RG-1998-1295

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-12-16
Publisert:	RG-1998-1295 (205-98)
Stikkord:	Erstatning, Yrkesskadeforsikring
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 94-07978 A/60 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02250A/01.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johnsrud). Motpart: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Ida Hjort Kraby).
Forfatter:	Lagdommer Agnes Nygaard Haug. Lagdommer Magne Spilde. Tilkalt dommer, sorenskriver Trond Våpenstad
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969), Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §12, §13, §14, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Forsinkelsesrenteloven (1976), §3

Saken gjelder krav om erstatning etter yrkesskade - dykkerulykke i Sjøforsvaret. Det kreves erstatning for inntektstap og utgifter. Kravene er i henhold til lov om yrkesskadeforsikring av 16 juni 1989 nr 65 §3 tredje ledd rettet direkte mot staten som selvforsikret arbeidsgiver.

Staten har erkjent ansvar etter loven, men bestrider at det foreligger tap og mener at kravet under enhver omstendighet må falle bort som følge av skadelidtes egen medvirkning, jf lovens §14. Uenigheten i saken gjelder disse 2 spørsmål.

Oslo byrett avsa 12 juni 1995 dom med slik domsslutning:

1. Staten frifinnes for As krav om erstatning for tapt inntekt og tap i fremtidig erverv.

2. Staten dømmes til å betale kr 18 000,- i erstatning for saksøkerens omkostninger til juridisk bistand etc frem til saksanlegget.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen er påanket til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Ankeforhandling ble avholdt 18 - 21 november 1997. Den ankende part avga forklaring og det ble avhørt 7 vitner. Som medisinsk sakkyndig har vært oppnevnt nevrolog, professor dr med Harald Nyland og nevropsykolog, professor dr phil Ragnar J. Værnes. De har avgitt spesialisterklæring for lagmannsretten, og professor Nyland møtte dessuten under ankeforhandlingen og avga supplerende muntlig forklaring.

- - - - - - - - - - - - - - - - -

A tjenestegjorde ombord på minefartøyet KNM "Sarpen". Han var godkjent minedykker og tilhørte en minedykkertropp under Forsvarskommando Sør-Norge (MDT/FKS). Ulykken fant sted utenfor tjeneste om ettermiddagen lørdag 9 mars 1991 under et dykk til vraket av et tysk lasteskip "Konsul Carl Fisser" som ligger på bunnen i Valderhaugfjorden utenfor Ålesund. Vraket ligger på skrånede bunn fra en dybde på ca 19 meter på hekken til ca 50 meter ved baugen. Noen minutter etter at A kom opp til overflaten etter dykket, ble det registrert utvikling av trykkfallsyke med partielle lammelser. Han fikk behandling i trykkammer om bord i dykkerfartøyet og ble deretter fløyet til sykehus i Oslo og senere til Bergen for fortsatt behandling i trykkammer i 5 dager.

Skaden er i de sakkyndiges erklæring beskrevet som økt trettbarhet med stort søvnbehov og konsentrasjonsvansker og generelt redusert kapasitet. Tilstanden karakteriseres som nærmest et kronisk utmattelsessyndrom. Det forventes at han vil kunne påta seg noe mindre krevende arbeidsoppgaver og bruke lenger tid på arbeidet. Dette vil gi begrensninger i inntektsmulighetene sammenlignet med hans tidligere store kapasitet. Undersøkelse av hjernen med magnettomografi viser normale forhold. Også nevrofysiologiske fremkalte responsundersøkelser av ledningsevnen i syns- og hørebaner viser normale forhold. Hans intellektuelle evner er vurdert som gjennomsnitt for norske universitetsstudenter.

Medisinsk har han sterkt nedsatt hudfølelse i begge ben og gangfunksjonen er blitt tiltagende dårlig.

Som følge av de skader han ble påført, har han livsvarig dykkerforbud.

