Rt-1915-572
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1915-03-20 |
| Publisert: | Rt-1915-572 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40/1 B s.a. |
| Parter: | Olaf Olsen (adv. Thomas Bonnevie) mot Olga Marcussen og Harald Marcussen (adv. Hilditch). |
| Forfatter: | Birkeland, Hambro, Vogt, Berg, Christiansen, Gabrielsen, Reimers |
| Lovhenvisninger: |
Assessor Birkeland: Ved stevning av 17 august 1911 har Olaf Olsen paaanket Kristiania byrets dom av 25 mars 1911, hvorved var kjendt for ret: «Olga Marcussen og Harald Marcussen bør for Olaf Olsens tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger ophæves»
Appellanten har nedlagt saadan paastand: 1. «At det i saken omhandlede testament av 11 februar 1907 og gavebreve av 18 september 1907 og 5 juni 1908 kjendes ugyldige. 2. At de indstevnte tilpilgtes under dagmulkt at tilbakeføre, transportere og utlevere til Johanne Olsens dødsbo de i gavebrevet av 7 september 1907 omhandlede pantobligationer med undtagelse av pantobligation stor kr. 3.705,20 i Krakestad i Ski. 3. At de indstevnte tilpligtes under dagmulkt at tilbakeføre og utlevere til Johanne Olsens dødsbo de i gavebrevet av 5 juni 1908 omhandlede løsøreeffekter, eller, forsaavidt nogen av effekterne ikke længere forefindes, at de indstevnte tilpligtes in solidum at indbetale til boet sammes i gavebrevet anførte pengeværdi med lovlige renter fra forliksklagen. 4. At indstevnte in solidum tilpilgtes at betale til dødsboet kr. 4.205,20 tillikemed samtlige de beløp, som de indstevnte har oppebaaret i renter av de i gavebrevet av 18 september 1907 omhandlede værdier, - alt med lovlige renter fra de tider, da de enkelte beløp er tat til indtægt, til betaling sker. 5 At de indstevnte in solidum tilpiigtes at betale til appellanten sakens omkostninger for byretten og for Høiesteret.»
De indstevnte, Olga og Harald Marcussen, har nedlagt saadan paastÅnd: «Principalt: At byretsdommen stadfæstes. Subsidiært: At testamentet av 11 februar 1907 anerkjendes som gyldig. I begge tilfælde paastaaes appellanten og advokat Ths. Bonnevie som hans mandatar tilpligtet in solidum at utrede sakens omkostninger til de indstevnte for Høiesteret.»
Om sakens foranledning og gjenstand henviser jeg til den paaankede doms præmisser. For Høiesteret er fremlagt en række nye dokumenter, hvorav her skal bemerkes: skrivelse av 18 august 1908 fra sorenskriver Enger, politirapport av 19 august 1908, tingsvidne av 29 september og 6te oktober 1914, optat av appellanten, og tingsvidne av 20 juni 1914, optat av indstevnte, en betænkning av 25 november 1914 fra lægerne dr. med. Ragnar Vogt og Johan Scharffenberg med saadan konklusion: «Vi anser Johanne Olsen som et i aandelig henseende litet utviklet og holdningsløst individ med ringe dømmekraft. I hendes senere leveaar har der muligens desuten utviklet sig en lettere grad av senil sindssvækkelse, hvortil ogsaa alkoholmisbruk kan ha bidraget i nogen utstrækning.» Videre kan bemerkes skriftveksei av indeværende aar mellem de i saken plæderende advokater.
Side:573
Det bemerkes, at appellanten her for retten ikke har fastholdt sin tidligere indsigelse, gaaende ut paa, at Olga Marcussen ikke skulde ha overholdt sin paatagne forpligtelse efter gavebrevet av 18de september 1907.
Jeg kommer til samme resultat som byretten og henviser til dens begrundelse.
