RG-1999-404

Instans:	Borgarting lagmannsrett - dom og kjennelse
Dato:	1998-06-18
Publisert:	RG-1999-404 (63-99)
Stikkord:	Ærekrenkelse, Erstatning, Oppreisning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 95-00396 A/21 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01606 A/02.
Parter:	Ankende part: A og X Inkasso AS (Prosessfullmektig: Advokat Nils Edv Stenersen). Motpart: Dagbladet AS og B (Prosessfullmektig: Advokat Jon Christophersen).
Forfatter:	Lagdommer Sveinung Koslung, formann. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy. Herredsrettsdommer Liv Ingunn Mikelsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §246, §247, §249, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §222, Tvistemålsloven (1915) §156, §172, §175, §178, §180

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for påståtte ærekrenkelser i forbindelse med oppslag i avisa Dagbladet, jf skadeserstatningsloven §3-6.

A, som er født oktober 1961, etablerte i 1985 Y Finans AS sammen med en annen person. Selskapet drev med formidling av lån og tilhørende forsikringer til privatkunder i det såkalte grå pengemarked. Ved årsskiftet 1986/87 overtok A alle aksjene i selskapet. I september 1988 solgte han sine aksjer og trakk seg ut av selskapet. Y Finans ble slått konkurs 19. desember 1988. Fra 1989 drev A tilsvarende låneformidling i Z Finans AS, også kalt .. Finans, der han hadde 90 % av aksjene og var daglig leder. Samtidig hadde han sammen med C selskapet X Inkasso AS som skulle drive inkassovirksomhet på bevilling utstedt til A. A eide også her 90 % av aksjene. X Inkasso oppnådde 7. mars 1990 en fordelaktig avtale med avviklingsstyret for Ø Kapitalformidling AS om innfordring av en inkassoportefølje på om lag 120 millioner kroner. Fra 1. oktober 1990 overtok D som styreformann og daglig leder i Z Finans, mens A stadig mer konsentrerte seg om virksomheten i inkassoselskapet. C som var blitt valgt som styreformann i X Inkasso, ble pågrepet 26. mai 1990 og siktet for overtredelse av straffeloven §222 første ledd ("torpedovirksomhet"). C ble to år senere i Oslo byrett dømt for dette og flere andre forhold til åtte måneders fengsel. Mens C satt varetektsfengslet, ble det holdt ekstraordinær generalforsamling i X Inkasso, der A ble gitt eneprokura. A foretok deretter disposisjoner som av selskapets revisor E ble beskrevet som underslag. På bakgrunn av stedlig ettersyn fra Kredittilsynet i X Inkasso ble As inkassobevilling trukket tilbake 12. juni 1990. Vedtaket ble påklaget, men klagen ble senere frafalt, ifølge A på grunn av nye garantikrav for inkassoselskaper som det var vanskelig å oppfylle. Z Finans ble på grunn av at selskapets revisor trakk seg fra sin stilling, satt under tvangsavvikling, og konkurs ble åpnet 13. januar 1992. Fra 1991 var A også tilknyttet Å finans AS, et selskap eid av F, der han arbeidet som selvstendig konsulent på provisjonsbasis.

B tiltrådte som journalist i Dagbladet 15. januar 1992. Han ble tilknyttet en gruppe ledet av G som drev undersøkende journalistikk. B ble tildelt en bunke konkurssaker, og her fant han As navn knyttet til to selskaper. Han foretok nærmerere undersøkelser i ulike registre og snakket med kilder som kjente A. Han tok deretter kontakt med A, og de hadde et møte på Hotel- - . Under møtet kom det også en fotograf fra Dagbladet til stede og tok bilder av A som motsatte seg å bli fotografert. B skrev deretter sammen med G artikler som ble slått stort opp i Dagbladet - - . januar 1992. Avisa fulgte saken opp med nye oppslag de to påfølgende dagene samt - - . februar 1992.

A oppsøkte Oslo politikammer 29. januar 1992 for å avgi forklaring. Han ble anholdt av politiet samme kveld, siktet for grovt bedrageri og underslag. Siktelsen gjaldt dels bedragerier overfor kunder i egenskap av daglig leder i Z Finans, dels underslag han skulle ha begått fra X Inkasso. A ble neste dag framstilt for varetektsfengsling. Forhørsretten fant ikke at det var skjellig grunn til mistanke for bedragerier, men han ble varetektsfengslet for inntil to uker på grunnlag av siktelsen for underslag. A ble løslatt etter tolv dager. Straffesaken mot A endte med at saken ble henlagt etter bevisets stilling. Vedkommende politijurist skrev i påtegning - - . november 1994 at hun foreslo saken henlagt "under sterk tvil".

Dagbladets oppslag - - . januar 1992 ble presentert over det meste av forsida under overskriften "Finanshai arrestert". Videre står det i innringet tekst: "Avslørt av Dagbladet", og nedenfor med store bokstaver: "Ung enke lurt for 500 000". Under overskriften er det trykt et bilde av A der han forsøker å dekke over ansiktet. I bildeteksten står det: "Dagbladets kartlegging av A førte ham rett i fanget på politiet". For øvrig har forsida slik tekst om saken:

Finansmannen A (30) ble i går kveld pågrepet av politiet i Oslo. Dermed er det satt punktum for en karriere hvor det har haglet med anmeldelser fra pengesjarmørens ofre. En av dem er H (26). Da mannen hennes døde i september i fjor, oppdaget hun at A hadde puttet forsikringspremien i sin egen lomme.

Saken opptok hele sidene 12 og 13. På begge sider er det bilder av A der han forsøker å dekke seg. Hovedoverskriften på side 12 er "Arrestert i går kveld" og under denne følgende ingress: Dette er A (30). I går meldte han seg på Oslo Politikammer, og ble øyeblikkelig tatt i avhør. I årevis har A sjonglert med vanlige folks penger. Anmeldelsene er mange. Dagbladets kartlegging av finansakrobaten brakte han rett i politiets klør.

Side 12 har for øvrig overskriftene "Stadig anmeldt - ingen reagerte" og "Forsikringsmillionene rullet". I teksten på side 12 er A gjengitt slik: "Jeg har aldri gjort noe galt, sier A til Dagbladet ". Det er videre blant annet referert fra en rapport fra revisor E angående X Inkasso med slik tekst: "Selskapets hovedaksjonær har begått betydelig underslag i selskapet med et beløp på over kr 1 500 000 ". På side 13 er inntatt en artikkel om H under overskriften "Hun taper alt" og i ingressen her heter det: I september 1990 døde Hs (26) 30 år gamle mann. Et drøyt år tidligere hadde familien tegnet gjeldsforsikring hos A, agent for Alfa Livsforsikring. A beholdt pengene selv, ifølge forsikringsselskapet.

