Rt-1917-4
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1916-09-06 |
| Publisert: | Rt-1917-4 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1/2 s.a. |
| Parter: | Nikolaus Knudsen og Johan Eliassen Gjendemsvorpen (overretssakfører Ole F. Hansen til prøve) mot Tron A. Gjendem m.fl. (advokat Otto B. Halvorsen). |
| Forfatter: | Hambro, Mejdell, Scheel, Christiansen, Berg, Sitje, justitiarius Thinn 5-6 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 5-, Lakseloven (1905) §1 |
Assessor Hambro: Nærværende saks gjenstand og nærmere faktiske omstændigheter fremgaar av præmisserne til de foregaaende instansers domme, nemlig dom, avsagt 11 mai 1911 av den edsv. fuldmægtig hos sorenskriveren i Romsdal med meddomsmænd, og Trondhjems overrets dom av 26 mai 1913.
Ved den førstnævnte dom blev saaledes kjendt for ret: «De indstevnte, Gjendems opsittere, nemlig Tron A. Gjendem, Sivert T. Gjendem, Knut J. Gjendemsbakken, enke Ane Gjendemsgjere, enke Ane Gulbrandsdatter Gjendem og Ole Andreassen Gjendem, kjendes uberettiget til at sætte sin laksenot utenfor citanternes indmarksstrand eller til at la dennes bakslagkagge og ile komme indenfor den del av sjøen, der ved lavvande ligger citanternes strand nærmest, naar grænsen iland trækkes efter det i byttet opsatte for retten paaviste stengjærde. De tilpligtes derhos en for alle og alle for en at betale til citanterne erstatning efter skjøn av uvillige mænd, optat paa de indstevntes bekostning, for den skade, som er paaført citanterne ved deres efter ovenanførte uhjemlede utsætningsmaate med 4 procent aarlig rente av skjønsbeløpet fra skjønnets avhjemling til betaling sker - samt nærværende saks omkostninger med kr. 150.» En av meddomsmændene voterte for ophævelse av procesomkostningerne.
Ved overettens dom blev saaledes kjendt for ret: «Appellanterne, Tron A. Gjendem, Sivert T. Gjendem, Knut J. Gjendemsbakken, enke Ane Gjendemsgjerde, enke Ane Gulbrandsdatter Gjendem og Ole A. Gjendem, bør for de indstevnte Nikolaus Knutsen og Johan Eliassen Gjendemsvorpens tiltale i saken fri at være. Processens omkostninger ophæves for begge
Side:5
retter.» Dommen er avsagt under dissens, idet en av de voterende stemte for saadan konklusion: Appellanterne, Tron A. Gjendem, Sivert T. Gjendem, Knut J. Gjendemsbakken, enke Ane Gjendemsgjerde, enke Ane Gulbrandsdatter Gjendem og Ole A. Gjendem, kjendes uberettiget til at sætte sin laksenot utenfor de indstevnte, Nikolaus Knutsen og Johan Eliassen Gjendemsvorpens indmarksstrand eller den del av sjøen, som ved høivand ligger de indstevntes strand nærmest, naar grænsen trækkes fra den i fjæren liggende sten med borhul merket og paa kartet. De bør derhos en for alle og alle for en betale til de indstevnte saadan erstatning, som bestemmes ved lovlig skjøn, optat paa appellanternes bekostning, for den skade, som maatte være de indstevnte tilføiet ved den uberettigede anbringelse av laksenot utover disses grænse efter 26 juni 1906. Processens omkostninger ophæves for begge retter.
