Rt-1916-945
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 1916-04-11 |
| Publisert: | Rt-1916-945 |
| Stikkord: | Summa appellabilis |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42/1 B. s.a. |
| Parter: | Gaardbrukerne P. H. Hektoen og Ole B. Telneset (overretssakfører Verdick Johansen til prøve) mot Røwde & Co. (adv. Knudtzon). |
| Forfatter: | Fürst, Bjørn, Berg, Mejdell, Paulsen, Stuevold-Hansen, Reimers |
| Lovhenvisninger: |
Kjendelse:
Ekstraordinær assessor Fürst: Indstevnte for Høiesteret i nærværende sak, Røwde & Co., har paastaat saken avvist fra denne domstol som ikke angaaende en appellabel gjenstand. Ved dom av sorenskriveren i Nordre Østerdalen, avsagt den 24 november 1911, blev appellanterne for Høiesteret, P. H. Hektoen og Ole B. Telneset, frifundet for Røwde & Co.s tiltale. Ved Trondhjems overrets dom av 18 november 1912 fik saken et andet utfald, idet saaledes blev kjendt for ret: «Hver av de indstevnte, P. H. Hektoen og Ole B. Telneset, bør til appellanten, Røwde & Co., betale kr. 935,23 med 4 procent derav i aarlig rente fra 16 december 1909, til betaling sker. Enhver av dem betaler derhos, hvad der hos den anden ikke maatte erholdes. Sakens omkostninger ophæves.»
Til Høiesteret er saken - som nævnt - indbragt av P. B. Hektoen og Ole B. Telneset. Disse har nedlagt paastand om, at Røwde & Co.s avvisningspaastand ikke tages tilfølge.
Jeg er av den mening, at avvisningspaastanden maa forkastes. Dette følger av indholdet av overretsdommens konklusion. De indstevnte er tilpligtet at betale hver kr. 935,23, men de er samtidig ilagt et subsidiært solidarisk ansvar, saaledes at hver av dem har at betale, hvad der hos den anden ikke maatte erholdes. Dette domsresultat maa være avgjørende for, at saken angaar en appellabel gjenstand. Jeg skal tillægge, at Røwde & Co, har akkviescert ved overrettens dom. Her for skranken har firmaets advokat uttalt, at firmaet kun agter at holde sig til hver av appellanterne, Hektoen og Telneset, for kr. 935,23 med renter, men samtidig er det tilføiet, at det idømte subsidiært solidariske ansvar ikke frafaldes. Selv om dette var gjort, vilde efter min mening appellabilitetsspørsmaalet ikke være kommet i nogen anden stilling.
Konklusion:
Den fremsatte avvisningspaastand tages ikke tilfølge.
Assessor Bjørn: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær assessor Berg, assessor Mejdell, de ekstraordinære assessorer, sorenskriver Paulsen og advokat Stuevold-Hansen og assessor Reimers: Likesaa.
Side:946
Kjendelse blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.
Dom:
Ekstraordinær assessor Berg: Ved Høiesterets præliminære kjendeles av igaar blev en av indstevnte nedlagt avvisningspaastand forkastet. Under voteringen blev de underordnede retters domme referert. Jeg skal tilføie, at overrettens dom er avsagt under dissens.
Appellantens paastand for Høiesteret er saalydende: «Principalt: At underrettens dom stadfæstes. Subsidiært: At appellanterne frifindes mot hver at betale til Røwde & Co. kr. 474,35. I begge tilfælder: At appellanterne tilkjendes saksomkostninger hos Røwde & Co. for overretten og Høiesteret.»
Indstevnte har paastaat overretsdommen stadfæstet og appellanterne tilpligtet at betale omkostninger for Høiesteret.
Angaaende saken henviser jeg til under- og overrettens domsgrunder.
Jeg er kommet til samme resultat som underretten og det dissenterende medlem av overretten og kan i det væsentlige slutte mig til deres begrundelse.
