RG-1998-475

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-06-23
Publisert:	RG-1998-475 (80-98)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-00903 B/48 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02326 B. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00791 K.
Parter:	Saksøker: Statens vegvesen Oslo (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/ advokat Ragnar Eldøy). Saksøkt: 1. Gustav Thrane-Steen (Prosessfullmektig: Advokat Per Gullik Horgen, Oslo). 2. Norske Shell AS (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Bleken).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §28, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Skjønnet gjelder eiendomsavståelse til veiutvidelse.

På grunnlag av reguleringsplan godkjent av Oslo bystyre 6 april 1994, gjorde Vegsjefen i Oslo 20 desember 1994 vedtak om erverv fra gnr 3 bnr 18 i Oslo, Drammensveien 123 - eier Gustav Thrane-Steen - og gnr 3 bnr 181 i Oslo, Drammensveien 132 - grunneier A/S Norske Shell - av nødvendig grunn og rettigheter mv for anlegg/utbedring, vedlikehold og drift av RV 161 - Drammensveien - mellom Gustav Vigelands vei og Halvdan Svartes gate. En rekke andre grunneiere hadde inngått avtale med Statens vegvesen Oslo om frivillig avståelse.

På vegne av Statens vegvesen Oslo fremmet kommuneadvokaten i Oslo 31 januar 1995 skjønnsbegjæring til Oslo byrett. Begjæringen omfattet også gnr 3 bnr 206, Drammensveien 127.

Oslo byrett avhjemlet 15 mai 1996 skjønn med slik slutning:

1. For bebyggelse og eiendom overtatt på Drammensveien 123, gnr. 3, bnr. 18 i Oslo tilkjennes Gustav Thrane-Steen et vederlag på 2400000 - tomillionerfirehundre- tusen - kroner av Statens Vegvesen Oslo med tillegg av 7 - syv - prosent rente fra 4. april 1995 til betaling skjer.

2. For eiendom overtatt på Drammensveien 127, gnr. 3, bnr. 206 i Oslo tilkjennes Grete Thrane og Nanna Thrane i fellesskap et vederlag på 1500000 - enmillionfemhundretusen - kroner av Statens Vegvesen Oslo med tillegg av 7 - syv - prosent rente fra 1. mars 1995 til betaling skjer.

3. For bebyggelse og eiendom overtatt på Drammensveien 132, gnr. 3, bnr. 181 i Oslo tilkjennes AS Norske Shell et vederlag på 5000000 - femmillioner - kroner av Statens Vegvesen Oslo med tillegg av 7 - syv - prosent rente fra 1. september 1995 til betaling skjer.

4. I saksomkostninger betaler Statens Vegvesen Oslo til Gustav Thrane-Steen 121.344 - etthundreogtjueentusentrehundreogførtifire - kroner, til Grete Thrane og Nanna Thrane i fellesskap 131.000 - etthundreogtrettientusen - kroner og til AS Norske Shell 68.000 - sekstiåttetusen - kroner, alle beløp innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.

Statens vegvesen Oslo har i rett tid begjært overskjønn for bnr 18 og 181. A/S Norske Shell har likeså i rett tid begjært overskjønn. Gustav Thrane-Steen har i rett tid fremmet aksessorisk overskjønnsbegjæring. For bnr 206 er skjønnet rettskraftig.

Overskjønn ble holdt 3-5 juni 1997. Gustav Thrane-Steen var til stede og ga forklaring. Retten foretok befaring og mottok forklaring fra 5 vitner, herav 2 nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. De alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger er opprettholdt ved overskjønnet, og lagmannsretten viser for så vidt til byrettens skjønn. Det er fra begge sider fremlagt priseksempler.

For Drammensveien 123 omfatter ekspropriasjonen ca 220 kvm av et samlet areal på 492 kvm og hele bebyggelsen, en frittliggende trebygning i to etasjer med kjeller og loft, grunnflate 141,5 kvm BTA, oppført omkring 1890. Tiltredelse skjedde 4 april 1995.