Etter ulykken ble det nedsatt en sjømilitær undersøkelseskommisjon som avga rapport 22 august 1991. Kommisjonens formann og et av medlemmene har forklart seg som vitner under ankeforhandlingen.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten, men slik at det for lagmannsretten også kreves erstatning for fremtidige utgifter. Det er avhørt 2 vitner som er nye for lagmannsretten.

Den ankende part A har i det vesentlige anført:

Skaden er godkjent som yrkesskade og den ankende part har krav på erstatning for de skader han derfor er påført. Det kan være gjort noen feil i forbindelse med dykket, men disse står ikke i årsakssammenheng med skaden. Manglende dekompresjon - tilsammen 1 minutt etter tabellen - kan ikke forklare trykkfallsyken som skyldes et hendelig uhell. Han dykket sammen med 2 andre dykkere som ikke ble syke. Han var ikke nevneverdig dypere enn noen av dem, og alle 3 gikk opp samtidig med samme dekompresjon.

Selv om det skulle være utvist uaktsomhet, har han under ingen omstendighet gjort seg skyldig i grov uaktsomhet som er et krav for reduksjon eller bortfall av erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Om grov uaktsomhet finnes godtgjort, bør det ikke føre til bortfall eller vesentlig reduksjon av erstatningen.

Skadene har ført til inntektstap og utgifter som A har krav på å få erstattet.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 12 juni 1995, domsslutningens punkt 2 stadfestes. I tillegg betaler staten lovens rente fra to uker etter forkynnelsen av Oslo byretts dom til betaling skjer.

2. Staten v /Forsvarsdepartementet dømmes til å betale erstatning til A for lidt inntektstap for årene 1992-1997 begrenset oppad til kr 760 000,- etter rettens skjønn. I tillegg betales lovens rente fra to uker etter dommens forkynnelse.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale erstatning til A for fremtidig inntektstap begrenset oppad til kr 600 000,- etter rettens skjønn .

I tillegg betales lovens rente fra to uker etter dommens forkynnelse.

4. A tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten forstår påstanden slik at det også kreves erstatning av fremtidige utgifter.

Ankemotparten Staten v/Forsvarsdepartementet har i det vesentlige anført:

A har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet ved å overtre en rekke bestemmelser som er satt for å unngå ulykker og forebygge skader i Sjøforsvaret. Han hadde solid opplæring og reglene var drillet inn gjennom praktisk erfaring. Det var grovt uaktsomt ikke å dekomprimere når han visste at han i alle fall hadde vært 2 minutter på 33 meter. Han hadde ikke tillatelse til å dykke på vraket. Han hadde ikke livline og fridykking under 20 meter var forbudt. Det ble gjennomført et høyrisikodykk med små marginer og det ble bevisst tatt sjanser. Det er grunn til å reise tvil om han var dypere enn 33 meter i 2 minutter, om oppstigningen startet senere enn oppgitt og/eller gikk raskere enn 4 minutter.

A har ikke hatt inntektstap i de årene som har gått og vil ikke få inntektstap i fremtiden. Det er ikke dokumentert verken lidte eller fremtidige utgifter.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 12 juni 1995 domsslutningens punkt 1 stadfestes.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes forsåvidt gjelder domsslutningens punkt 2.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten hos A.

Lagmannsretten bemerker:

A er påført skade etter arbeidsulykke (yrkesskade) og har i henhold til yrkesskadeforsikringsloven av 16 juni 1989 nr 65 §12 i utgangspunktet krav på erstatning for lidt økonomisk tap, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre ham i fremtiden, samt menerstatning ved varig og betydelig skade av medisinsk art.

Staten har utbetalt menerstatning med kr 84 538,- og denne erstatningsposten er endelig oppgjort.

Det er videre utbetalt engangserstatning i henhold til tjenestereglementet for Forsvaret med kr 204 600,- og partene er enige om at denne erstatningen skal gå til fradrag i den erstatning som i tilfelle utmåles av retten.

