en del plager ved undersøkelsen 25. april 94, hovedsakelig hodepine, men stort sett moderat besværet."

Hertil kommer Sæthers egen forklaring for byretten og lagmannsretten om at han følte seg til dels meget syk etter påkjørselen. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å trekke i tvil at Sæther etter ulykken følte seg i en så vidt redusert helsetilstand at han i erstatningsrettslig sammenheng må vurderes som skadet.

Spørsmålet er om det foreligger årsakssammenheng mellom påkjørslen og de skader som Sæther har beskrevet, intens hodepine og nakkesmerter. Lagmannsretten er som byretten kommet til at så ikke er tilfelle.

Som Sæther med rette har hevdet er det ved samvirkende årsaker i utgangspunktet tilstrekkelig for ileggelse av ansvar at ulykken er en nødvendig betingelse for skaden. Utgangspunktet må imidlertid leses med det forbehold at den skadevoldende handling eller unnlatelse objektivt sett er egnet til å volde den påberopte skade, og at handlingen eller unnlatelsen ikke er totalt underordnet i forhold til andre mulige årsaksfaktorer. Til støtte for sistnevnte syn vises til den av Sæther påberopte dom Rt-1992-70 hvorfra siteres:

"Så fremt p-pillebruken hadde fremstått som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en annen årsak som anses som den dominerende, kunne det være grunn til å se bort fra p-pillebruken ved ansvarsbedømmelsen selv om også den var en betingelse for skaden."

I nevnte dom avgjorde Høyesterett spørsmålet om årsakssammenheng på bakgrunn av en vurdering av om P-pillen hadde vært såvidt vesentlig i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvaret til denne.

Lagmannsretten legger til grunn at denne påkjørslen ikke hadde tilstrekkelig skadeevne til å påføre Sæther whiplashskader.

Bussen, som bremset opp foran lyssignalet, hadde på kollisjonstidspunktet i høyden en fart av 5 km/t. Det vises til at både bussen og bilen var tilnærmet skadefri etter kollisjonen. Bussen påtraff bilen bakfra i personbilens tilhengerfeste. Det løse dekslet på tilhengerfestet ble ødelagt men bortsett fra dette var det merker verken på bussen eller bilen. Bilen som på støttidspunktet sto i fri, uten påsatte bremser, trillet frem totre meter før Sæther stoppet bilen ved oppbremsing. Ingeniør Torstein Haug, spesialist i bilteknisk skadeanalyse, fremla under ankeforhandlingen en skriftlig vurdering av de mulige hastigheter og belastninger som kan ha oppstått i anledning påkjørslen. Fra vurderingen siteres:

"Tilhengerfeste spiller her en nøkkelrolle.

Tilhengerfestet har en trekkule med en diameter som er liten, 50 m/m. Dette gir en konsentrert kraft mot bussens støtfanger. Selv i lav hastighet vil dette gi tydelige slagmerker. Slike slagskader er altså ikke anmerket.

Allerede ved 4 km/t i kollisjonshastighet, vil slike klare slagmerker oppstå.

Dette vil gi, omregnet med de ulike masseforhold, bussen er 10-12 ganger tyngre, en hastighetsendring for personbilen på ca 6-7 km/t.

Dette er maksimalt og vil gi tydelige merker i bussens støtfanger. .....

Konklusjon: (alt. 1:) Ingen skadevoldende hastighetsendring er mulig og tilfelle kan klassifiseres til grad: 0."

Lagmannsretten er enig med det sakkyndige vitnet i at støtet mot tilhengerfestet, med de påfølgende hastighetsendringene i personbilen, ikke er egnet til å gi skader som beskrevet av Sæther. Påkjenningen som følge av sammenstøtet overskrider ikke det man daglig utsettes for i løpet av hverdagens gjøremål.