For Drammensveien 132 omfatter ekspropriasjonen hele arealet, 665,4 kvm med påstående bebyggelse, en automatbensinstasjon som ble drevet av Shells datterselskap Shell Garasjen A/S, Oslo og en enetasjes bygning, brutto 221,6 kvm gulvflate, som datterselskapet nyttet til utleie. Tiltredelse skjedde her 1 september 1995.

Statens vegvesen Oslo har ved overskjønnet spesielt gjort gjeldende at det i byrettens skjønn ikke er tatt hensyn til at Thrane-Steen beholder ca 275 kvm, som ikke kreves avstått. Byretten har ved verdsettelsen etter vederlagsloven §10 ikke tatt utgangspunkt i tidspunktet for tiltredelsen. Det er ikke grunnlag for erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter oreigningsloven §28 annet ledd; saksøkte har ikke lidt skade som følge av påbudet og må selv bære konsekvensene av at han etter mottatt ekspropriasjonsvarsel lot bygningen stå tom. Saksøkte har på grunn av sin tilpasningsplikt ikke krav på erstatning for stengt avkjørsel fra resteiendommen. Det kan legges til grunn at utnyttelse til næringsformål er påregnelig bruk, men omfanget må begrenses til nivået fra 1980-årene, utleie av 1 og 2 etasje. Utvidelse ville ikke blitt tillatt av kommunen.

Ved erstatningsfastsettelsen for bnr 132 skal det ikke tas hensyn til det tap A/S Norske Shell måtte lide ved at bensinsalget på denne automatstasjon opphører. Dette tap er i forhold til ekspropriasjonsvernet for fjernt og avledet. Subsidiært bestrides tap.

Ved kapitalisering med sikte på engangserstatning av bruksverdien bør ikke renten for noen av de saksøkte ligge under 9%.

For begge saksøkte gjøres gjeldende at skjønnet ikke skal behandle spørsmålet om erstatning for anleggsulemper. Ut fra de foreliggende skjønnsforutsetninger er retten avskåret fra dette, jf Pedersen m fl: Ekspropriasjon side 146 og Dragsten m fl: Skjønnsloven side 74. Ulempene ligger iallfall ikke over tålegrensen.

Det er nedlagt slik påstand:

Skjønnet fremmes.

Gustav Thrane-Steen fremhever ved overskjønnet at avsavnsrenten bør ligge over 7%, iallfall for en del av perioden. En kapitaliseringsrente på 9% ligger for høyt. Skjønnet må ta stilling til erstatningen for anleggsulemper. Det er også grunnlag for krav om erstatning for rådighetsinnskrenkninger, men retten kan ikke - som byretten - behandle dette kravet ved å legge til grunn et tidligere tidspunkt for verdivurderingen enn tiltredelsen. Når påregnelig bruk skal vurderes, må retten legge til grunn økt utnyttelse til næringsformål, og erstatningen må settes vesentlig høyere enn byrettens. Meget taler for at salgsverdien her ligger over bruksverdien fordi eiendommen var spesielt attraktiv for visse typer kontorformål. Tap av avkjørsel fra resteiendommen må erstattes; for naboeiendommen gjelder ingen tilpasningsplikt.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes så langt det er begjært.

2. Saksøkeren pålegges å erstatte saksøkte utgifter til teknisk og juridisk bistand i anledning overskjønnet.

A/S Norske Shell fastholder at selskapets tap ved redusert bensinomsetning må tas med ved erstatningsfastsettelsen, men byretten har feilaktig lagt til grunn at selskapet vil få så meget som 1/3 av salget igjen på andre stasjoner. Den sannsynlige gjenvinning av tapte kunder ligger på vel 20%. Ellers fremheves at en kapitaliseringsrente på 8% er for høy; det skal ikke gjøres risikopåslag i rentesatsen - mulig usikkerhet skal legges inn i vurderingen av inntektsstrømmen. Erstatning for anleggsulemper forårsaket av inngrepet må medtas i skjønnet - retten kan ikke unnlate å ta med tapsposter voldt ved inngrepet.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes så langt det er begjært.

