RG-1997-997
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-08 |
| Publisert: | RG-1997-997 (174-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-05695 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02562 A. og LB-1995-02563 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00200K . |
| Parter: | Ankende part: Forsheimer Borettslag (Prosessfullmektig: Advokat Knut Sannem). Motpart: Werner Bygg & Entreprenør AS (Prosessfullmektig: Advokat Jens Mundal). |
| Forfatter: | Lagdommer Anne Lise Rønneberg, formann. Lagdommer Iver Huitfeldt. Herredsrettsdommer Erik Holth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Borettslagsloven (1960) §45, Foretaksregisterloven (1985) §10-1, Håndverkertjenesteloven (1989) §5, §7, Pristiltaksloven (1993) §2 |
Saken gjelder krav om betaling for gravearbeider m.v. utført av Werner Bygg & Entreprenør AS for Forsheimer Borettslag på borettslagets eiendom våren 1994.
Forsheimer Borettslag er et større borettslag på Grorud i Oslo med ialt 380 leiligheter. Werner Bygg & Entreprenør AS (Werner Bygg), som er et grave- og anleggsfirma, utførte høsten 1993 og våren 1994 diverse arbeider på borettslagets uteareal, heretter benevnt "grøntarealet". Det eneste skriftlige dokument i anledning utførelsen av disse arbeidene er et brev datert 8 november 1993 fra Werner Bygg til borettslaget. I dette brevet gis pristilbud på mannskap, maskiner og levering av jord/vekstjord. Videre ble fremsatt et "budsjettforslag for arbeidene" som beløp seg til kr 315 000. For øvrig er i brevet inntatt følgende:
Da det er vanskelig å fastsette prisene eksakt på grunn av manglende masseberegning og hva Byggherren ønsker, foreslås det at arbeidene utføres som timearbeid i stedet for en blanding av anbud og timearbeid.
Mens arbeidene pågikk hadde Werner Bygg daglig kontakt med en gruppe nedsatt av borettslagets styre, heretter kalt "grøntkomiteen". Komiteen ble ledet av daværende styremedlem Heidi Kristiansen og hadde tre andre medlemmer. Kristiansen gikk ut av styret i april 1994. Medlemmet Bjørn Olsen utarbeidet tegninger og skisser for hvorledes man tenkte seg arbeidene utført. Det ble avholdt ukentlige møter hvor styrets daværende leder Arild Tønsberg vanligvis deltok.
Pr 10 desember 1993 hadde borettslaget betalt fakturaer for tilsammen kr 323 210 til Werner Bygg. På dette tidspunkt var arbeidene stoppet opp p.g.a. store snøfall. Arbeidene ble gjenopptatt i mars/april 1994. Den første fakturaen som deretter ble sendt var datert 25 april 1994 og lød på kr 152 671. Denne ble betalt av borettslaget. Deretter fulgte fire fakturaer i løpet av mai, som ikke ble betalt. Den 30 mai ble entreprenøren varslet om betalingsstoppen av styret. I styremøte 2 juni besluttet styret å stanse alle arbeider, noe som ble meddelt Werner Bygg neste dag. Arild Tønsberg hadde på dette tidspunkt mistet det øvrige styrets tillit. På generalforsamling senere samme sommer ble det valgt ny styreleder. I perioden 4 juli til 1 august 1994 innkom ytterligere fem fakturaer. Ingen av disse ble betalt. Samlet ubetalt beløp pr august var på kr 1 117 809.
Ved stevning av 30 august 1994 reiste Werner Bygg søksmål ved Oslo byrett med krav om betaling. Oslo byrett avsa den 26 juli 1995 dom med slik domsslutning:
1. Forsheimer borettslag dømmes til å betale til Werner Bygg & Entreprenør AS 995.784 - nihundreognittifemtusensyvhundreogåttifire - kroner med tillegg av 12 % rente av kr 977. 026 fra 1. september 1994 til betaling finner sted.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.
Forsheimer Borettslag har i rett tid påanket byrettens dom og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Forsheimer Borettslag frifinnes.
2. Forsheimer Borettslag tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Werner Bygg har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten i anledning anken nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts dom av 26. juli 1995 stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. Werner Bygg & Entreprenør AS tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.
Werner Bygg innga samtidig motanke og nedla slik påstand:
1. Forsheimer Borettslag dømmes til å betale til Werner Bygg & Entreprenør AS kr 143486,-, med tillegg av 12 % rente av kr 140783,- fra 1. september 1994 til betaling finner sted.
