RG-1999-636
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-31 |
| Publisert: | RG-1999-636 (100-99) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. 95-00571 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-01478 M/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen). Kjæremotparter: 1. Drammens Tidende og Buskerud Blad AS, 2. Sjefredaktør Hans Arne Odde (Prosessfullmektig: Advokat Erik Nøkleby). |
| Forfatter: | Erik Møse, Steingrim Bull, Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Tvistemålsloven (1915) §179, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §440 |
Ved stevning av 31 mars 1995 til Drammen byrett reiste A og Landsforeningen for Eldre og Uføre privat straffesak med krav om mortifikasjon og erstatning mot Drammens Tidende og Buskerud Blad AS, avisens ansvarlige redaktør Hans Arne Odde og journalist Nils Drolsum på grunnlag av avisartikler med omtale av politianmeldelser inngitt mot saksøkerne. Saken er senere hevet for så vidt gjelder Landsforeningen for Eldre og Uføre og for den saksøkte journalist.
Under saksforberedelsen for byretten krevet de saksøkte at saksøkerne skulle pålegges å stille sikkerhet for saksomkostninger med kr 250000, jf strpl §413. Drammen byrett avsa 1 oktober 1997 beslutning med slik slutning:
A pålegges som vilkår for å fremme sak nr. 9500571 M ved Drammen byrett å stille sikkerhet for saksomkostningene med 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner i form av bankgaranti eller kontant depot som skal være retten i hende innen den 16. oktober 1997. A påkjærte byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett, som 19 desember 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålssaken heves for så vidt gjelder kjæremotpart Nils Drolsum.
2. Det stilles som vilkår for fremme av Drammen byretts sak nr 95-00571 M at A stiller sikkerhet for saksomkostninger med 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner i form av bankgaranti eller kontantdepot som skal være Drammen byrett i hende senest 30 -tretti- dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.
3. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjennelsen ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 27 januar 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den kjennelse som avslutter saken.
Borgarting lagmannsrett avsa 9 mars 1998 ny kjennelse med slik slutning:
1. Det stilles som vilkår for fremme av Drammen byretts sak nr 9500571 M at A stiller sikkerhet for saksomkostninger med 150.000 -etthundreogfemtitusen- kroner i form av bankgaranti eller kontantdepot som skal være Drammen byrett i hende senest 30 -tretti- dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsretten betaler A til Drammens Tidende og Buskerud Blad AS og Hans Arne Odde 6 000 -sekstusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 11 mai 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den avgjørelsen som avslutter saken.
Lagmannsretten bemerker først at partenes anførsler er gjengitt i de tidligere kjennelser, jf særlig lagmannsrettens første kjennelse av 19 desember 1998 og Kjæremålsutvalgets siste kjennelse. Hva særlig gjelder kjærende parts argumentasjon i prosesskriftet av 16 februar 1998, som var bakgrunnen for at lagmannsrettens annen kjennelse ble opphevet, vises til drøftelsen nedenfor. Kjæremotpartene uttalte i tilsvaret til Høyesterett at dette prosesskrift ikke inneholder noe nytt av betydning, men bekrefter at mange har reagert - også med politianmeldelser - på arbeidsmetodene i den forening hvor A var generalsekretær. Ingen av partene har innsendt supplerende prosesskrift etter at de ble kjent med opphevelsen i mai 1998. Hensett til de utførlige prosesskrift som tidligere er innkommet fra begge parter, har lagmannsretten ikke funnet behov for supplering av eget tiltak etter at saken ble returnert fra Høyesterett.
A krever mortifikasjon og erstatning på grunnlag av følgende fem utsagn i to artikler inntatt i Drammens Tidende og Buskerud Blad henholdsvis 7 og 8 oktober 1992:
1. Fire politianmeldelser mot generalsekretær.
2. Det foreligger nå fire politianmeldelser fra salgsfirmaer i Drammen, Sandefjord, Evje og Arendal mot A, generalsekretæren i Landsforeningen for Eldre og Uføre.
3. De fire anmeldelsene går ut på at firmaene føler seg snytt for beløp fra 24.000 opp til 170.000,- kroner av organisasjonen ved generalsekretæren.