Den garantierklæring, som appellanten gav, var saavidt klar, at der ikke kunde være synderlig tvil om, hvad meningen var. Røwde & Co. maatte ha forstaat, at de ikke i henhold til denne garantierklæring kunde gi Landau en ubegrænset kredit med ret for dem til at holde sig til garantisterne, saalænge der stod noget ubetalt av det krediterte beløp. Røwde & Co. maatte derfor være opmerksom paa, at de ved sin skrivelse av 13 oktober la ind i erklæringen en garanti av et andet og nyt indhold. Og burde de saaledes ha visst at deres fortolkning av dokumentet ikke stemte med dettes rette indhold, kunde de ikke ha noget krav paa at en taushet fra garantisternes side overfor deres brev skulde opfattes som en godkjendelse av deres fortolkning eller som en vedtagelse av en større forpligtelse, end garantisterne ved sin erklæring hadde paatat sig. Fra en forretningsmand kunde de muligens ha ventet sig et svar med protest; men naar det som her gjaldt landsens folk med deres utilbøielighet til at gripe til pennen, maatte de være forberedt paa, at tausheten ikke kunde opfattes som en godkjendelse.
Efter den forstaaelse jeg har av garantidokumentet, maa jeg være enig med underretten og det dissenterende medlem av overretten i, at de indbetalinger, som har fundet sted, maa komme garantisterne tilgode uten hensyn til hvad Røwde & Co. forsaavidt maatte ha avtalt med Landau.
Jeg antar, at Røwde & Co. ikke kan undgaa at tilsvare omkostningerne for overretten og Høiesteret.
Konklusion:
Underrettens dom bør ved magt at stande. I procesomkostninger for overretten og Høiesteret betaler Røwde & Co. til P. H. Hektoen og Ole B. Telneset kr. 500.
Assessor Mejdell: I det væsentlige og resultatet enig.
Side:947
Assessor Bjørn, de ekstraordinære assessorer Fürst, sorenskriver Paulsen og advokat Stuevold-Hansen samt assessor Reimers: Likesaa.
Dom blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.
Av underrettens dom hitsættes:
Høsten 1908 aabnet L. Landau en manufaktur- og skrædderforretning paa Tønset og i den anledning søkte han forretningsforbindelse med citanten i nærværende sak: Røwde & Co. Før citanterne vilde indlate sig paa at gi Landau kredit, forlangte de imidlertid garanti, og Landau henvendte sig herom til de indstevnte, P. H. Hektoen og Ole B. Telneset. Disse utfærdiget en garantierklæring, datert 30 september 1908, saalydende: «Undertegnede garanterer herved for hr, L. Landau, Tønset, for rigtig betaling av varer mottat av Røwde & Co., Kristiania, for et beløp stort kr. 2000. Denne garanti gjælder til nævnte beløp er betalt.»
Med denne garantierklæring, - - - indfandt Landau sig paany hos citanten og fik sig nu overlatt varer paa kredit for kr. 5.923,57. Citanten sendte derefter hver av de indstevnte i rekommandert brev en skrivelse, datert 13 oktober 1908, hvori meddeltes, at de mot garantibeviset hadde levert Landau varer til et beløp av kr. 5923.57, «i det vi opfatter Deres garanti saaledes, at denne staar ved kraft, indtil dette beløp er betalt i sin helhet. Rigtignok har hr. Landau mundtlig bekræftet dette, men vil vi for ordens skyld meddele dette.» Citanten hørte intet fra de indstevnte efter denne meddelelse.
Den 12 juni 1909 blev der aapnet akkordforhandling i Landaus bo. Han skyldte da citanten kr. 5.584,61. Han erholdt underhaandsakkord mot betaling av 50 promille, der er erlagt. For det udækkede indtil et beløp stort kr. 2.000 har derefter citanten krævet de indstevnte, men da disse har negtet at betale, har citanten - - - paastaat dem en for begge og begge for en tilpligtet at betale kr. 2.000. - - - De indstevnte har principalt paastaat frifindelse, subsidiært frifindelse mot, at enhver av dem betaler kr. 432,93, i begge tilfælde saksomkostninger.
Citanten gjør gjældende, att garantierklæringen er saaledes at forstaa, at de indstevnte har garantert for et beløp av kr. 2.000 til enhver tid. Garantien gjælder ikke en enkelt vareleveranse, men en løpende kredit, saalænge forløftet ikke opsiges. Dette mener de fremgaar tydelig av erklæringen, og saaledes opfattedes den baade av citanten og Landau. Men for at der ikke skulde være nogen tvil, sendte citanten skrivelserne av 13 oktober 1908, paa hvilke de intet svar erholdt, og hermed er, mener de, deres forstaaelse av garantierklæringen ogsaa erkjendt av de indstevnte.
