RG-1999-263

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-05-25
Publisert:	RG-1999-263 (45-99)
Stikkord:	Strafferett, Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Alta herredsrett nr 97-00197 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00917.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Monica Hansen Nylund) mot A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig). Bistandsadvokat: Advokat Åse Langeland.
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, rettens formann. Ekstraordinær lagdommer Njaal Sæveraas. Herredsrettsdommer Hans Chr. Hoff. Med lagretteutvalg
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §228, §232, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §376, §427, §434, §192, §212, §229, §249, §43, §52, §54, §56, §60, §62, Tvistemålsloven (1915), EMK (1999), EMK (1999), §376e

Alta herredsrett avsa den 16. oktober 1997 dom med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.67, dømmes for

2 - to - overtredelser av strl. §192, første ledd 1. og 2. str.alt

1 - en - overtredelse av strl. §229 1. str.alt.. jfr. §232

2 - to - overtredelser av strl. §228 første ledd jfr. §232

1 - en - overtredelse av strl. §212, første ledd nr. 2;

alt sammenholdt med straffeloven §62; til en straff av fengsel i 2 - to - år og 9 - ni - måneder.

Til fradrag kommer 1 - en - dag for utholdt varetekt, jfr. strl. §60.

2. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale erstatning med kr 1.500,- kronerettusenfemhundre - og oppreisning med kr 50.000,- - kronerfemtitusen - til B.

3. Det idømmes ikke saksomkostninger.

Domfelte har påanket dommen. Anken retter seg prinsipalt mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle forhold i tiltalebeslutningen og subsidiært mot straffutmålingen. I tillegg har han krevet ny behandling av de borgerlige rettskrav avgjort ved punkt 2 i herredsrettens dom. Ved lagmannsrettens beslutning den 16 desember 1997 er bevisanken henvist til ankeforhandling.

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har den 19. januar 1998 utferdiget ny tiltalebeslutning for lagmannsretten, utformet i samsvar med tiltalebeslutningen for herredsretten slik den lød etter rettelser foretatt under hovedforhandlingen der. A er tiltalt for overtredelse av

I.

Straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ, for ved vold å ha tvunget noen til samleie.

Grunnlag er følgende forhold:

a)

Om kvelden torsdag 15. februar 1996 på et soverom i en leilighet i ...veien 39 i X, holdt han B fast, samtidig som han dro av henne trusen og førte en eller flere fingre inn i hennes skjede. Deretter førte han sin erigerte penis inn i hennes vagina og gjennomførte samleie med henne. B gråt og gjorde den motstand hun var i stand til.

b)

Om kvelden onsdag 21. februar 1996 i stua i leilighet som nevnt under a), la han B på ryggen i sofaen og holdt henne fast, samtidig som han tok av henne morgenkåpen og tvang henne til å kysse seg. Deretter førte han sin erigerte penis inn i hennes vagina og gjennomførte samleie med henne. B gjorde den motstand hun var i stand til.

II.

Straffeloven §229 1. straffalternativ, jfr. §232, for med særlig farlig redskap å ha skadet en annen på legeme.

Grunnlag er følgende forhold:

29. januar 1995 i ...gata 2 c i Y, kastet han et glass mot B. Glasset traff hennes kne, ble knust og påførte henne flere kutt som måtte syes med til sammen 11 sting.

III.

Straffeloven §228 første ledd, jfr. §232, for å ha utøvet vold mot en annens person, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag er følgende forhold:

a)

Om kvelden torsdag 15. februar 1996 i stua i leilighet som nevnt under post 1, la han armen rundt halsen til B og klemte til. Deretter dro han henne ned på gulvet og slo henne en gang i ansiktet.

b)

En ettermiddag i april 1996 i leilighet som nevnt under post 1, kastet han B mot en vegg, dro henne inn på soverommet og holdt henne nede.

IV.

Straffeloven §212 første ledd nr. 2, for ved utuktig adferd i handling å ha krenket ærbarhet, og krenkelsen har skjedd overfor noen som ikke har samtykket.

Grunnlag er følgende forhold:

En natt i januar 1996 på soverommet i leilighet som nevnt under post 1, førte han en eller flere fingre inn i Bs skjede.