Jeg finder med byretten, at det, under de rent motstridende oplysninger, ikke er godtgjort, at avdøde Johanne Olsen har været saa aandssløv og viljeløs, at hun maa karakteriseres som incapax mentis ved de av hende foretagne transaktioner. Med hensyn til lægebetænkningen av 25 november 1914 skal særlig fremholdes, at den som sit grundlag har alene de i sakens akter indeholdte forklaringer om avdødes aandelige habitus, uten at vedkommende læger - som ogsaa av dem sagt - har hat anledning til at se hende eller undergi hende nogen psykiatrisk observation. Det kan i denne forbindelse bemerkes, at læge Chr. Eger, der ifølge erklæring av 14 december 1908 har hat anledning til ved flere leiligheter at se og tale med avdøde, i erklæringen har uttalt: «Hendes evne til at opfatte, hvad der blev sagt hende og hvad der foregik omkring hende, syntes ikke at være nedsat, idet hun gav logiske og korrekte svar paa de spørsmaal, jeg stillet hende.» Hvad angaar specielt Johanne Olsens evne til at forstaa indholdet og rækkevidden av navnlig gavebrevet av 18 september 1907 til fordel for datteren Olga Marcussen med utelukkelse av sønnerne, er de avhørte vidner likeledes indbyrdes sterkt uenige, men da bevisbyrden ogsaa forsaavidt paahviler appellanten, og en række vidner har provet - kfr 2det, 3dje, 6te, 7de, 10de kontravidner -, at hun maa antages at ha hat forstaaelsen av de trufne bestemmelser og har handlet efter egen vilje og overveielse uten at ha ligget under for paatryk, finder jeg ikke at kunne statuere det motsatte. Johanne Olsen har i det nævnte gavebrev motivert sin handlemaate bl a ved, at de i landet værende sønner har utvist en daarlig opførsel mot hende, mens datteren Olga har vist hende kjærlighet og god behandling. I førstnævnte punkt navnlig er ogsaa vidnestrid, men til at forkaste det nævnte motiv som ugrundet og kun et paaskud er efter min mening ikke tilstrækkelig grund. Ea række vidner har provet om Johanne Olsens uttalelser til dem om sønnerne som slemme mot hende, og sønnernes forhold paa skiftet efter Lorentz Olsen likeoverfor Olgas søn av første egteskap, Lorentz Arnesen, har ifølge gavebrevet vakt hendes sterke misnøie.
Særlig har appellanten hævdet, at Johanne Olsen har handlet under tryk av sterk paavirkning av den viljesterke datter Olga. Det skal medgives, at morens ikke sterke karakter og paavirkelige sind kunde egne sig dertil, men likesom hun i gavebrevet uttrykkelig uttaler at ha handlet av egen tilskyndelse, uten paavirkning specielt av Olga og dennes mand, saaledes er de paaberopte data for paavirkningen i mine øine uten avgjørende betydning til paa dem at omstøte testamentet og gavebrevet. Det paaberopte bestaar - bortset fra nogen vidners tro og tanke derom - navnlig i uttalelser faldne fra Olga selv eller hendes mand, og uttalelserne gaar ut paa, at der var truffet ordning saaledes, at andre barn, d.v.s.: sønnerne, ikke skulde ha eller faa noget, Kfr. herom 12te hovedvidne, 7de tingsvidne, Carl Rustad, og 5de hovedvidne, Gustav Rustad, efter hvis forklaring Olga tilla, at man «nu» skulde slippe at slaas. Men saadanne uttalelser stemte jo med det virkelige forhold, og efter mange vidner har Johanne Olsen selv gjentagne gange ikke lagt skjul paa den trufne ordning, men uttalt sig paa samme
Side:574
maate, efter 23de kontravidne endog med opgave av summen, kr. 25.000,00, der omtrentlig svarer til pantobligationernes værdi. Naar efter 6te tingsvidne, Carl Rustads hustru, Marcussens like efter svigermorens likfærd skal ha ytret, at de var glad, «at de hadde ordnet det slik, at de hadde faat alt efter mor», er denne enestaaende forklaring benegtet av indstevnte og avsvækkes derhos ved 12te tingsvidnes prov. Paa det efter politirapporten av Marcussens benyttede, ikke adækvate, uttryk «testamente» om gavebrevet kan jeg ikkke lægge nogen vegt. Under samme politirapport er av brødrene anbragt, at de av Marcussens blev hindret i at komme i berørelse med moren, specielt at hendes opholdssted paa Lerdal i Aker sommeren før hendes død blev fortiet for dem. Olga og hendes mand har imidlertid forklart, at det var efter morens anmodning, forat hun ikke skulde bli genert av sønnerne, og dette bekræftes ogsaa av 3dje kontravidne. At gavebrevet av 18 september, der paabinder motpræstationer til giveren, er en dispositio inter vivos, der ogsaa straks blev fuldbyrdet, kan jeg ikke finde synderlig tvilsomt.