Etter yrkesskadeforsikringsloven §14 kan erstatningen settes ned eller falle bort dersom arbeidstakeren forsettlig eller grovt uaktsomt har medvirket til skaden. Bestemmelsen er en kanregel og hindrer ikke at det sees helt bort fra skadelidtes medvirkning. Loven oppstiller et strengere krav enn det som ellers følger av den alminnelige skadeserstatningslov hvor enhver uaktsomhet i prinsippet kan føre til reduksjon eller bortfall.

Yrkesskadeforsikringsloven har ikke nærmere kriterier for når uaktsomhet skal ansees som grov, men av forarbeidene fremgår det at det siktes til tilfeller hvor medvirkningen er klart kvalifisert og graverende. Som et praktisk eksempel er vist til manglende bruk av verneutstyr tross påbud og advarsel.

I rettspraksis foreligger det ikke avgjørelser hvor det har vært spørsmål om nedsettelse eller bortfall etter §14, og partene har ikke påberopt forsikringspraksis.

I Rt-1989-1318 er det inntatt en dom fra et annet rettsområde (advokatansvar) hvor det generelt om aktsomhetsnormen sies at det må foreligge et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte for at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig. Vedkommende må være vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.

Ved rettens vurdering av om det foreligger forsett eller grov uaktsomhet i dette tilfelle, vil det først og fremst være handlinger og oppførsel som står i årsakssammenheng med skaden, som har betydning. Retten vil derfor først behandle spørsmålet om årsakssakssammenheng.

Partene er enige om at skadene, slik de er beskrevet, skyldes trykkfallsyke i form av spinal bends. Retten er enig i dette. Uklarheten, og uenigheten mellom partene, gjelder årsaken til trykkfallsyken.

Trykkfallsyke skyldes at gasser, spesielt nitrogen, i blodet og vevet, frigjøres og i form av små gassblærer stopper til blodkar og fører til skader i vevet, særlig nervesystemet. For å motvirke dette er det nødvendig å utjevne trykkforskjellen ved dekompresjon. Det vil si at dykkeren under oppstingningen foretar stopp. Gjeldende standard tabell definerer dekompresjon som "tid på stopp inkludert oppstigningstid til stoppet". Tiden regnes i forhold til "bunntid" som er tiden under vann til oppstigning starter.

Dykkerne har forklart at det aktuelle dykk var planlagt til 30 meter i 20 minutter. I henhold til tabellen kan et slikt dykk gjennomføres uten dekompresjon, men slik at den minste overskridelse av såvel dybde som bunntid vil tilsi dekompresjon. Dykket var således planlagt på grensen etter tabellene og det var ikke noe å gå på uten dekompresjon.

Ved dypere dykk (inntil 36 meter) med samme maksimale bunntid, tilsier tabellen 5 minutter dekompresjon på 3 meter. Ved dykk inntil 39 meter og samme maksimale bunntid, skal det være 2 stopp av 5 minutter på henholdvis 6 og 3 meter.

Overskrides 20 minutter maksimal bunntid på 30 meter, skreves 5 minutter dekompresjon ved maksimal bunntid 25 minutter. Ved maksimal bunntid 30 minutter kreves 2 dekompresjonsstopp av 5 minutter.

As egen forklaring er at det aktuelle dykk hadde bunntid på 18 minutter, at maksimal dybde var 33 meter (i 2 minutter) og at oppstigningen tok 4 minutter.

Dykkerjournalen viser det samme. Den er imidlertid skrevet i ettertid og dykkerlederen - som skal påse at journal føres - har forklart at den ikke er skrevet og undertegnet av ham. Vanlig rutine er at dykkerleder gjør notater i lettbåten og at journalen føres senere om bord i "Sarpen".