4. Vil ha økokrimhjelp i Asaken.
5. Lensmann Rolf Einarsen i Svelvik vil nå anmode om hjelp fra Økokrim til å etterforske anmeldelsene som er kommet mot Landsforeningen for eldre og uføre og foreningens generalsekretær A.
I tillegg kreves oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6.
De saksøkte har begjært at retten bestemmer som vilkår for å fremme saken at saksøker stiller sikkerhet for saksomkostningene som han måtte bli pålagt å betale saksøkte, jf strpl §413. Av Straffeprosesslovkomiteens innstilling side 352 fremgår at det må fremstå som en nærliggende mulighet at saksøkeren vil bli ilagt saksomkostninger, jf også Rt-1990-587. Dette innebærer ifølge rettspraksis et krav om mer enn sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1993-219 og Rt-1995-181. Bestemmelsen skal anvendes med varsomhet, jf Rt-1990-914. Utgangspunktet er at sikkerhet ikke kan kreves, jf Rt-1993-757 og Rt-1990-1183, hvor det også fremgår at det normalt skal skje en viss foreløpig vurdering både av muligheten for at saksøker vil bli ilagt saksomkostninger og av risikoen for at det ikke vil være dekning for dem. A har erkjent at han ikke vil ha midler til å dekke saksomkostninger han måtte bli ilagt, jf f eks hans kjæremål av 16 oktober 1997 (dok 37) side 2 nederst.
Sannsynlighetsvurderingen etter §413 må ta utgangspunkt i denne konkrete sak. Det er likevel av interesse hva resultatet er blitt i andre lignende saker A har reist mot pressen.
I Borgarting lagmannsretts annen kjennelse av 9 mars 1998 ble det lagt vekt på at Agder lagmannsrett i dom av 21 april 1997 frifant avisen Setesdølen og dens redaktør for krav fra A og Landsforeningen. I dommen ble det ikke tatt standpunkt til om det var ført sannhetsbevis og om avisen ansvarsfritt kunne omtale anmeldelser under henvisning til referatprivilegiet, idet grensen mot det rettsstridige under enhver omstendighet ikke var overskredet (side 12). Det ble her lagt vekt på at særegne omstendigheter gav avisen god grunn til å sette søkelyset på foreningen og dens leder. Anken ble nektet fremmet for Høyesterett, slik at denne dommen er rettskraftig.
A har understreket - bl a i prosesskrift av 16 februar 1998 - at anken ble nektet fremmet fordi kravet til ankesum ikke var oppfylt, og at dommen er gal. Lagmannsretten finner ikke her foranledning til å gå nærmere inn på innholdet av denne lagmannsrettsdommen. Det er tilstrekkelig å fastslå at Kristiansand byrett mente at utsagnene var rettsstridige, mens Agder lagmannsrett kom til motsatt resultat. Høyesterett fant ikke tilstrekkelige grunner til å tillate samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Dermed foreligger en rettskraftig lagmannsrettsdom i en sak som ikke er identisk, men har likhetstrekk med nærværende sak. Etter lagmannsrettens syn bør det utvises varsomhet med å trekke vidtgående slutninger fra Kjæremålsutvalgets avgjørelse, basert på reglene om ankesum, til den sannsynlighetsvurdering som skal foretas i denne sak. Ved vurderingen er det tatt i betraktning at A forgjeves har begjært gjenopptagelse to ganger, jf Rt-1997-1686 og Rt-1997-1906.