Ifølge mit anførte kan jeg ikke finde, at appellanten har fyldestgjort den ham paahvilende bevisbyrde ved godtgjørelse av, at de paagjældende transaktioner maa ansees som manglende retslig gyldighet.
Processens omkostninger for Høiesteret antar jeg kan ophæves.
Konklusion:
Byrettens dom bør ved magt at stande. Processens omkostninger for Høiesteret ophæves.
Assessor Hambro: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Assessor Vogt: Likesaa.
Ekstraordinær assessor Berg: Jeg er kommet til et andet resultat end de foregaaende voterende.
Jeg vil først nævne, at mit indtryk av oplysningerne om Johanne Olsen stemmer med den karakteristik, som de to sakkyndige, dr. Vogt og dr. Scharffenberg, har git av hende. Jeg maa anse det paa det rene, at hun - som av de sakkyndige nævnt - var et aandelig litet utviklet individ, barnagtig, jaalet, let paavirkelig, vægelsindet og omskiftelig, uten holdning og fasthet, og med ringe dømmekraft. Paa den anden side synes datteren Olga Marcussen at være baade viljesterk, hensynsløs og paagaaende. Hendes optræden under skiftet efter faren, Lorentz Olsen, karakteriseres saaledes av skifteforvalteren, sorenskriver Enger, som heftig, fordringsfuid og uforlikelig. Og han tilføier: «Enkefru Johanne Olsen syntes nærmest ingen vilje at ha, og anser jeg det meget sandsynlig, at datteren Olga, naar hun hadde moren alene og stadig hos sig, kunde faa denne bevæget til, hvad det skulde være angaa ende formuen.»
Jeg vil videre nævne, at det allerede under skiftet efter faren kom til aapent brud mellem Olga Marcussen og hendes brødre. Noget uvenskap eller brud mellem mor og sønner synes derimot skiftet ikke at ha fremkaldt, og i det hele er der intet, som tyder paa, at hun, før hun kom i datterens hus, har klaget over sønnerne eller har hat grund til at gjøre det.
Ved de gavebrev, som saken gjælder, har Johanne Olsen git bort alt, hvad hun eiet. Datteren og hendes mand skulde nok til gjengjæld sørge for hende for resten av hendes levetid. Men denne motydelse ækvivalerte neppe engang renterne av den kapital, hun gav dem, og i ethvert fald hadde hun ingen sikkerhet for det, de skulde yde. Hun løp
Side:575
derfor den risiko, at pengene kunde bli forødt, saa hun paa sine gamle dage blev staaende paa bar bakke. I forhold til hende selv var det derfor i høi grad tankeløst saaledes at gi bort alt, hvad hun eiet. Og i forhold til hendes sønner vilde det være i strid med al naturlig forældrefølelse at berøve dem al arv efter hende. Og disse urimelige og unaturlige transaktioner har den gamle aandssvækkede og viljesvake kone foretat til gunst for den datter og svigersøn, som hadde hende i huset, som hadde den daglige anledning til at øve indflydelse paa hende, og som selv direkte har medvirket ved oprettelsen av gavebrevene. Jeg mener, at alt dette i og for sig fører til, at man ser paa disse retshandler med en sterk og naturlig skepsis. Man faar uvilkaarlig en mistanke om, at de er omgivelsernes verk og ikke kan være noget virkelig og sandt uttryk for giverens egen fri og vel overveiede vilje. Men dertil kommer, at oplysningerne i denne sak peker positivt hen paa, at testamentet og ga verne er resultatet av et planmæssig arbeide fra datterens side. Efter de vidneprov som foreligger, har hun oftere talt om, at hun burde ha det, som moren hadde. Jeg henviser herom til 32te vidne, Bertha Rustad, som har uttalt bl.a., at Olga altid snakket om, at hun ikke vilde gi sig, før hun hadde faat skrevet overdragelse paa morens formue. Allerede under skifte efter faren synes denne tanke at ha været fremme hos hende. Betegnende er, hvad hun selv under efterforskningen efter morens død uttalte. Under uenigheten og striden mellem Olga og hendes søskend om arven efter faren hadde moren bedt hende tie, og moren hadde da tillagt: «Du skal faa igjen av mig, du».