2. Werner Bygg & Entreprenør AS tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.
Forsheimer borettslag har tatt til gjenmæle og i anledning motanken nedlagt slik påstand:
1. Forsheimer Borettslag frifinnes.
2. Forsheimer Borettslag tilkjennes saksomkostninger for Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 15, 16 og 17 oktober 1996. For Forsheimer Borettslag møtte styreleder Stein Egil Sandnes. For Werner Bygg & Entreprenør AS møtte styreformann og daglig leder Ingebret Werner. Partene avga forklaringer. Det ble foretatt befaring og hørt tilsammen syv vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og det nedenstående.
Forsheimer Borettslag har i hovedsak anført:
Det ble aldri inngått noen avtale ut over det opprinnelige tilbud av 8 november 1993 fra Werner Bygg, verken skriftlig eller muntlig. Det er dessuten uklart hva som har vært sagt partene i mellom. I en tvist hvor partenes forutsetninger er svært ulike, må risikoen for uklarheter bæres av den profesjonelle part. I dette tilfelle er det entreprenøren, Werner Bygg. Det kan ikke stilles samme krav til styremedlemmer i et borettslag som til styret i et aksjeselskap, jf bl a RG-1994-953. I nærværende sak var styret amatører uten kunnskap om entrepriseforhold.
Det er heller ikke foretatt forpliktende bestillinger, verken når det gjelder materialer eller konkrete arbeidsoppdrag, fra styret. Riktignok har medlemmer av grøntkomiteen forevist og drøftet tegninger eller skisser med Werner Bygg. Men ingen har forpliktet borettslaget gjennom dispositive utsagn. Pris på arbeider eller materialer ble aldri drøftet. Når pris ikke er avtalt, foreligger heller ingen bestilling, jf Rt-1992-1110.
I ettertid har styret akseptert og betalt en faktura våren 1994. Dette er å anse som en etterfølgende godkjennelse av de arbeider og bestillinger som entreprenøren til da hadde foretatt på egen hånd. Det er imidlertid hans risiko at han har igangsatt og utført arbeider, og det er han som må bære risikoen for de fakturaer som ikke dekkes. Etter dette er borettslaget ikke forpliktet til å betale de uoppgjorte fakturaene fra våren 1994.
Det anføres at Werner Byggs tilbud til borettslaget av 8 november 1993 setter rammer og forutsetninger for partenes mellomværende. Borettslaget var innforstått med at det dreide seg om regningsarbeid, ikke anbud. Likevel er angitt sum i det oppsatte budsjettforslag en klar indikasjon på hva partene på begge sider har forutsatt at skulle gjøres. Ved sin aksept av tilbudet har borettslaget tilkjennegitt en forventning om arbeidenes omfang og pris.
Entreprenøren er den nærmeste til å vurdere og forutse de kostnader som påløper. Det må legges til grunn det ulovfestede kontraktsrettslige prinsipp om varslingsplikt når kostnadene viser seg å bli så uforholdsmessig mye større som her. Dette prinsipp er flere ganger lagt til grunn i rettspraksis. Werner Bygg burde tatt opp prisspørsmålet på et tidlig tidspunkt våren 1994, da man måtte se at det her ble tale om store kostnader.
Norsk Standard, NS 3430 er uttrykk for deklaratorisk lovgivning på entrepriserettens område. Selv om dens anvendelse ikke er avtalt mellom partene, følger det av både teori og rettspraksis at prinsippene i denne må legges til grunn. Norsk Standard stiller strenge krav til entreprenørens varslingsplikt, bl.a. må det varsles skriftlig. Med hensyn til regningsarbeid vises til NS pkt 27. Når merutgifter påføres fordi arbeidets omfang endres, gjelder også en varslingsplikt, jf NS 3430 pkt 21.
Selv om et borettslag av Forsheimers størrelse ikke er å anse som forbruker som faller inn under lov om håndverkertjenester av 16 juni 1989 nr 63, må det antas at lovens prinsipper kommer til anvendelse på samme måte som Norsk Standard. Særlig aktuelle bestemmelser er lovens §7 første ledd om tjenesteyterens plikt til å frarå arbeidet dersom prisen antas å ville stå i misforhold til det tjenesten er verdt, og §7 annet ledd om varslingsplikt dersom prisen vil bli betydelig høyere enn forbrukeren må vente. Videre vises til lovens §5 tredje ledd om at arbeidet skal utføres på rimeligste måte, dersom pris ikke er avtalt og tjenesten kan utføres på flere tilfredsstillende måter. Hvis entreprenøren forsømmer seg i forhold til dette, reduseres prisen. Det vises også til utkast til ny lov om forbrukerentrepriser hvor også borettslag vil bli regnet som forbrukere.