I Borgarting lagmannsretts kjennelse av 9 mars 1998 ble også vist til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 13 januar 1998 i kjæremålssak LB-1997-02547. Saken gjaldt kjæremål over kjennelse om sikkerhetsstillelse etter §413 i sak anlagt for Oslo byrett av A mot Norges Handikapforbund og Lars Ødegård. Både byrett og lagmannsrett påla A å stille sikkerhet for omkostningene (kr 150.000). Saken gjaldt et medlemsblad for uføre som hadde særlig oppfordring til å orientere sine medlemmmer. Det ble lagt til grunn at anmeldelsene og oppklaring av foreningens virksomhet hadde stor almen interesse. På denne bakgrunn fant lagmannsretten det meget sannsynlig at utsagnene i saken ikke ville bli funnet rettsstridige, og at det var sannsynlig at sannhetsbevis ville kunne føres. Selv om det skal utvises varsomhet med å kreve sikkerhet, la lagmannsretten vekt på sterke motstående hensyn, bl a det uheldige om et medlemsblad for en ideell organisasjon skulle bli påført stort økonomisk tap i form av udekkete saksomkostninger. Kjennelsen er rettskraftig.
A har i prosesskriftet av 16 februar 1998 fremhevet at saken mot Norges Handikapforbund og Lars Ødegård er forlikt og ute av verden. Kjennelsen legger vekt på Agder lagmannsretts dom, som er uriktig (jf foran). Videre har Buskerud Blad og dets redaktør aldri gjort gjeldende at det kan føres sannhetsbevis i denne sak. Det er ingen forskjell på sannhetsbevistilbudet i nærværende sak og i saken mot Handikapforbundet.
Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å fastslå at det foreligger en rettskraftig kjennelse fra denne rett om sikkerhetsstillelse i en lignende, men ikke identisk sak, og at avgjørelsen først og fremst ble forankret i manglende rettsstrid, slik som i dommen fra Agder lagmannsrett.
I motsatt retning trekker Gulating lagmannsretts kjennelse av 8 januar 1998, hvor sikkerhetsstillelse ikke ble pålagt i ankesak mellom A og TV2 AS, Arne Jensen og Per Asle Rustad. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som hadde full kompetanse, forkastet kjæremålet ved kjennelse av 12 mars 1998. Utvalget fant ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens konkrete vurdering, som bl a la vekt på at det dreide seg om relativt alvorlige beskyldninger, og at det fremstod som rimelig at saksøker ble gitt anledning til å få saken prøvet på ny ved anke. Ankesaken for Gulating lagmannsrett er berammet, men ikke avholdt. Saken der gjelder et større antall anmeldelser enn i denne sak.
For øvrig nevnes Oslo byretts dom av 16 januar 1996 mellom A og Per Wiedswang, som var redaktør i bladet Pensjonisten. Situasjonen var imidlertid der at partene var enige om at det forelå et ærekrenkende og rettsstridig utsagn, og at vilkårene for oppreisning forelå. Tvisten gjaldt beløpets størrelse. Saken har dermed mindre betydning her.
Etter dette kan konstateres at A har anlagt flere søksmål mot aviser mv. I de fleste er det begjært sikkerhetsstillelse, og det springende punkt har da for domstolene først og fremst vært om avisen har opptrådt rettsstridig. Kravet om sikkerhetsstillelse har ført frem i noen, men ikke alle saker. Praksis gir derfor ikke noe entydig bilde.
Også i denne sak finner lagmannsretten at spørsmålet om sikkerhetsstillelse bør ta utgangs punkt i en sannsynlighetsvurdering av om avisen vil bli ansett for å ha opptrådt rettsstridig. Dette har likeledes vært det sentrale tema i de to tidligere kjennelser som er blitt opphevet.
I sin første kjennelse - av 19 desember 1997 - tok lagmannsretten utgangspunkt i den virksomhet som ble drevet av Landsforeningen for Eldre og Uføre (side 5 nest siste avsnitt):
Etter gjennomgåelse av sakens dokumenter legger lagmannsretten til grunn at Landsforeningen for Eldre og Uføre var en landsomfattende organisasjon med et meget stort antall medlemmer som baserte seg på innsamlede midler og som i særlig grad henvendte seg til svake grupper som eldre og uføre om økonomisk støtte. Det ble benyttet aktiv markedsføring/salg, idet tegning av medlemskap og forespørsel om pengegaver skjedde i form av telefonsalg. Salg av kulepenner og blomster skjedde "på dørene" og må også anses som en del av foreningens innsamlingsaksjon, idet varene var klart overpriset. Det må antas å være salgsfremmende at inntekten ble opplyst å gå til et godt formål som appellerte til de fleste, nemlig hjelp til gamle og uføre.