Før skiftet efter faren var avsluttet, faar hun saa oprettet testamentet av 11 februar 1907, som gav hende, hvad moren kunde disponere over utover sønnernes pligtdel. Moren flyttet saa vaaren 1907 hjem til hende, skjønt morens egen oprindelige plan synes at ha været at flytte til sønnen Hjalmar. Faa maaneder efter blev det gavebrev oprettet, som overførte alle værdipapirerne til datteren. Og i juli 1908 kom tilsint det dokument istand, som overførte resten av eiendelene til datteren. Alt dette peker hen paa, at datteren har været den drivende kraft.
Paa den anden side savner man - naar bortsees fra dokumenternes egen tekst - oplysninger, som gir sikkerhet for, at disse dokumenter er resultatet av den gamles egen virkelige vilje og modne overveielse. Der foreligger nok endel vidneprov om, at hun efter oprettelsen av gaverne har talt til forskjellige personer om, at hun hadde git til datteren, hvad hun eiet. Nogen synderlig bevisværdi tror jeg ikke, der bør tillægges den slags ytringer. De kan like saa godt være et uttryk for, at datterens indflydelse over moren fremdeles var like sterk og usvækket.
Avdødes befatning med selve oprettelsen av dokumenterne synes at ha været minimal. Testamentet er blit forelagt hende fuldt færdig til underskrift. Det er blit oplæst, men betegnende er, at da hun saa blev spurt, om det oplæste stemte med hendes vilje, grep datteren ind med den bemerkning: «Ja, det er jo saadan, du har sagt.» Og dertil svarte hun ja. Der er intet oplyst, som gir sikkerhet for, at hun - naar undtages dette «ja» - har hat nogen del i at dette testament blev oprettet. Testamentsvidne Holm har ogsaa uttalt: «Jeg kviet mig for at være med, fordi jeg syntes, affæren ikke var, som den burde.»
Hvad angaar gavebrevet av 18 september 1907, er det oplyst av vidnet fru Fosterud, at avdøde før oprettelsen hadde talt et par gange
Side:576
med sakfører Fosterud, som har skrevet det. Men samtalerne fandt altid sted i nærvær av datteren, og ved selve oprettelsen var baade datteren og hendes mand tilstede. Om dokumentet er oplæst for hende, er ikke oplyst, og nogen sikkerhet for, at hun virkelig har forstaat, at transaktionerne gjaldt fuldbyrdelsen av livsgaver og ikke blot en ordning av arven efter hende, har man ikke.
