RG-2000-158
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-08 |
| Publisert: | RG-2000-158 (26-2000) |
| Stikkord: | Oppholdstillatelse, Utvisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-04217 A/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02858 A/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00050K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Christian Elden). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokatflm. Borgar Høgetveit Berg). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Vefling, formann. Ekstraordinær lagdommer Jon A. Reiersrud. Herredsrettsdommer Erik Blakstvedt |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Utlendingsloven (1988) §29, §4, §6, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §213 |
Den 6 mai 1998 fattet Justisdepartementet vedtak om å nekte pakistansk borger A oppholdstillatelse i Norge og å utvise ham fra landet. Ved stevning av 11 mai 1998 reiste A sak for Oslo byrett med påstand om at Justisdepartementets vedtak var ugyldig. Byretten avsa dom den 8 juli 1998 med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet med 18.000 - attentusen - kroner innen 14 - fjorten - dager med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.
A har i rett tid anket byrettens dom til lagmannsretten. Staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. mai 1999. A møtte ikke personlig, men var representert ved sin prosessfullmektig, advokat John Christian Elden. Staten møtte ved regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Borgar Høgetveit Berg. Rådgiver i Justisdepartementets utlendingsavdeling, Sidsel Wiborg, overvar ankeforhandlingen i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd og avga vitneforklaring. I tillegg ble avhørt ett vitne. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Den ankende part har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Justisdepartementets vedtak av 6. mai 1998 kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.
A, som er pakistansk borger, kom til Norge i august 1986 for å ta utdanning. I september 1989 inngikk han ekteskap med en norsk kvinne og fikk på det grunnlag oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen ble i 1993 ikke fornyet idet ektefellene da var flyttet fra hverandre. Frist for utreise ble satt til 17 april 1994. Ved Justisdepartementets vedtak 28 september 1994 ble nektelsen av oppholdstillatelse stadfestet. En tid senere ble A kjent med en annen kvinne som 20 desember 1996 fødte en pike som han var far til. På dette grunnlag søkte A om oppholdstillatelse. Nærværende sak gjelder gyldigheten av Justisdepartementets vedtak om å avslå denne søknaden og å utvise A. Sakens øvrige omstendigheter fremgår av byrettens dom og fremstillingen i det følgende.
A har i hovedsak anført:
Justisdepartementets vedtak er ugyldige. Avslaget på søknaden om oppholdstillatelse ble kun begrunnet med at omfanget av As samværsrett med datteren ikke tilfredsstilte lovens krav om samvær «av et visst omfang», jf utlendingsloven §9, jf utlendingsforskriften §23 første ledd, bokstav j. A gjør gjeldende at samværet oppfyller lovens vilkår. Fortolkningen beror på et rettsanvendelsesskjønn hvor en rekke momenter kommer inn. Den begrensede samværsrett som Namdal herredsrett fastsatte i dommen av 7 juli 1997, må ses i lys av at barnet den gang bare var halvannet år gammelt. Siden august 1997 har det skjedd en utvikling i samværene. Barnets mor bekreftet i brev til A 28 august 1997 at A kunne ha ytterligere samvær med datteren dersom han flyttet til hennes nærmiljø. A og barnets mor inngikk en samværsavtale 16 november 1998 som gir A utstrakt samvær med datteren som nå er ca 2 1/2 år gammel. Kontakten mellom far og datter er blitt sterkere, men det er nå et halvt år siden siste samvær fordi A frykter pågripelse og utvisning. Det vises til vitneforklaring fra barnets mor. Det må legges vekt på morens ønske om at A skal bli i Norge og at han er en god far for datteren.
A anfører at hans samværsrett må anses vernet i EMK artikkel 8. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i artikkelens annet ledd. A er imidlertid enig med byretten i at EMK artikkel 8 ikke får direkte virkning i forhold til vedtaket om oppholdstillatelse. Bestemmelsen kommer derimot inn med tyngde i forhold til utvisningsvedtaket.