Hovedforhandling ble holdt i tiden 18-20 mai 1998 i Tromsø. Tiltalte erkjente seg skyldig etter post II og delvis skyldig etter post III b, men for øvrig ikke skyldig. Lagretten ble først forelagt seks hovedspørsmål, ett spørsmål etter hver av postene i tiltalebeslutningen. For post II ble det stilt tilleggsspørsmål om legemsbeskadigelsen er utført med særlig farlig redskap. For postene III a og b er det stilt spørsmål etter straffeloven §228 første ledd om legemsfornærmelse med en noe redusert gjerningsbeskrivelse. Det hører til straffespørsmålet å ta standpunkt til overtredelsens omfang og om den er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

Lagretten besvarte spørsmålene for post I a og b, II og IV benektende, mens spørsmålene for post III a og b ble besvart med ja. For post II ble det stilt nytt hovedspørsmål etter straffeloven §228 annet ledd 1. straffalternativ om legemsfornærmelse med skadefølge, og med tilleggsspørsmål etter straffeloven §232 om legemsfornærmelsen er utført med særlig farlig redskap. Hoved- og tilleggsspørsmålet ble besvart med ja. Retten har godtatt lagrettens kjennelse. Tiltalte er etter dette kjent skyldig i overtredelse av straffeloven §228 annet ledd 1. straffalternativ, jf §232 og to overtredelser av straffeloven §228 første ledd. Han frifinnes for de to tilfellene av voldtekt som er omhandlet i post I a og b og for utuktig adferd omhandlet i post IV.

Lagmannsretten legger innenfor rammen av lagrettens svar følgende faktiske forhold til grunn for reaksjonsfastsettelsen:

Tiltalte er 30 år gammel og bosatt i X. Han er delvis beskjeftiget som selger og oppgir sin inntekt til ca kr 140.000 pr år. Han har bidragsplikt for en datter med kr 1.360 pr måned. Han er ikke tidligere straffet.

Tiltalte er funnet skyldig i å ha øvet vold mot fornærmede B ved tre anledninger. Tiltalte og fornærmede er tidligere samboere. De flyttet sammen i Y i desember 1993 og fikk en datter sommeren 1994. Forholdet ble etter alt å dømme endelig brudt fra hennes side nærmere årsskiftet 1995/96, men de fortsatte å ha en del forbindelse med hverandre. Også mens forholdet bestod, var det i to perioder brudd mellom dem.

Om de enkelte straffbare forhold skal lagmannsretten bemerke:

Post II

Tiltalte og fornærmede var på den aktuelle tiden i januar 1995 samboere i Y. Kvelden i forveien var de kommet i krangel på et utested. Tiltalte kastet øl i ansiktet hennes og ble derfor utvist. Han så ikke fornærmede før hun kom hjem neste formiddag. Tiltalte var sjalu og forhørte henne om hvor hun hadde tilbrakt natten. Det ville hun ikke svare på. Tiltalte ble svært sint. Han kastet et glass han hadde i hånden mot fornærmede, som satt i en lenestol med bena trukket opp under seg. Glasset ble kastet med adskillig kraft og på kort avstand. Det traff henne i kneet og knustes med den følge at hun ble påført flere kutt. Kuttene blødde sterkt og ble sydd med 11 sting. Tiltalte hjalp fornærmede med å komme til legevakten. Fornærmede ønsket ikke å anmelde forholdet da. Anmeldelse ble først inngitt 23 februar 1996 i tilknytning til at hun innga anmeldelse mot tiltalte for voldtekt. Episoden ledet imidlertid til et midlertidig brudd i forholdet mellom partene. Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte handlet i sterkt affekt. Ved lagrettens svar er det avgjort at han ikke handlet med forsett i relasjon til skadefølgen, men at han etter skyldkravet formulert i straffeloven §43, kunne ha innsett muligheten av denne.

Tiltalte kan ha hatt en viss grunn til å føle sjalusi ved denne anledningen, selv om det må antas at hans egen krenkende opptreden kvelden i forveien, var årsak til at fornærmede ikke kom hjem den natten. Det er ikke grunnlag for anvendelse straffeloven §56 nr 1 b om nedsettelse av straffen på grunn av "berettiget harme".