Overrettens dom er av Gjendemsvorpens opsittere, Nikolaus Knudsen og Johan Eliassen indanket til Høiesteret med saadan paastand: «At de indstevnte, Tron A. Gjendem, Sivert T. Gjendem, Knut J. Gjendemsbakken, enke Ane Gjendemsgjerde, enke Ane Gulbrandsdater Gjendem og Ole A. Gjendem, kjendes uberettiget til at sætte sin laksenot utenfor appellanternes, Nikolaus Knudsen og Johan Eliassen Gjendemsvorpens indmarksstrand eller den del av sjøen som ved høivand ligger nævnte indmarksstrand nærmest, naar grænsen trækkes efter det under aastedsbefaringen paaviste stengjærde. - De tilpligtes derhos en for alle og alle for en at betale til appellanterne saadan erstatning som bestemmes ved lovlig skjøn, optat paa de indstevntes bekostning, for den skade som er paaført appellanterne ved den uberettigede anbringelse av laksenot utenfor deres indmarksstrand, efter 26 juni 1906, med 4 procent aarlig rente av skjønsbeløpet fra skjønnets avhjemling til betaling sker, samt sakens omkostninger for alle retter.»
De indstevnte, opsitterne paa Gjendemsgaardene, har paastaat overrettens dom stadfæstet og appellanterne in solidum tilpligtet at betale de indstevnte sakens omkostninger for Høiesteret.
Saken foreligger her for retten i samme skikkelse som for overretten.
Jeg kommer i det væsentlige til samme resultat som det dissenterende medlem av overretten og underretten, idet jeg mener at appellanternes paastand i hovedsaken bør nyde medhold.
Spørsmaalet om, hvorvidt de indstevnte har adgang til at fiske med sin kilenot ogsaa utenfor den strand, som tilstøter Gjendemsvorpens to bruk, er fra de indstevntes side søkt begrundet derpaa, at denne strand skulde ligge i fællesskap som uutskiftet sameie mellem samtlige bruk, Gjendemsgaardene saavelsom de to bruk i Gjendemsvorpen. Jeg finder det ikke paakrævet at uttale mig om, hvorvidt de indstevnte har kunnet godtgjøre denne paastand ved henvisning til de ældre hjemmelsdokumenter og øvrige dokumenter, som de har paaberopt
Side:6
sig, særlig en utskiftning fra første halvdel av 60-aarene. Det staar for mig ikke klart, at der av disse dokumenter kan utledes noget med fuld sikkerhet hverken i den ene eller i den anden retning.
Men jeg finder at saken i hvert fald maa kunne avgjøres paa grundlag av, hvad der er oplyst om, hvorledes parterne har forholdt sig i aarenes løp med hensyn til dette fiske, efterat laksefisket overhodet var begyndt at faa nogen interesse paa disse kanter. Jeg henviser herom til, hvad der i underretsdommens præmisser forsaavidt er anført om, at Gjendems-mændene og Gjendemsvorpens opsittere hadde fisket i fællesskap et par aars tid, men at sidstnævnte opsittere derefter hadde opsagt fællesskapet. Gjendems-mændene leiet paa den tidligere fælles fiskeplads av Gjendemsvorpens opsittere, som overlot dem denne for en aarlig leie av 20-24 kroner. Efter 10 aars forløp opsa imidlertid Gjendemsvorpens opsittere dette leieforhold og tok selv fiskepladsen til eget bruk, hvorefter Gjendemsmændene trak, som det under saken betegnes, nordover og sat sin not et stykke indenfor sin egen grænse mot Gjendemsvorpen. Dette kan efter min mening ikke lettelig ha fundet sted, uten at der hos samtlige vedkommende maa ha hersket den opfatning, at den strand, som tillaa Gjendemsvorpen, hadde opsitterne der eneraadighet over. Jeg har ikke kunnet tilegne mig den opfatning, at dette leieforhold alene skulde gjælde adgang til paa Gjendemsvorpens land at tørre nøterne, men at det virkelig omfattet adgang til ogsaa at drive fiske utenfor stranden. Det er under saken ogsaa oplyst, at den landslot, som har været erlagt for andet fiske paa Gjendemsvorpens land, tilfaldt utelukkende Gjendemsvorpens opsittere, uten at der har været gjort fordring paa nogen deling av saadan landslot fra Gjendems-mændenes side. Og der er ingensomhelst oplysning i saken om, at Gjendemsgaardene skulde ha delt nogen til dem erlagt landslot med opsitterne paa Gjendemsvorpen.