De indstevnte paastaar derimot, at deres mening var som i erklæringen uttrykkelig uttalt kun at garantere for et beløp av kr. 2.000 og indtil dette beløp var betalt. - - - Sidste passus i erklæringen var netop sat der for at utelukke en forstaaelse som den citanten gjorde gjældende. Det var de indstevnte selv, som formet erklæringen, og de mente at ha uttalt sig saa tydelig, at de fandt det overflødig at svare paa citantens ovennævnte skrivelser, i hvilke heller ikke svar forlanges. - - -
Citanten har ogsaa fremholdt, at de indstevnte blev underrettet den 14 april 1909 i rekommanderte breve om, at Landaus akcept kr. 2.000, der efter hvad de paastaar netop løp for garantibeløpet, var fornyet nemlig med to akcepter à kr. 1.000. Citantens mening var, at de indstevnte hver især blot skulde ha et eventuelt ansvar efter det ene av papirerne. Heller ikke disse skrivelser foranlediget nogen meddelelse fra de indstevnte.
Side:948
De indstevnte har fremlagt en erklæring fra Landau, hvilken denne senere som vidne har edelig bekræftet, om at samtlige hans indbetalinger er skedd til avskrivning paa konto og ikke til dækkelse av nogen speciel post. De ældste poster (etableringsordren) skulde saaledes dækkes først. Landau har videre som vidne forklart, at mens varerne endnu laa hos citanten, uttalte han for Røwde, at de første avbetalinger maatte komme til avdrag i kautionisternes ansvar. Røwde svarte nei, men ikke paa saadan maate, at vidnet mente, han satte sig absolut mot saadan ordning, og vidnet fastholdt og uttalte paany likeoverfor Røwde sin mening. - - -
Retten skal bemerke, at der her først og fremst maa bli at ta hensyn til garantierklæringens ordlyd. Der har ikke fundet sted nogen forutgaaende underhandling mellem sakens parter angaaende garantien, og heller ikke ellers var der gaat noget i forveien, hvorav kan sluttes, hvad mening der er lagt i erklæringen. Ser man da alene hen til erklæringens første del, synes det at ligge nærmest at forstaa den saaledes, som citanten gjør gjældende, nemlig at der gives tilsagn om garanti for Landaus varegjæld til enhver tid, indtil et beløp av kr. 2.000. Der er ikke tale om et bestemt varekvantum. Retten lægger nemlig ingen vegt paa, at der er benyttet uttrykket «mottagne varer», idet det er paa det rene mellem parterne, at garantien blev stillet forinden varerne blev levert og med kreditors (sælgerens) navn in blanco.
Hvad der imidlertid bringer saken i en anden stilling, er erklæringens anden del, hvor der siges, at garantien gjælder «til nævnte beløp er betalt». De indstevnte paastaar, at denne tilføielse blev sat der netop for at utelukke en fortolkning som den citanten gjør gjældende. Og det er heller ikke godt at forstaa, hvad betydning man ellers skal lægge i denne tilføielse. Det skulde jo nemlig, naar der først garanteres for «rigtig betaling», ikke fremstille sig for nogen som nødvendig at gjenta, at garantien gjælder til betaling har fundet sted. Det eneste rimelige synes at være, at garantisterne har villet uttrykkelig fremholde og understreke, at naar overhodet et beløp stort kr. 2.000 er betalt - noget andet beløp er ikke nævnt - saa ophører deres ansvar. At dette ogsaa har været deres mening, støttes av Landaus foran refererte vidneforklaring. - - -
Det avgjørende spørsmaal blir da, om de indstevnte ved ikke at protestere mot den i skrivelserne av 13 oktober 1908 uttalte opfatning har gaat med paa citantens fortolkning av garantierklæringen. Retten finder, at de indstevnte med føie maa bebreides, at de har latt citantens skrivelse ubesvart. - - - Paa den anden side er det forklarlig, at de indstevnte, naar de med sig selv vet, at de kun har garantert indtil kr. 2000 er betalt og mener tydelig at ha uttalt dette, finder citantens henvendelse, hvorefter de skulde staa som garantister indtil et 3 gange saa stort og av citanten vilkaarlig bestemt beløp i sin helhet er betalt saa absolut stridende mot garantien, at de ikke finder grund til at svare. - - - Det er jo ogsaa saa, at et svar kunde synes hensigtsløst, al den stund varerne allerede var levert. Det er nemlig at merke, at der ikke i skrivelse av 13 oktober 1908 tales om løpende kredit eller nye vareleveraneer, men kun om nu og for et bestemt beløp leverte varer. Citanten gjør vistnok nu gjældende, at garantien er stillet for en løpende kredit, men dette stemmer igjen litet med den foretagne skjelnen mellem «etableringsgjælden» og senere stiftet varegjæld.