De motiver for gaven, som er nævnt i dette dokument, bærer alle - forekommer det mig - præget av at være bibragt hende utenfra. Det gjælder ikke mindst uttalelsen om, at sønnerne til stadighet har vist en brutal og yderst skammelig opførsel mot hende. Noget virkelig grundlag for disse beskyldninger mot sønnerne kan efter min mening ialfald ikke utledes av de oplysninger, som er forelagt her for retten. Det synes ogsaa litet trolig, at den aandssvækkede og overfladiske kone av eget tiltak og uten nogen tilskyndelse skulde ha kommet ind paa den tanke, at hun maatte trygge datteren og hendes familie. Og like litet tænkelig synes det mig at være, at uttalelserne om sønnernes økonomiske stilling skulde være resultatet av hendes egne selvstændige overveielser. Naar det endelig nævnes, at dispositionerne er ment at skulle være i overensstemmelse med hendes avdøde mands vilje, skal jeg indskrænke mig til at bemerke, at der intet foreligger, som tyder paa, at hun under skifte efter maaden støttet datteren i hendes krav paa at faa opretholdt de dispositioner, maaden skulde ha truffet til fordel for dattersønnen, Lorentz Arnesen. Selve slutningstiraden i dokumentet er ogsaa betegnende. Det heter: «Sluttelig vil jeg uttrykkelig tilføie, at min foran omhandlede beslutning og disposition er fattet og utført udelukkende efter min egen tilskyndelse og av min egen fri vilje efter gjentagne og grundige overveielser, jeg har ikke været tilskyndet eller paavirket av nogen, specielt skal nævnes hverken av Olga Marcussen eller hendes mand Harald Marcussen.» Disse mange forsikringer virker paa mig ganske mot sin hensigt.
Jeg vil tilføie, at der fra mænd, som gjennem aarækker har kjendt avdøde godt, foreligger bestemte vidnesprov om, at de ikke kan tiltænke hende evnen til paa egen haand, av egen fri vilje at foreta en disposition som den her omhandlede. Jeg henviser til 5te hovedvidne, smedmester Johannesen, og 6te hovedvidne, smedmester Hansen. Av dennes prov skal jeg nævne: «Hun visste ikke, hvad en obligation var, og forstod sig ikke paa regnskaper efter vidnets opfatning». Han omtaler en ytring av hende: «Man siger, at jeg har saa mange penge, men det er mest papir og ingenting tess, som jeg ikke faar noget for». Jeg henviser videre til 14de vidne, fattigforstander Rørvik.
Mistanken mot transaktionerne økes ogsaa, naar man ser hen til, hvordan sønnerne er holdt i uvidenhet om dem. Jeg maa gaa ut fra, at de først 1 juli maaned 1908 har faat fuld rede paa forholdet. Og paafaldende er det ialfald, at moren derpaa blev sendt paa landet, uten at det var mulig for sønnerne at faa rede paa, hvor hun opholdt sig.
Noget direkte bevis for utilbørlig paavirkning foreligger der vistnok ikke, men et saadant bevis vil i de færreste tilfælde kunne skaffes. I saker av denne art maa man bygge paa sandsynligheter og indiciebevis, om domstolene skal kunne yde den retshjælp, som er nødvendig til vern for gamle, viljesvake mennesker mot paagaaende omgivelser og deres paatryk. Og med gaver som de foreliggende, som gavemottageren selv har været med paa at faa istand, vilde det uten vanskelighet kunne være sørget for, at de var blit oprettet i nærvær av helt upartiske
Side:577
vidner, og paa en maate, som gav fuld tryghet for, at alt var gaat redelig og rigtig for sig, uten paatryk fra nogen kant.
Det er ganske vist saa, at ikke enhver paavirkning gjennem overtalelser, bønner osv. vil gjøre en retshandel ugyldig. Men retsstridig handler efter min mening den, som tilvender sig urimelige og mot naturlig retfærdighet stridende fordele ved at utnytte sin magt over et viljesvakt menneske, som mangler den aandelige uavhængighet og kraft til at sætte sin vilje mot omgivelsernes. Og forsaavidt mener jeg det maa være likegyldig, om vedkommende transaktion er en livsgave eller en testamentarisk disposition.
Efter dette finder jeg, at de to gavetrausaktioner og testamentet ikke bør opretholdes som gyldige retshandler.
Det er en naturlig følge av mit syn paa saken, at de indstevnte bør bære omkostningerne for begge retter.
Da min mening, efter hvad jeg har grund til at tro, ikke deles av rettens flertal, skal jeg ikke forme nogen konklusion, og jeg finder derfor heller ikke grund til at gaa ind paa, hvorvidt appellanten kunde ha sat sin paastand igjennem i alle detaljer - jeg sigter her særlig til kravet paa renter.
Konst. assessor, byretsassessor Christiansen: Jeg har været i adskillig tvil, om ikke de heromhandlede gavebreve rettest er at anse som dispositiones mortis causa. De gaar jo likefrem ut paa at overdra praktisk talt alt, hvad Johanne Olsen eier, og det synes ikke rimelig, at parterne selv (d.v.s.: Marcussens og Johanne Olsen) skulde ha tænkt sig, at dette virkelig skulde ske før ved hendes død. Der er ogsaa flere uttalelser, som tyder paa det, fra Marcussens selv, saaledes - som ogsaa nævnt av førstvoterende - deres forklaringer for politiet under den for Høiesteret dokumenterte efterforskning, hvor baade Olga Marcussen og hendes mand omtaler dem som testamentsforføininger. Det er jo mulig, at uttrykket ikke er deres, men vedkommende politimands, men der er ogsaa andre ytringer fra Marcussens side i samme retning - jeg sigter til Marcussens klage til Kristiania magistrat i slutningen av 1909, hvor han bl.a. nævner som gjæld netop den Marcussens ved gavebrevet av 18de september 1907 overdragne obligation til fru Olsen, likesom han ogsaa uttrykkelig siger, at nogen formue har han ikke. Dette er imidlertid i en skatteklage, og man tør vel kanske av den grund ikke lægge saa særlig vegt paa dette. Men der forekommer ogsaa en uttalelse av Olga Marcussen til kjørekarlen Gustav Rustad dagen efter morens, Johanne Olsens død, som gik ut paa, at nu skulde hun da faa alle pengene eller maaske: Nu hadde hun da faat alle pengene. Dette tyder unegtelig i den retning, at det er morens død, som har dannet vendepunktet for midlernes overgang. Paa den anden side maa det imidlertid merkes specielt vedkommende gavebrevet av 1907, at dette ogsaa var forbundet med en slags forsørgelseskontrakt, og den var i ethvert fald straks traadt i kraft, og til opfyldelsen av de derved paadragne forpligtelser maa vel Marcussens antages at ha faat de ved gavebrevet overdragne midler. Johanne Olsen hadde ogsaa selv adskillig tid før sin død uttalt, at hun ikke eiet mere, da hun hadde overdrat alt til Olga. Jeg finder saaledes ogsaa at maatte bli staaende ved, at her maa siges at foreligge fuldbyrdede gaver.
Hvad angaar Johanne Olsens aandelige habitus, mener jeg, at de sakkyndiges erklæring har sin væsentlige betydning deri, at de ikke erklærer hende for sindssyk, aandssvak eller alderdomssløv. De sakkyndige uttaler sig heller ikke direkte om Johanne Olsens vilje eller
Side:578
mangel paa vilje, og det uagtet flere av de vidner, hvis forklaringer de bygger paa, likefrem siger, at hun efter deres mening nærmest ikke hadde nogen vilje. Dette uttales skarpest av sorenkriver Enger i skrivelse til advokat Fearnley av 18 august 1908. Jeg kan efter dette og de oplysninger, som i det hele findes herom, ikke gaa ut fra andet, end at Johanne Olsen virkelig hadde saadan vilje, at hun kunde beslutte sig til de heromhandlede transaktioner. Det er nok mulig, at hun bar været utsat for paavirkning fra datterens, Olgas, side, ja, jeg vil sige, det er sandsynlig, men at paavirkningen har været av den art og styrke, at den har ophævet Johanne Olsens vilje og sat Olgas vilje istedet, saaledes at dispositionerne alene er uttryk for Olgas vilje, det har jeg med førstvoterende ikke kunnet finde godtgjort. Hvorvidt Johanne Olsens heromhandlede dispositioner helt kan billiges fra et moralsk synspunkt, det skal jeg ikke indlate mig paa, men jeg vil dog tilføie, at jeg ikke har fundet tilstrækkelig grund til at betvile, at de grunde, som hun i gavebrevet av 1907 har anført for sin handlemaate, virkelig for hende har staat som rigtige, og at hun maaske har været ledet av den tanke, at hun derved vilde forhindre stridigheter om midlerne efter hendes død, saaledes som det vitterlig var efter mandens død. Man maa jo i det hele tat ogsaa erindre, at Johanne Olsen var fuldt raadig over disse midler og ikke skyldte nogen regnskap for deres anvendelse. Hvorvidt det virkelig har været uretfærdig av hende at utelukke sønnerne, er forøvrig vanskelig at ha nogen sikker formening om.
