RG-1997-663
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-06 |
| Publisert: | RG-1997-663 (121-97) |
| Stikkord: | Dokumentbevis, Pressens kildevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 95-08386 A/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01570 K. |
| Parter: | Kjærende part: Jarle Aabø (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen). Kjæremotpart: 1. Periscopus AS 2. Ansvarlig redaktør Trygve Hegnar (Prosessfullmektig: Advokat Jon Tenden). 3. AS Dagbladet 4. Ansvarlig redaktør Harald Stanghelle (Prosessfullmektig: Advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Ingse Stabel, Lagdommer Karin Stang, Lagdommer Agnar Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §209a, §250, §172, §180, §188, §189, Straffeprosessloven (1981) §125 |
Saken gjelder plikt til fremleggelse av dokumentbevis.
Journalist Jarle Aabø tok 7 november 1995 ut stevning for Oslo byrett mot henholdsvis Periscopus AS og ansvarlig redaktør Trygve Hegnar samt AS Dagbladet og ansvarlig redaktør Harald Stanghelle, med krav om erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Bakgrunnen var en artikkel på lederplass av Hegnar i Finansavisen, som eies av Periscopus AS, i utgaven 21-23 oktober 1995. Aabø, som er journalist i Dagens Næringsliv, ble beskyldt for å ha brukt fortrolig informasjon om selskapene Vard og Kloster Cruise, der Hegnar har eierinteresser, til tross for at han visste, eller ihvertfall burde ha visst, at den var tilveiebragt ved straffbart tyveri fra Hegnars kontor. Beskyldningene ble gjentatt av Trygve Hegnar i et intervju i Dagbladet 21 oktober 1995. Det fremgikk ellers at Hegnar i lang tid hadde vært bekymret for lekkasjer fra sitt kontor, og at han, ved engasjement av privat etterforsker og bruk av skjult videokamera, hadde lykkes i å avsløre en ansatt som ansvarlig for tyveriene. Ved bruk av et fabrikert brev med angivelig sensitiv informasjon lyktes man senere i å identifisere den samme informasjon i Dagens Næringsliv, i en artikkel skrevet av Jarle Aabø.
Under saksforberedelsen for byretten provoserte de saksøkte at saksøker skulle opplyse hvordan og fra hvem han, eventuelt Dagens Næringsliv, hadde skaffet seg de opplysninger som er gjengitt i børskommentaren 19 september 1995.
To brev datert 4 januar 1995, gjengitt i faksimile i avisen for 20 januar 1995, ble samtidig provosert fremlagt. Jarle Aabø motsatte seg begge deler, under henvisning til kildevernbestemmelsen i tvistemålsloven §209a. For de to brevenes vedkommende viste han dessuten til at de ikke kunne anses som bevis i saken. Oslo byrett avsa 10 mai 1996 kjennelse med slik slutning:
I sak nr. 95-08386 A/43 pålegges saksøker å fremlegge for de saksøkte innen 14 -fjorten- dager to brev av 4. januar 1995, gjengitt i faksimile i Dagens Næringsliv av fredag 20. januar 1995.
Byretten la i premissene til grunn at partsforklaringer, hvor en part har prosessfullmektig, ikke kan fremtvinges med tvangsmidler og at den derfor ikke hadde hjemmel til i kjennelsen å pålegge Aabø å forklare seg som angitt i provokasjonen. Jarle Aabø har i rett tid påanket kjennelsen til lagmannsretten og Periscopus og Dagbladet, med redaktørene Hegnar og Stanghelle, har tatt til motmæle. Det har vært utvekslet en rekke prosesskrift i saken.
