RG-2000-1603

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-05-10
Publisert:	RG-2000-1603 (231-2000)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo namsrett Nr 00-00533 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01339 K/04.
Parter:	Kjærende part: Kjell Inge Røkke (Prosessfullmektig: Advokat Morten Garman). Kjæremotpart: 1. Verdens Gang AS 2. Ansvarlig redaktør Bernt Olufsen (Prosessfullmektig: Advokat Ingvald Falch).
Forfatter:	Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §355, §390, EMK (1999), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §180, §403, EMK (1999), EMK (1999), §15-2, §15-6, §2-12, §3-3

Den 9 mars 2000 begjærte Kjell Inge Røkke midlertidig forføyning for å få nedlagt et forbud mot at Verdens Gang publiserte interiørbilder fra en yacht Røkke hadde under bygging ved Benettiverftet i Viareggio i Italia.

Oslo namsrett avsa - etter muntlige forhandlinger - den 23 mars 2000 kjennelse med slik slutning:

1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kjell Inge Røkke har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Han har i hovedsak gjort gjeldende:

Namsretten har feilaktig lagt til grunn at hensynet til privatlivets fred må vike i et tilfelle hvor det ikke er «... helt uinteressant for offentligheten å få vite hvordan (Røkke) har innredet sin yacht som eksempel på hvordan en rik person bruker sine penger». Namsretten har videre feilaktig lagt til grunn at hensynet til ytringsfriheten må gå foran hensynet til privatlivets fred «... med den minimale intimitetskrenkelse som en publisering av bildene representerer når man også tar i betraktning at de ikke kan opplyse særlig utover en viss visualisering av opplysninger som er gitt offentligheten tidligere....». En slik visualisering som det her er tale om vil bety noe vesentlig mer enn en minimal intimitetskrenkelse.

Namsretten har videre feilaktig unnlatt å vurdere betydningen av at fotografiene er kommet i stand på en måte som anses straffverdig etter norsk rett, jf straffeloven §355.

Det gjøres gjeldende at den private sfære må være beskyttet mot selv minimale/beskjedne intimitetskrenkelser når krenkelsen har sitt utspring i et straffverdig forhold.

Namsretten har videre feilaktig lagt til grunn at «et minimumskrav for at det skal være adgang til å nedlegge et forbud som innebærer forhåndssensur av trykket skrift, må være at den ytring som stoppes vil være i strid med en straffebestemmelse». Det trekkes her en for snever grense. Det er tilstrekkelig for nedleggelse av slikt forbud at en offentliggjøring vil representere en krenkelse av privatlivets fred.

Namsretten har også feilaktig lagt til grunn at EMK art 10 i rettspraksis er tolket meget snevert når det gjelder å la andre hensyn gå foran hensynet til ytringsfriheten.

Ytringsfriheten har ikke sterkere vern enn andre rettigheter i EMK og det skal således like meget til for at andre rettigheter i EMK, herunder retten til privatliv i artikkel 8, må vike for ytringsfriheten som motsatt.

Det er videre uriktig at Røkke har eksponert seg og yachten i media gjennom offentliggjøring av faktiske opplysninger, herunder kostpris. Røkke har aldri uttalt seg om kostpris. Røkke har heller ikke gitt konkrete faktiske opplysninger om yachten. Pågående spørsmål fra pressen har kun blitt besvart i helt generelle vendinger. Røkke har heller ikke i noen vesentlig grad offentliggjort deler av sitt privatliv i denne forbindelse.

Yachten er under ferdigstillelse i Italia. Yachtens interiør fremstår nå i hovedsak slik den vil være ved avsluttet byggearbeid. Interiøret har fått en personlig utforming og det uavhengig av om løse inventargjenstander ennå ikke er plassert om bord. Den faste innredning representerer en dominerende del av interiøret. Da yachten skal være til Røkkes personlige bruk vil denne rettslig bli å likestille med et privat hjem/feriebolig til forskjell fra hotellværelser og transportmidler.

Når Verdens Gang nå er i besittelse av fotografier av båtens interiør kan dette ikke skyldes annet enn at noen på ulovlig vis har tatt seg inn i båten for å ta de fotografier som avisen nå er i besittelse av. Røkke har definitivt ikke samtykket til fotografering av interiøret. Etter norsk rett vil en slik handling da være straffbar, jfr straffeloven §355. Det må legges til grunn at samme er tilfelle etter italiensk rett. Publisering av bildene vil da være en urettmessig utnyttelse av dette rettsstridige forhold.

Såkalte offentlige personer har på samme måte som andre mennesker et behov for et privatliv. I mange tilfeller vil dette behovet være mer markert for offentlige personer.

Grensene for det tillatte skal ikke trekkes ut fra kommersielle grunner slik ansvarlig redaktør Olufsen gir uttrykk for i et innlegg 27 januar 1998.

Adgangen til å gjenta offentliggjøringen av opplysninger fra den private sfære antas å være videre enn for publisering av opplysninger som ikke tidligere har vært meddelt offentligheten. Dette kan imidlertid ikke gi grunnlag for en gradvis utvidelse av offentliggjøring av forhold fra den private sfære. Åpnes det for selv en marginal utvidelse vil den nødvendige konsekvens være at det i realiteten ikke settes noen grenser for ytringsfriheten. En adgang til marginale utvidelser vil bare bety en tidsmessig forskyvning. Utgangspunktet kan heller ikke gi grunnlag for endring av ytringens forn. Dette gjelder særlig endring fra tekst til bilde. Et fotografi har gjennomslags- og utsagnskraft av en helt annen karakter enn verbale beskrivelser. Mengden av informasjon som formidles ved et fotografi vil også være vesentlig mer omfattende enn tidligere tekst. Dette gjelder i særdeleshet den tekstmengde som tildeles enkeltsaker i løssalgspressen. Det er derfor meningsløst å karakterisere bruk av fotografi som kun en visualisering av tidligere meddelte skriftlige opplysninger. Det er også meningsløst å trekke en slik konklusjon uten å foreta en sammenligning av tidligere tekstopplysninger og fotografiene.

Verdens Gang har i egne reportasjer omtalt det forbud som var nedlagt mot å fotografere yachtens interiør for offentliggjøring. Avisen har ikke gjort gjeldende at fotografen har fått samtykke til slik fotografering. Betydningen av dette er ikke vurdert av namsretten. Det gjøres gjeldende at den private sfære må være beskyttet også mot de minimale/ beskjedne intimitetskrenkelser når krenkelsen har sitt utspring i et straffverdig forhold.

Namsrettens manglende vurdering av dette forhold er særlig påfallende på bakgrunn av pressens egen oppfatning av adgangen til å benytte fotografier som er kommet i stand på en urettmessig måte, slik dette er kommet til uttrykk i Vær Varsom-plakaten. Innhentingen av de aktuelle fotografier vil være et brudd på plakatens punkt 3.10.

Verdens Gang har gjort gjeldende at det ikke er avisen selv som har innhentet bildene, men at disse er tilbudt fra en person som avisen antar har hatt lovlig adkomst om bord på båten. Kjærende part vil påpeke at ingen har hatt lovlig adkomst på båten som fotograf.

Retten til privatlivets fred er strafferettslig vernet i straffeloven §390. Etter norsk rett gjelder også et videre ulovfestet vern av privatlivet. EMK artikkel 8 fastsetter retten til respekt for privatliv. Retten til respekt for «privatliv» og «hjem» må sees i sammenheng. Snevre grenser for det enkelte begrep trengs ikke å trekkes. Retten til privatliv benyttes ofte som en fellesbetegnelse. Kjernen i begrepet er retten til en privat sfære. Innenfor denne skal individet uforstyrret kunne utfolde og utvikle sin personlighet.

På samme måte som EMK artikkel 8 har også Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 17 bestemmelser om rett til privatliv.

Denne rett til privatlivets fred kan etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 gi grunnlag for en midlertidig forføyning for å forhindre en krenkelse. Denne adgangen til innskrenkning i ytringsfriheten er tillatt etter EMK artikkel 10 (2). Det er tilstrekkelig at den retten som skal beskyttes følger av materiell lov og at denne retten faller inn under unntakene i EMK artikkel 10 (1) når det er forholdsmessighet («nødvendig i et demokratisk samfunn») mellom det formål som skal oppnås og det inngrep som foretas. Her er det en avveining av avisens behov for ytringsfrihet om privatlivet som skal avveies mot kravet for beskyttelse av privatlivet. Retten til privatliv, jfr EMK artikkel 8, faller inn under de unntak som er nevnt i EMK artikkel 10 (2). Etter EMK er det intet minimumsvilkår at denne ytring som gjøres til gjenstand for midlertidig forføyning vil være i strid med en straffebestemmelse.

Kjæremotparten har overfor kjærende part hevdet at fotografiene av inventaret vil bli publisert i Verdens Gang selv om Røkke har motsatt seg dette. En eventuell publisering av fotografiene i Verdens Gang vil representere en irreversibel krenkelse av Røkkes straffesanksjonerte rett til å nyte «privatlivets fred», jf. straffeloven §390 og EMK art 8. Avisens adferd gjør det således nødvendig med en midlertidig forføyning, idet saksøkers krav på å kunne nyte «privatlivets fred» ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §15-2a).

Det er videre på det rene at Røkke vil lide vesentlig ikke-økonomisk skade og/eller ulempe dersom fotografiene publiseres i Verdens Gang. Avisen har kun en kommersiell begrunnelse og således ingen aktverdig grunn til å publisere fotografiene. Avisen vil ikke lide noe nevneverdig tap ved at en eventuell publisering av fotografiene i Verdens Gang utsettes til det foreligger en rettskraftig dom vedrørende avisens rett til å publisere fotografiene. Det foreligger ingen aktuell situasjon som tilsier at en publisering ikke kan utsettes til det foreligger en rettskraftig avgjørelse i saken. Kravene til sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2b) er således også oppfylt.

Kravet og sikringsgrunnen må etter dette oppfylle kravene til sannsynliggjøring i tvangsfullbyrdelsloven §15-6.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

1. Verdens Gang AS og Bernt Olufsen som ansvarlig redaktør forbys å publisere fotografier av interiøret i yachten med byggenummer F13 222 ved Benetti verftet Viareggio, Italia.

2. Kjell Inge Røkke tilkjennes saksomkostninger.

Verdens Gang AS og ansvarlig redaktør Bernt Olufsen har tatt til motmæle og har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Kjæremotpartene gjør gjeldende at namsrettens kjennelse pkt 1 er korrekt, og kan på vesentlige punkter slutte seg til begrunnelsen.

Saken gjelder krav fra Kjell Inge Røkke om forhåndssensur av Norges mest spredte avis, Verdens Gang.

Kjæremotpartenes prinsipielle syn i saken er at det tillegger avisens redaktør, og denne alene, å avgjøre om fotografiene skal publiseres. Verken Røkke eller domstolene kan eller skal blande seg inn i vurderingen. Noe annet er domstolenes myndighet til å foreta etterkontroll i et alminnelig søksmål, som ikke bestrides.

Sakens gjenstand er enkelte bilder Verdens Gang er i besittelse av. Fotografiene viser enkelte deler av interiøret av en yacht som for tiden er under bygging på et verft i Italia. Avisens ansvarlige redaktør har pr dags dato ikke tatt stilling til om fotografiene skal publiseres. Fotografiene er ikke tatt av noen med tilknytning til avisen. Verdens Gang har kjøpt dem, og har all grunn til å tro at vedkommende som tok fotografiene har hatt lovlig adkomst til fartøyet, som altså er i verftets, ikke Røkkes besittelse. Det er derfor ikke grunnlag for å påstå slik den kjærende part gjør, at fotografiene ville ha vært i strid med straffeloven §355 dersom de hadde blitt tatt i Norge.

Bildene avdekker ikke Kjell Inge Røkkes intimsfære på en slik måte og en slik grad at vilkåret om «privatlivets fred» i straffeloven §390 er overtrådt. I denne sammenheng må Røkke først påvise sin tilknytning til det aktuelle fartøyet som han altså ikke har i sin besittelse. Så langt VG kjenner til, er fartøyet bestilt av et selskap. VG vet ikke hvilket. Under enhver omstendighet dreier det seg om et fartøy som er under bygging og innredning, og altså ikke er ferdigstilt. Tilfellet er forskjellig fra det hvor et fotografi viser et ferdig innredet og bebodd privat hjem, hvilket §390 i første rekke retter seg mot. Fotografiene avbilder ingen private eiendeler/løsøre, ingen personer og viser ingen enkeltpersoners måte å være på.

Dette fartøyet er behørig omtalt, beskrevet og avbildet i media tidligere. Disse omtalene har - i alle fall for Verdens Gangs del - Røkke som kilde. De omtvistede fotografiene visualiserer den beskrivelse media tidligere har gitt i tekst. En publisering av dem vil derfor representere bare en marginal utvidelse av tidligere publisert stoff.

Og endelig har Røkke selv ved tidligere anledninger søkt offentligheten gjennom avbildninger i sammenhenger som må anses like private som hva det her er tale om.

Samlet vil derfor ikke en publisering bryte «privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om huslige eller personlige forhold', jf straffeloven §390.

Under enhver omstendighet, dersom lagmannsretten skulle mene at dette vilkåret vil være oppfylt, er kjæremotpartene enig med namsretten i at en publisering av fotografiene ikke vil representere en krenkelse av Røkkes privatliv som er rettsstridig.

Slik namsretten peker på vil det nødvendigvis være meget problematisk å foreta denne vurderingen før publiseringen har funnet sted. På dette stadium vil man ikke kunne danne seg noe helhetsinntrykk av publiseringen, idet man ikke vet hvilken presentasjonsform og sammenheng fotografiene vil bli benyttet. Dette må innebære at for at Røkke skal kunne få medhold i begjæringen, så må han sannsynliggjøre - og retten må legge til grunn - at enhver publisering, uansett sammenheng og form, vil være utilbørlig og rettsstridig. Sagt med andre ord, hvis en publisering i visse sammenhenger ikke er rettsstridig, så kan ikke domstolene sensurere den publiseringen. En slik sannsynliggjøring i forhold til enhver sammenheng og enhver presentasjonsform er etter avisens oppfatning ikke foretatt - den er da også knapt mulig å foreta, bl a fordi det i morgen kan inntreffe forhold som kan berettige publisering på en helt annen måte enn det man måtte mene kan forsvares i dag. Generell forhåndssensur er med andre ord rettslig sett utelukket.

I vurderingen av helhetsinntrykket vil det, slik namsretten peker på, måtte skje en avveining av graden av intimitetskrenkelse mot graden av offentlig interesse og ytringsfriheten. Når det gjelder offentlige interesser vises for det første til at det dreier det seg om et fartøy som visstnok skal koste innpå en halv milliard kroner, og som derved blir en av verdens fineste private lystbåter. Fartøyet er i denne sammenheng helt unikt, og det forhold at det skal være bestilt av en nordmann påkaller i seg selv berettiget offentlig interesse i Norge. For det annet har Røkke som en av Norges rikeste personer valgt et levesett som generelt påkaller offentlig interesse, det være seg knyttet til raske båter, flotte båter, store hytter, privatfly, opphold uten formelt bosted i Norge osv. Alt dette har som namsretten skriver bidratt til å skape berettiget interesse blant folk for hvordan han lever deler av sitt private liv.

For det tredje har Røkke tatt kontroll over et av Norges største industriforetak (Aker) gjennom til dels omstridte metoder. En publisering av fotografiene kan tenkes å sette søkelys på sammenhengen mellom verdier skapt av mange gjennom årtier i et nasjonalt betydningsfullt industrikonsern og overføringen av disse verdiene til privat forbruk illustrert ved dette fartøyet. For det fjerde pågår det for tiden en bred offentlig debatt om den skalte «grådighetskulturen» i samfunnet. Interiøret vil kunne vise hvordan noen prioriterer privat forbruk, og hvordan skapte verdier generelt overføres til privat forbruk for noen få.

Publiseringen av de aktuelle fotografier skal skje i avisen, ikke tvinges frem i domstolene. Dertil, det pågår løpende et journalistisk arbeid i avisen som man til dels ikke kjenner utfallet av. Dette arbeidet, eventuelt sammen med hendelser som måtte inntreffe, kan også stille spørsmålet om en publisering i et annet lys enn det måtte stå i dag. Bildene vil etter avisens syn ha berettiget offentlig interesse, eventuelt avhengig av den nærmere presentasjonsform og sammenheng de settes i. Det vil da være opp til redaktøren i tilfelle å tilrettelegge presentasjonen.

Dette innebærer at domstolene ikke på dette stadium kan fastslå at det vil være utilbørlig å trykke fotografiene uavhengig av presentasjonsform og sammenheng.

Det er klart at den sensur av Verdens Gang som motparten krever vil krenke EMK artikkel 10 (1) og SP artikkel 19 (1) og (2). Det betyr at Røkke må påvise at vilkårene for unntak i bestemmelsenes fortsettelser er oppfylt dersom han skal gis medhold. Det vises i denne sammenheng blant annet til Rt-1997-1821 (Kjus) og flere avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen, bl a i sak Bladet Tromsø mot Norge. Vilkårene for unntak fra ytringsfriheten foreligger ikke i en sak som denne hvor det ikke avdekkes intime detaljer og den offentlige interesse er tilstede slik som beskrevet. Menneskerettighetsdomstolen har fremholdt at det kreves særlig sterke grunner før inngrep i form av forhåndssensur kan anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter EMK artikkel 10. Slike spesielt sterke grunner kan i alle fall ikke ses å være til stede i denne sak.

Den kjærende part påberoper seg hensynet til sitt privatliv som grunnlag for sitt krav om for forhåndssensur, jf EMK artikkel 8. Det er da nødvendig å gjøre oppmerksom på at både EMK og SP primært er konvensjoner som beskytter individene mot overgrep fra staten. I den utstrekning en privatperson mener sitt privatliv krenket av andre private rettssubjekter, f eks av en avis, vil privat-personen i første rekke måtte stole på den beskyttelse av privatlivet norsk rett gir. Kjæremotpartene gjør gjeldende at det ikke vil foreligge noe brudd på EMK artikkel 8 eller SP artikkel 17 fra Norges side ved at den norske stat ikke har sørget for å innføre regel om forhåndssensur i et tilfelle som det fore-liggende. Spørsmålet om domstolene kan begrense ytringsfriheten reguleres da alene av EMK artikkel 10 og SP artikkel 19 slik det er redegjort for ovenfor.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd skal det gjennomføres en proposjonalitetsvurdering av partenes interesser knyttet til forføynings-begjæringen. I Høyesteretts kjennelse 30. november 1999 (Cappelen m fl mot Bingen) uttales at i denne avveiningen må også hensynet til ytringsfriheten stå sentralt. Hensynet til ytringsfriheten, pressefriheten og redaktørfriheten bør gis en meget betydelig vekt i denne avveiningen. Det gjøres gjeldende at forhåndssensur vil være helt ute av proporsjoner sett i forhold til den eventuelle skade/ulempe Røkke eventuelt måtte bli utsatt for.

Den kjærende part knytter videre en del kommentarer til bestemmelsene om fotografering i pressens Vær Varsom-plakat. Som nevnt foran har VG all grunn til å tro at vedkommende som har tatt fotografiene hadde lovlig adkomst til fartøyet. De omtalte forhold knyttet til Vær Varsom-plakaten er derfor ikke relevant i vår sak.

Kjæremotpartene ber om at lagmannsretten beslutter at det skal holdes muntlige forhandlinger om kjæremålet, j f tvistemålsloven §403 tredje ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12. Saken reiser prinsipielle spørsmål som ikke vil komme på spissen i et vanlig søksmål.

Kjæremotpartene har lagt ned slik påstand:

1. Oslo namsretts kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Verdens Gang AS og Bernt Olufsen tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan langt på vei slutte seg til namsrettens bemerkninger.

Innledningsvis skal bemerkes at lagmannsretten ikke har funnet at det foreligger slike særlige grunner som tilsier at det bør holdes muntlige forhandlinger om kjæremålet.

Midlertidig forføyning etter kapittel 15 i tvangsfullbyrdelsesloven gjelder sikring av krav som ikke går på penger. For at en begjæring om midlertidig forføyning skal føre frem må det foreligge et krav og en sikringsgrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. I nærværende sak gjelder kravet en unnlatelsesplikt. Det fremholdes fra Kjell Inge Røkkes side at han har rett til å nekte publisering av de aktuelle interiørbilder ettersom publisering vil innebære en krenkelse av privatlivets fred, jf straffeloven §390.

Lagmannsretten er enig med namsretten i at det er et minstevilkår for å nedlegge et forbud som innebærer forhåndssensur av trykt skrift, at den ytringen som stoppes vil være i strid med en straffebestemmelse. Straffeloven §390 hjemler straff for krenkelse av privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Ved vurderingen av om bestemmelsen er overtrådt skal det legges inn en vurdering av om det er utilbørlig å foreta ytringen.

Etter lagmannsrettens syn fremstår det som noe tvilsomt om de aktuelle bilder etter sin art kan avdekke Kjell Inge Røkkes intimsfære på en slik måte og i en slik grad at vilkåret om «privatlivets fred» er overtrådt. Det dreier som et fartøy som er under bygging og innredning og er altså ikke ferdigstilt og levert. Som påpekt av namsretten kan det forhold at Røkke selv har definert yachten som sin private sfære, og derfor ikke ønsker at offentligheten skal få innsyn, i seg selv ikke være avgjørende.

Under enhver omstendighet er imidlertid lagmannsretten enig med namsretten i at en publisering av fotografiene ikke vil representere en krenkelse av Røkkes privatliv som er rettstridig. Det vises til den avveining som namsretten har foretatt og som lagmannsretten kan slutte seg til. Det som Kjell Inge Røkke har påberopt i kjæremålsomgangen - herunder det som er fremholdes vedrørende pressens «Vær Varsom-plakat» og straffeloven §355 - bringer ikke dette spørsmålet i noen annen stilling. Hva særskilt angår Røkkes anførsel om at fotografiene er tatt på en måte som er i strid med straffeloven §355, bemerkes at det ikke er blitt godtgjort at fotografiene er blitt tatt på en slik måte at denne bestemmelsen er overtrådt. Det forhold at Røkke motsetter seg fotografering av interiøret - og så vidt skjønnes også har spørsmålet avtalefestet med verftet - kan ikke medøre en automatisk krenkelse av straffeloven §355. Uansett vil ikke en overtredelse kunne tillegges utslagsgivende vekt. De beste grunner tilsier at hensynet til ytringsfriheten må få foran i et tilfelle som det foreliggende.

Lagmannsretten finner heller ikke at Kjell Inge Røkkes krav på selvstendig grunnlag kan forankres i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, jf konvensjonens artikkel 10, eller FN-konvensjonen om sivile og politisk rettigheter, jf artikkel 19, som gjelder som norsk lov og som ved motstrid går foran straffeloven §390 etter menneskerettighetsloven §2 og §3. Det kreves etter Menneskerettighetsdomstolsens praksis sterke grunner for å tillate inngrep i form av forhåndssensur. Slike hensyn foreligger ikke her. For øvrig viser lagmannsretten til det kjæremotpartene anfører på dette punkt - herunder henvisningene til litteratur og praksis - og som lagmannsretten i det vesentlige kan slutte seg til.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også namsrettens omkostningsavgjørelse som lagmannsretten ikke har bemerkninger til.

Kjæremålet har vært forgjeves og Kjell Inge Røkke bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3, erstatte kjæremotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Omkostningene i forbindelse med kjæremålstilsvaret fastsettes passende til kr 3.000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Inge Røkke til Verdens Gang AS og Bernt Olufsen i fellesskap - 3.000 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.