Jeg mener efter dette, at appellanterne maa være beføiet til at forlange dette saaledes forlængst fastslaaede faktiske forhold fortsat, idet, som jeg nævnte i begyndelsen av mit votum, jeg ikke kan finde, at der fra Gjendems-mændenes side er ført bevis for, at de allikevel skulde ha ret til at fiske indenfor Gjendemsvorpens grænser. Appellanternes paastand blir efter dette i det væsentlige at ta tilfølge.
Angaaende enkeltheterne skal jeg bemerke, at jeg antar, efter hvad der foreligger, at der ikke er tilstrækkelig grund til at forandre underretsdommens fastslaaen av det under aastedsbefaringen paaviste grænsegjærde som dele mellem eiendommene. Naar grænsen sættes i gjærdet, er det formentlig uten betydning, enten man nævner høivande eller lavvande. Da det imidlertid i paastanden for Høiesteret er nævnt, at grænsen skal, trækkes ved høivande, og dette ikke har fremkaldt nogen speciel bemerkning, antar jeg, at der ved dommen ogsaa bør forholdes saa.
Side:7
Hvad erstatningen angaar, er det gjort gjældende, at denne efter princippet i N.L. 5-5-6 alene skulde bli at regne fra forliksindkaldelsen, fordi de indstevnte under sit fiskeri skulde ha været i god tro. Men heri kan jeg ikke være enig. Jeg mener, at denne artikel eller dens analogi ingen anvendelse har i det foreliggende tilfælde, men at dette som medførende erstatning for uberettiget fiskeindgrep maa henligge under præskriptionslovens regel, og at erstatningen derfor maa kunne kræves for de sidste 3 aar før forliksindkaldelsen. Denne er imidlertid, som det av uttoget sees, av 28 juni 1909. Mot paastanden om renter av erstatningsbeløpet er der ikke gjort nogen speciel bemerkning.
Procesomkostningerne mener jeg bør erstattes appellanterne av de indstevnte for alle retter.
Konklusjon:
De indstevnte, Tron A. Gjendem, Sivert T. Gjendem, Knut J. Gjendemsbakken, enke Ane Gjendemsgjærdet, enke Ane Gulbrandsdatter Gjendem og Ole Andreassen Gjendem, kjendes uberettiget til at sætte sin laksenot i den del av sjøen, som ved høivand ligger appellanterne, Nikolaus Knudsen og Johan Eliassen Gjendemsvorpens indmarksstrand nærmest, naar grænsen trækkes efter det under aastedsbefaringen paaviste grænsegjærde. De indstevnte bør derhos, - en for alle og alle for en, - til appellanterne betale saadan erstatning, som bestemmes ved lovlig skjøn, optat paa de indstevntes bekostning, for den skade, som maatte være paaført appellanterne ved den under saken omhandlede uberettigede anbringelse av laksenot utenfor deres indmarksstrand efter 28 juni 1906, tillikemed 4 av hundrede i aarlig rente av skjønsbeløpet fra skjønnets avhjemling, til betaling sker. I procesomkostninger for alle retter betaler de indstevnte, - en for alle og alle for en, - til appellanterne kr. 730.
Assessor Mejdell: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Det er fra de indstevntes side sterkt fremholdt, at man maa gaa ut fra, at Gjendemsvorpen oprindelig har været en husmandsplads i utmarken, som senere er gaat over til at bli selveiendom, og at i lys herav det maa antages, at oprettelsen av pladsen og dens senere salg kun har hat for øie det opdyrkede areal, hvorav da videre skulde følge, at alt areal utenom det dyrkede, herunder indbefattet fjærestrækningen, fremdeles skulde ligge i fællesskap, idet det er oplyst, at i fællesskap har utmarken fra gammel tid ligget. Jeg skal ikke gaa nærmere ind paa, hvorvidt de indstevnte maatte ha ret i, at dette har været det oprindelige forhold. Hvad jeg mener der maa tillægges avgjørende betydning, er den omstændighet, at der i saavidt lang tid, at dette i heromhandlede slags forhold maa ansees tilstrækkelig til at tillægges retslig betydning, har bestaat en faktisk tilstand, hvorefter det maa antages, at der med alle rette vedkommendes konsens har været truffet en
Side:8
fordeling av fisket, der utelukker den forstaaelse av forholdet, som de indstevnte har gjort gjældende, at fisket fremdeles skulde ligge i fællesskap.