A gjør gjeldende at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak overfor ham og datteren og at vedtaket derfor er ugyldig. Vedtaket er uforholdsmessig både etter §29 og etter EMK artikkel 8. Bestemmelsen i §29 annet ledd må gis tilsvarende anvendelse i forhold til skjønn utøvet etter §29 første ledd bokstav a. Iallfall foreligger en sedvane for dette ved at Justisdepartementet i henhold til fast praksis også foretar en vurdering av om vedtaket er uforholdsmessig i slike saker og således anvender utlendingslovens §29 annet ledd. Det dreier seg om et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av domstolene, jf Rt-1998-1795.
A gjør videre gjeldende at det er uriktig forståelse av loven når byretten har bygget på at EMK artikkel 8 ikke er anvendelig hensett til at A ikke hadde lovlig opphold i riket da han traff barnets mor og barnet senere ble født. Vedtaket av 1994 gjaldt ikke utvisning, bare avslag på søknad om fortsatt oppholdstillatelse. Vedtaket av 1998 som nærværende sak gjelder, ble fattet etter en utvisningsfri periode og mens A hadde lovlig opphold i Norge i henhold til Utlendingsdirektoratets vedtak av 17 oktober 1997. Forholdsmessighetsvurderingen må derfor foretas i relasjon til hans nye søknad i 1997 og på det grunnlag som forelå for departementet på vedtakstidspunktet i 1998. Søknaden av 1997 må anses som en helt ny sak hvor hans forhold til datteren har sentral betydning. Departementet kan ikke unnlate å ta hensyn til dette forhold med den begrunnelse at A først etter at han fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i 1994, traff kvinnen som han fikk barnet sammen med.
Justisdepartementets utvisningsvedtak er i strid med EMK artikkel 8. Det må dermed også anses uforholdsmessig etter utlendingsloven §29 annet ledd. Det bestrides at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg bare tilsidesetter vedtak som er så grovt urimelige at læren om myndighetsmisbruk kommer inn.
Utvisning medfører brudd på den rett til familieliv som A har krav på. Nektelse av opphold og utvisning av A vil i stor grad gå ut over barnet som han har foreldreansvar for sammen med moren. Ved forholdsmessighetsvurderingen må det legges betydelig vekt på at den ankende part kom til Norge i 1986, at han har fått sterk tilknytning til Norge, at hans søster er gift og bosatt i Norge og at en utvisning vil medføre varig splittelse mellom far og datter. Det må også tas hensyn til at det i nærværende sak bare dreier seg om ulovlig opphold i Norge og ikke om alvorlig kriminalitet. De allmennpreventive hensyn gjør seg derfor ikke gjeldende med samme styrke. Den foreliggende rettspraksis om utvisningsvedtak gir lite veiledning fordi den gjelder forhold som går inn under lovens §29 første ledd bokstav b.
Det må også vurderes om det er uforholdsmessig med utvisning uten tidsbegrensning. Varig splittelse mellom far og datter kan ikke være til barnets beste. Dersom retten kommer til at utvisningen skulle ha vært tidsbegrenset, må vedtaket bli å oppheve. Retten får eventuelt si i sine premisser at departementet kan vurdere tidsbegrenset utvisning.
Dersom lagmannsretten skulle komme til at vedtaket av 6 mai 1998 bare er en fortsettelse av vedtaket av 1994, gjør A subsidiært gjeldende at retten uansett må foreta en prøvelse av EMK artikkel 8.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at vedtaket må oppheves som ugyldig fordi det er lagt for lite vekt på forholdet mellom far og barn. Det må her foretas en helhetsvurdering om hva som er til barnets beste.
Staten v/Justisdepartementet har i hovedsak anført:
Justisdepartementets vedtak av 6 mai 1998 er gyldig. Det gjelder så vel avslaget på søknad om oppholdstillatelse som utvisningsbeslutningen.