Ikke på noe tidspunkt har styret gitt fullmakt til grøntkomiteens medlemmer eller andre til å representere og/eller forplikte borettslaget. Borettsloven §45 sier hvem som representerer laget utad. Etter Forsheimers vedtekter var det bare styreleder eller nestleder som sammen med et styremedlem kunne tegne selskapet. Styreleder alene kunne ikke meddele slik fullmakt eller forplikte laget. Det følger videre av foretaksregisterloven §10-1 hvem som er legitimert overfor tredjemann.
Under enhver omstendighet er prisen sterkt urimelig og rammes av pristiltaksloven §2. Det vises til landskapsarkitekt Lars Fischers uttalelser slik de er gjengitt i byrettens dom s.16. Det er entreprenøren som til enhver tid er ansvarlig for at arbeidet blir gjort på en rasjonell og dermed rimelig måte.
I anledning motanken anføres i hovedsak:
I møte i grøntkomiteen den 8 februar 1994 har Werner Bygg gitt uforbeholdent tilsagn om kreditering av faktura nr 93151 stor kr 50 783. De forklaringer som i ettertid er gitt av motparten om dette, er ikke sannsynlige og kan vanskelig legges til grunn. Slik fakturaen er utformet kunne den umulig forveksles med andre oppdrag.
I senere møte den 30 mai 1994 ga Werner Bygg tilsagn om en samlet rabatt på kr 90000. Dette er et forpliktende utsagn entreprenøren ikke senere kan fragå. Hvis Werner Bygg nå får medhold i hovedsøksmålet, er rabattgrunnlaget i alle fall til stede. Det vises til motpartens forklaring om forutsetning om fullt oppgjør som grunnlag for rabatten.
Werner Bygg & Entreprenør AS har i hovedsak anført:
Werner Byggs tilbud av 8 november 1993 ble akseptert av styret i Forsheimer borettslag. Werner tok uttrykkelig forbehold med hensyn til de endelige kostnaders størrelse, fordi man hadde for få opplysninger å bygge på. Følgelig ble det avtalt at arbeidene skulle utføres som regningsarbeid. De timepriser som ble oppgitt i tilbudet har man hele tiden stått fast ved. Tilbudet ble akseptert av personer som kunne forplikte borettslaget. Werner Bygg har holdt seg til Heidi Kristiansen som styrets representant og styreleder Arild Tønsberg. I det første møtet mellom partene ble det redegjort for fullmaktsforholdet, og både Tønsberg og Kristiansen var da til stede.
Tilbudet av 8 november 1993 er utgangspunktet for de arbeider som ble foretatt i 1993, og som p.g.a. store snøfall først kunne fullføres i 1994. Imidlertid ønsket borettslaget utført en rekke nye arbeider som kom i tillegg våren 1994, og som alle hastet svært. Alle senere utførte arbeider er i overensstemmelse med styrets og grøntkomiteens ønsker og bestillinger. Det gjelder uteplasser, pyntemur, bekk, trapp m.v. Ingen materialbestillinger ble foretatt uten at disse, inklusive pris, var klarert på forhånd. Risikoen for eventuell uklarhet må tillegges borettslaget på grunn av mangelfulle tegninger og gjennomgående passivitet i forhold til de kontinuerlig pågående arbeider ut over våren, og som var synlige for alle. Dessuten medvirket grøntkomiteens medlemmer aktivt hele tiden.
Det budsjettoverslag som ble presentert i november 1993 gjaldt kun et enklere grøntanlegg som beskrevet der. Når regningsarbeid avtales, innebærer dette under enhver omstendighet at oppdragsgiver er ansvarlig for de kostnader som påløper. Alle arbeider som er utført, timer som er påløpt og foretatte bestillinger er i detalj dokumentert. Våren 1994 fremkom det at borettslaget ønsket utført flere og tildels omfattende arbeider som ikke var nevnt tidligere. Stadig kom nye ønsker, samtidig som entreprenøren måtte arbeide under et stadig sterkere tidspress fordi man ønsket det hele ferdigstillet til 17 mai samme år. Det var umulig for entreprenøren å ha full oversikt over de kostnader som måtte påregnes. Man valgte derfor å sende fakturaer fortløpende så snart fakturagrunnlaget var til stede ved innleverte timelister, materialfakturaer m.v.