2. Saksøkeren pålegges å erstatte saksøkte utgifter til teknisk og juridisk bistand i anledning overskjønnet.

Lagmannsretten bemerker:

1. Generelt:

Grunneieren skal etter grunnloven §105 ha full erstatning for den grunn og de rettigheter som avstås. Erstatningen skal fastsettes i samsvar med reglene i vederlagsloven av 1984. Den høyeste verdi - salgsverdien eller bruksverdien - skal legges til grunn. Verdien skal fastsettes utfra påregnelig utnyttelse; eieren skal ha erstattet den salgs- eller bruksmulighet han/hun avstår, verdsatt etter egen og potensielle kjøperes sannsynlige og påregnelige bruk i fremtiden - eieren skal stilles som om inngrepet ikke var skjedd. Prisnivået ved tiltredelsen skal legges til grunn. Begge saksøkte har krevet erstatning for anleggsulemper. Statens vegvesen har motsatt seg at dette spørsmål tas opp ved skjønnet.

Overskjønnsretten viser til at slike ulemper etter skjønnsforutsetningene pkt 3.5 skal holdes utenfor skjønnet. De saksøkte har ikke reist innsigelser mot fremme av skjønnet. Det er etter rettens mening i samsvar med innarbeidet skjønnspraksis at anleggsulemper holdes utenfor, når ikke partene er enige om å ta dem med. Ofte er de ved det innledende skjønn ikke tilstrekkelig avklart. I dette tilfelle er de påberopte ulemper heller ikke en følge av selve avståelsen, men forårsaket av den samlede anleggsdrift i strøket. Byretten har ved sitt skjønn ikke behandlet kravet. Lagmannsretten finner det av grunner som her er nevnt riktig også ved overskjønnet å holde det utenfor, og behøver da ikke ta stilling til vegvesenets anførsel om at skjønnsforutsetningene i seg selv er bindende. Det vises for øvrig til Pedersen m fl side 146 og Dragsten m fl side 74.

Kapitaliseringsrenten har for begge saksøkte vært sterkt omtvistet. Retten legger med støtte i nyere skjønnspraksis for begge en rente på 6% til grunn, jf bl a Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 30 oktober 1996 for Gardermoen. Det er etter rettens mening ikke riktig å ta risikohensyn ved valg av rentefot - forhold av denne art skal tas i betraktning ved vurderingen av inntektsstrømmen. Det er objektive og generelle langsiktige, fremtidige markedsforhold som avgjør valget. Retten skal ikke ta hensyn til eventuelle muligheter en saksøkt utfra spesielle finansielle forutsetninger kan ha for å kunne oppnå noe høyere avkastning.

Avsavnsrenten settes til 7%. Det er her lagt vekt på renteforhold i fortiden.

Omkostningsavgjørelsen skal bygge på skjønnsloven §54, idet også saksøkeren har begjært overskjønn.

2. Spesielt om gnr 3 bnr 18 - Drammensveien 123.

Partene er enige om at eiendommen - om veiutvidelsen ikke var foretatt - ville kunne nyttes til næringsformål: utleie av kontorlokaler el lign. Det er imidlertid uenighet om påregnelig omfang. Thrane-Steen har fremlagt planer for omfattende rehabilitering med sikte på utvidet bruk. Staten anfører at slike planer ikke ville blitt godkjent som grunnlag for byggetillatelse og hevder at en slik anførsel kan gjøres gjeldende uhindret av plenumsdommen i Rt-1996-521.

Lagmannsretten legger til grunn at rehabilitering etter hovedlinjene i grunneierens plan av februar 1994 uten veiutvidelsen på bakgrunn av forholdene i strøket, herunder vanlig ugrad, ville ha blitt godkjent og byggetillatelse gitt. Ved vurderingen av påregnelig bruk er det riktig å se bort fra reguleringsplaner med veiformål, jf Lenadommen, som her må gjelde tilsvarende.

Lagmannsretten tar da ved bruksverdivurderingen som utgangspunkt utleie av ca 525 kvm med en gjennomsnittlig nettoleie på 1000 kroner pr kvm inkl parkeringsplasser. Netto leieinntekt blir da 525.000 kroner årlig. Etter kapitaliseringen må det gjøres fradrag for rehabiliteringskostnader. Ut fra bygningens tilstand ved tiltredelsen - preget av av et visst forfall - og planene om den omfattende oppgradering settes fradraget skjønnsmessig til 2.1 millioner kroner. Bruksverdien av eiendommen med påstående bebyggelse settes da til 6650000 kroner.