Assessor Scheel: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg finder med ham, at man paa grundlag av de faktiske forhold, som han har gjort rede for, maa gaa ut fra, at det fra begge sider har været den herskende opfatning, at Gjendemsvorpens eiendom har strakt sig like til sjøen og saaledes ogsaa omfattet fjæren saa langt som til eiendomsgrænsen. Og paa den anden side kan jeg ikke finde, at der under denne forutsætning kan være hjemlet Gjendems opsittere nogen ret til at la sin laksenot strække sig over grænsen ind paa Gjendemsvorpens sjøgrund derved, at noten i en aarrække i større eller mindre utstrækning har været anbragt paa denne maate. Ikke alene er oplysningerne om, hvor langt i ethvert tilfælde noten har strakt sig over grænsen, mangelfulde, men jeg antar ogsaa, at hævd i et forhold som dette maa være utelukket ved loven av 1874.
Konst. assessor, byretsassessor Christiansen: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende og tiltræder ogsaa hr. assessor Scheels bemerkninger.
Ekstraordinær assessor Berg: Jeg er ogsaa i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan likesaa i det væsentlige tiltræde assessorerne Mejdells og Scheels bemerkninger. Jeg mener, at de av førstvoterende refererte oplysninger om, hvordan selve stranden har været brukt, gir et uttryk for, at Gjendem-mændene har været av den opfatning, at stranden utenfor Gjendemsvorpen ikke laa i fællesskap. Naar de har sat sin not saaledes, at den ogsaa er kommet til at staa paa det sjøterritorium, som laa utenfor Gjendemsvorpens strand, tror jeg, at dette - efter deres forhold med hensyn til selve stranden - ikke er et uttryk for, at de har anset sig som medeiere i stranden, men skyldes den uklarhet, som indtil loven av 1905 hersket angaaende retten til at ha kilenot staaende utenfor andenmands strand.
Ekstraordinær assessor, sorenskriver Sitje: Jeg er enig med førstvoterende paa samme maate som hr. assessor Scheel.
Justitiarius Thinn: Likesaa.
Dom blev avsagt overensstemmende med førstvoterendes konklusion.
Av underrettens dom hitsættes:
Gaardene Gjendem og Gjendemsvorpen utgjør sammen et fælles gaardsnummer i Frænens herred, tidligere utgjorde de et fælles matr.-nr. De ligger paa fastlandet og har en sammenhængende strandlinje til det bassæng, som nordenfor Julsundet dannes mellem Akerø og fastlandet. Gjendemsvorpen, der ligger søndenfor Gjendem, er nu delt i 2 bruk; det blev ved skylddeling av 19 juli 1843 og skjøte av 6 februar, tinglyst 4 august s.a., utskilt fra Gjendem, men er senere delt. Saavel av Gjendemsvorpens som av Gjendems opsittere har der i en lang aarrække været drevet laksefiske fra deres eiendomme; i de senere aar har
Side:9
Gjendemsvorpens opsittere hat en kilenot staaende utfor sin indmark, og Gjendems opsittere har hat sin straks nordenfor et stengjærde, som ialfald oprindelig har staat i byttet mellem Gjendemsvorpen og Gjendem. Mellem disse 2 nøter har der i de sidste sommere været en avstand av kun ca. 150 m. Der er nu opstaat tvist om retten til dette laksefiske mellem begge gaardes opsittere. - - -
Citanterne, Gjendemsvorpens opsittere, gjør gjældende, at det ved lov 8 april 1905 §1, litr. b, er fastslaat - hvad der tidligere var sikker sedvaneret - at grundeieren er eneberettiget til at drive laksefiske med kilenot og til i den anledning at disponere over sit land og den utenfor liggende fjord eller bugt. De mener, at grænsen forsaavidt skal trækkes efter det før nævnte gjærde, der begrænser citantens eiendom, idet dette gjærde tænkes forlænget utover sjøen i samme retning som det har paa land. - - -