Jarle Aabø har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Prinsipalt hevder han at de aktuelle dokumentene ikke er relevante som bevis i tvistemålsloven §250 forstand. Brevenes innhold må antas ihvertfall å være kjent for Periscopus og Hegnar, slik at de allerede av den grunn ikke kan anses som dokumentbevis i relasjon til denne bestemmelsen, jf Mæland: Fremleggelse av dokumentbevis i tvistemål, Jussens Venner 1990 6. De saksøkte har heller ikke anført noe grunnlag som skulle gjøre dem relevante som bevis, og heller ikke angitt hva som skal godtgjøres ved fremleggelse. Det vises til tvistemålsloven §188 første ledd og §189 nr 1 og 3. Det er ikke omtvistet i saken at brevene er autentiske, dermed måtte han også ha grunn til å stole på opplysningene i dem. Bevistema er utelukkende om han har mottatt og brukt dem vitende om at de var stjålet, et tema som ikke lar seg belyse ved fremleggelse av dokumentene.
Subsidiært gjør han gjeldende at dokumentene kan nektes fremlagt etter tvistemålsloven §209a, jf at §250 bare gjelder så langt brevene ikke inneholder noe han som vitne er fritatt fra å forklare seg om. Det vises til samme artikkel av Mæland 15, der det slås fast at det rår full kongruens mellom vitneplikten og plikten til å fremlegge dokumenter i slike tilfelle. I dette tilfellet gjelder kildevernet etter §209a, jf også pressens Vær Varsom-plakat pkt 3.6. Motpartenes argumentasjon, i forhold til dokumentenes relevans som bevis, viser nettopp at det man er ute etter, er å finne ut hvem han mottok dem fra. Det er dette kildevernet gjelder. Det er ikke mulig å legge dem frem på en måte som gjør at kilden ikke røpes. Tvistemålsloven §209a har en klar hovedregel, nemlig fritak fra vitneplikten, og det foreligger ikke tilstrekkelige grunner til at unntaksbestemmelsen i tredje ledd skal kunne anvendes. Om interesseavveiningen her vises til Rt-1996-180. Han har nedlagt slik påstand:
1. Jarle Aabø plikter ikke å fremlegge brever av 4. januar 1995, gjengitt i faksimile i Dagens Næringsliv 20. januar 1995.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet.
Periscopus AS og Trygve Hegnar, AS Dabladet og Harald Stanghelle har ved sine prosessfullmektiger hver for seg, med litt forskjellige begrunnelser og henvisninger, i det vesentlige anført:
Det dreier seg klart om bevis i tvistemålsloven §250's forstand. Aabø har mottatt og brukt to dokumenter som var fravendt Trygve Hegnar på en ulovlig måte. Sakens tema er i hvilken grad han var klar over dette. For at det eventuelt skal kunne føres sannhetsbevis for de beskyldninger som er rettet mot ham, er det nødvendig å vite om han har dokumentene i sin besittelse, i hvilken form de foreligger og hvordan han er tilstillet dem. Dette har også betydning for spørsmålet om han hadde grunn til å stole på de opplysninger dokumentene inneholdt. Det dreier seg om tinglige bevis, i motsetning til f eks rettslige vurderinger. Foreligger først et bevis, setter tvistemålsloven §250 ikke opp noe relevanskrav. Bevisavskjæring må eventuelt skje etter andre bestemmelser. Tvistemålsloven §189 nr 1 er ikke anvendelig i saken. Den krever at vedkommende bevis skal være helt uten betydning for saken, noe som ikke er tilfelle her. Tvistemålsloven §189 nr 3 kommer heller ikke til anvendelse.
Unntak kan ikke påberopes etter tvistemålsloven §209a. Byrettens vurdering er her korrekt. Det er ikke godtgjort hvordan en eventuell fremleggelse kan røpe kilden. Det er utelukkende dette spørsmål bestemmelsen gir fritak for, andre grunnlag må ha særskilt hjemmel. Det er fullt mulig å legge frem dokumentene uten at det gis opplysning om dette. Periscopus AS og Trygve Hegnar har i tillegg subsidiært anført at dokumentene må fremlegges etter en interesseavveining i henhold til unntaksbestemmelsen i §209a tredje ledd. Det vises til dokumentenes sentrale betydning for sannhetsbeviset i saken, idet en eventuell avsender på brev eller telefax vil fortelle hvor Aabø har fått tak i dokumentet, og vil kunne bekrefte eller avkrefte påstanden om han har fått det fra en "legitim" kilde. Bestemmelsen nevner spesielt straffbart brudd på taushetsplikten, straffbart tyveri eller underslag som påstått i denne sak må kunne likestilles med dette. Det vises til Rt-1986-1245 som riktignok gjelder en straffesak, men som likevel har relevans.