Etter tabellen var dekompresjonstid for det planlagte dykk 5 minutter; det vil si at dykket ble gjennomført med 1 minutt for lite dekompresjon. Undersøkelseskommisjonen sier (punkt 29) at den vanskelig kan se "at denne overskridelse av dykkerdybde under normale forhold skulle føre til problemer, dette blant annet fordi overskridelsen var av kort varighet og skjedde ca midt i dykket (og ikke mot slutten), og fordi dybden for As del for øvrig var en del grunnere enn 30 meter". Kommisjonen sier videre at tabellene er vel aksepterte over store deler av verden og at enkeltstående og lettere tilfelle av trykkfallsyke viser seg å forekomme bare i en meget liten andel av de dykk som utføres når dykkertabellene følges. Det planlagte dykket skulle normalt være et sikkert dykk og dette underbygges av at dykkeren var ung og i god fysisk form og at det var et dykk uten stor fysisk belastning. A hadde tidligere dykket jevnlig uten problemer og hadde et par uker i forveien hatt dykk til 50 meter 4 påfølgende dager med dekompresjon fra 15 til 25 minutter.

De skader A fikk er beskrevet som alvorlige og hårdnakkede.

Ulykkeskommisjonen mente at det, etter de opplysninger som var gitt, ikke var noen omstendigheter ved eller omkring dykket som tilsa "noen som helst sannsynlighet for utvikling av en alvorlig trykkfallsyke for A" og at det må "regnes som et eksepsjonelt tilfelle av trykkfallsyke som synes uten sidestykke i norsk dykking".

Undersøkelseskommisjonen har ikke formulert noen konklusjon når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng utover å betegne det som et eksepsjonelt tilfelle av trykkfallsyke, dersom de tider og dybder som er oppgitt, er korrekte.

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det vanskelig kan tenkes noen annen forklaring på de skader A har fått, enn at dykket må ha vært gjennomført til større dybde og/eller med kortere oppstigningstid enn opplyst og at gjennomført dekompresjon kunne forhindret eller vesentlig redusert skadene. Retten bygger på det som er anført av undersøkelseskommisjonen og det som har kommet frem under bevisførselen. Det er ikke grunnlag for, og lagmannsretten finner det ikke nødvendig, å ta stilling til de nærmere omstendigheter når det gjelder dybde og tid. Det er tilstrekkelig å fastslå manglende dekompresjon som årsak og at ansvaret for dette må tilskrives skadelidte selv som uaktsomhet.

Spørsmålet videre er om uaktsomheten må karakteriseres om grov. Dette må avgjøres etter en samlet vurdering av omstendighetene i og rundt dykket. I tillegg til selve gjennomføringen av dykket, vil omstendighetene rundt tillatelsen, planleggingen og beredskapen hvis noe skulle gå galt, være av særlig betydning. Det vil også være av betydning om gjeldende bestemmelser er overholdt.

A hadde dykkersertifikat som minedykker og var kvalifisert for dykking med luft til 50 meter. Han hadde også erfaring fra slik dykking.

Bestemmelser for militære dykk er gitt av Generalinspektøren for Sjøforsvaret i BFS ORG 14 av 1 oktober 1987: Bestemmelser vedrørende dykkertjenesten i Forsvaret.

I punkt 9 er det fastsatt at dykkeroppdrag normalt beordres ved skriftlig dykkerordre. Ordren skal klart angi tid, sted og dybde. Bare ved tidsnød kan dykkeroppdrag gis muntlig, men skal da følges opp skriftlig. Det forelå ingen tidsnød i dette tilfelle. Ordren eller tillatelsen til helgedykket ble gitt muntlig og det har oppstått uklarhet om innholdet. Militære foresatte må ta sin del av ansvaret for dette.

Som følge av uklar ordregivning, er det uklart om det ble gitt tillatelse til dykking til 30 eller bare 20 meter. Det er også uklart om det bare ble gitt tillatelse til å dykke etter et stokkanker eller også annet dykk. Dykkerne selv planla dykk til 30 meter til et vrak utenfor Ålesund havn. Det ble foretatt såkalt fridykk. I henhold til punkt 21 c kan fridykk uten livline ikke foretas dypere enn 20 meter og forutsetter kontinuerlig visuell kontakt. Det ble ikke holdt visuell kontakt hele tiden i dette tilfelle.