Post III a

På gjerningstiden torsdag 15 februar 1996 var forholdet mellom partene brudt, men tiltalte oppholdt seg fremdeles ofte i fornærmedes leilighet og overnattet undertiden der. Han var også til stede torsdag kveld. Fornærmede skulle reise til Kirkenes dagen etter og besøke sin nye kjæreste der. Da hun fikk telefon fra kjæresten, ble tiltalte sjalu og reagerte med sinne. Han ga henne et kraftig slag med flat hånd i ansiktet. Lagmannsretten finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for annen vold enn tiltalte har erkjent, og som han ved lagrettens svar er funnet skyldig i.

I henhold til straffeloven §232 skjerpes straffen for en legemsfornærmelse når den er utført under "særdeles skjerpende omstendigheter". Avgjørelsen må baseres på en helhetsvurdering av omstendighetene ved overtredelsen, der enkelte momenter er særlig fremhevet i bestemmelsens siste punktum. Voldsanvendelsen var riktignok uprovosert og fant sted i fornærmedes hjem. Tiltalte hadde ikke noen berettiget grunn til å være sjalu. Lagmannsretten er likevel kommet til at legemsfornærmelsen ikke er utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Denne avgrensning av det straffbare forholdets omfang er i samsvar med aktors oppfatning under straffutmålingsprosedyren.

Post III b

En ettermiddag i april 1996 - tiltalte mener det var lørdag 20 april - hadde tiltalte og fornærmede, sammen med tiltaltes fetter, tilbrakt formiddagen på kafé. Tiltalte ble med fornærmede hjem. Etter en stund fikk hun telefon fra sin kjæreste med den følge at tiltalte også denne gang ble sjalu og sint. Han grep tak i fornærmede og kastet henne mot en vegg. Hun traff veggen med slik kraft at det oppstod sprekk i en gipsplate.

Lagmannsretten er enig med aktor i at heller ikke denne legemsfornærmelsen, med den avgrensning av det straffbare forholdets omfang som er foretatt, er utført under særdeles skjerpende omstendigheter.

Straffutmåling

Aktor har nedlagt påstand om at tiltalte idømmes fengsel i 60 dager. Forsvareren har gjort gjeldende at det bør idømmes betinget fengsel, subsidiært samfunnstjeneste.

Ved reaksjonsfastsettelsen må det legges vekt på at tiltalte ved tre anledninger har øvet vold mot sin samboer eller forhenværende samboer, en gang med skade til følge. Normalt ville det samlede straffbare forhold medført ubetinget fengselsstraff av noen måneders varighet. Samfunnstjeneste er etter rettspraksis ikke en egnet reaksjonsform i saker om familievold, hvor en streng reaksjonspraksis er begrunnet i almenpreventive hensyn. Det er imidlertid nå nærmere tre og et halvt år siden den mest alvorlige legemskrenkelsen ble begått og mer enn to år siden det siste voldstilfellet. Legemsfornærmelsene i 1996 ville iallfall ikke medført ubetinget fengselsstraff. Tidsforløpet kan ikke legges tiltalte til last. Ved den konkrete reaksjonsfastettelsen har rettens medlemmer ulikt syn.

Flertallet, de tre fagdommerne og to lagrettemedlemmer, er blitt stående ved at tiltalte på grunn av den lange tid som er gått, ikke bør idømmes helt eller delvis ubetinget fengselsstraff nå. Flertallet er kommet til at straffen bør settes til betinget fengsel i 120 dager. Tiltalte tilkommer fradrag i straffen for en dags varetektsfengsel.

Mindretallet, lagrettens ordfører og ett lagrettemedlem, er enig i at den samlede fengselsstraffens lengde settes til 120 dager, men mener at 21 dager bør fullbyrdes. Til tross for tidsforløpet finner mindretallet at tiltaltes gjentatte legemskrenkelser overfor fornærmede utgjør et så alvorlig straffbart forhold at det av almenpreventive grunner bør markeres med en kortvarig ubetinget fengselsstraff.

Saksomkostninger til det offentlige er ikke påstått og blir etter resultatet ikke å idømme.