Periscopus AS og ansvarlig redaktør Trygve Hegnar har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse av 10. mai 1996 stadfestes.
2. Periscopus AS tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet.
AS Dagbladet og ansvarlig redaktør Harald Stanghelle har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Jarle Aabø tilpliktes å betale saksomkostninger i anledning av kjæremålet til AS Dagbladet og ansvarlig redaktør Harald Stanghelle med kr 1000,-.
Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet må tas til følge, og bemerker:
Det kan ikke være tvilsomt at det dreier seg om et bevis i tvistemålsloven §250's forstand. Det kan heller ikke være grunnlag for avskjæring etter §189 nr 1 eller 3. Dokumentene er faktiske bevismidler i saken, som åpenbart kan ha betydning for det som er tema, nemlig beskyldningene mot journalist Jarle Aabø. Slik kjæremålsmotpartene har argumentert, synes det imidlertid ikke å være dokumentenes innhold, som er kjent av alle parter, men deres form og opprinnelse, som utgjør den bevismessige relevans og verdi. Man ønsker å finne ut fra hvem og på hvilken måte Aabø har fått tak i dokumentene. I dette ligger etter lagmannsrettens oppfatning at det blir aktuelt å anvende fritaksbestemmelsen i tvistemålsloven §209a. Det er på det rene at forhold som omfattes av denne bestemmelsen også fritas for fremleggelse etter §250, jf bl a Schei: Tvistemålsloven med kommentarer II 120. §209a gir, gjennom første og annet ledd, en journalist rett til å nekte å svare på spørsmål bl a om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger avisen har latt trykke. Det kan vanskelig ses at dokumentene kan fremlegges uten at nettopp dette spørsmålet kan bli aktualisert. En eventuell avsender eller melding på brevene vil lett avsløre hvem som har vært Aabøs kilde, noe som nettopp er bakgrunnen for ønsket om fremleggelse. Lagmannsretten finner heller ikke at unntaksbestemmelsen i tredje ledd kan komme til anvendelse. Selv om opplysningen utvilsomt vil være av sentral betydning for sakens tema, må man ved interesseavveiningen ta hensyn til at beskyldningene, og søksmålet, i stor grad nettopp dreier seg om journalistiske metoder, ikke om mer generelle samfunnsmessige avsløringer. Eventuelt tyveri av dokumenter kan ikke uten videre likestilles med straffbart brudd på taushetsplikten, og også i sistnevnte tilfelle må det foretas en streng interesseavveining, se Rt-1996-180. At det her gjaldt en straffesak, kan ikke ses å være avgjørende, all den stund straffeprosessloven §125 har vesentlig lik ordlyd som tvistemålsloven §209a. Konsekvensen av en slik unntaksrett vil for øvrig kunne bli tillagt vekt i ens disfavør ved rettens vurdering av de øvrige beviser.
Kjæremålet tas til følge og det utformes slutning i samsvar med dette. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf §180 annet ledd pålegges kjæremålsmotpartene å erstatte Jarle Aabøs omkostninger i forbindelse med kjæremålet. Unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd ses ikke å komme til anvendelse. Advokat Andersen har, uten omkostningsoppgave, krevet saksomkostninger med kr 12 500 med tillegg av kjæremålsgebyr. Retten finner beløpet noe høyt for denne type sak og setter beløpet skjønnsmessig til kr 7 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Jarle Aabø plikter ikke å fremlegge brever av 4 januar 1995, gjengitt i faksimile i Dagens Næringsliv 20 januar 1995.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Periscopus AS, ansvarlig redaktør Trygve Hegnar, AS Dagbladet og ansvarlig redaktør Harald Stanghelle in solidum til Jarle Aabø kr 7 000, -syv tusen- innen 2- to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.