Werner Bygg er ikke enig i at budsjettforslaget den 8 november 1993 innebærer noe tak for akseptable kostnader. Men under ingen omstendighet kan et slikt tak gjelde for mer enn de arbeider som var skissert for 1993.
Det gjelder ingen regler om varslingsplikt for entreprenøren ved utførelse av regningsarbeider. Norsk Standard 3430 kommer ikke til anvendelse. Man må dessuten være varsom med å trekke analogier fra en avtale inngått mellom parter i arbeidslivet. Fordi NS stiller strenge krav i mange relasjoner, må det utvises ekstra varsomhet med å bruke standarden i de tilfelle hvor den ikke inngår som del av avtalen.
P.g.a. borettslagets størrelse kommer håndverkertjenesteloven ikke til anvendelse. For øvrig er det irrelevant å vise til utkast til nye lover som ennå ikke er vedtatt.
Prisen rammes ikke av pristiltaksloven §2. Det foreligger verken noe "klart" eller "ikke ubetydelig avvik" fra det som er rimelig, jf også Karnovs kommentar til bestemmelsen. Med hensyn til landskapsarkitekt Fischers uttalelse, var det mye han ikke hadde tatt hensyn til ved sin kostnadsberegning, bl.a. flytting av masser fra Trondheimsveien. Dette alene beløp seg til kr 175000.
Ad motanken anføres i hovedsak følgende:
Det berodde på en ren misforståelse når man sa seg villig til å kreditere fakturaen på kr 50783. Man la til grunn det Arild Tønsberg sa. Han trodde fakturaen gjaldt noe annet enn grøntanlegget. I ettertid har Tønsberg erkjent at dette var galt, og at man var forpliktet til å betale.
Etter sterkt press fra Arild Tønsberg innrømmet Werner Bygg borettslaget en rabatt på kr 90000, under klar forutsetning av fullt og snarlig oppgjør. Da dette ikke skjedde, pådro Werner Bygg seg store likviditetsproblemer i forhold til egne leverandører. Om Werner Bygg nå får fullt medhold, er likevel forutsetningen for rabatt ikke lenger til stede.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at styret i Forsheimer borettslag vedtok å investere i borettslagets grøntareal. Oppdraget ble gitt til en egen komite som samtidig fikk nødvendige fullmakter, herunder også økonomiske, til å engasjere entreprenør, forestå den praktiske gjennomføringen og til å foreta nødvendige bestillinger. Styret sørget for å holde seg fortløpende orientert, ved at det jevnlig ble orientert på avholdte styremøter. Det vises til følgende:
Av fremlagte styreprotokoller fremgår at styret i Forsheimer Borettslag allerede på forsommeren 1993 vedtok at det skulle gjøres noe med grøntarealet. I styremøte den 10 juni ble grøntkomiteen nedsatt, med de medlemmer som er nevnt innledningsvis.
Bjørn Olsen tegnet allerede på ettersommeren diverse skisser til utbygging, arrondering og beplantning av grøntarealet. Bl.a. gjennom vitneforklaringer er det fremkommet at disse tegningene fortløpende ble fremlagt og diskutert på styremøter på ettersommeren og utover høsten 1993. Styret var m.a.o. hele tiden orientert om grøntkomiteens arbeid og de tiltak som ble igangsatt.
Lagmannsretten er ikke i tvil om at styreleder Arild Tønsberg og Heidi Kristiansen hadde nødvendig fullmakt til å gi arbeidsoppdraget til Werner Bygg, slik disse gjorde tidlig høsten 1993. Da entreprenøren ble kontaktet, oppfattet denne oppdraget som et mindre arbeid som skulle utføres innen årets utgang. Imidlertid er det fremkommet, og lagmannsretten legger til grunn, at styret allerede før dette hadde sett og drøftet tegninger for vesentlig mer omfattende arbeider enn det som på dette tidspunkt ble meddelt Werner Bygg. Allerede tidlig på høsten forelå det tegninger av bl.a. utgravd bekk og diverse hellelagte uteplasser, kantet med store runde steiner. Disse ble først presentert for entreprenøren våren 1994.