Artikkelen går i korte trekk ut på at H og ektefellen tok opp et lån på kr 500 000 gjennom Z Finans og innbetalte i den forbindelse kr 12 300 som ifølge artikkelen skulle gå til tegning av gjeldsforsikring i Alfa Forsikring. Etter mannens død i september 1990 viste det seg at forsikring likevel ikke var tegnet, og at forsikringsselskapet nektet å betale.

- - . januar 1992 fulgte Dagbladet opp saken på side 7 med et annet bilde av A og med overskriften "Finanshai fengslet". I ingressen står det: Finanssjongløren A (30) hadde kjendiser og politikere som kunder. Nå må han belage seg på en annen omgangskrets. I går kveld ble han fengslet i fjorten dager, siktet for blant annet bedrageri og underslag.

- - . februar 1992 slo Dagbladet igjen opp saken over det meste av førstesida med overskriften "Politiet hjalp finanshai" og med et bilde av A der han forsøker å dekke ansiktet. I teksten heter det: Skandalene ved Oslo politikammer tar ikke slutt. Den arresterte finansmannen A, som er arrestert og siktet for bedrageri og underslag, har operert med et anbefalingsbrev fra politiet. Brevet er undertegnet av en ansatt i en sentral lederstilling ved politikammeret, som innrømmer at han dermed fungerte som garantist for As kunder.

Det er på forsida vist til side 9 der det er inntatt en artikkel under bilder av F og A med overskiften "Politi anbefalte finanshaien" og med følgende ingress: Den arresterte finanshaien A og hans kompanjong F opererte med en meget sentralt ansatt ved Oslo politikammer som referanse. Overfor Dagbladet bekrefter mannen at han for et halvt år siden på oppfordring skrev en slik anbefaling.

Artikkelen omtaler særlig et brev som en ansatt i ledende stilling ved politikammeret tidligere hadde skrevet til Hafslund Nycomed på oppfordring fra F med anbefaling av selskapet Å finans AS, hvor A var tilknyttet. I artikkelen er politimannen intervjuet. Det framgår at han ikke brukte politikammerets brevark, men undertegnet med sin tittel og arbeidssted. Det framgår videre at brevet var hengt opp på veggen i forstørret utgave på Fs kontor og at kopier av brevet også var brukt overfor firmaets kunder.

- - . februar 1992 brakte Dagbladet et mindre oppslag om saken med en tospalters artikkel på side 20 med overskriften "A fortsatt siktet".

Artiklene i Dagbladet er signert dels G og B, dels B alene. B har forklart at han selv bare skrev artikkelen om H, mens det øvrige hovedsakelig ble ført i pennen av G. Det var imidlertid B som i hovedsak arbeidet med research på saken.

A og X Inkasso AS reiste ved stevning 7. januar 1995 til Oslo byrett sak mot Dagbladet AS og B med krav om erstatning og oppreisning. De saksøkte tok til motmæle. Byretten avsa dom i saken 23. februar 1996 med slik domsslutning:

1. Dagbladet AS v/styrets formann og B frifinnes.

2. A og X Inkasso AS v/styrets formann betaler in solidum innen 2 - to - uker saksomkostninger til Dagbladet AS og B med kr 98 000,- -nittiåttetusen-.

Om saksforholdet vises ellers til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A og X Inkasso AS har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Dagbladet AS og B har tatt til gjenmæle mot anken.

Ved prosesskriv 4. mai 1998 meddelte advokat Stenersen at X Inkasso AS for sin del trakk anken tilbake.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus i tida 11. - 15. mai 1998. A møtte og forklarte seg som part. For Dagbladet AS møtte administrerende redaktør Gro Møllerstad. B møtte og ga partsforklaring. Det ble avhørt åtte vitner og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført: Dagbladets omtale av A er i realiteten en offentlig henrettelse. Det dreier seg om en uthengning uten sidestykke med navn og bilder av en person som ikke har noen anmerkninger på sitt rulleblad. Oppslagene er i plassering, bildebruk og framstillingsform uhyre sterke. Avisa nøyer seg ikke med å stille spørsmål ved As forretningsførsel, men framkommer med bastante konklusjoner og dømmende karakteristikker. A framstilles som en kjeltring og bedrager av største format, og dessuten som en ynkelig person som også gråter med sine ofre. Selv om A hadde blitt dømt for de forhold siktelsen mot ham gjaldt, ville Dagbladets omtale vært unødvendig hardtslående og kritikkverdig. Det er nærliggende å anta at det var Dagbladets skriverier som medførte at det ble reist siktelse, og at A ble fengslet, slik avisa også selv ønsket å gi inntrykk av.

De elleve enkeltutsagn som er gjengitt i byrettens dom på side 7, er særlig ærekrenkende. I tillegg kommer et tolvte utsagn, nemlig at A ifølge revisorrapporten har underslått mer enn 1 million kroner. Ved vurderingen av disse tolv utsagnene må man se hen til oppslagene som helhet, herunder bildebruk, ingresser og språk. Det er oppslagene og artiklene i sammenheng som er erstatningsbetingende.

Det er ikke ført sannhetsbevis for noen av de sterke beskyldningene Dagbladet rettet mot A, herunder karakteristikken av ham som finanshai. Når det gjelder Y Finans, trakk A seg ut i september 1988 på grunn av stort arbeidspress, mens seskapet gikk konkurs i desember. Det er ikke grunnlag for å hevde at han gikk fra et de facto konkursbo. Det vises her til revisor Es verdivurdering av 5. juli 1988, der verdien av selskapet ble satt til 2,8 millioner kroner.

Heller ikke As befatning med Z Finans kan berettige Dagbladets omtale av ham som finanshai mv. Den direkte årsaken til at selskapet ble avviklet var at revisor trakk seg fra sitt verv. Når det i bostyrer Annie Kreftings sluttinnberetning ble anbefalt konkurskarantene både for A og D, må det tas i betraktning at hun sannsynligvis var påvirket av Dagbladets feilaktige skriverier om A og at hun neppe kan ha arbeidet særlig grundig med saken, jf det beskjedne salær hun mottok. Skifterettens kjennelse, der konkurskarantene ikke ble pålagt verken A eller D, viser en helt annen edruelig holdning. Det må dessuten tas med i vurderingen at D, som var styreformann og daglig leder på konkurstidspunktet, vedtok et forelegg for regnskapsforsømmelser.