Som bevis paa citanternes eneret til at drive laksefiske utenfor sin indmark og paa, at ogsaa selve fjæren er deres eiendom, anfører citanterne, at det er paa det rene, at de indstevnte eller deres formænd i en aarrække har leiet av citanternes formænd «Vorpeberget», det sted, hvorfra citanterne for tiden utsætter sin not, og at der for leien av retten til at drive laksefiske derfra blev betalt en aarlig avgift av 20-24 kroner. Da de indstevnte ikke længer fik anledning til at leie «Vorpeberget», maatte de flytte med sin not hele nordenfor citanternes indmarksbytte, hvorfra de imidlertid senere er rykket sydover, saaledes at de nu med selve noten er kommet over grænsen. Endelig anfører citanterne, at landslot av fangst utenfor deres indmark altid har været betalt til dem eller deres formænd. - - -
For at søke bevist sine ovennævnte anførsler har citanterne ført en række vidner.
De indstevnte har til sin frifindelse anført, for det første at Gjendemsvorpens opsittere ingenlunde er eneeiere av fjæren nedenfor sin indmark, og derfor ikke har den grundeieren i loven hjemlede eneret til laksefisket uttenfor sine eiendomme; der henvises i saa henseende til, at alle bruk paa Gjendem og Gjendemsvorpen tilsammen danner et gaardsnummer, og til at det i den irettelagte utskiftning av 1865 er bestemt, at «fjære, tang, landslot og vrak som hittil skal være fælles». Det anføres, at ogsaa Gjendemsvorpen er indbefattet i dette fællesskap, hvilket menes at fremgaa av, at Gjendemsvorpens eier og bruker er anført blandt sameierne i den i forretningens begyndelse indtagne fortegnelse over disse. Av dette sameie, som fremdeles menes at bestaa, skulde følge, at der paa Gjendems og Gjendemsvorpens grund kun skulde utsættes en not, i hvilken hver av grundeierne paa begge gaarde skulde ha forholdsmæssig anpart. Gjendemsvorpens opsittere har derfor ingen ret til at ha staaende den not, de har utsat utenfor «Vorpeberget». Forholdet har imidlertid i længere tid været tolerert av de indstevnte, som nødig vilde reise sak mot sine naboer. Citanterne har derimot ret til - mot at opgi bruken av sin nuværende not - at delta forholdsmæssig i fisket med de indstevnte. De indstevnte anfører, at fisket tidligere har været drevet i fællesskap paa denne maate, nemlig før de indstevnte eller deres formænd leiet «Vorpeberget» av citanterne. Fisket blev da drevet av alle opsittere i fællesskap, og noten stod i den tid utfor «Vorpeberget» - paa samme sted, hvor citanternes nu staar. Imidlertid negtet citanternes formænd at delta længere i dette
Side:10
fælles fiske. Og det er rigtig, at de indstevnte eller deres formænd derefter i endel aar leiet «Vorpeberget». Men det maa bemerkes, at gjenstanden for leien ikke var retten til at drive fiske paa dette sted; det hadde de indstevnte som sameiere i fælleskapet ret til, og det behøvet de derfor ikke at betale for. Derimot leiet de selve «Vorpeberget» til tørreplads for noten. Og det var de nødt til, da dette berg ligger inde paa citanternes indmark og ikke tilhører den fælles fjære. Det var nødvendig at ha «Vorpeberget» som tørreplads, hvis man skulde kunne drive fiske fra dette sted; da citanterne opsa leieforholdet, maatte derfor de indstevnte trække nordover og begyndte igjen at drive fiske paa det sted, hvor deres not fremdeles staar. Dette sted er en gammel fiskeplads, hvor de indstevnte og deres formænd har drevet laksefiske i ca. 40 aar, først med gilje og senere med sættenot og kilenot. Subsidiært paastaaes derfor, at retten til fiske herfra er hævdet av de indstevnte. - - -