Når det gjelder spørsmålet om oppholdstillatelse, gjør staten gjeldende at A ikke har hatt en samværsrett «av et visst omfang», dvs av det omfang som forutsettes i utlendingsforskriften §23 første ledd bokstav j.
Subsidiært anføres at selv om det skulle dreie seg om samværsrett av tilstrekkelig omfang, har likevel A ikke krav på oppholdstillatelse. I følge utlendingsloven §9 første ledd, jf §8 første ledd nr. 3 må det ikke foreligge omstendigheter som gir grunn for å nekte opphold i medhold av andre regler i loven. Det er på det rene at A har overtrådt utlendingsloven §6 ved sitt lange ulovlige opphold i landet.
Staten gjør videre gjeldende at EMK artikkel 8 ikke kommer til anvendelse ved avslag på oppholdstillatelse.
Hjemmelen for utvisningsvedtaket er utlendingsloven §29 første ledd bokstav a. En utlending kan etter denne bestemmelse utvises ved grov overtredelse av utlendingsloven. A har ikke bestridt at dette vilkår er oppfylt. Ordet «kan» i bestemmelsen viser at avgjørelsen beror på et fritt forvaltningsskjønn som domstolene ikke kan prøve.
Byretten har misforstått og gjengitt statens anførsler feil når det på side 9 i dommen refereres at «Forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas etter §29 annet ledd er derimot underlagt domstolenes overprøving».
Utlendingsloven §29 annet ledd gjelder ikke vedtak etter §29 første ledd bokstav a. Selv om det hadde vært tale om uforholdsmessighet, ville derfor vedtaket ikke vært ugyldig. Det forhold at departementet anvender annet ledd som en rettesnor også ved vurdering av saker under bokstav a, betyr ikke at skjønnet er blitt et rettsanvendelsesskjønn. Hvis bestemmelsen i annet ledd ikke blir å anvende, står man tilbake med fritt forvaltningsskjønn. Skulle retten likevel komme til at §29 annet ledd kan anvendes analogisk, anføres at det konkrete skjønn ved anvendelsen av bestemmelsen tilligger departementet og må respekteres av domstolene.
Det er ingen grunn til å analogisere selv om bokstav b kan gjelde grovere forhold enn forhold under a. Analogisering er klart imot ordlyden. Det bestrides at det er grunnlag for sedvanerett. Det dreier seg ikke om praksis ut fra en rettslig norm.
Vedtaket rammes ikke av misbrukslæren. Det bestrides at A' ulovlige opphold har vært tålt av myndighetene. Det var først i forbindelse med hans nye søknad om oppholdstillatelse i april 1997 at myndighetene ble kjent med hans adresse i Norge. A kan ikke påberope seg noen rett som følge av at myndighetene ikke pågrep ham og brakte ham ut av landet.
Vedrørende EMK artikkkel 8 gjør staten prinsipalt gjeldende at nærværende sak faller utenfor bruksområdet for bestemmelsen.
Hvorvidt et vedtak er i strid med EMK artikkel 8 må vurderes ut fra forholdene på det tidspunkt vedtaket ble endelig. A fikk endelig avslag på sin søknad om fortsatt oppholdstillatelse 28 september 1994 og utreisefristen ble satt til 17 oktober 1994. I relasjon til EMK artikkel 8 har A påberopt seg forholdet til sin datter. Det er viktig å merke seg at A først etter oktober 1994, mens han hadde ulovlig opphold i landet, møtte sitt barns mor. Også fødselen og barnefordelingssaken skjedde mens A hadde ulovlig opphold her.
Avtalen om samvær datert 16 november 1998 har ikke noe med forholdene på tidspunktet for vedtaket å gjøre. Dessuten er samværet som avtalen bestemmer, ennå ikke utøvet av A.
Staten gjør subsidiært gjeldende at utvisningsvedtaket ikke er i strid med EMK artikkel 8. Selv om domstolene kan prøve alle sider av bestemmelsens annet ledd, er det på det rene at den enkelte konvensjonsstat har en skjønnsmargin i forhold til konvensjonen. Det må også norske domstoler legge til grunn, jf uttalelser i Rt-1996-558. Staten gjør gjeldende at den har utøvet et skjønn innenfor rammen av det frie forvaltningsskjønn. Dersom et vedtak skal kunne settes til side med henvisning til EMK artikkel 8, må det foreligge en urimelighet som er så sterk at vedtaket rammes av læren om myndighetsmisbruk.
Allmennpreventive hensyn tilsier at det må reageres strengt mot så grove overtredelser av utlendingsloven som i nærværende sak. Utvisning er nødvendig for at staten skal kunne ivareta sine innvandringspolitiske målsettinger. I denne sammenheng fremstår de negative virkninger for privatliv og familieliv ikke som urimelige.
Subsidiært gjør staten gjeldende at det uansett er en sterk presumsjon for at vedtaket ikke er grovt urimelig eller uforholdsmessig. Statens interesse i å verne samfunnet mot ulovlige opphold må veies opp mot inngrepet, jf EMK artikkel 8 annet ledd. Departementet har foretatt en balansert vurdering som er i samsvar med omfattende praksis.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Gjenstand for prøving er Justisdepartementets vedtak av 6 mai 1998 hvorved A fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Norge og ble utvist fra landet. Det dreier seg om 2 vedtak truffet i samme dokument.
Lagmannsretten tar først stilling til gyldigheten av vedtaket om å nekte oppholdstillatelse. Oppholdstillatelsen ble nektet under henvisning til utlendingsloven §9, jf utlendingsforskriftens §23 første ledd bokstav j. I likhet med utlendingsdirektoratet i dets forutgående vedtak, kom departementet til at vilkårene for å få oppholdstillatelse basert på familiegjenforening ikke var oppfylt. A' samværsrett med sin datter ble ikke ansett å være av tilstrekkelig omfang, jf forskriftens krav «av et visst omfang». Byretten kom i sin dom til samme resultat.
Når det gjelder forståelsen av forskriftens formulering av kravet til samværets omfang, er lagmannsretten enig med herredsretten og viser til dens bemerkninger om dette.
Lagmannsretten legger til grunn at samværet mellom A og hans datter har vært som følger: Fra barnet ble født xx.xx.1996 til Namdal herredsretts dom av 7 juli 1997 var det tilnærmet intet samvær. Etter dette tidspunkt var det samvær slik herredsretten hadde bestemt med én helg pr måned, fordelt med 4 timer lørdag og 4 timer søndag, uten overnatting. Besøkene skjedde i det alt vesentlige i hjemmet til barnets mor og hennes ektefelle. Etter hvert oppfylte imidlertid ikke A samværsretten fordi mors ektefelle truet med å ringe politiet. Samværene tok slutt i mars/april 1998, og etter den tid har det bare vært samvær én gang, visstnok i september/oktober 1998. A har erkjent at han ikke har hatt samvær med barnet siste halvår. Fra det aktuelle vedtak ble truffet 6 mai 1998 har det således bare vært ett samvær.
Under ankesakens forberedelse har A fremlagt en samværsavtale datert 16 november 1998 mellom ham og barnets mor. Det fremgår av avtalen at A skal ha rett til samvær med sitt barn annen hver helg fra onsdag ettermiddag til søndag ettermiddag/kveld. I tilfelle mor bosetter seg i rimelig avstand fra fars bopel, er bestemt at far skal ha samvær med barnet hver onsdag ettermiddag/kveld og at helgesamværene da skal begynne fredag ettermiddag. Avtalen har bestemmelser om sommerferie, juleferie og påskeferie. Avslutningsvis i avtalen heter det: «Av hensyn til at barnet ikke skal risikere pågripelse av far under samvær, blir avtalen gjennomført fra det tidspunkt A får gyldig opphold i Norge».
Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten at A ikke tilfredsstiller vilkårene for oppholdstillatelse.
Etter utlendingsloven §9, jf §8 første ledd punkt 3 er det et vilkår for å få oppholdstillatelse at det ikke foreligger omstendigheter som vil gi grunn til å nekte utlendingen opphold i riket i medhold av andre regler i loven. Det er på det rene at A i lang tid har oppholdt seg ulovlig i Norge og det er ikke bestridt at han i noen grad også har arbeidet ulovlig. Lagmannsretten anser disse forhold som grov overtredelse av utlendingsloven §6 og grunnlag for å nekte oppholdstillatelse.
Etter lagmannsrettens mening er dessuten det samvær med barnet som A har utøvet ikke av tilstrekkelig omfang i henhold til utlendingsforskriftens §23 bokstav j. Det bemerkes at forskriften ikke bare taler om en rett til samvær, men også om oppfyllelse av retten. Samværsavtalen av 16 november 1998 tillegges ikke vekt av betydning. Den tilknytning A har hatt til barnet, kvalifiserer ikke til oppholdstillatelse.
EMK artikkel 8 finner etter lagmannsrettens mening ikke anvendelse på vedtak om å nekte oppholdstillatelse. Lagmannsretten viser til herredsrettens bemerkninger om dette og kommer nærmere tilbake til artikkel 8 nedenfor i forbindelse med utvisningsvedtaket.
Under henvisning til ovenstående er lagmannsrettens konklusjon at Justisdepartementets vedtak om å avslå As søknad om oppholdstillatelse er gyldig.
Også når det gjelder utvisningsvedtaket, har lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten.
A har ikke bestridt at han har oppholdt seg ulovlig i Norge fra 17 oktober 1994 og frem til han opplyste sin bopelsadresse i forbindelse med ny søknad om oppholdstillatelse 28 april 1997. Han har heller ikke bestridt at han har oppholdt seg ulovlig i landet fra juni 1998, og han har erkjent at disse forhold må betegnes som grov overtredelse av utlendingsloven §6. Videre har han erkjent at han i et visst omfang har arbeidet uten arbeidstillatelse.
Hovedanførselen fra A er at loven foreskriver en forholdsmessighetsvurdering som er underlagt domstolskontroll og at vedtaket må settes til side som ugyldig fordi det rammer ham og hans datter uforholdsmessig.
Hjemmelen for departementets vedtak om utvisning er utlendingsloven §29 første ledd bokstav a.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at utlendingsloven §29 første ledd er en «kan-regel» og at vedtaket derfor i utgangspunktet er et forvaltningskjønn som retten ikke kan overprøve med mindre det rammes av misbrukslæren.
Etter lagmannsrettens mening kan utlendingslovens §29 annet ledd ikke forstås slik at den får anvendelse på første ledds bokstav a. Annet ledd refererer bare til første ledds bokstav b, og en analogisk fortolkning er ikke naturlig. Det nærliggende er en antitetisk fortolkning som utelukker anvendelse på bokstav a-tilfellene. Lagmannsretten finner ikke at Utlendingsdirektoratets praksis med å foreta forholdsmessighetsvurdering også i bokstav a-tilfellene har skapt sedvanerett for anvendelse av paragrafens annet ledd. Lagmannsretten finner det treffende når byretten i denne forbindelse bemerker at departementet utvilsomt må kunne se hen til forholdsmessigheten av vedtaket uten at dette anses som rettsanvendelse.
Spørsmålet er dernest om vedtaket om utvisning er i strid med EMK artikkel 8, jf utlendingsloven §4.
A fikk endelig avslag på søknaden om fortsatt oppholdstillatelse 28 september 1994. Lagmannsretten legger til grunn at utreisefrist ble satt til 17 oktober 1994 og at A kort etter fikk kjennskap til vedtaket og fristen for utreise. Det vises her til brev fra hans daværende advokat datert 12 oktober 1994 med begjæring om omgjøring av avslaget og med anmodning om at departementet underretter politiet om at A ikke må uttransporteres mens omgjøringssaken er til behandling. Begjæringen førte ikke til oppsettende virkning.
A har anført at vedtaket i 1994 bare gjaldt oppholdstillatelse og ikke utvisningsvedtak. På denne bakgrunn hevder han at søknaden av 1997 må anses som en helt ny sak hvor forholdet til datteren har sentral betydning, et forhold som iallfall ikke kan anses irrelevant i forhold til EMK artikkel 8. I likhet med byretten finner lagmannsretten at Justisdepartementets vedtak av 6 mai 1998 - som refererte seg til søknaden av 1997 - i relasjon til EMK artikkel 8 må anses som oppfølgning av vedtaket i 1994. Det er ikke omtvistet at A etter den fastsatte utreisefrist i 1994 og mens han oppholdt seg ulovlig i Norge, traff den kvinnen som fødte hans datter i desember 1996. På denne bakgrunn finner lagmannsretten det tvilsomt om artikkel 8 overhodet får anvendelse, jf Strasbourg-avgjørelsene av 27. januar 1997 (Bouchelkia) og 26. september 1997 (Boujaïdi).
Det er imidlertid lagmannsrettens oppfatning at vedtaket om utvisning av A uansett ikke representerer et uforholdsmessig tiltak overfor A og datteren. Vedtaket finnes å ligge godt innefor den skjønnsmargin som er gitt landets myndigheter, og vedtaket kan ikke anses å være i strid med EMK artikkel 8.
EMK artikkel 8 verner i utgangspunktet først og fremst kjernefamilien. Det barn A er far til, bor hos sin mor og hennes ektefelle og deres to felles barn. A tilhører ikke denne familien. A kom til Norge som 21 åring og hadde på vedtakstidspunktet bodd 12 år i Norge, hvorav 3 år ulovlig. Han kan etter lagmannsrettens syn ikke ha hatt noen berettiget forventning om å få bli i Norge etter at vedtaket av 28 september 1994 ble truffet. Hans foreldre og 7 søsken bor i Pakistan. Det er opplyst at han har en søster som er gift og bosatt i Norge. Om tilknytningen til hjemlandet Pakistan er lite opplyst, bortsett fra at det i et brev fra Antirasistisk Senter i august 1998 er nevnt at A i alt bare har oppholdt seg 5 uker utenfor landets grenser siden han kom til landet.
Familietilknytningsmessig er det bare tale om forholdet til barnet. Samværsretten som A har utøvet, har vært svært begrenset. Den ligger under det som kreves for å bli ansett som familiemedlem etter utlendingsforskriftens §23 bokstav j, jf ovenfor. A er ikke forsørger og heller ikke omsorgsperson for datteren som bor hos moren under ordnede familieforhold. Etter rettens mening vil datteren ikke påføres noen vesentlig skade om A utvises. Selv om utvisningen er gjort varig, vil han med tiden kunne søke om visum for å besøke datteren i Norge, og over tid kan datteren besøke ham i Pakistan.
Lagmannsrettens konklusjon er at vedtaket om utvisning verken er i strid med utlendingsloven §29 eller EMK artikkel 8. Heller ikke er vedtaket bygget på feilaktig faktisk grunnlag. Det er ikke vilkårlig eller åpenbart urimelig.
A har etter dette tapt saken fullstendig og byrettens dom blir å stadfeste. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges A å erstatte staten dens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan begrunne unntak. Statens prosessfullmektig har lagt frem omkostningsoppgave på kr 18.250 hvorav kr 18.000 er salær. Retten legger oppgaven til grunn.
Domsavsigelsen er blitt forsinket grunnet reisefravær og andre presserende arbeidsoppgaver.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Justisdepartementet 18.250 -attentusentohundreogfemti- kroner med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.