Dykket ble gjennomført av 3 dykkere hvorav en var sivil med lånt militært utstyr. Det var ikke gitt tillatelse til lånet og det var uheldig at dykket ble gjennomført sammen med sivil dykker som ikke var undergitt de samme formelle regler som de 2 militære dykkere. At dette var uheldig, viste seg blant annet ved at vedkommende dykket dypere enn de 2 andre, og at A - etter sine egne opplysninger - ble bedt om å assistere ham med lys. Dette kan også ha medvirket til at dykket ble dypere for de militære dykkere enn planlagt. Retten legger til grunn at den sivile dykker var nede på 37 meter og at han var inne i vraket.

Det er videre på det rene at det ikke var tilstede dykkerbefal og at det ikke var noen beredskap i tilfelle uhell. Dette kunne lett fått katastrofale følger i dette tilfelle fordi ingen av dykkerne og ingen ombord på KNM "Sarpen" hadde erfaring i kjøring av trykkammer. I henhold til ORG 14 punkt 23 skal behandlingkammer være tilgjengelig ved dykking dypere enn 30 meter, samt ved dykking som krever dekompresjonsstopp. Formelt er dette dykkerleders ansvar, men også nestkommanderende på "Sarpen" som ga tillatelsen, må være med å ta sin del av ansvaret ved uklar ordregivning og dårlig beredskap. Selv om det ikke er å anse i strid med bestemmelsene å tillate øvelsesdykking i helgene uten at befal er tilstede, må dette ansees uheldig i kombinasjon med uklarheten rundt tillatelsen og manglende beredskap.

Dykket kan så langt oppsummeres til å være karakterisert ved uklar ordregivning, mangel på dykkerbefal og beredskap ved uhell, overtredelse av bestemmelser for militær dykking og uheldig sammenblanding av militært og sivilt dykk. Lagmannsretten deler undersøkelseskommisjonens vurdering av at befalshavende neppe hadde gitt tillatelse til dykking på vraket og at det er grunn til å anta at dykkerne forsto at slik tillatelse neppe ville bli gitt. Alt dette burde ha skjerpet dykkernes aktsomhet.

Planlegging av et dykk under disse omstendigheter - på grensen av tabellene uten marginer - var i sterk grad risikofylt. Når dykket som nevnt foran må ha blitt gjennomført til større dybde enn 33 meter og/eller med annen tid enn opplyst - uten dekompresjon i henhold til tabellen - ansees dette som et så markert avvik fra forsvarlig handlemåte at As oppførselen må karakteriseres som grovt uaktsom.

Spørsmålet er så om denne grove uaktsomhet bør lede til at all erstatning bortfaller. Yrkesskadeforsikringsloven §14 er som nevnt en kanregel. Det ligger sterke sosiale grunner bak ordningen. Ulykken førte til varig og betydelig personskade som det på tross av egen medvirkning er rimelig at skadelidte får erstattet i det vesentlige. Lagmannsretten har kommet til at 2/3 bør erstattes i dette tilfelle.

Erstatningsutmålingen.

Det er krevet erstatning for følgende tapsposter:

1. Tapt inntekt 1992-1997

2. Tap i fremtidig inntekt

3. Påførte utgifter

4. Fremtidige utgifter

Erstatningsutmålingen ved yrkesskade er delvis standardisert i henhold til yrkesskadeforsikringsloven §13 annet ledd, jf forskrift om standardisert erstatning av 21 desember 1990. Av betydning for vår sak er det gitt regler om standardisert erstatning av tap i fremtidig inntekt og fremtidige utgifter. Erstatning for tapt inntekt og påførte utgifter erstattes individuelt.

Det er på det rene at A har deler av sin ervervsevne i behold. Etter ulykken har han startet juridisk studium ved Universitetet i Bergen. Studiet er ikke avsluttet og det kan ikke idag sies noe sikkert om hans fremtidige inntektssituasjon. Partene er likevel enige om at det utmåles erstatning for inntektstap hvis tap finnes godtgjort. Har skadelidte tapt bare deler av sin ervervsevne, skal erstatningen etter forskriften §3-4 reduseres tilsvarende.