Retten skal herom bemerke, at der i skylddelingen av 1843, hvorved begge de nuværende bruk paa Gjendemsvorpen under ett blev utskilt fra 3 bruk paa Gjendem (antagelig samtlige daværende Gjendem-bruk), intet er nævnt om, at fjæren nedenfor det utskilte bruk fremdeles skulde ligge i fællesskap mellem samtlige bruk. Det heter derimot, at den utskilte parcel paa søndre og vestre kant motstøter sjøen. Heri kan imidlertid ikke siges at ligge noget egentlig bevis for, at ikke fjæren er fælles, idet man har flere eksempler paa lignende unøiagtigheter i ældre skylddelingsforretninger. Det er paa det rene, at Gjendemsvorpens indmark, som den utskiltes i 1843, laa i et sammenhængende stykke, mens de gjenværende bruk paa Gjendem hadde fjære m.v. fælles og indmarken liggende i teigebytte. Det vil da bli at undersøke, om der av den tidligere nævnte utskiftning over Gjendem av 1865 kan utledes noget med hensyn til Gjendemsvorpens fjære. Herom bemerkes, at det forholder sig som av de indstevnte paapekt, at citanternes formand paa Gjendemsvorpen, Nils Pedersen, er nævnt blandt den i forretningens begyndelse indtagne fortegnelse over sameierne. Men retten finder, at det fremgaar av det senere om Nils Pedersens ret anførte, at han kun er nævnt som bruksberettiget i utmarken, i hvilken anledning han har faat sig utlagt et stykke i denne. Under skylddelingens og skjøtets taushet slutter retten herav, at Gjendemsvorpen allerede ved utskiftningen i 1865 var uberørt av det paa Gjendem bestaaende fællesskap ogsaa forsaavidt fjæren angik. Ogsaa den omstændighet synes at tale for denne forstaaelse, at Gjendems opsittere i en række av aar (efter vidnernes prov antagelig fra sidst i 70-aarene til sidst i 80-aarene) har leiet av Gjendemsvorpens opsittere det saakaldte «Vorpeberg» for en aarlig leie av 20-24 kroner i den tid, de drev fiske derfra. Retten antar nemlig dels efter det av vidnerne oplyste, dels efter sin egen erfaring om det i lignende forhold almindelige i distriktet, at det var for leie av retten til at fiske derfra, betalingen blev erlagt, ikke for «Vorpeberget» som tørkeplads. Mot det om denne leie anførte kan det ikke komme i betragtning, at der forut for denne leie blev drevet fiske i fællesskap av alle opsittere paa Gjendem og Gjendenisvorpen. Der er jo nemlig intet iveien for at anta, at der kan ha været truffet en avtale herom av opsitterne, idet man har ment, at alle vilde være bedst tjent med en saadan ordning. Og det sees ikke at være benegtet fra de indstevntes side, at det var opsitterne paa Gjendemsvorpen, som opsa fællesskapet, og at dette gjorde det nødvendig for de indstevnte (eller deres formænd) at trække nordover (nordenfor byttet).
Side:11
Naar retten saaledes antar, at citanterne er eneeiere ogsaa av fjæren nedenfor deres grund, og at de har været dette like siden deres formand fik skjøte i 1843, følger herav, at de er og den hele tid har været eneberettiget til fiske med laksevorp eller kilenot utenfor deres grund. - - -
Retten finder ikke, at hævd i dette tilfælde kan paaberopes. Det er mellem parterne paa det rene, at kilenoten qu. er fæstet i land paa de indstevntes egen grund, hvor ogsaa den tidligere benyttede gilje stod. Og retten antar ikke, at der efter norsk ret er adgang til at hævde ret til at anbringe en paa egen grund fæstet not utenfor naboens grund i den del av sjøen, som efter loven er undergit naboens eneraadighet i heromhandlede henseende.