Selv om det ikke kom til skriftlig uttrykk, er det ingen tvil om at styret aksepterte Werner Byggs tilbud av 8 november 1993. Gjennom vitneførsel er det fremkommet at styret la tilbudet til grunn ved utarbeidelse av borettslagets budsjett for 1994. Werner Bygg har uttrykkelig påpekt vanskelighetene med å fastsette prisene. De viste til "manglende masseberegning og hva Byggherren ønsker." Dermed ble det foreslått at "arbeidene utføres som timearbeid i stedet for en blanding av anbud og timearbeid." Styrets stilltiende aksept innebærer at det er borettslaget som fra starten av har vært ansvarlig for kostnadenes omfang. At Werner Bygg har benevnt noe som "budsjettforslag" har ingen rettslige konsekvenser.
Kolrud Kommentar til NS 3430 (1992) 215, karakteriserer regningsarbeid på følgende måte: Byggherren må ved regningsarbeid betale hva arbeidet faktisk koster uten på forhånd å kjenne omfanget. Entreprenøren unngår kalkulasjonsrisikoen ved et anbud og er uten videre sikret full dekning for endringer i lønninger og priser, Det er likevel også for byggherren et klart behov for at enkelte arbeidsoperasjoner i et entrepriseforhold utføres i regning. Enkelte sider ved et byggeoppdrag kan være vanskelig å bestemme når kontrakt skal skrives og må avklares og beskrives nærmere under arbeidets gang. I slike tilfeller er det ofte hensiktsmessig for begge parter å benytte regningsarbeid.
I nærværende sak er det liten tvil om at det var nettopp denne arbeids- og fremgangsmåte som har vært hensiktsmessig for grøntkomiteen og for styret. De valgte bevisst å lede arbeidene gjennom muntlig, daglige instrukser og forevisning av Bjørn Olsens skisser, i stedet for å bekoste profesjonelle arbeidstegninger .
Når det gjelder styrets rammeforutsetninger, finner lagmannsretten grunn til å bemerke at entreprenørens tilbud av 8 november 1993 åpenbart skulle danne grunnlag for neste års budsjett. Man hadde allerede midler på 1993-budsjettet til de arbeider som skulle utføres samme år. Dette er kommet frem gjennom vitneforklaringer, bl.a. fra Heidi Kristiansen og tidligere styreleder Eva Tangen. Etter lagmannsrettens syn svekker dette borettslagets argumentasjon om at Werners tilbud dannet rammen for totalkostnadene. Når dette ses i sammenheng med at styrets planer var mer omfattende enn tilkjennegjort overfor Werner Bygg høsten 1993, må man ha visst at beløpet kunne bli adskillig høyere enn antydet i tilbudet av 8 november 1993.
Lagmannsretten legger til grunn at Werner Bygg diskuterte både materialer og priser med grøntkomiteens medlemmer etterhvert som arbeidene skred frem. Dette ble bl.a. gjort på ukentlige "torsdagsmøter". Entreprenøren hadde kataloger over steiner, heller m.v., ledsaget av prisliste som ble forelagt for komiteen. Retten er ikke i tvil om at alle bestillinger ble foretatt etter forutgående aksept fra grøntkomiteen.
De ankende parters anførsler om ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper som skulle medføre varslingsplikt for entreprenøren, savner etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig rettslig forankring. Norsk Standard 3430 pkt 27 gjelder ikke når det er avtalt at hele arbeidet skal utføres som regningsarbeid. Det vises til Kolrud 217 nederst, under pkt 3. Kolrud presiserer at avtalen må være klar og helst inngått på forhånd. Pkt. 27, som borettslaget har vist til, gjelder bare når arbeidet utføres som delvis regningsarbeid. Heller ikke kommer håndverkertjenesteloven av 1989 til anvendelse. Etter sin størrelse faller borettslaget utenfor lovens forbrukerbegrep, jf Eriksen, Kommentar til lov om håndverkertjenester for forbrukere 6 om lovens virkeområde. Lagmannsretten er ellers enig med ankemotparten i at det er lite relevant å vise til forarbeider til lover som ennå ikke er vedtatt, jf de ankende parters henvisninger til utkast til ny forbrukerentrepriselov.