Når det gjelder X Inkasso, er det ikke dokumentert vesentlige kritikkverdige forhold fra As side. Selskapet var kommet godt i gang med innfordringen av porteføljen fra Ø Kapitalformidling da Kredittilsynet grep inn. C satt da i varetekt, siktet for vold, og A kunne i hans fravær ikke redegjøre i detalj for innfordrede midler som var satt inn på ulike konti, regnskapsbilag mv. Av den grunn kom han urettmessig ut å kjøre. Mens C var fengslet, måtte A sørge for nødvendige utbetalinger for selskapet, herunder til Advokatfirmaet Schjødt som ble engasjert for å bistå selskapet. Rettsforliket som senere ble inngått med kreditorfellesskapet, viser at kreditorene ikke led noe tap. Dette understrekes ytterligere gjennom brevet av 3. mars 1997 fra Oslo skifterett, der det bekreftes at det ikke er fremmet krav til dekning av garantibeløpet A måtte stille da han fikk utstedt inkassobevilling. Cs politianmeldelse av A for underslag ble inngitt samme dag som Dagbladet slo saken stort opp, noe som neppe er tilfeldig. C var da ute etter å redde sitt eget skinn. A var inntil da ukjent med revisorberetningen av 27. september 1991 med påstand om at hovedaksjonæren (A) skulle ha underslått millionbeløp fra selskapet. Det var oppstått et sterkt motsetningsforhold mellom A på den ene sida og revisor E og C på den andre. Revisor- beretningen må leses i lys av dette, og dette er også bakgrunnen for at A ikke ønsker å frita E fra taushetsplikten som vitne i saken. Med hensyn til utlånet av kr 800 000 til I, som ble foretatt 1. mai 1990, viser Cs underskrift på lånedokumentene at han var fullt innforstått med lånet og lånebetingelsene. Når pantobligasjonen ikke ble tinglyst, har det sammenheng med at byggelånet ikke kunne konverteres før det forelå ferdigattest på huset, og dette trakk ut. Reiseregningen på kr 76 000 som ifølge revisor Es rapport til styreformann C av 31. oktober 1990 skulle være forfalsket, gjaldt en reise C og to andre foretok til Spania, og har ingenting med A å gjøre. Det vises endelig til at politiets etterforskning av saken ikke avdekket noe underslag eller forfalskning overhodet fra As side.

Dagbladet og B har påberopt politianmeldelsene i saken som sannhetsbevis for at A skal ha bedratt kunder, i hovedsak ved å motta innbetaling for forsikring, men uten at slik forsikring ble tegnet. Heller ikke på dette punkt har politiets etterforskning av saken konkludert med at A har forbrutt seg. Det har også formodningen mot seg at A bevisst skal ha tilbakeholdt forsikringspenger, da firmaet i så fall ville gått glipp av provisjonen fra forsikringsselskapene, som i de fleste tilfellene oversteg forsikringspremien. Flere av anmeldelsene gjelder også låneopptak som ble behandlet av andre medarbeidere og som A ikke hadde noen befatning med. Dette gjelder J, K og L. Det kan ha skjedd et fåtall glipp når det gjelder tegning av forsikring på grunn av mangelfulle rutiner, men dette må ses i sammenheng med at det var mange tusen lån som ble formidlet. I de tilfellene det ble avdekket feil, ble disse søkt rettet opp umiddelbart. At det skal ha vært et mønster i å unnlate å tegne forsikring, motbevises ved at det ras av anmeldelser man i så fall skulle ventet etter Dagbladets oppslag, uteble.

Når det gjelder H, bemerkes at anmeldelsen er motatt og opptegnet av hennes avdøde manns bror ved Oslo politikammer, noe som må være i strid med habilitetsreglene. Det var M som behandlet lånesaken. A kom først inn i bildet da H etterlyste papirer på forsikringen. De ble da enige om å tegne en rimeligere gjeldsforsikring, og H fikk tilbakebetalt kr 8 000. Det er uklart om H virkelig sendte inn helseerklæringer og om disse ble mottatt av H-Finans. Uansett ble H klar over at forsikringen ikke var i orden mens hennes mann levde. Han var da begynt med narkotika igjen og kvalifiserte ikke for livsforsikring. Dersom det var gitt riktige opplysninger i helseerklæringen, ville Alfa Forsikring ikke ha akseptert forsikringen, og uansett ville forsikringssummen ikke blitt utbetalt ettersom mannen døde av en overdose.

Med hensyn til N, ble endringen av summen på bankgiroen foretatt etter muntlig avtale med N. Beløpet gjaldt honorar for arbeid med flere lån. Senere har N undertegnet på en skriftlig utbetalingsfullmakt. Selv om framgangsmåten er uvanlig, er det på ingen måte bevist at A hadde uærlige hensikter.

Os anmeldelse gjaldt en inkassosak, der O var solidarisk ansvarlig for en kassekreditt sammen med to tidligere kompanjonger. Den ene av disse innfridde kreditten fullt ut, mens tredjemann viste seg ikke å være søkegod. Den tredelen O hadde innbetalt, ble da tilbakeført vedkommende som hadde dekket hele fordringen. Det ble antatt at dette var best i samsvar med det underliggende forhold mellom samskyldnerene. A beklager at O har kommet uheldig ut, men det er under ingen omstendighet tale om noe uhederlig forhold fra hans side. Anmeldelsen fra O kom i kjølvannet av Dagbladets skriverier, og viser skadevirkningene av oppslaget.

Det bestrides at Dagbladets oppslag er dekket av det såkalte referatprivilegiet for gjengivelse av siktelser. For det første kom Dagbladets oppslag med navn og bilde til dels før siktelsen mot A ble utferdiget. Dernest dreier det seg her ikke om en nøktern gjengivelse av innholdet i en siktelse, men om en helt ødeleggende utbrodering av As virksomhet som gikk langt utover de forhold siktelsen gjaldt. Under ingen omstendighet omfatter referatprivilegiet gjengivelse av politianmeldelser, jf Mæland: Ærekrenkelser, side 337 flg. Det samme må gjelde revisjonsrapporter, boinnberetninger og vedtak av Kredittilsynet.

Det bestrides også at Dagbladets omtale av A kan anses rettmessig etter bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3 om berettiget ivaretakelse av eget eller andres tarv. Selv om det er pressens oppgave å advare publikum mot uhederlig forretningsførsel, gikk Dagbladet i denne saken langt over streken. Dagbladet og Bs kjempeoverskrifter og drepende konklusjoner om en navngitt person var uten grunnlag i virkeligheten, og kravet til tilbørlig aktsomhet ble på ingen måte ivaretatt. At det ble tatt bilder av A mot hans vilje, og at bildene ble publisert uten samtykke, er i denne sammenheng et ytterligere skjerpende moment. B er ansvarlig for innholdet i oppslagene på linje med utgiveren, Dagbladet AS. B var den som utførte resarch på saken, og han spilte utvilsomt en helt sentral rolle. Det forhold at G var medforfatter på noen av artiklene, kan på ingen måte frita B for hans soleklare ansvar.

Etter Dagbladets oppslag måtte A slutte i Å finans AS. Han mistet dermed sitt inntektsgrunnlag som lå i størrelsesorden kr 300 000-600 000 per år. Han har i årene etterpå vært uten arbeid og levd av støtte fra andre og arbeidsledighetstrygd som utgjør ca kr 120 000 årlig. Han har derfor lidt et betydelig inntektstap fram til nå, og han vil likeledes få et stort tap i framtidige inntekter. I tillegg kreves oppreisning for den enorme menneskelige belastningen Dagbladet og B utsatte A for. Ved utmålingen må det blant annet legges vekt på arten av krenkelse, grovheten og spredningen. Det dreier seg om flere førstesideoppslag med bruk av store overskrifter og fargebilder, spredt til hele landet.