Retten finder efter dette, om end under tvil, at de indstevnte ikke ved sin undladelse av at svare kan siges at ha indrømmet rigtigheten av citantens opfatning av erklæringen eller at ha gaat med paa at la denne forstaaelse gjælde. - - -
Efter det resultat, hvortil retten saaledes kommer, vil de indstevnte bli helt at frifinde, idet der av kjøpesummen for leverte varer er betalt mere end kr. 2.000.
Side:949
Alene akkorddividenden andrar til mere end dette beløp. Det er saaledes ingen grund for retten til at gaa ind paa parternes subsidiære procedyre om, hvorvidt Landaus indbetalinger blir at avskrive paa det ene eller det andet varekjøp. Men man undlater dog ikke at bemerke, at det ikke av citanten synes ført fyldestgjørende bevis for, at endel av indbetalingerne skulde gaa til dækning av specielle poster. - - -
Av overrettens dom hitsættes:
- - - Jeg kommer til et andet resultat end underretten. Der kan vistnok være tvil om, hvordan kautionserklæringen efter sin ordlyd skal være at forstaa, men denne tvil finder jeg løst ved appellantskapets skrivelser til de indstevnte av 13 oktober 1908. I disse skrivelser fastslaar appellantskapet, at de har opfattet kautionen derhen, at den er bindende indtil «etableringskreditten» kr. 5.923,57 er betalt, og at de har handlet i henhold til denne forstaaelse. Ved denne skrivelse er appellantskapet bundet, saa kautionen ikke kan opfattes som gjældende den til enhver tid løpende kredit, men kun som omfattende selve «etableringskreditten» og bindende til denne er avgjort. Paa den anden side maa jeg ogsaa anse de indstevnte bundne til denne forstaaelse av kautionen, naar de mottar denne meddelelse fra appellantskapet og derefter den hele tid forholder sig taus. Denne taushet kan kun forstaaes som en vedtagelse av den forstaaelse av kautionen, som appellantskapet hadde gjort gjældende. Saa meget mere maa jeg anse de indstevnte som bundne ved sin taushet, som den opfatning av kautionserklæringen, som appellantskapet gjorde gjældende i de nævnte skrivelser, efter forholdene i det hele ikke kan siges paa nogen maate at være urimelig eller unaturlig. - - -
Jeg antar, at de indstevnte har ret i, at de kun er subsidiært solidarisk ansvarlige. (Se Aubert spec. II side 191). - - - Per Lund, kst.
Jeg er kommet til samme resultat som underretten, hvis begrundelse i det væsentlige tiltrædes, uten at jeg dog vil ha uttalt noget om parternes subsidiære procedyre. Jeg indser saaledes ikke, at appellantskapet kunde være berettiget til at forstaa den meddelte garanti som angaaende den til enhver tid løpende gjæld, og det er ogsaa først under procedyren, at en saadan opfatning er gjort gjældende. De maatte efter min mening forstaa, at garantien alene angik de varer, hvormed Landau skulde begynde sin forretning, og at de indstevnte ikke vilde garantere for mere end 2.000 kroner, saaledes at de skulde være fri, naar dette beløp var indbetalt av Landau. Dette sidste er uttrykkelig uttalt i garantierklæringen. Det kom formentlig overraskende over de indstevnte, at appellantskapet efter dette kunde rette en saadan forespørsel som ved skrivelse av 13 oktober 1908, og skjønt det selvfølgelig hadde været det korrekte at besvare forespørslen, antar jeg ikke, at det kan lede til nogen følge, at saa ikke skedde. Saaledes som jeg altsaa opfatter garantierklæringen, kunde appellantskapet ikke være berettiget til at avskrive indbetalinger fra Landau paa senere rekvirerte varer, selv om denne forlangte det. - - - A. T. Næss.
Med førstvoterende antar jeg, at appellantens skrivelser til de indstevnte om forstaaelsen av garantien er avgjørende for hvorledes den nu maa forstases. - - -
Wildhagen.