Da arbeidene ble gjenopptatt i april 1994, mottok Werner Bygg stadig nye, mer eller mindre omfattende oppdrag som gjaldt grøntarealet. Fra å være et forholdsvis beskjedent uteareal med noen oppkastede jordvoller og en pyntemur foran flaggstangen, skulle det nå anlegges en forseggjort bekk, lages syv hellelagte uteplasser kantet med store runde steiner, bygges trapp og støttemur fra gangvei. Arealet skulle videre deles med en kantet gangvei. Entreprenøren ble satt under et sterkt tidspress fordi komiteen og styret ønsket alle arbeider ferdig til 17 mai samme år. Med utgangspunkt i en avtale om regningsarbeid, kan ikke lagmannsretten se at Werner Bygg hadde noen forpliktelse til å varsle om forventet kostnadsomfang. Werner Bygg hadde heller ikke hadde forutsetninger for å anslå dette.
Lagmannsretten kan ikke se at borettslaget har ført bevis for at prisen var urimelig . Den knappe redegjørelsen i underinstansens dom om hva arkitekt Fischer har forklart, er ikke tilstrekkelig. Når borettslaget har opplyst at Fischers arbeid for å sluttføre grøntanlegget kom på ca 1/2 mill. kr, er det vanskelig å se at Werner Byggs prisforlangende rammes av pristiltaksloven §2.
Etter dette er lagmannsretten ikke i tvil om at samtlige fakturerte kostnader er reelle og påløpt som følge av bestillinger og arbeidsoppdrag fra borettslaget.
Når det gjelder motanken skal lagmannsretten bemerke:
Lagmannsretten legger til grunn at det berodde på en ren misforståelse når styreleder Arild Tønsberg ba om kreditering av fakturaen på kr 50783. Dette har han selv bekreftet i sin vitneforklaring, idet han den gang med urette trodde at fakturaen var grøntarealet uvedkommende.
Slik saken utviklet seg, finner lagmannsretten videre at borettslaget ikke lenger kan påberope seg den opprinnelige krediteringen eller rabatten på kr 90 000. Lagmannsretten legger til grunn at forutsetningen var fullt oppgjør uten unødig opphold. Selv om Werner Bygg nå, etter det resultat lagmannsretten er kommet til, mottar fullt oppgjør inklusive renter, er Werner Bygg påført belastninger, herunder økonomiske, gjennom borettslagets uberettigede betalingsnektelse. Det vises særlig til det som er forklart om store likviditetsproblemer i forhold til leverandører m.v.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at motanken, med krav om kr 140783, som med tillagte renter frem til 1 september 1994 tilsammen utgjør kr 143486, må føre frem
Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig med felles domsslutning i hoved- og motanke.
I sak nr LB-1995-02562 A har Forsheimer Borettslag forgjeves anvendt anke. Dermed kommer tvistemålsloven §180 første ledd til anvendelse. Borettslaget må erstatte Werner Byggs omkostninger for både byrett og lagmannsrett, idet lagmannsretten ikke kan se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten. Lagmannsretten legger advokat Mundals omkostningsoppgaver til grunn. Omkostningene settes til kr 93065 inklusive utgifter og gebyr for byretten og kr 68230 inklusive utgifter for lagmannsretten, tilsammen kr 161295.
I sak nr LB-1995-02563 A har Forsheimer Borettslag tapt saken fullstendig. Borettslaget pålegges å erstatte Werner Byggs saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, idet det ikke foreligger omstendigheter som tilsier at det gjøres unntak. Omkostningene settes til til kr 28 125 inklusive gebyr, idet advokat Mundals omkostningsoppgave også her finnes å kunne legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. I begge anker:
I Oslo byretts dom pkt. 1 gjøres den endring at beløpet settes til 1139270 -enmillionetthundreogtrettinitusentohundreogsytti- kroner med tillegg av 12 % rente av 1117809 -enmillionetthundreogsyttentusenåttehundreogni- kroner fra 1 september 1994 til betaling finner sted.
2. I hovedanken:
Forsheimer Borettslag betaler i saksomkostninger for byrett og lagmannsrett 161295 -etthundreogsekstientusentohundreognittifem- kroner til Werner Bygg & Entreprenør AS. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen.
3. I motanken:
Forsheimer Borettslag betaler i saksomkostninger til Werner Bygg & Entreprenør AS 28125 -tjueåttetusenetthundreogtjuefem- kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen.