Rt-1915-331
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1914-09-01 |
| Publisert: | Rt-1915-331 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 66 s.a. |
| Parter: | Gunnar Gjermundsen Veum (adv. Bredal) mot Jørund Bjugsdatter Vik (adv. Strøm). |
| Forfatter: | Prydz, Rivertz, Fürst, Mejdell, Hambro, Birkeland, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §10, §13, §14, §20, Odelsloven (1821), LOV-1851-07-30-§12 |
Med hensyn til nærværende saks gjenstand og nærmere omstændigheter henvises til den av sorenskriveren i Øvre Telemarkens vestfjelske sorenskriveri med meddomsmænd under 26 februar 1913 avsagte dom, ved hvilken blev kjendt for ret: «Saksøkte, Gunnar Gjermundsen Veum, bør for saksøkerskens, Jorund Bjugsdatter Viks, tiltale i denne sak fri at være. Saksomkostningerne ophæves.»
Jorund Vik appellerte til Bergens overret, ved hvis dom av 14 juli 1913 blev kjendt for ret: «Indstevnte Gunnar Gjermundsen Veum bør under utkastelsestvang til lovens første faredag, som indtræffer 15 dage efter denne doms forkyndelse, til fordel for appellantinden Jørund Bjugsdatter Vik fravike og ryddiggjøre odelsgodset, gnr 32, bnr 1 Næsland av skyld mark 7,25 i Fyresdal mot ubetaling til ham av kr 55.000. Til samme tid og paa samme vilkaar bør indstevnte under en mulkt av kr. 10 til Fyresdals herredskasse for hver dag, han sitter dommen overhørig, utstede skjøte paa eiendommen til appellantinden paa den sidstnævntes bekostning. Sakens omkostninger ophæves for begge retter.» Denne dom er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer voterte for stadfæstelse av underrettens dom under ophævelse av sakens omkostninger for overretten.
Side:332
Gunnar Gjermundsen Veum har paanket overrettens dom til Høiesteret, og har latt nedlægge saadan paastand: «At Gunnar Gjermundsen Veum frifindes og hos indstevnte Jorand Bjugsdatter Vik tilkjendes processens omkostninger for alle retter.»
For indstevnte Jørond (ogsaa kaldt Jorand eller Joraand) Bjugsdatter Vik er nedlagt paastand om stadfæstelse av overrettens dom med tilkjendelse av processens omkostninger for Høiesteret.
Appellanten har, efter erhvervet bevilling til fremlæggelse av nye bevisligheter, her for retten fremlagt en av professor Skeie under 31 januar 1914 avgit betænkning i appellantens favør. Likesaa er fremlagt et referat av Høiesterets dom av 10 september 1835 i sak: David Olsen Norheim mot Gjetle Vikingsen Norheim m.fl.
Høiesteret kommer til samme resultat som underretten og kan i væsentlige dele tiltræde, hvad denne og det dissenterende medlem av overretten har anført til begrundelse.
Naar barn tar arv efter forældre, i hvis bo der er flere eiendomme, har efter odelslovens §12 den nærmest berettigede av barnene kun fortrinsret til en av eiendommene, saalænge ikke ogsaa de øvrige barn har faat eller hat adgang til at faa en av de efterlatte eiendomme. At boet ikke straks helt ut deles mellem barnene, men deles i to repriser, idet der skiftes saavel efter førstavdøde som efter længstlevende, maa være en for retsforholdet irrelevant omstændighet, der ikke kan bevirke, at den nærmeste, der har tat eiendommen ved skiftet efter førstavdøde, ogsaa ved skiftets fortsættelse efter længstlevendes død skulde ha fortrinsret paany til fortrængsel for søskende, som ingen eiendom har faat.
Det er fra Jørond Viks side gjort gjældende, at odelslovens §12 maa forstaaes saa, at den nærmestes fortrinsret ikke kan ansees fyldestgjort, medmindre han ved skiftet har hat valg mellem flere for barnene disponible eiendomme. Hun mener derfor, at da hun ikke har hat adgang til saadant valg, idet enken beholdt den ene av boets 2 eiendomme, maa hun ha sin fortrinsret i behold. Overretten har, som det sees, git hende medhold heri. Høiesteret kan imidlertid ikke dele denne opfatning. Her hadde forældrene 2 eiendomme og flere barn. I et saadant tilfælde maa det stille sig saa, at naar den nærmeste, hvis fortrinsret kun gjælder en av eiendommene, ved skifte efter førstavdøde har faat en av dem, maa hans ret ansees fyldestgjort likesaavel, naar forholdet er, at han, efterat længstlevende har tat den ene, bestemmer sig for at ta den anden, som naar længetlevende har renoncert paa begge eiendommer, og han bestemmer sig for en av dem. At han alene da skulde kunne ansees fyldestgjort, naar begge eiendomme hadde været disponible, kan ikke med tilstrækkelig føie antages. Blir kun den ene eiendom disponibel paa første skifte, har han valget mellem at ta denne, hvorved han straks blir eiendomsbesidder, eller at vente paa den anden.
Underrettens dom vil efter dette bli at stadfæste.
Processens omkostninger findes efter omstændigheterne at burde ophæves for Høiesteret. For overretten har appellanten, Gunnar Veum, ikke avgit møte.
Dom:
Underrettens dom bør ved magt at stande. Processens omkostninger for Høiesteret ophæves.
Underrettens dom hitsættes:
Paa skifte i 1874 efter saksøkersken Jorond Bjugsdatter Viks far lot enken Gro Kittilsdatter sig i medhold av lov av 30 juli 1851 §12 utlægge
Side:333
hovedbøllet, gaarden Næsland, mens boets anden eiendom Vik efter billig takst blev overtat av saksøkersken som den bedst aasætesberettigede.
I 1882 opreitet nævnte enke et dispositionsskrift, hvori hun i medhold av §14 i lov av 26 juni 1821 angaaende odels- og aasætesretten bestemte, at gaarden Næsland skulde deles i 2 like store dele, og den ene del overdrages saksøkte Gunnar Gjermundsen Veum. Denne del blev hjemlet ham ved skjøte, tinglyst 15 juli 1907, fra enken. Til denne eiendom formener saksøkersken sig odelsberettiget.
I henhold til odelslovens §20 uttok hun - - - odelsstevning. I retten foreviste og tilbød saksøkersken takstsummen 55.000 kroner. - Saksøkte erklærte sig uvillig til at motta løsningssummen. - - -
Saksøkte fremholder blandt andet: Saksøkersken kan ikke gjøre nogen odelsret til eiendommen gjældende, i ethvert fald kan hun ikke fordrive saksøkte som eiendommens nuværende eier og besidder. Det har nemlig ingen betydning for nærværende sak, et Næsland er odelsgods, idet saksøkereken ved bestemmelserne i odelslovens §12 og §13 er avskaaret fra et gjøre nogen odelsret gjældende. De nævnte § har direkte anvendelse paa det foreligende forhold. Paa det offentlige skifte i 1874 efter sin far fik saksøkersken sig utlagt som aasæte efter billig takst gaarden Vik med flere eiendomme. «Men flere end en av boets eiendomme kunde citantinden med mand ikke kreve for sig og sin linje» Saksøkersken her ved at overta den anden gaard gjort sit valg. At de øvrige arvinger ogsaa var av den opfatning, fremgaar av det av ham førte vidne. Naar saaledes saksøkersken hadde valgt, stod valget aapent for de øvrige arvinger, og hvor det gjælder odelsgods, for, blir odelen i den linje, som har valgt, uten at de nærmere odelsbaarne i ætten kan gjøre deres odelsret gjældende, saalænge nogen er tilbake av væl gerens avkom. Det vilde være ubillig, om saksøkersken efter paa skifte i 1874 at ha overtat Vik efter billig takst senere med odelssøksmaal skulde ha ret til at fortrænge en medarvings linje fra Næsland.
Saksøkersken gjør blandt andet gjældende: Den ret, hun ifølge odelslovens §10 har til gaarden Næsland, kan ikke berøves hende ved stervboenkens bruk av §12 i loven av 30 juli 1851, saa meget mere som denne § uttrykkelig tilføier: «dog enhvers odelsret uforkrænket». Ogsaa odelslovens §12 og §13 taler om den jord, som nogen vælger. Odelsretten er avhængig av den bedst berettigedes valg. Uten saadant valg er ingen forandring gjort i vedkommendes odelsrel til hovedbøllet eller i det hele tat i odelssukcessionen. Da nu enken krævet og fik sig utlagt gaarden Næsland, har saksøkersken paa grund av lov av 30 juli 1851 §12 intet valg hat. Hun har alene gjort sin ret som aasætesberettiget til Vik gjældende, men «at benytte sin lovlige ret i en henseende, indeholder selvfølgelig ikke opgivelse av en anden ret». Derfor maa hendes odelsret være i behold, idet hun hverken stiltiende eller uttrykkelig har fraskrevet sig sin odel til Næsland. - - -
Retten: Efter procedyren er det paa det rene, at Næsland var titnævnte enkes odelsgods. Det er likeledes paa det rene, at saksøkersken er hendes ældste barn og saaledes den, som efter odelslovens §10 tilkommer udelt at tiltræde besiddelsen av det av arvelateren efterlatte jordegods, eller saafremt han skulde ha efterladt sig flere gaarde, da hovedbøllet. Imidlertid krævet og fik enken sig i henhold til §12 i lov av 30 juli 1851 utlagt hovedbøllet Næsland, mens saksøkersken som den bedst aasætesberettigede fik sig utlagt boets anden eiendom Vik efter billig takst. - - -
At saksøkersken derved ikke har tapt sin odelsret til Næsland, er utvilsomt. Men spørsmaalet blir, om ikke saksøkersken likeoverfor sin medarving,
Side:334
saksøkte, ved bestemmelserne i odelslovens §12 og §13 hindres i ved odelssøksmaal at fortrænge saksøkte ta eiendommen.
Retten kan ikke være enig med saksøkte i, at nævnte §13 direkte er anvendelig paa forholdet. Denne § sikrer den, som med hjemmel av §12 er kommet i besiddelse av jordegods, mot at fordrives av en odelsberettiget, som har deltat i skiftet og fordelingen i henhold til §12. In casu er imidlertid dette ikke tilfældet. Saksøkte har ikke faat sig Næsland utlagt paa skifte i henhold til §12, men efter skifte erhvervet eiendommen ved frivillig kjøp av enken Gro Kittilsdatter. Han har saaledes ikke valgt gaarden, og saksøkersken har ikke deltat i denne fordeling. Tvertom maa man anta, at saksøkersken selv vilde ha krævet sig eiendommen utlagt, hvis hun hadde hat et ord at sige. Saksøkte findes derfor ikke at ha krav paa den beskyttelse, som nævnte §13 tilsiger den, som er i paragrafens tilfælde. Det kan vel neppe ansees tvilsomt, at saksøkte, hvis saksøkersken ikke hadde ovetat nogen gaard, eller hvis der ingen gaard hadde været at overta paa skiftet, maatte ha fundet sig i at bli utløst av saksøkersken, som dertil i kraft av odel hadde bedre ret.
Spørsmaalet blir derfor, om den omstændighet, at saksøkersken paa skiftet i 1874 som den bedst aasætesberettigede krævet sig utlagt Vik, medfører, at hun er avskaaret fra at gjøre sin odelsret gjældende til fortrængsel for saksøkte. Spøremaalet maa siges at være tvilsomt. Dog finder retten, at bestemmelsen i §12 ikke vilde være forenelig med en saadan adgang. Denne § siger jo, at den aasætesberettigede ikke skal ha ret til mere end en av arvelaterens efterlatte gaarde for sig og sin linje. Kunde imidlertid saksøkersken ta Næsland fra saksøkte paa odel, vilde hun jo derved erholde 2 av arvelaterens gaarde. Dette faktum forandres ikke ved erhvervsmaaten, sa det kan ikke spille nogen rolle, at eiendommen søkes tat paa odel. At hun ikke skulde ha foretat noget valg paa skiftet i 1874, kan retten ikke være enig med saksøkersken i.
En anden sak er det, at en aasætesberettigets valg paa grund av bestemmelsen i §12 i lov av 30 juli 1851 kan bli begrænset. Og i nærværende tilfælde var valget for saksøkersken begrænset til 2 alternativer: enten at overta Vik eller ogsaa vente med at gjøre sin ret gjældende til efter enkens død eller om eiendommen paa anden maate kom ut av enkens besiddelse Efter odelslovens §12 kunde saksøkersken vælge en anden gaard end hoved bøllet. Det er dette, retten finder, at saksøkersken har gjort derved, at hun. krævet sig utlagt gaarden Vik. Naar hun saaledes har truffet sit valg, maa hun ogsaa ta konsekvensen av dette sit valg. Og at saksøkersken allikevel senere ogsaa skulde kunne komme i besiddelse av hovedbøllet ved odelssøksmaal mot en medarving, synes saa litet forenelig med odelsloven, at det ikke kan antages. En god prøve paa dette resultats rigtighet synes ogsaa at være, at hvis enken ikke hadde benyttet sig av sin rot efter §12 i lov av 30 juli 1851, vilde saksøkersken alene hat adgang til at komme i besiddelse av enten Næsland eller Vik, men ikke begge. Hun vilde ikke da hat adgang til at ta Vik i kreft av sin aasætesret og Næsland fra de øvrige arvinger i kraft av sin odelsret. Men nogen større ret kan hun dog ikke faa derved, at enken benyttet sin ret efter nævnte lovparagraf. Hvilke motiver enken kan ha hat hermed maa være saken uvedkommende. Naar saksøkersken synes at lægge saadan vegt paa nævnte §12's uttryk: «dog enhvers odel uforkrænket», skal dertil bemerkes, at saksøkerskens odelsret til Næsland selvfølgelig er i behold, ihvorvel den som følge av bestemmelserne i odelsloven er indskrænket i forhold til medarvingerne.
Side:335
Det er saaledes ikke enken, som ved benyttelsen av sin ret efter §12 i lov av 30 juli 1851 har berøvet saksøkersken dennes ret efter odelslovens §10, men det er saksøkersken selv, som ved sin egen optræden under skiftet har gjort begrænsning i denne sin ret. - - -
Av overrettens dom hitsættes:
- - - Jeg kommer, skjønt ikke uten tvil, til samme resultat som underretten. Det er vistnok saa, at appellanten, naar hun paa skiftet i 1874 vilde gjøre sin aasætesret gjældende, ikke hadde helt frit valg mellem boets 2 gaarde. Da enken Gro Kittilsdattor i henhold til loven av 31 juli 1851 §12 krævede hovedbøllet Næsland utlagt, hadde appellanten kun valget mellem straks at gjøre sin aasætesret gjældende likeoverfor Vik eller at vente paa Næsland. At hun med fuld bevidsthet om derved at ha truffet sit valg lot sig utlægge Vik kan jeg imidlertid ikke finde tvilsomt. - - - Adgang til senere under omstændigheter som in casu som odelsmand at ta den anden gaard fra indstevnte som repræsentant for en daarligere aasætesberettiget linje vilde kun daarlig harmonere med budet i odelslovens §12 om, at den bedst aasætesberettigede for sig og sin linje ikke skal ha krav paa mere end en av de efterladte gaarde, saa længe ikke ogsaa medarvingerne har faat hver sin. Hadde forholdet været det, at enken Gro ikke i levende live hadde bortskjøtet Næsland, men kun bestemt, at den efter hendes død skulde deles mellem repræsentanter for 2 av de linjer, som paa skiftet i 1874 intet aasætesgods hadde faat, kan jeg ikke indse andet end, at paa skiftet efter hende appellanten overfor disse linjer hverken kunde gjøre bruk av aasætes- eller odelsret. Men det kan heller ikke indsees andet end, at hvad der er passert maa ha den samme følge, se dispositionsskriftet av 1 mai 1882, og hvad det efter den tid er passert, jfr. 1 kontravidnes prov. Og indstevnte er søn av den Gjermund Gundersen Veum, for hvem enken bestemte den halve gaard. - - -
O. P. Olsen.
- - - Jeg kan ikke skjønne andet, end at forat tilfældet efter nævnte §12 i odelslovon (av 1821, cfr. lov av 16 mai 1860) skal foreligge, den faktiske situation ved det paagjældende skifte maa være den, at der i boet forefindes flere forskjellige eiendomme - med eller uten paahvilende odel - som alle kan være gjenstand for de respektive aasætesberettigede arvingers faktiske utøvelse og utnyttelse av denne deres aasætesret, det vil sige retten ikke alene til at fa sig vedkommende gaard utlagt efter billig takst, men ogsaa og like meget til straks at kunne tilgaa den til fuldt eie og bruk, samt at der ved skiftet og mellem de aasætesberettigede arvinger selv træffes valg angaaende de forskjellige aasæter til utlæggelse efter den indbyrdes orden mellom dem, som i loven er opstillet forssavidt. Men in casu er efter min mening ingen av disse dele tilfældet, og jeg kan ikke indse, at indstevnte med hjemmel i odelslovens §13 kfr. §12 - likesaalidt som paa noget lovligt grundlag iøvrigt - kan motsætte sig appellantindens forfølgning her av den hende i og for sig og uomtvistet tilkommende bedste odelsret, idet forutsætningen for, at denne ikke som almindelig skulde kunne gjøres gjældende av hende maatte være - hvad den altsaa formentlig ikke her er - at odelsgodset qu., hovedbøllet Næsland, er kommet over paa indstevntes eller hans linjes hænder paa den i den sidstnævnte § omhandlede maate. I saa henseende turde det maaske allerede være avgjørende, at eiendommen er erhvervet av indstevnte gjennem almindelig kjøp fra bedstemoren Gro Kittilsdatter, Bjug G. Næslands eller Viks enke, og altsaa ikke er tilfaldt eller utlagt ham paa noget skifte mellem arvingerne efter hende og endmindre - hvad her
Side:336
vil ha fortrinsvis betydning - ved det skifte mellem hende og arvingerne efter hendes nævnte mand, hvori appellantinden fik sig den anden gaard, Vik, utlagt.
Men fraseet hvad man herom maatte mene, vil det, mener jeg, under alle omstændigheter maatte være avgjørende, at ved sidstnævnte skifte i 1874 Gro's overtagelse som stervboenke av her omspurte hovedbøl i henhold i lov av 30 juli 1851 §12 med retsnødvendighet har utelukket enhver anledning for appellantinden til at kunne paa skiftet gjøre sine aasætesrettigheter gjældende i overensstemmelse med odelslovens §12 og dermed tillike med den i §13 omhandlede virkning for sig selv som for sine daværende medarvinger. Om nogetsomhelst, end sige noget frit og i enhver henseende ganske vilkaarligt valg mellem flere forskjellige gaarde til aasætesutleggelse, saaledes som jeg antager hende dette valg ved førstnævnte § utvilsomt tillagt, har der i 1874 ikke været eller engang kunnet være spørsmaal. - - -
Retten eller kanske rettere adgangen til paa skiftet i 1874 at ta hovedbøllet som (odels- og) aasætesutlæg var appellantinden midlertidig stængt ved morens anvendelse av sin rent personlige ret efter forannævnte §12 i loven av 1851. Men efter lovens eget bydende er av og ved saadant stængsel «enhvers odelsret uforkrænket», og naar det er fjernet som in casu gjennem morens salg til indstevnte av den til ham overdragne og nu av appellantinden odelssøkte del av eiendommen, maa hun likeoverfor ham kunde gjøre denne sin «uforkrænkede» odelsret gjældende. - - -
Gro K. Næslands «Dispositionsskrift» av 1 mai 1882 vil under min anskuen av saken ingen betydning kunde ha, ogsaa, bortset fra, at dispositioner, hvad angaar den her omprocederte del av Næsland, ikke er fuldbyrdet overensstemmende med dens eget indhold ved gaarddelens overdragelse til svigersønnen, indstevntes far, dette vistnok paa hustruens vegne, kfr. i saa henseende ogsaa uttrykket «børn» i odelslovens §14, idet gaarden som nævnt sees solgt paa almindelig maate av Gro selv til indstevnte selv.
Jeg voterer saaledes for tilfølgetagelse av appellantindens paastand - - -
D. Knoph.
Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med andenvoterende.
G. Roll.