A har nedlagt slik endelig påstand:

1. Dagbladet AS betaler til A erstatning for lidt skade begrenset oppad til 1 million kroner, erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til 1 million kroner og erstatning for skade av ikke økonomisk art begrenset oppad til 500 000 kroner.

2. B betaler til A erstatning for skade av ikke økonomisk art begrenset oppad til 500 000 kroner.

3. Dagbladet AS og B dømmes til in solidum å erstatte A og X Inkasso AS saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, Dagbladet AS og B, har i det vesentlige anført:

Det aksepteres at en del av utsagnene i Dagbladets artikler i utgangspunktet er krenkende, herunder betegnelsen finanshai. Andre av utsagnene er ikke injurierende. Dette gjelder "For to uker siden ble Z Finans AS slått konkurs. A er registrert som eier" og "I januar i år ble to av As finansselskaper slått konkurs". Det samme gjelder utsagnet "Politiet hjalp finanshai", når det ses bort fra betegnelsen finanshai.

Det anføres at uttrykket finanshai er dekkende for den virksomheten A drev. Bevisførselen har vist en usedvanlig uryddig foretningsførsel i de selskapene der A var involvert. A hadde selv ingen utdanning eller kompetanse med hensyn til forretningsdrift, og han omga seg med inkompetente personer.

Y Finans var ifølge boinnberetningen i underbalanse helt fra starten av. Det manglet regnskaper og selvangivelser, og det er pekt på tvilsomme disposisjoner. Ved konkursåpningen hadde selskapet en underbalanse på 3,5 millioner kroner. At A hadde trukket seg ut tre måneder før konkurs ble åpnet, er neppe noen tilfeldighet.

Z Finans, som i det daglige opererte med det uregistrerte navnet - - Finans, framgår likeledes av sluttinnberetningen til skifteretten at regnskapene var mangelfulle og ikke revidert, og at selvangivelser ikke var levert. Det er pekt på at ikke alle inntekter ble bokført. Selskapet ble ifølge bostyrer drevet til dels for kreditorenes regning, og det var i boet anmeldt fordringer for vel kr 800 000 og praktisk talt ingen aktiva. Grunnen til at skifteretten ikke ila A konkurskarantene, slik bostyreren hadde foreslått, var utelukkende fordi han formelt hadde trukket seg ut i tide, noe som heller neppe er tilfeldig. A var imidlertid fortsatt involvert i selskapets virksomhet etter at han formelt hadde uttrådt. Saken vedrørende N, der tallene på bankgiroen ble endret i ettertid, viser i beste fall en uheldig og lite seriøs praksis. Det samme gjelder at man fikk klientene til å underskrive på in blanco bankgiroer, slik H har forklart. Også anmeldelsen fra L viser at det foregikk triksing med bankgiroer i Z Finans.

Også virksomheten i X Inkasso ble drevet uten den nødvendig kompetanse og innsikt. Ettersynsrapporten og inndragningsvedtaket fra Kredittilsynet viser mangelfull regnskaps- førsel med manglende bilag, manglende oversikt over midler tilhørende oppdragsgivere samt manglende innsendelse av regnskaper og selvangivelse. Videre indikerer rapportene fra revisor E at A skal ha begått alvorlige straffbare handlinger i selskapet i form av underslag og forfalskning av bilag. Siden A imidlertid har neket å frita revisor for taushetsplikten, har E ikke kunnet forklare seg nærmere omkring disse forhold for retten. Den reelle grunnen til at A ikke vil frita revisor, er sannsynligvis at han er redd for hva som da ville komme fram. Når det gjelder saken vedrørende O, skulle beløpet på kr 75 000 aldri vært utbetalt til P, ettersom partene hadde avtalt at P alene skulle være ansvarlig for kassekreditten. Dessuten ble selskapet sittende med pengene i 1-2 år. Dette er et nytt eksempel på uryddig og lite seriøs forretningsførsel.

De mange politianmeldelsene i saken viser at det var mange som hadde dårlig erfaring med A og hans selskaper. A har selv i sin partsforklaring innrømmet og beklaget flere forhold. Saken har vist en mengde detaljer som samlet gir et klart inntrykk av useriøs og tvilsom forretningsførsel, og en uegnet finansmann, som det må være adgang til å advare mot. Uttrykket finanshai må anses dekkende for As virksomhet. Sannhetsbevis er ført.

Anmeldelsene fra H, K, J og (?) gjelder alle tilfeller der penger til forsikring er innbetalt eller trukket på kundens konto, men hvor pengene ikke er videreført til forsikringsselskapet. Kundene fikk ikke beskjed om at forsikring ikke var tegnet, og de fikk heller ikke pengene sine tilbake før eventuelt etter at de hadde fremmet klage. Dette mønsteret er bekreftet gjennom Ms politiforklaring, der det også framkom at klientenes penger ble "lånt" til løpende utgifter og at man noen ganger fikk kundene til å undertegne bankgiroer in blanco. Foruten forsømmelig og kritikkverdig forhold ved at avtalt forsikring ikke ble tegnet, viser dette at klientmidler ikke ble holdt atskilt fra selskapets egne. Bevisføringen har vist at det er dekning for utsagnene "A hadde puttet forsikringspremien i sin egen lomme", " A selv har ikke sett forskjell på sine egne og kundenes penger", "Han har problemer med å skille mellom ditt og mitt. Ulike kilder har overfor Dagbladet kalt mannen farlig" og "A beholdt pengene selv".

Når det gjelder utsagnet "Ung enke lurt for 500 000" har dette i alle fall dekning i Hs subjektive oppfatning. Hun trodde at forsikringen var i orden, og følte seg lurt da hun oppdaget at dette ikke var tilfelle. Utsagnet kan ikke forstås som uttrykk for at forsikringspengene bevisst ble tilbakeholdt. Retten må legge til grunn at helseerklæringene ble utfylt og sendt inn til Z Finans. Det er usikkert om forsikringssummen ville kommet til utbetaling om forsikring var blitt tegnet, men det kan heller ikke utelukkes. I så fall tapte H kr 500 000 på rot og sommel i selskapet, og det er også objektivt sett dekning for påstanden.

Når det gjelder den gjengitte påstanden om at A hadde underslått mer enn 1 million kroner fra X Inkasso, bygger referatet på revisor Es revisjonsinnberetning, innsendt til foretaksregisteret. Det vesentligste beløpet gjelder et lån til I på kr 800 000 til et byggeprosjekt der en venninne og A selv var sterkt involvert. I politiavhøret har A gitt uttrykk for at lånet hadde dekning i hans eierandel (90 %) i selskapet, noe som er klart uholdbart. Når C har underskrevet som vitterlighetsvitne, må det tas i betraktning at forutsetningen dengang blant annet var at pantobligasjonen skulle tinglyses på eiendommen, noe som ikke skjedde og som A må ta ansvaret for.