Høyesteretts kjæremålsutvalg hadde i sin første kjennelse av 18 januar 1998 (side 3 tredje siste avsnitt) ikke innvendinger mot dette utgangspunkt. Lagmannsrettens kjennelse ble forstått slik at A i egenskap av foreningens generalsekretær var ansvarlig for foreningens handlinger.
På denne bakgrunn vil det ved vurderingen kunne bli aktuelt å trekke inn foreningens virksomhet. A har ved prosesskriftet av 16 februar 1998 fremhevet at Agder lagmannsrett i sin avgjørelse la vekt på at det ikke hadde fremstått vitner for å bekrefte foreningens nytteverdi. I den forbindelse tilbys syv nye vitner som "vil kunne bekrefte at de har fått nyttig hjelp og bistand av landsforeningen". Det er også fremlagt utvalg av korrespondanse som "eksempler på saker der Landsforeningen for Eldre og Uføre har engasjert seg". Det gjøres gjeldende at foreningen ikke har tatt seg betalt for bistand, idet innsamlede midler gikk til administrativt hjelpearbeid. I tillegg er fremlagt takkebrev. Lagmannsretten har ikke på dette trinn grunnlag for å foreta noen fullstendig vurdering av de fremlagte opplysninger, men bemerker at det dreier seg om nye bevis som ikke sees vurdert i de øvrige avgjørelser som foreligger om sikkerhetsstillelse, og som ikke uten videre kan ansees som irrelevante slik saken nå fremstår.
I sin første kjennelse fremhevet lagmannsretten videre at det fra en rekke hold ble stilt spørsmål om foreningens forretningmetoder og om virksomheten i nevneverdig grad førte til at eldre og uføre ble hjulpet. I den forbindelse viste lagmannsretten til den omfattende dokumentasjon som var fremlagt i de saksøktes prosesskrift av 10 september 1997 til Drammen byrett. A har ved prosesskriftet av 16 februar 1998 tatt til motmæle mot dette materialet og har fremlagt en rekke bilag for å belyse saken fra sitt ståsted. Lagmannsretten konstaterer etter dette at det fra begge sider er fremlagt omfattende dokumentasjon som gir et ulikt bilde av saken.
Både i lagmannsrettens første og annen kjennelse er fremhevet betydningen av at pressen følger opp og informerer om kritikkverdige forhold ved organisasjoners virksomhet, herunder om arbeidsmetoder og forretningsførsel, til ivaretagelse av almenhetens tarv. Lagmannsretten er enig i dette utgangspunkt. I den siste avgjørelsen fremheves videre betydningen av Rt-1994-50, særlig side 56, hvoretter det ikke gjelder noe generelt referatprivilegium når det gjelder anmeldelser. Samtidig følger det av Høyesteretts kjennelse at det ikke kan legges til grunn som et alminnelig prinsipp at det overhodet ikke kan foreligge et referatprivilegium når det gjelder anmeldelser, og det gis eksempler - som ikke er uttømmmende - på dette. De der nevnte eksempler er ikke uten videre dekkende for denne sak. Den nærmere avgrensning kan etter lagmannsrettens syn by på tvil.
Lagmannsretten konkluderer etter dette at det - slik saken nå fremstår - kan reises tvil om faktiske forhold og juridiske grensedragninger i saken. Hensett til at bestemmelsen om sikkerhetsstillelse skal anvendes med varsomhet, anvender lagmannsretten lovens utgangspunkt om ikke å kreve sikkerhet. Dette resultat synes forøvrig også å være i tråd med Høyesteretts kjæremålsutvalgs vurdering i den sak A har for Gulating lagmannsrett, jf foran.
Ut fra det syn lagmannsretten har på saken, ansees det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige spørsmål som er reist i prosesskriftene.
Spørsmålet om saksomkostninger bør etter dette utstå til sakens endelige avgjørelse, jf strpl §440 første ledd og tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæring om sikkerhetsstillelse for å fremme saken tas ikke til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til sakens endelige avgjørelse.