A mener ervervsevnen er redusert med 40% og krever erstatning i henhold til dette.

Staten gjør gjeldende at skaden ikke har, og i fremtiden heller ikke vil, påvirke den økonomiske verdi av ervervsevnen.

Det er ikke fastsatt uføregrad i folketrygden.

De sakkyndige har i sin rapport vist til at A har fått innskrenket mulighetene for yrkesvalg og at generelt redusert kapasitet vil vanskeliggjøre hans evne til å stå i full jobb. De har anslått redusert kapasitet til 30%. Under sin muntlige forklaring har professor Nyland gitt uttrykk for at 30% er vurdert konservativt i ethvert yrke.

Det følger av §3-1 at det ved erstatningsfastsettelsen skal tas hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan forventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, alder og muligheter for omskolering. Det er i dette tilfelle knyttet usikkerhet til vurdering av graden av redusert ervervsevne når det gjelder såvel yrkesvalg, redusert kapasitet i jobb og inntektsmessig utslag. A har valgt juridisk studium og har allerede brukt lenger tid enn normert med moderat resultat. Lagmannsretten har kommet til at A må antas å ha tapt 40% av sin ervervsevne og det beregnes tilsvarende forholdsmessig erstatning. Av det tap man kommer frem til, skal A ha erstattet 2/3.

Tapt inntekt 1992-1997

Tapt inntekt skal i henhold til forskriften §2-3 erstattes individuelt i samsvar med skadeserstatningsloven §3-1 med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven regnet med utgangspunkt 1 juli det enkelte år.

Partene er uenige om inntektsnivå uten skade og om tidspunktet for når inntektstap vil inntre.

Det skal gjøres fradrag for faktisk inntekt og trygdeytelser og partene er enige om hva dette utgjør i de respektive år.

Staten mener han ville utdannet seg videre til sivil dykker med begrensede inntektsmuligheter og at han ikke har hatt noe inntektstap når man tar hensyn til det han faktisk har fått i trygd og inntekt etter skaden.

As krav forutsetter at han ville fått vervingskontrakt i Sjøforsvaret i 3 år og at han deretter ville jobbet som sivil dykker.

Etter bevisene i saken kan det ikke legges til grunn at han ville fått vervingskontrakt. Det var avgjort før uhellet at han ikke nådde opp i konkurransen om dette.

Lagmannsretten legger til grunn at han ville tatt en kortere utdanning og deretter gått ut i jobb fra og med 1993 med inntekt rundt kr 200 000,- pr år. Brutto inntekt kr 200 000,- legges til grunn som et gjennomsnitt i den aktuelle periode. Ved beregningen tas det ikke hensyn til at A faktisk valgte et langvarig studium i stedet for å gå ut i arbeid med redusert inntekt. Tapt inntekt med 40% redusert ervervsevne blir kr 80 000,- pr år. Med reduksjon for egen medvirkning blir det erstatningsmessig tap kr 53 300,- pr år i denne perioden.

Partene er enige om beregningen av faktisk inntekt for disse årene. For alle år unntatt 1996 utgjør den faktiske inntekt mindre enn kr 120 000,- (kr 200 000 - kr 80 000). Når hele perioden sees under ett, har A krav på erstatning på kr 53 300,- for hvert av årene 1993-1997. Med tillegg for skatt og renter fra 1 juli i de respektive år, settes den samlede erstatning for lidt inntektstap til kr 520 000,-.