Borgerlige rettskrav

Tiltalte har i medhold av straffeprosessloven §434 første ledd innbrakt fornærmedes krav om oppreisning, pådømt ved punkt 2 i herredsrettens domsslutning, til ny realitetsbehandling i lagmannsretten. Det er under ankeforhandlingen avklart at han aksepterer erstatningskravet på kr 1.500, som gjelder skade på veggen i forbindelse med forholdet i post III b. Oppreisningskravet er også for lagmannsretten fremmet av påtalemyndigheten på fornærmedes vegne i medhold av straffeprosessloven §427. Aktor har etter at skyldspørsmålet ble avgjort, opprettholdt begjæringen om pådømmelse av oppreisningskravet, og har som for herredsretten nedlagt påstand om oppreisning begrenset oppad til kr 75.000. Etter avtale har aktor overlatt til bistandsadvokaten å fremføre argumentasjonen til støtte for kravet. Tiltalte har nedlagt påstand om frifinnelse. I henhold til straffeprosessloven §376e treffes avgjørelsen av de tre fagdommerne.

Oppreisningskravet er basert på skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jf §3-3. Grunnlaget for kravet er at tiltalte har begått de to voldtekter av fornærmede som han er frifunnet for, men også de tre legemsfornærmelsene han er domfelt for, gir hjemmel for oppreisning. Overtredelse av straffeloven §212 første ledd er derimot ikke ansvarsgrunnlag for oppreisning, og forholdet i post IV er derfor uten betydning.

Ved lagrettens kjennelse, som lagmannsrettens tre fagdommere har godtatt, er det endelig avgjort at tiltalte ikke er skyldig i voldtekt. I henhold til alminnelige rettsgrunnsetninger som også er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr 2, skal enhver som er siktet for en straffbar handling, antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Enn mer må dette gjelde etter at det ved en avgjørelse i de lovbestemte former er endelig avgjort at skyld ikke er bevist. Straffelovens regler om ærekrenkelser gir den som er frifunnet et særlig vern. Etter straffeloven §249 nr 4 bokstav a er det i en ærekrenkelsessak ikke adgang til å føre sannhetsbevis for en beskyldning for straffbar handling som den beskyldte er frikjent for ved endelig dom.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det av denne grunn prinsipielt betenkelig å dømme den som er frifunnet for straff, til å betale erstatning med en begrunnelse som forutsetter at han likevel er skyldig, slik at avgjørelsene bygger på motstridende faktiske premisser. Motstrid foreligger ikke dersom resultatet er begrunnet med ulike materielle vilkår for sanksjonene; i praksis forskjellig krav til subjektiv skyld. Hvis en frifinnelse for straff i en voldtektssak er begrunnet med manglende forsett med hensyn til tvangsmomentet, er det ikke i strid med frifinnelsen å tilkjenne fornærmede oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd b, jf §3-3 med den begrunnelse at siktede grovt uaktsomt har tilføyd henne krenkelse som nevnt i straffeloven §192. Annerledes dersom tiltalte er frifunnet for straff fordi han ikke har begått handlingen, og avgjørelsen av erstatningskravet i motsatt retning bare kan forklares med ulik bevisbedømmelse eller et annet beviskrav. Hva som har vært begrunnelsen for frifinnelse i en lagrettesak, vil kunne være noe usikkert. Etter bevisførselen i nærværende sak må det antas at avgjørelsen er begrunnet med at det ikke er ført bevis for at to voldtektshandlinger objektivt sett fant sted.

Høyesterett har likevel i Rt-1996-864 lagt til grunn at det ikke er i strid med EMK artikkel 6 nr 2 å pådømme fornærmedes erstatningskrav etter en frifinnende dom i et slikt tilfelle. Det vesentligste argument er at fornærmede har et selvstendig krav på erstatning eller oppreisning - uavhengig av straffekravet - og at det ikke bør svekke hennes rettslige posisjon at kravet fremmes til pådømmelse i straffesaken og ikke i en egen sivil sak. Høyesterett la likevel til grunn at det må stilles strengere krav til beviset for de handlinger som begrunner et oppreisningskrav for en alvorlig sedelighetsforbrytelse, enn vanlig sannsynlighetsovervekt, men ikke like strenge krav som for å konstatere straffeskyld. Høyesterett uttalte at det må kreves "klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrepet er begått."

Høyesterett bemerket at lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningsspørsmålet var innbrakt for Høyesterett som særskilt sak etter tvistemålslovens regler. Det fremgår også av dommen at det fant sted en meget omfattende bevisførsel for Høyesterett. Forbindelsen mellom straffekravet og erstatningkravet blir da både reelt og formelt svakere enn når kravene avgjøres ved samme hovedforhandling og på grunnlag av den samme bevisførsel.

I lagrettesaker gjør det seg dessuten enkelte særlige hensyn gjeldende. I meddomsrettssaker deltar den samlede rett, både fagdommere og meddommere, i avgjørelsen av såvel straffekravet som erstatningskravet, og gir en begrunnet avgjørelse av begge spørsmål der et mulig ulikt utfall blir forklart. Forklaringen kan til illustrasjon være så enkel som at kravet til stemmeovervekt er forskjellig i meddomsrettsaker i lagmannsretten. I lagrettesaker derimot treffes avgjørelsen av skyldspørsmålet av rettens lekmannselement uten begrunnelse. Dersom rettens fagdommerelement i et slikt tilfelle - uten å ha satt lagrettens kjennelse til side - treffer en begrunnet avgjørelse av erstatningskravet i motsatt retning på grunnlag av den samme bevisførsel, vil dette i praksis bli oppfattet som en overprøving av lagrettens kjennelse. Selv om man som Høyesterett presiserer at dette skjer uavhengig av avgjørelsen i straffesaken og ikke rokker ved frifinnelsen for straff, kan man ikke se bort fra at dette vil bli den faktiske konsekvensen av at lagmannsrettens fagdommere dømmer tiltalte til å betale oppreisning med den begrunnelse at han likevel - med klar sannsynlighetsovervekt - voldtok fornærmede. For forholdet mellom lekmannselementet og fagdommerelementet i lagmannsretten, forholdet til partene i saken og for det inntrykk som formidles til offentligheten av straffesaken og dens utfall, vil dette ha en klart negativ effekt. Med den særegne prosessordningen man har i lagrettesaker, oppleves en etterfølgende behandling og avgjørelse av erstatningskravet etter en frifinnende kjennelse i det hele tatt som et fremmedelement. Problemet fortjener lovgiverens oppmerksomhet.

Høyesteretts dom i Rt-1996-864 er ifølge forsvareren innbrakt for Menneskerettighetsdomstolen til overprøving etter EMK. Lagmannsretten må imidlertid følge den rettsoppfatning dommen er basert på, og avgjøre oppreisningskravet på selvstendig grunnlag.

Det har i nærværende sak ikke funnet sted noen ytterligere bevisførsel etter at lagrettens kjennelse ble avsagt, og prosedyren under reaksjonsspørsmålet har heller ikke tilført noen nye momenter.

Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å gjengi hovedpunktene i bevisvurderingen.

Tiltalte har under hele saken benektet å ha hatt noen seksuell kontakt med fornærmede ved de to anledninger omhandlet i tiltalebeslutningen post I a og b. Om kvelden 15 februar 1996 var han til stede i fornærmedes leilighet og overnattet i hennes seng, men han bestrider at de hadde seksuell omgang. Den 21 februar samme år var han ikke var hjemme hos fornærmede overhodet, eller kan iallfall ikke erindre dette. Utover fornærmedes forklaring har det ikke vært ført bevis som med noen vekt kan underbygge at overgrepene har funnet sted. Man står riktignok ikke helt uten ledsagende bevismomenter, men disse er sparsomme og heller ikke entydige. Fornærmedes forklaring ville derfor - så godt som alene - måtte bære det resultat at overgrepene er begått.

Fornærmedes forklaring om de to voldtektstilfellene har gitt et tilforlatelig inntrykk, og man kan på ingen måte se bort fra at forklaringen er riktig. Lagmannsretten presiserer for å unngå misforståelser at man ikke av rettens bevisvurdering kan trekke den slutning at retten mener hun har fremsatt en uriktig anklage. Det er heller ikke treffende å beskrive utfallet av bevisbedømmelsen som et valg mellom hvem man skal tro på. Spørsmålet er om det til tross for partenes motstridende forklaringer, foreligger en kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at overgrepene er begått. Lagmannsretten er kommet til at så ikke er tilfelle, og legger særlig vekt på følgende:

Skriftlig anmeldelse ble inngitt fredag 23 februar 1996 til X lensmannskontor. Det fremgår ikke av anmeldelsen eller av noen egenrapport fra vedkommende tjenestemann at fornærmede dagen i forveien oppsøkte lensmannskontoret, og at hun i en samtale av ca en times varighet rådførte seg med vedkommende lensmannsbetjent om hvorvidt anmeldelse burde inngis. I henhold til den protokollerte forklaringen dagen etter, skulle den siste voldtekten ha funnet sted kvelden før hun var på lensmannskontoret. Etter fornærmedes beskrivelse av overgrepet, ville det være nærliggende å anta at det kunne foreligge spor som burde sikres, som klær og biologisk materiale. Også etter beskrivelsen av det første overgrepet, ville det være nærliggende å anta at det kunne finnes spor. Det ble likevel ikke foretatt noen åstedsundersøkelse og ikke sikret noe bevis. Lensmannsbetjenten har, som nytt vitne for lagmannsretten, forklart at han i den første samtalen med fornærmede fikk inntrykk av at det siste overgrepet hadde skjedd for noen dager siden. Han var oppmerksom på viktigheten av å sikre bevis. Fornærmede opplyste imidlertid at det ikke var noen spor, og at klær enten var vasket eller kastet.

Etter det inntrykk lagmannsretten har dannet seg, kan fornærmede neppe ha fremstilt det siste overgrepet på samme måte til politiet torsdag 22 februar som i den skriftlige anmeldelsen dagen etter. Lensmannsbetjenten tok heller ikke initiativet til å få fornærmede undersøkt av lege, etter sigende fordi han fryktet at hun i så fall ikke ville inngi anmeldelse. Det underbygges også av andre opplysninger, herunder hennes egen forklaring, at hun var i tvil om hun ville anmelde forholdet. For henne var hovedformålet med anmeldelsen å få avbrutt forholdet til tiltalte én gang for alle, og å få fred for ham. Herunder var det viktig å få tilbake nøklene tiltalte hadde til hennes leilighet. Hun ønsket politiets bistand til dette og ønsket kontaktforbud, men fikk beskjed om at politiet ikke kunne gjøre noe med mindre hun innga anmeldelse.

Hertil kommer at politiet først 22 desember 1996 gjorde tiltalte kjent med anmeldelsen. Dette er søkt forklart med at han etter sigende var vanskelig å finne. Lagmannsretten finner dette klart uholdbart. Politiet hadde lett funnet ham hvis man hadde forsøkt.

Politiets behandling av anmeldelsen og den videre etterforskning - eller mangel på sådan - har bidratt til å gjøre bevisvurderingen usikker. Det er grunn til å tro at viktige opplysninger, som kunne styrket eller svekket mistanken, er gått tapt.

Det foreligger noe motstridende opplysninger om hvilken kontakt tiltalte og fornærmede opprettholdt i tiden etter anmeldelsen og særlig frem til tiltalte flyttet fra X i slutten av april 1996. Flere vitner har forklart om samvær mellom dem under omstendigheter som er egnet til å virke overraskende dersom hun hadde vært utsatt for så alvorlige overgrep.

Lagmannsretten uttrykker ikke noe standpunkt til hvilket bevisresultat som er mest sannsynlig, eller om det kan være forskjeller mellom de to forholdene. men konkluderer for hvert av tilfellene med at det ikke er klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått overgrepet.

Lagmannsretten finner imidlertid at fornærmede bør tilkjennes oppreisning i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jf §3-3, for de overtredelser av straffeloven §228 han er domfelt for. Om beskrivelsen av disse forholdene vises til straffutmålingspremissene ovenfor, som også legges til grunn for utmålingen av oppreisning. Beløpet kan passende settes til kr 10.000.

Avgjørelsen av oppreisningskravet er enstemmig.

Slutning:

1. A, født xx.xx.1967, dømmes for en overtredelse av straffeloven §228 første ledd, jf annet ledd 1. straffalternativ, jf §232 og to overtredelser av straffeloven §228 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62, til fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager med fradrag av 1 - en - dag for varetektsfengsel.

Fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

2. A frifinnes for to overtredelser av straffeloven §192 første ledd 2. straffalternativ og en overtredelse av straffeloven §212 første ledd nr 2, jf tiltalebeslutningens poster I a, I b og IV.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

4. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 10.000 - titusen - kroner i oppreisning til B.