Det forhold at straffesaken mot A endte med henleggelse etter bevisets stilling, godtgjør ikke at A er uskyldig i de forhold siktelsen gjaldt. Det vises til at avgjørelsen ble tatt under sterk tvil, og at kapasitetsproblemer ved Oslo politikammer kan ha vært medvirkende til avgjørelsen.

Dersom utsagnene anses krenkende, og sannhetsbevis heller ikke anses ført, må referatprivilegiet som etter rettspraksis gjelder for siktelser og tiltalebeslutninger få anvendelse. Det er på det rene at det ble tatt ut en omfattende og alvorlig siktelse mot A. Det som ble skrevet i Dagbladet, samsvarer innholdsmessig i det vesentlige med siktelsen. Dagbladet hadde vært i kontakt med politiinspektøren som i realiteten utferdiget siktelsen og kjente derfor til at siktelsen etter alt å dømme ville komme. Det kan ikke være avgjørende at siktelsen formelt ble undertegnet av en annen politijurist først samme dag som Dagbladet brakte det første oppslaget i saken. For øvrig bygget Dagbladets oppslag i stor utstrekning på offentlig tilgjengelige dokumenter som bør komme i samme stilling som siktelser mv.

Under enhver omstendighet må utsagnene anses rettmessige etter straffeloven §249 nr 3. Det er pressens oppgave å slå ned på og om mulig stanse kritikkverdige forhold og useriøse foretak som markedsfører seg overfor det alminnelige publikum. Oppslagene om A hadde således et aktverdig formål. A hadde kjørt flere selskaper over ende økonomisk, og han hadde mistet sin inkassobevilling. Mange mennesker følte seg lurt av A. Det kan ikke være erstatningsbetingende å advare publikum mot slik virksomhet. For å oppnå formålet, var det nødvendig å navngi både A og selskapene han var involvert i. Selv om det ble brukt kraftig lut, var oppslagene ikke uforholdsmessige. Dagbladet utviste også den aktsomhet som må kreves. Opplysningene var i stor utstrekning hentet fra dokumenter til eller fra offentlige instanser, som det var all grunn til å stole på. A fikk også anledning til å uttale seg om de opplysninger avisa satt inne med før de kom på trykk, men han hadde lite konkret å bidra med.

Ved vurderingen av Bs forhold, må det tas hensyn til at han ikke var alene om saken, men hadde et nært samarbeid med G, som også var hans nærmeste overordnede i avisa. Det var G som skrev de fleste av artiklene.

Dokumentasjonen for økonomisk tap er mangelfull. De opplysninger A selv har gitt om sine inntektsforhold før oppslagene i Dagbladet, er positivt uriktige. Det framgår av de framlagte selvangivelsene at bare for 1991 kom bruttoinntekten opp i over kr 500 000. De tidligere år var de oppgitte inntekter beskjedne, henholdsvis kr 222 420 for 1987, uoppgitt i 1988, kr 111 200 for 1989 og kr 250 000 for 1990. Hva han ville ha tjent fra 1992 og framover er usikkert av flere grunner. For det første hadde han mistet inkassobevillingen, og agenturet for Alfa Forsikring var sagt opp fra selskapets side. For det andre må den vesentligste økonomiske skadevirkningen for A tilskrives det forhold at han ble siktet og satt i varetekt, noe som skjedde etter selvstendige vurderinger av henholdsvis politiet og forhørsretten.

Dagbladet AS og B har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 23. februar 1996 stadfestes, dog slik at saksomkostningsbeløpet på kr 98.000 tillegges 12% rente fra 11. mars 1996 og til betaling skjer.

2. A og X Inkasso AS v/styrets formann dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Dagbladet AS og B.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

X Inkasso AS har ved prosesskriv 4. mai 1998 for sin del trukket anken tilbake. Ankemotpartene har i den forbindelse krevd saksomkostninger fra selskapet med kr 20 000. Lagmannsretten finner at ankesaken blir å heve i forhold til X Inkasso, og at selskapet må erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §175 første ledd, jf §180 annet ledd. Saksomkostninger tilkjennes med kr 20 000 i samsvar med påstanden.

Det følger av skadeserstatningsloven §3-6 at den som framsetter rettsstridige beskyldninger som fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven ærekrenkelsesbestemmelser, jf §246 og §247, skal yte erstatning og/eller oppreisning etter rettens skjønn til den som er krenket. Skyldkravet er uaktsomhet. Også eier og utgiver av trykt skrift hvor beskyldninger er framsatt, kan pålegges å betale erstatning og oppreisning.

Saken gjelder en serie oppslag og artikler om A i Dagbladet presentert over flere dager, hvorav tolv konkrete utsagn av den ankende part er framhevet som særlig ærekrenkende. Ankemotpartene har bestridt at enkelte av de konkrete utsagnene er injurierende, men ellers medgitt at flere utsagn i utgangspunktet er krenkende. Etter lagmannsrettens syn kan man ved vurderingen av hvorvidt omtalen av A i Dagbladet er ærekrenkende, ikke bare se på de tolv utsagnene hver for seg, men må vurdere dem i sammenheng og herunder også se hen til plassering, presentasjonsform og bildebruk mv. Ved tolkningen av oppslagene er utgangspunktet det totalinntrykk omtalen vil etterlate hos den alminnelige avisleser, jf blant annet Rt-1994-348.

Etter lagmannsrettens oppfatning formidler oppslagene generelt et særdeles negativt bilde av forretningsmannen A. Hovedinntrykket som sitter igjen er av en smart finansmann som gjennom ulike selskaper og i lang tid har bedrevet lysskye pengeoperasjoner og lurt sine klienter i stor stil, men som nå - ved Dagbladets hjelp - endelig er avslørt. Det levnes liten tvil om at A er skyldig i en rekke alvorlige lovbrudd, og at han kan vente seg et kraftig oppgjør med politiet. Det forhold at saken er slått stort opp over det meste av avisas førsteside med navn og bilder både - - . januar og - med en noe annen innfallsvinkel - - . februar 1992, forsterker inntrykket av at man står overfor en lovbryter av betydelige dimensjoner.

Lagmannsretten kan ikke se at dette inntrykket i nevneverdig grad svekkes ved at A - - . januar i en av artiklene på side 12 er sitert på at han aldri har gjort noe galt, at det - - . februar i artikkelen på side 7 framgår at A hardnakket benekter underslag i X Inkasso samt at det i artikkelen - - . februar på side 20 er nevnt at A i politiavhør har avvist alle anklager. As egne avvisninger av skyld er gitt en slik størrelse, form og plassering, at de nærmest drukner i de massive anklagene som oppslagene ellers formidler. Også bruken av betegnelsen "finanshai" i flere store overskrifter forsterker etter rettens oppfatning inntrykket av at A er skyldig og har et betydelig synderegister å svare for. Retten bemerker for øvrig at artikkelen - - . februar med overskriften "A fortsatt siktet", gjentar de alvorlige anklagene mot A, men ikke opplyser at A var løslatt fra varetektsfengsel. Lagmannsretten kan ikke se at det i avisas omtale er tatt forbehold som kan frita for ansvar. Det vises til at ærekrenkelser også kan skje gjennom insinuasjoner eller framsetting av formodninger eller mistanker, jf Bratholm/Matningsdal, side 636 med henvisninger.

I tillegg til det generelle bildet som tegnes av A, gjengir Dagbladet med referanse til rapporter fra revisor E konkrete beskyldninger om at A har underslått over 1,5 millioner kroner fra X Inkasso og at han har forfalsket et bilag. Det forhold at Dagbladet her bare gjengir påstander fra andre, er i utgangspunket ikke straffriende, jf blant annet Rt-1994-348. Alt dette er beskyldninger om straffbare forhold og er utvilsomt ærekrenkende.

Overskriften på svart bakgrunn på forsida - - . januar "Ung enke lurt for 500 000" gir isolert sett inntrykk av at A har svindlet til seg dette beløpet fra H. Av teksten for øvrig på forsida kan man riktignok utlede at As gevinst har begrenset seg til en forsikringspremie som han skal ha underslått. Dette framgår imidlertid med små typer og krever en mer oppmerksom lesing. Av artikkelen på side 12 som omtaler Hs tilfelle, framgår det at beløpet som ble innbetalt til forsikring var kr 12 300. Det nevnes ikke at av dette beløpet hadde H allerede fått tilbakebetalt kr 8 000, muligens fordi H ikke opplyste dette i intervjuet med Dagbladet. Hvorvidt H i realiteten tapte kr 500 00 fordi gjeldsforsikring ikke ble tegnet, er det etter rettens syn ikke nødvendig å ta bestemt stilling til. Uttrykket "lurt" og påstanden om at A hadde puttet forsikringspremien i sin egen lomme, etterlater imidlertid et klart inntrykk av at A i vinnings hensikt i alle fall hadde tilegnet seg premiebeløpet. Dette beskriver en straffbar handling og er dermed en injurierende beskyldning.

Tilsvarende gjelder etter lagmannsrettens vurdering for de øvrige utsagn som går på at A ikke har sett forskjell på sine egne og kundenes penger, at han har problemer med å skille mellom ditt og mitt og at han beholdt pengene selv. Utsagnene gir leseren inntrykk av at A forsettlig har snytt kundene for penger som skulle gått til å tegne forsikring, og at han dermed har begått straffbare handlinger.

Dagbladet og B har anført at noen av de konkrete utsagnene som er trukket fram, ikke er injurierende. Dette gjelder utsagn om at As selskaper er slått konkurs og at politiet hjalp A. Lagmannsretten er enig i at disse utsagnene isolert sett neppe inneholder bekyldninger som er krenkende. Sett i sammenheng med oppslagene for øvrig, er imidlertid også disse påstandene med på å bygge opp under et helhetsinntrykk av A som en skruppelløs person med tvilsom forretningsmoral.

Det framgår av straffeloven §249 nr 1 at en ærekrenkelse er straffri dersom det føres sannhetsbevis. Det er den som framsetter beskyldninger som har bevisbyrden for beskyldningenes sannhet. Utgangspunktet er at det stilles tilsvarende, eller nær opp til, samme beviskrav som påtalemyndigheten har i straffesaker, jf Bratholm/Matningsdal: Straffeloven, Kommentarutgave, anden del, side 645 flg.

Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke ført tilstrekkelig sannhetsbevis for at den generelle beskrivelsen som er tegnet av A som finanshai med et betydelig synderegister å svare for, medfører riktighet. Det må riktignok legges til grunn at det var atskillig å sette fingeren på med hensyn til regnskapsførsel og inngivelse av selvangivelser mv såvel i Y Finans som i Z Finans og X Inkasso og at man åpenbart har manglet kompetanse på disse områdene i selskapene. Det er videre på det rene at de to førstnevnte selskapene gikk konkurs, og at det i begge selskapene, og særlig i Y Finans, var betydelig underbalanse ved konkursåpningen, noe som indikerer at selskapene delvis kan ha vært drevet for kreditorenes regning. Det er også på det rene at As inkassobevilling ble inndratt av Kredittilsynet blant annet på grunn av regnskapsmessige mangler. Det er imidlertid uklart hvor stor del av ansvaret for disse klare manglene som kan tilskrives A, og det gjenstår som et faktum at skifteretten ikke fant grunnlag for å pålegge A konkurskarantene og at han heller ikke er straffet for forholdene. Det synes også klart at man i Z Finans manglet tilfredsstillende rutiner for behandling av klientmidler og at det fra tid til annen ble benyttet en uvanlig og uheldig framgangsmåte ved at bankgiroer ble underskrevet av kunder in blanco og i ett tilfelle at utfylt beløp senere ble endret. Det er imidlertid ikke ført bevis for at selskapet eller A utnyttet framgansmåten til å skaffe seg eller selskapet uberettiget vinning på kundenes bekostning.

Videre må det legges til grunn at det i tilfellet med H og i flere andre tilfeller ble forsømt å tegne slik forsikring som var forutsatt, og at det ikke ble gitt beskjed til kundene om dette. Etter rettens vurdering kan A ikke fraskrive seg ansvar for dette ved å vise til at det var andre medarbeidere som behandlet saken. Etter den beskrivelse av arbeidsrutinene som har framkommet, var det A og D som skulle ta seg av videreformildingen av innbetalinger fra kundene, og som ansvarlig leder hadde A uansett et overordet ansvar for at selskapet hadde tilfredsstillende rutiner for dette. Det er imidlertid en avgjørende forskjell på at det innenfor en stor oppdragsmasse forekom noen glipp og forsømmelser med hensyn til videreformidling av innbetalinger til forsikring, og at dette skulle være en utbredt praksis med formål urettmessig å tilegne seg kundenes midler, slik Dagbladets oppslag gir inntykk av. Etter lagmannsrettens syn har Dagbladet ikke ført sannhetsbevis for at det forekom bevisst og straffbar tilegnelse av klientmidler i denne forbindelsen. Det vises til at siktelsen som ble uttatt mot A og øvrige anmeldelser ble henlagt etter bevisets stilling. Selv om henleggelsen ikke utelukker at straffbare handlinger kan ha skjedd, viser den at politiet og statsadvokaten etter avsluttet etterforskning ikke fant bevisene sterke nok til å ta ut tiltale for retten. Det vises også til at forhørsretten i forbindelse med varetektsfengslingen av A ikke fant skjellig grunn til mistanke når det gjaldt postene vedrørende bedrageri. Etter lagmannsrettens syn taler det også imot bevisst tilegnelse av forsikringspenger, at selskapet i så fall ville gå glipp av provisjon fra forsikringsselskapene, som etter det opplyste normalt var et større beløp enn forsikringspremien. Det er ikke ført beviser for at A tilegnet seg forsikringspenger til personlig vinning.

Når det gjelder påstandene om at A skal ha begått underslag og forfalsket bilag i X Inkasso, har Dagbladets oppslag grunnlag i rapporter fra revisor E. E var oppgitt som vitne av Dagbladet og B, men ble frafalt ettersom A ikke ønsket å frita E for taushetsplikten. Dette har utvilsomt svekket ankemotpartenes muligheter for å føre sannhetsbevis på disse punktene, og det må etter lagmannsrettens oppfatning tilsi at beviskravene her lempes.

Påstanden om underslag refererer seg hovedsakelig dels til et lån på kr 800 000 til I, dels til utbetalinger A foretok på selskapets vegne mens styreformann C satt i varetekt. Lagmannsretten legger til grunn at lånet til I ble gitt i forbindelse med et boligprosjekt på Malmøya der A gjennom en venninne hadde personlige interesser. Cs underskrift på lånedokumentene viser at denne på lånetidspunktet var innforstått med at lånet ble gitt. Det forhold at lånet etter forutsetningene skulle sikres ved tinglysning av en pantobligasjon på eiendommen, noe som ikke skjedde og som A sannsynligvis kan bebreides for, gir etter rettens vurdering ikke uten videre forholdet karakter av underslag fra selskapet. Dette måtte i så fall forutsette at A da lånet ble gitt, var klar over at lånet ikke ville bli sikret og at I ikke var søkegod, noe det ikke foreligger klare holdepunkter for.

Når det gjelder uttakene han foretok mens han hadde eneprokura, har A forklart at pengene gikk til å dekke nødvendige utgifter blant annet til advokat og revisor i den vanskelige situasjonen som oppsto for selskapet da C ble varetektsfengslet og Kredittilsynet varslet om at inkassobevillingen kunne bli trukket tilbake. Det er ikke ført bevis som sannsynliggjør at uttakene kan anses som underslag fra selskapet. Det er også etter rettens vurdering lite sannsynlig at vitneforklaring fra revisor E kunne ha endret bevisbildet i en slik grad at det kunne anses godtgjort at A var skyldig i underslag. Det samme gjelder etter lagmannsrettens oppfatning påstanden om at A hadde forfalsket et reisebilag, et forhold det ikke har vært annen bevisføring omkring. Det vises også til at punktet om underslag som var grunnlaget for varetektsfengslingen, heller ikke kan ha blitt tilstrekkelig underbygget i forbindelse med politiets videre etterforskning av saken, ettersom saken ble henlagt i sin helhet.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at ankemotpartene ikke har ført sannhetsbevis for verken den generelle beskrivelsen av A som skyldig i en rekke alvorlige lovbrudd, eller de konkrete utsagn om at han skulle ha begått bedragerier, underslag og forfalskning. At A med rette kunne kritiseres for forskjellige andre uheldige forhold knyttet til de selskapene han var involvert i, noe som også er omtalt i Dagbladet, er av mindre betydning i denne forbindelsen.

Neste spørsmål er om Dagbladets oppslag kan gå fri for ansvar på grunn av referatprivilegiet som etter rettspraksis gjelder for gjengivelse av siktelser og tiltalebeslutninger, jf Rt-1979-807. Lagmannsretten legger i denne sammenhengen mindre vekt på at det første oppslaget kom samme dag som siktelsen formelt ble tatt ut. Dagbladet var kjent med at siktelsen sannsynligvis ville komme, noe som også skjedde. Oppslaget - - . januar er imidlertid etter rettens vurdering ingen nøktern og balansert gjengivelse av den kommende siktelsen, men gir en omfattende, detaljert og konkluderende beskrivelse av As virksomhet gjennom flere år under fullt navn og illustrert med bilder, og hvor det som tidligere nevnt levnes liten tvil om at han har et alvorlig synderegister å svare for. Med den framtredende plass oppslaget - - . januar og de følgende dager hadde, og med den vinklingen omtalen ble gitt, er det etter lagmannsrettens syn utvilsomt at avisa overskred grensa for ansvarsfri gjengivelse av siktelser. Det er også på det rene at referatpriviliegiet ikke omfatter anmeldelser eller forklaringer til politet, jf Rt-1992-854. Det samme må i utgangspunktet etter lagmannsrettens mening også gjelde gjengivelser fra boinnberetning og ettersyns- og revisorrapporter som Dagbladet i stor utstrekning refererte fra.

Dagbladet har endelig påberopt seg bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3. Etter denne bestemmelsen kan en ellers straffbar ærekrenkelse gå straffri dersom ærekrenkeren uttaler seg til berettiget ivaretakelse av eget eller andres tarv og godtgjør at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet. Det er til ivaretakelse av allmennhetens tarv når pressen omtaler og kritiserer uheldige eller mislige forhold i samfunnet. Det samme gjelder omtale av andre forhold av allmenn og aktverdig nyhetsinteresse, jf Bratholm/Matningsdal side 646 flg. Hensynet til ytringsfriheten kommer her inn som et viktig moment og må avveies mot hensynet til enkeltmenneskets integritet og verdighet. Adgangen til å informere er en vesentlig side av ytringsfriheten og trykkefriheten, og pressen må gis et visst armslag, slik at ikke enhver unøyaktighet eller feilskjær i en presset situasjon skal kunne lede til reaksjoner, jf Rt-1994-506. Men man kan heller ikke gå lengre i å framsette beskyldninger enn formålet tilsier, jf Rt-1979-1606.

På bakgrunn av de opplysninger Dagbladet satt inne med, anser lagmannsretten at det var berettiget av avisa å fatte interesse for As forretningsmessige virksomhet og omtale denne. Det hadde heller ikke vært noe å bemerke til om Dagbladet på grunnlag av de opplysningene som var innhentet, hadde framkommet med nøktern kritikk av virksomheten. Dagbladet valgte imidlertid å gå ut med generelle beskyldninger mot A om omfattende kriminell virksomhet og konkrete påstander om nærmere angitte lovbrudd stort oppslått på avisas førstesider med bruk av navn og bilder. Dette skjedde på et tidspunkt da straffesaken var på det helt innledende stadium. A hadde ikke selv på noen måte søkt offentlighet. Hensynet til å informere leserne kunne ikke tilsi at det var nødvendig å gå så kraftig ut på dette tidspunktet. Etter lagmannsrettens syn er det her ikke forholdsmessighet mellom formålet om å informere og advare mot det man med noen rimelighet kunne tillegge A av kritikkverdig eller direkte kriminell forretningsvirksomhet, og de uhyre sterke virkemidlene Dagbladet tok i bruk. Selv om det bør trekkes vide rammer for avisenes adgang til å informere blant annet om kritikkverdige forhold i forretningslivet, tilsier på den andre sida hensynet til As integritet og rettssikkerhet at Dagbladet burde utvist betydelig større tilbakeholdenhet i sin omtale. Man kan etter lagmannsrettens syn ikke komme utenom at Dagbladets oppslag i realiteten innebar en klar forhåndsdom over A, med skadevirkninger som sannsynligvis overstiger det han normalt måtte ventet selv om han var blitt dømt etter siktelsen.

Etter rettens syn er det ved siden av vurderingen etter §249 nr 3 i dette tilfellet ikke plass for en selvstendig vurdering av om beskyldningene er rettsstridige. Også skyldkravet må anses oppfylt, idet det er utvist uaktsomhet særlig ved den måten stoffet ble presentert på.

Lagmannsretten konkluderer etter dette med at Dagbladets omtale av A inneholder ærekrenkende og rettsstridige beskyldninger og at det ikke er ført sannhetsbevis for de mest alvorlige av disse. Det foreligger heller ikke andre straffrihetsgrunner som kan lede til at Dagbladet eller B går ansvarsfri. Vilkårene for erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 er oppfylt.

A har krevd erstatning for lidt skade og for framtidig tap samt erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) fra Dagbladet AS, mens det fra B bare er krevd oppreisning. I alle fall for de to sistnevnte erstatningsformene står retten etter skadeserstatningsloven §3-6 meget fritt med hensyn til å foreta en rent skjønnsmessig utmåling, jf Rt-1994-348. Lagmannsretten antar at det i et tilfelle som dette, der Dagbladet ansvarsfritt kunne omtalt saken på en mer nøktern og balansert måte, blir tale om å utmåle erstatning i forhold til den økte økonomiske skaden som er forvoldt ved det overtramp retten har konstatert. Det må trekkes et skille mellom den skaden som kan anses forvoldt gjennom Dagbladets oppslag og den skaden A ble påført ved å bli siktet av politiet og varetektsfengslet. Det kan riktignok ikke utelukkes at Dagbladets interesse for A og de store oppslagene om saken påvirket straffesakens videre gang. Lagmannsretten finner likevel ikke at Dagbladet kan pålegges direkte ansvar for selvstendige avgjørelser tatt av henholdsvis politiet og forhørsretten.

Det er etter rettens syn ikke tvilsomt at Dagbladets urettmessige omtale har påført A økonomisk skade og store menneskelige påkjenninger. Det må kunne fastslås at omtalen i betydelig grad har vanskeliggjort hans virksomhet som forretningsmann og hans muligheter på arbeidsmarkedet. Etter 1992 har A hovedsakelig levd av arbeidsledighetstrygd som utgjør omlag kr 120 000 årlig. Det er imidlertid betydelig usikkerhet knyttet til hvilke inntekter han ville hatt uten den urettmessige omtalen fra og med 1992 og fram til nå. Etter rettens mening er det ikke sannsynliggjort at han ville hatt tilsvarende inntekter som i årene før, da bruttoinntektene ifølge egne selvangivelser varierte fra kr 111 200 (1989) til kr 566 000 (1991). Retten antar at siktelsen og varetektsfengslingen i seg selv ville hatt betydelige skadevirkninger for en fortsatt karriere som finansmann. Lagmannsretten finner etter dette at samlet lidt inntektstap skjønnsmessig kan settes til kr 150 000. Når det gjelder tap i framtidig inntekt, finner retten at dette bør settes til kr 100 000, idet skadevirkningene må antas å avta etter hvert som tida går. Når det gjelder oppreisningsbeløpet, settes dette til kr 150 000 for Dagbladet. Det er tatt hensyn til at det dreier seg om en stort oppslått og grov krenkelse spredt gjennom store opplag til det meste av landet, men at A ifølge sin egen forklaring har klart seg gjennom de psykiske påkjenningene uten fagkyndig hjelp.

Også B bør etter lagmannsrettens vurdering dømmes til å betale oppreisning. Det legges til grunn at B hadde hovedansvaret for innsamlingen av opplysninger om A, der det etter rettens syn er mindre å kritisere, men at han også hadde et klart medansvar for det som kom på trykk i avisa. Oppreisningsbeløpet settes for hans del skjønnsmessig til kr 25 000. Dagbladet gjøres solidarisk ansvarlig for det oppreisningsbeløpet B dømmes til å betale, jf skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd.

Anken har etter dette ført fram. Selv om erstatnings- og oppreisningsbeløpene er satt vesentlig lavere enn det A påsto i stevningen til byretten og også det han nedla endelig påstand om for lagmannsretten, må saken for hans del anses vunnet fullt ut. Selv om påstanden først under ankeforhandlingen uttrykkelig ble endret til å gjelde beløp begrenset oppad til en bestemt sum, må dette forutsettes å ha vært meningen fra saksanlegget av. Saksomkostninger ilegges etter tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd, idet retten ikke finner grunnlag for å fravike hovedregelen. Omkostningene settes i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Stenersen til kr 148 875 for lagmannsretten, hvorav kr 120 000 er salær og resten utgifter. For byretten settes omkostningene til kr 113 670, hvorav kr 110 000 er salær, også i samsvar med oppgave. Tilkjente saksomkostninger blir etter dette totalt kr 262 545.

A har nedlagt påstand om at Dagbladet og B skal være solidarisk ansvarlige for saksomkostningene. Etter lagmannsrettens syn bør imidlertid saksomkostningene deles mellom ankemotpartene etter tvistemålsloven §178 annet ledd, jf Rt-1994-348. Siden B dømmes til å betale et vesentlig mindre beløp enn Dagbladet, finner retten at hans del av saksomkostningene bør settes til kr 10 000 for byretten og det samme beløpet for lagmannsretten, til sammen kr 20 000. Dagbladet bør være solidarisk ansvarlig for de saksomkostninger B pålegges.

Dommen og kjennelsen er enstemmige

Slutning i kjennelse:

1. Ankesaken heves i forhold til X Inkasso AS.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler X Inkasso AS til Dagbladet og B 20.000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.

Domsslutning:

1. Dagbladet AS betaler til A erstatning for lidt skade med 150.000 - etthundreogfemtitusen -, for tap i framtidig erverv 100.000 - etthundretusen - og for skade av ikke økonomisk art 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner.

2. B betaler til A erstatning for skade av ikke økonomisk art med 25.000 - tjuefemtusen - kroner. Dagbladet AS er solidarisk ansvarlig for dette beløpet.

3. Dagbladet AS betaler til A i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten 232.545 - tohundreogtrettitotusenfemhundreogførtifem - kroner. (Rettet 26.6.98, jf tvistemålsloven §156, til 242.545 - tohundreogførtitotusenfemhundreogførtifem)

4. B betaler til A i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten 20.000 - tjuetusen - kroner. Dagbladet AS er solidarisk ansvarlig for dette beløpet.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.