Tap i fremtidig inntekt

Etter forskriften fastsettes tap i fremtidig inntekt som en standardisert erstatning. Laveste inntektsgrunnlag er grunnbeløpet i folketrygden ganger 7 (7G). Hovedregelen er at det skal legges til grunn pensjonsgivende inntekt året før skaden ble konstatert. Dette avviker vesentlig fra det som antas å ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skade og partene er enige om at man i dette tilfelle må legge til grunn regelen i forskriften §3-1 tredje ledd. Grunnlaget for beregningen blir da "det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden". Grunnbeløpet i 1993 - det første antatte inntektsår - var kr 36 500,- og laveste inntektsgrunnlag etter forskriften blir kr 36 500- x 7 = kr 255 500,-, jf forskriften §3-2 siste setning. Det følger av det som er anført ovenfor at A ikke ville hatt høyere inntekt enn dette. Grunnerstatningen blir da 22G som med grunnbeløp kr 42 500,- på oppgjørstidspunktet, gir en grunnerstatning på kr 935 000,- ved 100% ervervsuførhet. Med 40% ervervsmessig uførhet og alderstillegg i henhold til forskriften, blir erstatningen for tap av fremtidig inntekt kr 579 700,-. Den utbetalte engangserstatning kr 204 600,- går til fradrag og gjenstående erstatning blir kr 375 100,-. Som følge av As medvirkning til skaden reduseres erstatningen med 1/3 til kr 250 000,-.

Tapte utgifter

For byretten ble det krevet erstatning for rettshjelputgifter frem til saksanlegget med kr 21 250,-. Utgifter etter saksanlegget er dekket av det offentlige gjennom fri sakførsel.

Utgiftene var ikke dokumentert, men byretten anså det på det rene at saksøkeren hadde hatt utgifter til juridisk bistand etc i forbindelse med å tilrettelegge kravet om engangserstatning iht tjenestereglementet for Forsvaret og i forbindelse med kravet om menerstatning. Kravet ble delvis imøtekommet med en erstatning som i mangel av dokumentasjon skjønnsmessig ble satt til kr 18 000,-, idet byretten mente det neppe var tvil om at saksøkeren hadde behov for eller nytte av juridisk bistand.

Kravet står i samme stilling for lagmannsretten og er fortsatt udokumentert.Staten avviser kravet med henvisning til at det hverken er dokumentert eller sannsynliggjort.

Grunnlaget for å bli tilkjent erstatning for en utgift er at utgiften faktisk har påløpt. Vanlig dokumentasjon er faktura. Faktura eller annen dokumentasjon er ikke fremlagt og det er heller ikke på annen måte tilstrekkelig sannsynliggjort at A faktisk har hatt rettshjelputgifter før saksanlegget med kr 21 250,-. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å erstatte utgiftene.

Fremtidige utgifter

Det er krevet erstatning for fremtidige utgifter til behandling og ekstra hjelp med kr 3 000,- pr år, tilsammen kr 63 000,-. Kravet er begrunnet med at skadelidte har betydelig redusert funksjonsevne og at han vil ha behov for behandling/trening og noe medikamenter.

Staten har avvist kravet og vist til at utgiftene ikke er dokumentert.

Det er ikke hevdet, og heller ikke dokumentert, at A har hatt utgifter i de årene som har gått. Uten dokumentasjon eller rimelig sannsynliggjøring finner lagmannsretten ikke grunnlag for at han i fremtiden vil ha utgifter. Kravet tas ikke tilfølge.

Saksomkostninger

Anken har ført frem og den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd. Det er krevet saksomkostninger med kr 83 576,- hvorav utgifter utgjør kr 8 576,-. Saken har vært omfattende og ankeforhandlingen varte i 3 1/2 dag. Den ankende parts prosessfullmektig hadde ikke saken i førsteinstans. Det avkrevde salæret og omkostningene ansees rimelige og nødvendige og omkostningene fastsettes i samsvar med oppgaven, jf §176 første ledd.

Den ankende part hadde fri sakførsel for byretten og har fått disse utgifter dekket av det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale erstatning til A for lidt inntektstap med 520.000,- - femhundreogtyvetusen - kroner. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale erstatning til A for tap i fremtidig inntekt med 250.000,- - tohundreogfemtitusen - kroner. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

3. Staten v/Forsvardepartementet frifinnes forøvrig.

4. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til A med 116.545,-1 etthundreogsekstentusenfemhundreogførtifem - kroner. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.

1 Beløpet rettet 30. mars 1998 iht tvistemålsloven §156.