Saksøkte har ikke påberopt seg noen høyere bruksverdi ved mulig utnyttelse i sammenheng med prosjekter på naboeiendommen, som han også eier. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for en høyere salgsverdi.

Grunneieren beholder 275 kvm. Det må gjøres fradrag for denne verdi. Arealet er for lite til selvstendig utnyttelse til annet enn parkering, og lagmannsretten legger til grunn at påregnelig utnyttelse med størst mulig avkastning er salg til/sammenslåing med naboeiendommen med sikte på et fellesprosjekt. Salgsverdien settes her til 2.000 kroner pr kvm, tilsammen 550.000 kroner og den endelige verdi av det avståtte til 6100000 kroner.

Ved slik utnyttelse er det ikke behov for egen avkjørsel fra resteiendommen, og lagmannsretten kan da ikke se at det er grunnlag for erstatning for den avkjørselsesstengning veiutvidelsen har medført.

Thrane-Steen har i tillegg til erstatningen for grunn og bebyggelse krevet erstatning for rådighetsinnskrenkninger etter oreigningsloven §28 annet ledd. Han anfører her at han alt høsten 1989 fikk beskjed fra vegplankontoret om at huset i forbindelse med planlagt vegutvidelse måtte rives. Ekspropriasjonsvarsel med rådighetsinnskrenkning kom i januar 1990. Representanter for vegvesenet ga uttrykk for at tiltredelse ville finne sted meget snart. Han så derfor bort fra utleie i ventetiden. Statens kjøpstilbud lå uakseptabelt lavt. På grunn av utviklingen i reguleringssaken trakk avståelsessaken i langdrag, og Thrane-Steen fikk ingen orientering om hvor lang tid som kunne medgå. Hadde han fått signaler om at det ville gå fem år fra varsel til rivning, ville han ha foretatt nødvendig vedlikehold og skaffet seg betydelige leieinntekter. Da han i 1992 fant å måtte male huset, fikk han en reaksjon fra vegvesenet som han måtte oppfatte som forbud mot enhver innsats, også vanlig vedlikehold. Vegvesenets opptreden må anses sterkt klanderverdig. I praksis ble all utnyttelse forbudt, og Statens vegvesen må ha det fulle ansvar for at eiendommen forfalt og ikke ble satt i slik stand at den kunne leies ut.

Statens vegvesen viser til at reguleringen var kommunens ansvar. Vegvesenet kan ikke lastes for at ekspropriasjonssaken måtte utstå. Thrane-Steen kunne fritt holde eiendommen ved like og leie den ut som den var. Han søkte aldri om tillatelse til rehabilitering. Ansvar etter oreigningsloven §28 annet ledd forutsetter at tapet skyldes rådighetsinnskrenkningen. Thrane-Steen kan ikke godtgjøre at dette er tilfellet her. Han har ikke søkt om tillatelse til noen form for utnyttelse som kunne antas å stride mot den generelle rådighetsinnskrenkning. Hadde han dét gjort og fått avslag, ville slik sammenheng ha kunnet foreligge, og erstatningsspørsmålet kunne kommet i en annen stilling. Nå kan det ikke konstateres noe tap som faller inn under oreigningsloven §28 annet ledd.

Lagmannsretten finner grunn til å påpeke at en grunneier i Thrane-Steens situasjon kommer i et vanskelig dilemma ved vurderingen av utnyttelsesmulighetene mens han på ubestemt tid venter på avklaring av avtåelsesspørsmålet. Retten legger til grunn at han ikke noensinne fikk klar beskjed om at det ville gå så lang tid som fem år fra ekspropriasjonsvarsel til vedtak, og det ville utvilsomt vært i overensstemmelse med god forvaltningsskikk om Thrane-Steen i denne tiden hadde fått bedre vegledning fra vegvesenets side. Retten kan imidlertid ikke se at hans eventuelle tap kan anses voldt av rådighetsinnskrenkningen i seg selv. Et slikt forvalt- ningspålegg gir etter rettens mening hovedsaklig hjemmel for forbud mot visse tiltak på eiendommen, og det er ikke noe i vegen for at eksproprianten kan godta omsøkte tiltak. Thrane-Steen søkte ikke om samtykke til tiltak som måtte kunne komme i konflikt med rådighetsinnskrenkningen, og han hadde dessuten muligheten til - uten overtredelse av rådighetsinnskrenkningen - å foreta nødvendig vedlikehold og utleie som før. En søknad om samtykke til rehabiliterings- og utleietiltak også av noe større omfang, kunne etter rettens mening ikke uten videre påregnes avslått, jf vegvesenets ansvarsrisiko: en negativ reaksjon på slike planer kunne tilveiebragt nødvendig årsakssammenheng mellom rådighetsinnskrenkning og tap. Som utviklingen nå artet seg, finner retten at grunneieren selv må bære verdi- og inntektstapet. Det er ikke grunnlag for forskyvning av tiltredelsestidspunktet.

Tap som følge av rådighetsinnskrenkning etter oreigningsloven §28 annet ledd kan således ikke anses å foreligge.

3. Spesielt om gnr 3 bnr 181 - Drammensvegen 132.

Eiendommen, et areal på 665,4 kvm, avstås her i sin helhet. Bensinsalg og utleie opphører.

Partene er enige om et netto leietap på 130.000 kroner årlig. Om øvrig tap er det uenighet. Ett spørsmål er hvorvidt en kortavgift på 20.000 kroner kommer i tillegg til leie/ leiesurrogat ca 50.000 kroner. Et vesentlig større tap kan anses å oppstå for A/S Norske Shell dersom det er adgang til å medta selskapets bensinomsetning ved bruksverdivurderingen.

Selskapet gjør gjeldende at et slikt tap må tas i betraktning; man kan ikke legge avgjørende vekt på at stasjonsdriften er basert på et datterselskap. Dette er et rent internt forhold. I andre tilfelle er det selvstendige næringsdrivende som eier eller leier bensinstasjonen og kjøper bensin for eget salg. Da kan oljeselskapets eventuelle omsetningstap komme i en annen stilling. Her kan tapet ikke anses fjernt og avledet som inngrep i en obligatorisk rett.

Statens vegvesen fremhever at driften er overlatt et datterselskap som er en selvstendig økonomisk og rettslig enhet. Oljeselskapets inntekt av virksomheten er datterselskapets leie eller leiesurrogat. Et eventuelt omsetningstap for moderselskapet nyter ikke ekspropriasjonsrettslig vern.

Lagmannsretten kan ikke se at den interne organisasjonsform kan tillegges slik vekt at oljeselskapets omsetningstap kan nektes ekspropriasjonsrettslig vern. Spørsmålet er ikke avklart i Høyesteretts praksis, jf dog Rt-1996-1497, men retten viser til Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 20 januar 1989 (NOROL II) og finner at det foreligger klar årsakssammenheng mellom avståelsen - med derav følgende nedleggelse av driften - og et eventuelt omsetningstap for eieren av stasjonen, A/S Norske Shell. Omsetningstapet må derfor dekkes.

Størrelsen av dette tap er omtvistet. Det er enighet om oljeselskapets nettofortjeneste av bensinsalget før nedleggelsen, ca 500.000 kroner årlig, men uenighet om fremtidig fortjeneste og i hvilken grad kundene ved denne kortstasjon har gått eller vil gå over til andre Shellstasjoner. Vegvesenet hevder at minst 30% av kundekretsen vil være i behold og at omsetningstapet ved tilpasning helt kan oppveies ved at erstatningen for stasjonen reinvesteres i oljeselskapets samlede drift og derved bidrar til en tilsvarende økning av lønnsomheten for oljeselskapet som helhet. Shell anfører et kundetap på ca 80%.

Lagmannsretten legger til grunn at påregnelig bruk var fortsatt bensinstasjonsdrift og at fortjenesten i hovedsak ville kunne opprettholdes. Reinvestering av erstatningen vil ikke kunne oppveie omsetningstapet, men omkring en fjerdedel av omsetningen anses gjenvunnet ved kundeovergang til andre Shellstasjoner. Retten har bygget på de beregninger som er fremlagt av sakkyndig vitne Mr Renshaw, men har hevet hans anslag noe fordi kortkunder og særlig storkjøpere antas mer merkelojale enn gjennomsnittet av kunder.

Oljeselskapets tap av kortavgift kr 20.000 må etter rettens mening medtas, idet avgiftsbortfallet ikke kan anses kompensert ved eventuell overvelting på andre stasjoner, man må legge til grunn at slik overvelting i tilfelle vil medføre bortfall av andre inntekter. Driftskostnadene settes som i byrettens skjønn, justert for endret kundegjenvinningsanslag, avrundet til 133.000 kroner årlig. Etter dette settes bruksverdien, kapitalisert som foran nevnt, avrundet til 7300000 kroner. Det er ikke grunnlag for å anta at salgsverdien overstiger dette beløp.

4. Saksomkostninger.

Saksøkeren har begjært overskjønn. De saksøktes omkostninger skal da dekkes etter skjønnsloven §54. Advokat Horgen har fremlagt omkostningsoppgave for kr 74511, hvorav kr 65.000 er salær, kr 7.511 utgifter til teknisk bistand og kr 2.000 utgifter til Lovdata og kopiering. Adokat Blekens oppgave lyder på kr 104491, hvorav kr 73.700 er salær, utgifter til det sakkyndige vitne med tolk kr 26.791 og utgifter til telefon, porto og kopiering mv kr 4000,-.

Statens vegvesen anfører at de saksøktes prosessfullmektiger for et tredagers skjønn ikke kan godskrives mer enn 6 dager hver til forberedelse. Med en dagsats på kr 6.000 bør nødvendige salærutgifter da ikke overstige kr 54000. Advokat Bleken viser til at skjønnet for hans del gjelder forretning/bedrift, hvilket generelt anses særlig arbeidskrevende.

Retten finner at advokatutgifter over kr 55.000 for hver av de saksøkte må anses unødvendig i saken, som for lagmannsretten i det vesentlige sto i samme stilling som ved byrettens skjønn. Dette beløp omfatter også vanlige kontorutgifter. Skjønnstema for de to parter har vært forskjellig, men arbeidstiden i retten anses noenlunde likelig fordelt. A/S Norske Shells utgifter til det sakkyndige vitne anses nødvendig til belysning av det omtvistede spørsmål om gjenvinning av kunder.

Gustav Thrane-Steen tilkjennes etter dette kr 62.511 til dekning av utgifter til juridisk og teknisk bistand ved overskjønnet, A/S Norske Shell kr 81791.

Statens vegvesen Oslo må i tillegg dekke de lovbestemte utgifter, herunder godtgjørelse til skjønnsmennene.

Lagmannsretten har, med unntak av posten kontorutgifter for advokat Bleken, intet å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse, som da inngår med kr 121.344 for Thrane-Steen og kr 66.000 for A/S Norske Shell.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Erstatningen for bebyggelse og eiendom på Drammensvegen 123, gnr 3 bnr 18 i Oslo settes til 6100000 - seksmillioneretthundretusen - kroner. Avsavnsrente svares med 7 - sju - prosent årlig fra 4 april 1995 til betaling skjer.

2. Erstatningen for bebyggelse og eiendom på Drammensvegen 132, gnr 3 bnr 181 i Oslo settes til 7300000 - sjumillionertrehundretusen - kroner. Avsavnsrente svares med 7 - sju - prosent årlig rente fra 1 september 1995 til betaling skjer.

4. Til dekning av saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Statens vegvesen Oslo til Gustav Thrane-Steen 183.855 - etthundreogåttitretusenåtte- hundreogfemtifem - kroner og til A/S Norske Shell 147.791 -etthundreogførtisju- tusensjuhundreognittien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.

5. Statens vegvesen Oslo dekker de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder godtgjørelse til skjønnsmennene.