Med disse bemerkninger slutter jeg mig i det væsentlige og resultatet til førstvotende.
Ekstraordinær assessor, sorenskriver Gabrielsen: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Assessor Reimers: Jeg slutter mig til hr. assessor Bergs resultat, og jeg tiltræder i alle dele hans begrundelse. Jeg mener med ham, at materiel retfærdighet fremmes ved at domstolene negter at gedkjende dispositioner, som er resultatet av vedholdende og maalbevisst paatryk fra paagaaende og begjærlige personer paa viljesvake og litet motstandsdygtige individer, som Johanne Olsen efter alle sakens oplysninger maa antages at ha været. Jeg lægger i saa maate ikke nogen væsentlig vegt paa de sakkyndiges erklæring, der likesom rettens avgjørelse i denne sak ikke bygges paa observation av Johanne Olsen selv, men alene paa de oplysninger, som i saken selv foreligger. At dispositionerne er frugten av et vedholdende og paagaaende paatryk fra datteren Olgas side, derom levner oplysningerne efter mit skjøn ingen rimelig tvil. Og der bør hos domstolene kunne søkes beskyttelse for viljesvækkede og derfor let paavirkelige individer mot psykisk tvang fra havesyke og i egen interesse agerende omgivelser. Deri er jeg fuldt enig med hr. assessor Berg. Selve gavebrevets avfatning i det hele, dets begrundelse og ikke mindst den meget anstrengte forsikring, hvormed det slutter, om, at «min foran omhandlede beslutning og disposition er fattet og utført udelukkende efter min egen tilskyndelse og av min egen fri vilje efter gjentagne og grundige overveielser, jeg har ikke været tilskyndet eller paavirket av nogen, specielt kan nævnes hverken av Olga Marcussen eller hendes mand, Harald Marcussen», - det hele er i mine øine en sammenhængende anklage mot dokumentets tilblivelsesmaate. Jeg er derfor ikke i nogen tvil om, at gyldigheten av de i saken omtvistede dispositioner bør underkjendes.
Dom blev ansagt overensstemmende med førstvoterendes konkulsion.
Side:579
Av byrettens dom hitsættes:
Ved testamente av 11 februar 1907 bestemte enke Johanne Olsen bl.a., at naar hun var død, skulde 1/4 av, hvad hun da eiet, forlods tilfalde hendes datter Olga gift med vognmand Harald Marcussen.
