Rt-1916-35
| Instans: | Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 1915-09-28 |
| Publisert: | Rt-1916-35 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19/2 s.a. |
| Parter: | Straffesak mot Pontus Nikolaus Alfons Olsen Heggen (aktor: overretssaktører Johs. Schrøder til prøve - forsvarer: adv. J. M. Lund). |
| Forfatter: | Backer, Mejdell, Hambro, Bjørn, Rivertz, Smith, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: | Håndverksloven (1913) §2, Straffeloven (1902) §332, §3 |
Assessor Backer: Angaaende nærværende saks sammenhæng henviser jeg til den av Kristiania meddomsret under 15 juni avsagte dom. Det fremgaar av domsgrundene, at tiltalte Pontus Nikolaus Alfons Olsen Heggen er tiltalt for forseelse mot lov om haandverksnæring av 25 juli 1913 §2, jfr. §3, samt straffeloven §332 ved uberettiget at ha drevet forretning som barbermester med benyttelse av leiet medhjælp uten at ha erhvervet næringsbrev som haandverker i faget, jfr. kongelig resolution av 19 juni 1914. Ved dommen blev han under dissens frifundet. Meddomsretten ansaa det godtgjort, at han har drevet egen forretning ved leiet hjælp fra slutningen av juli 1913 til utgangen av november s.a. i Toldbodgaten 25, samt videre, at han har drevet egen forretning i Bogstadveien 62 fra 14 september 1914 til mars 1915. Flertallet har frifundet tiltalte paa basis av sidste led i haandverkslovens §2. Flertallet har nemlig forstaat denne bestemmelse saaledes, at den maa omfatte ogsaa dem, der som mestre har drevet virksomheten før resolutionens ikrafttræden, selv om de ikke netop driver som mestre paa det tidspunkt, da resolutionen, som gjorde barbering til haandverk og underkastet det lovens bestemmelser, traadte i kraf. Mindretallet antok derimot, at uttrykket «driver virksomheten» i § sidste led, insa antages at referere sig til det tidspunkt, da resolutionen traadte i kraft.
Side:36
Mot denne dom har paatalemyndigheten erklært anke paa grund av formentlig urigtig lovanvendelse. Paatalemyndigheten hævder, at den omstændighet, at tiltalte fra slutningen av juli til utgangen av november 1913 har drevet egen barberforretning, ikke kan bevirke, at de i den kongelige resolution av 19 juni 1914 indeholdte bestemmelser om svendeprøve og haandverksborgerskap blir uanvendelige paa ham. Anken er av kjæremaalsutvalget henvist til prøvelse i Høiesteret.
Jeg finder, at anken maa gives medhold. Jeg er enig med meddomsrettens minoritet og paatalemyndigheten i, at bestemmelsen i haandverkslovens §2, sidste led, maa forstaaes paa den av paatalemyndigheten hævdede maate. Jeg mener saaledes, at den i loven undtagelsesvis hjemlede ret til at drive vedkommende haandverk, ikke er indrømmet enhver, som engang har drevet virksomhet som mester i nævnte haandverk, før virksomheten blev undergit lovens bestemmelser, uanset hvor langt tilbake i tiden denne virksomhet ligger, men at det, forat lovens undtagelsesbestemmelse skal komme til anvendelse, er nødvendig, at vedkommende driver sin virksomhet paa det nævnte tidspunkt og saaledes faktisk fortsætter denne næring. Meddomsrettens dom er imidlertid ikke grundet paa denne opfatning av loven. Meddomsrettens flertal har nemlig som foran gjengit vistnok gaat ut fra, at tiltalte tidligere hadde drevet barberhaandverk som mester, men det har fundet det irrelevant, om tiltalte ogsaa kan siges at ha drevet denne virksomhet paa det tidspunkt, da nævnte resolution traadte i kraft. Dette er efter min mening en urigtig lovanvendelse, som maa medføre dommens ophævelse.
Konklusion:
Meddomsrettens dom og den til grund for dommen liggende hovedforhandling ophæves, fordi retten har anset det tilstrækkelig for anvendelsen av §2, sidste led, i lov av 25 juli 1913 om haandverksnæring, at vedkommende har drevet den paagjældende virksomhet for ikrafttrædelsen av den av Kongen avgivne bestemmelse, uanset om han ikke driver virksomheten paa dette tidspunkt. Vanlige salærer.
Assessor Mejdell: Jeg voterer for ankens forkastelse. Jeg antar, at naar det gjælder bestemmelser, der indskrænker tidligere næringsfrihet, bør der være de mest tvingende grunde tilstede, forat man skal anse de nye bestemmelser anvendelige like overfor de borgere, der i henhold til tidligere lovgivning har indrettet sig og skapt sig en levevei. Jeg finder i nærværende tilfælde ikke uttrykkene i den nye haandverkslovs §2 in fine avgjørende for at forstaa loven paa den maate, der er hævdet av det dissenterende medlem i meddomsretten og av førstvoterende her i retten. For resolutionen av 19 juni 1914 var barberingen en i alle henseender fri haandtering; den, der hadde valgt sig denne levevei, stod det frit for at drive den som han vilde: enten han vilde aapne en barberstue, hvor han selv var den eneste, der betjente kunderne, eller han til denne barberstues betjening tok andre med sig som kompagnoner eller som medhjælpere. Foretrak han at utøve sin haandtering som
Side:37
medhjælper i en andens forretning, kunde han ogsaa det. Om tiltalte i nærværende sak er det oplyst, at han er utdannet som barber og i denne egenskap har virket paa den tid, da den omhandlede resolution traadte i kraft. Jeg mener da principalt, at aldenstund han har drevet haandtering som barber, er det et irrelevant moment, at han har drevet denne sin haandtering som medhjælper hos en anden. Han har paa lovens tid drevet barbervirksomhet, og han maa da være berettiget til at fortsætte sin næring efter de regler, som gjaldt før resolutionen.
Dette er som nævnt mit principale standpunkt. Men subsidiært vil jeg bemerke, at selv efter en engere forstaaelse av haandverkslovens §2, sidste led, forekommer det mig ikke at være grund til at anse tiltalte som overtræder av den nye lov. Jeg mener, at meddomsrettens flertals begrundelse av sit resultat maa læses i forbindelse med den skildring av faktum, som den samlede meddomsret er enig i at lægge til grund for sakens avgjørelse. Det fremgaar av denne meddomsrettens beskrivelse av faktum, at naar tiltalte den 30 november 1913 sluttet sin barberforretning i Toldbodgaten 25, saa var det ikke fordi han hadde opgit fremdeles at drive lignende forretning, men han tok - rent foreløbig maa det efter meddomsrettens skildring antages - arbeide hos en kammerat av sig for saa, da leiligheten aapnet sig til at realisere den tanke, han den hele tid hadde næret, i midten av september 1914 atter at begynde egen forretning (nemlig i Bogstadveien 62). Det ligger mellem linjerne, mener jeg, at han i denne mellemtid beholdt sit gamle inventar, - det er ikke av meddomsretten sagt, men det fremgaar utvetydig, at saa har været tilfældet; ellers vilde domspræmisserne ha uttrykt sig anderledes. Det heter videre, at selv i den tid, han hadde denne, som han altsaa selv betegner det, kammeratslige ansættelse, saa han sig samtidig om efter et nyt passende lokale. Saadant fik han imidlertid ikke før i midten av september 1914. Men da han fik passende lokale, tok han sin provisorisk avbrutte forretning atter op igjen. Jeg vilde finde det søkt ikke at forstaa meddomsrettens skildring av faktum paa denne maate, og jeg finder det søkt paa grundlag av den maate, hvorpaa meddomsmændenes begrundelse er protokollert, at løsrive denne begrundelse fra den fremstilling av faktum, som dommen andensteds indeholder. Er imidlertid det faktiske grundlag for meddomsrettens avgjørelse at forstaa saaledes, som jeg her har gjort gjældende, maa, mener jeg, selv efter førstvoterendes opfatning av loven, meddomsrettens frifindelse av tiltalte være det korrekte utslag.
Konklusion skal jeg ikke forme.
Assessor Hambro: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende og skal paa foranledning av dissensen alene tilføie et par bemerkninger. At den, der har drevet virksomhet som barber, men som paa den tid, da resolutionen traadte i kraft, kun drev som barbersvend, ikke kan paaberope sig denne virksomhet som grundlag for ret til efter resolutionen uten at løse næringsbrev at drive sin virksomhet som barbermester, fremgaar efter min mening ogsaa derav, at lovens §2, sidste passus, bruker ordet «næring», der, saavidt jeg skjønner, ikke
Side:38
kan omfatte virksomheten som barbersvend. Om tiltalte i nærværende tilfælde maa siges alene midlertidig at ha stillet den av ham drevne selvstændige virksomhet i bero paa det avgjørende tidspunkt, saaledes at han allikevel maa betragtes som den, der «driver virksomheten», eller om han maa ansees for at ha sluttet den av ham tidligere drevne virksomhet og at ha begyndt paa en ny saadan efter den kongelige resolutions ikrafttræden, er et rent faktisk skjønsspørsmaal, som ikke foreligger til bedømmelse av Høiesteret, og som meddomsrettens flertal efter sin retsopfatning heller ikke behøvet at ta standpunkt til.
Assessor Bjørn: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg derhos tiltræder hr. assessor Hambros bemerkninger.
De ekstraordinære assessorer Rivertz og kriminaldommer Smith og justitiarius Thinn: Likesaa.
Kjendelse blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.