Sæther har for byretten og lagmannsretten riktignok forklart at skadene både på bussen og bilen var mer omfattende enn det lagmannsretten her legger til grunn. Lagmannsretten finner imidlertid å måtte se bort fra Sæthers forklaring på dette punkt. Bussjåføren utfylte skademelding 30. april 1993 hvorfra det fremgår at det ikke var synlige skader på bussen eller bilen. Det vises til at hun under rubrikk 11. "Synlige skader" har bemerket "Ingen." Sæther utfylte skademelding samme dag og under rubrikk 11. "Synlige skader" har Sæther anmerket: "Kun beskyttelseskoppen for tilhengerfeste." Hertil kommer at Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig den 25. mai 1993 tilskrev Sæther og erkjente ansvar for uhellet og meddelte at selskapet var villige til å erstatte skaden på hans kjøretøy. Han ble videre bedt om å ta kontakt slik at forsikringsselskapet kunne besiktige skaden på hans bil før reparasjonen ble påbegynt. Sæther satte seg aldri i forbindelse med selskapet for besiktigelse. Lagmannsretten legger til grunn at den mest sannsynlige årsaken til at slik kontakt ikke ble tatt var at det ikke forelå skade på bilen utover sprekker i beskyttelseskoppen.

Lagmannsretten utelukker ikke at Sæther kan ha fått en psykisk reaksjon på sammenstøtet som bidro til å forsterke skadene etter falluhellet 29. januar 1993. Skadene han pådro seg ved dette fallet er beskrevet slik i doktor Hovdals spesialistuttalelse av 23. mai 1994:

"Hodetraume med sannsynlig commotio (hjernerystelse) 29. januar 93 da han falt på isen og slo bakhodet mot en rennesteinskant. Kortvarig bevissthetstap. Brillehematom dagen, men ingen tegn til craniefraktur."

Etter beskrivelsen av skaden må Sæther ved fallet ha fått et særdeles kraftig støt mot bakhodet. Ettervirkningene har vært omfattende og Sæther var trolig ikke fullt restituert i slutten av april s.å. Mindre ytre påkjenninger forsterket av psykiske reaksjoner kan derfor ha vært tilstrekkelig til å forverre hans opplevelse av sin helsetilstand.

Psykiske reaksjoner med påfølgende fysiske plager kan ha erstatningsrettslig vern, men forutsetter etter lagmannsrettens oppfatning at reaksjonen utløses av en handling eller unnlatelse som objektivt sett er egnet til å utløse skaden. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle i denne sak og viser til vurderingen ovenfor.

Hertil kommer at det i det alt vesentlige synes å være den tidligere skaden som er årsaken til Sæthers plager umiddelbart etter ulykken. Ulykken fremstår som et lite vesentlig element. Såvidt uvesentlig at det etter lagmannsrettens syn ikke er rimelig å knytte erstatningsrettslig ansvar til skaden. Byretten har antydet at det er overbehandling/feilbehandling som er årsaken til Sæthers problemer. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til med sikkerhet å ta stilling til hva som er årsaken idet de andre sannsynlige årsakene til sammen dominerer skadebildet i en slik grad at man i erstatningsrettslig sammenheng må se bort fra sammenstøtet.

Etter dette foreligger ikke erstatningsrettslig årsakssammenheng og lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på partenes anførsler knyttet til hvor vidt det foreligger økonomisk tap og eventuelt omfanget av dette.

Anken har vært forgjeves og Lars Sæther skal etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Omkostningene er krevet dekket med kr 41.143,-, hvorav kr 25.000,- er salær. Omkostningene aksepteres som nødvendig under hensyntagen til tvistemålsloven §176.

Etter de skader Sæther hadde på kollisjonstidspunktet legger lagmannsretten imidlertid til grunn at det forelå såvidt rettslig og faktisk tvil på tidspunktet for saksanlegget, at Sæther hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Etter dette bør hver av partene bære sine omkostninger for byretten.

Etter at det var holdt rådslagning og stemmegivning etter tvistemålsloven §138 besluttet lagmannsretten enstemmig at bare rettens formann behøvde å være til stede når dommen blir avsagt, jf tvistemålsloven §153 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten.

3. Lars Helge Sæther betaler saksomkostninger med 41.143 - førtientusenetthundreogførtitre - kroner til Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.