Senere samme aar, nemlig den 18 september 1907, undertegnet Johanne Olsen et dokument, ved hvilket hun erkjendte, at hun hadde «forært som gave, transportert og overlevert» til sin datter Olga Marcussen 5 pantobligationer paa henholdsvis kr. 6.000, 00, kr. 3.705,2, kr. 5.000,00, kr. 2.849,87 og rest kr. 3484,08, tilsammen kr. 21.039,15, samt at hun hadde forært den samme som gave et kontant beløp av kr. 500,00 indsat i Kristiania Bank og Kreditkasse paa kontrabok, lydende paa datterens navn. Om samtlige disse værdier heter det i dokumentet, at de er mottat av Olga Marcussen og overtat i hendes besiddelse, «og er altsaa» tilføies det «hermed denne retshandel i enhver henseende helt ut fuldbyrdet». i samme dokument betinger Johanne Olsen sig, at datteren og dennes mand, som det anføres, at hun allerede i længere tid har bodd hos, skal yde hende for resten av hendes levetid god og passende bopæl hos sig, godt og rikelig ophold og underhold i enhver henseende, paa og pleie samt lægehjælp og medicin i sygdomstilfælde, kort sagt alt hvad hun maatte tiltrænge, samt besørge og bekoste hendes sømmelige begravelse. Av dokumentets øvrige indhold skal nævnes en bestemmelse om at hvis der forefindes nogen formue efter Johanne Olsen ved hendes død, forholdes hermed efter loven, dog saaledes, at hendes testamente av 11 februar 1907 til fordel for fru Olga Marcussen efterkommes. Dokumentet har en paategning «Vedtages og mottages», som er undertegnet av Olga Marcussen og Harald Marcussen. Likeledes har overretssakfører Otto Fosterud git dokumentet en paategning om, at han erkjender at besidde og opbevare de i dokumentet nævnte 5 pantobligationer «for og paa vegne av deres eier fru Olga Marcussen født Olsen». Denne paategning er datert 20 september 1907. Der foreligger ogsaa en skrivelse av samme dato som sidstnævnte paategning, i hvilken skrivelse overretssakfører Fosterud overfor fru Marcussen erkjender, at han besidder og opbevarer de 5 pantobligationer for hende, og oplyser, at samtlige obligationer er paategnet transport til hende og Johanne Olsen.
Endelig oprettet Johanne Olsen den 5 juni 1908 et dokument, ved hvilket hun erkjender, at hun hadde forært fru Olga Marcussen som gave diverse gjenstande, værdsat i dokumentet til en samlet som av ca. kr. 741,00.Det heter i dokumentet, at gjenstandene er overlevert til og mottat av fru Marcussen, og at gaverne er fuldbyrdet i 1907. I en paategning bekræfter fru Marcussen dette. Derefter følger en paategning av Harald Marcussen saalydende: «Vedtages av mig som Olga Marcussens mand».
Johanne Olsen døde derefter den 5 august 1908. Senere har hendes søn Olaf Olsen, som bestrider gyldigheten av de foran om talte forføininger, efter forgjæves prøvet forlikemægling anlagt nærværende sak mot Olga Marcussen og Harald Marcussen. - - -
Overfor alle tre forføininger, som der ankes over, gjør saksøkeren gjældende, at de er ugyldige, fordi Johanne Olsen, da forføiningerne skedde, var viljeløs og aandssløv og uten forstaaelse av, hvad forføiningerne gjaldt: han mener, at forføiningerne i virkeligheten er de indstevntes verk, og at den gamle har handlet enten av frygt for dem eller under overhæng, plageri, suggestion eller lignende fra deres side. De indstevnte benegter dette. Jeg kan ikke anse det bevist, st saksøkerene anførsler medfører rigtighet. Hvad særlig angaar Johanne Olsens mentale tilstand, er oplysningerne motstridende, men synes dog i det væsentlige at peke i retning av, at hun ikke kunde betegnes som viljeløs og aandssløv. Saksøkerens dokumentation lider
Side:580
forøvrig paa dette punkt av den store mangel, at han ikke har skaffet tilveie erklæringer fra sakkyndige til spørsmaalets belysning. Uten saadanne erklæringer er det umulig i nærværende tilfælde at danne sig nogen mening om, hvorvidt Johanne Olsen var retslig handledygtig eller ikke.
Med hensyn til de to forføininger, som omhandles i dokumenterne av 18 september 1907 og 5 juni 1908, hævder saksøkeren videre, at det ikke er virkelige dispositiones inter vivos, men alene git utseende av at være det, og at de maa ansees som dispositiones mortis causa og følgelig ugyldige av den grund, at testamenteformerne ikke er befulgt ved deres foretagelse. Der er imidlertid ikke ført bevis for, at der her foreligger noget proformaverk. Efter hvad der utvetydig er git uttryk for, er forføiningerne i sin helhet blit fuldbyrdet og der er ikke oplyst noget, som tyder paa, at Johanne Olsen i virkeligheten dog har beholdt raadigheten over de bortskjænkede værdier. - - -