Rt-1917-590
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1917-03-21 |
| Publisert: | Rt-1917-590 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 56/1 s.a. |
| Parter: | A/S Kristiania Fornøielsespark (advokat Keyser Jordan) mot bygmester O. A. Brekke (advokat F. Erichsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Skattebøl, Heggen, Vogt, Bjørn, Frisak, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: |
Ved Kristiania byrets dom av 20 april 1915 blev saaledes kjendt for ret: «Indstevnte, A/S Kristiania Fornøielsespark, bør til saksøkeren, bygmester O. A. Brekke, betale erstatning, bestemt ved skjøn av uvillige mænd optat paa indstevntes bekostning, for den skade, som overgik saksøkeren ved den i saken omhandlede anledning, tillikemed renter av skjønsbeløpet fra 18 august 1914 samt kr. 450 i saksomkostninger.»
Byrettens dom er av A/S Kristiania Fornøielsespark paaanket til Høiesteret, hvor det har nedlagt paastand om at
Side:591
frifindes for O. A. Brekkes tiltale og hos ham at tilkjendes omkostninger for begge retter.
Indstevnte, O. A. Brekke, har paastaat byretsdommen stadfæstet og sig tilkjendt saksomkostninger for Høiesteret.
Angaaende sakens nærmere omstændigheter henvises til præmisserne til byretsdommen. Som nyt foreligger for Høiesteret et av appellanten ved Kristiania byret 12 august 1916 optat tingsvidne, der ikke findes at ha bragt saken i nogen for appellanten gunstigere stilling.
Høiesteret kommer til samme resultat som byretten og tiltræder i alt væsentlig dens begrundelse.
Man finder, at det var naturlig for Brekke at gripe fat i den omhandlede list, og at det maa betegnes som en uagtsomhet fra appellantens side, at der overhodet var git anledning dertil.
Idet man gaar ut fra, at der med «renter» i byretsdommen er ment 4 av hundrede i aarlig rente av skjønsbeløpet, vil byrettens dom saaledes være at stadfæste. Appellanten findes at burde betale omkostningerne ogsaa for Høiesteret.
Dom:
Byrettens dom bør ved magt at stande. I procesomkostninger for Høiesteret betaler A/S Kristiania Fornøielsespark til bygmester O. A. Brekke kr. 300.
Av byrettens dom hitsættes:
Paa landsutstillingen 1914 var der en fornøielsesavdeling, som blev drevet av A/S Kristiania Fornøielsespark. Blandt avdelingens «attraktioner» var en saakaldt bjergbane. Fra en høide over marken av 28 meter rutschet man i vogne nedover mere og mindre bratte bakker med motbakker og i skarpe svinger i en længde av 650 meter paa ca. 2 minutter. St. Hansdag mellem kl. 9 og 10 om aftenen tok bygmester O. A. Brekke fra Ski en tur paa bjergbanen. Herunder hændte den ulykke, at han fik sin høire haand ødelagt, saa bl.a. 4de og 5te finger maatte amputeres i negleleddet. Efterat hans krav paa erstatning i den anledning var avslaat av A/S Kristiania Fornøielsespark, har han anlagt gjesteretssøkamaal mot selskapet og - - - nedlagt paastand om, at indstevnte tilpligtes at betale ham erstatning for den ham ved anledningen overgaaede skade med et beløp av kr. 20000, subsidlært et beløp fastsat ved skjøn av retten eller uvillige mænd optat paa indstevntes bekostning, med renter av skjønsbeløpet fra stevningens berammelse, samt saksomkostninger.
Bjergbanens vogne hadde 4 hjul og 2 sæter hver. Saavidt sees, var altid 2 vogne koblet sammen, saa der ialt blev 4 sæter, hvert beregnet paa 2 personer. Vognkarmen paa siderne var ca. 30 cm. høi, omtrent i høide med sæterne. øverst var der paaskrudd karmen en 3 x 3.2 cm.s list, antagelig dels for utseendets skyld og dels for at avstive karmen. Under denne list var der paa den tid ulykken indtraf foran hvert sæte en aapning av 27 cm. lang og optil 2.4 cm. høi. Foran forreste sæte i hver vogn var der anbragt en bøile, som efter passagerernes indstilling blev slaat tilbake mot sætets sidekarmer, saa at den saa at si stængte passagererne inde i sætet, likesom den var bekvem at holde sig fast i. Mellem sæterne var der paa vognens venstre side anbragt en list mellem overkanten av sæternes
Side:592
karmer. Paa høire side, hvorfra man steg ind i vognen, var der ingen saadan list. Overkanten av sæternes karmer gik ca. 11 cm. utenfor de lavere vognkarmer. Vognene var ogsaa forsynt med hjul for sideføring, anbragt noget høiere end midten av vognkarmen. I de to største motbakker var der anbragt bremseindretninger for at hindre, at en vogn skulde gli tilbake, i tilfælde den efter regnveir ikke skulde klare at komme op bakken. Disse indretninger bestod i træklodser, fæstet en paa hver inderside av den lave væg, som var anbragt paa banens sider i hele dens længde. De var efter regnveir forsynt med fjære, og dette var tilfældet St. Hansdag. Idet en vogn passerte forbi, blev de to sammenhørende klodser av vognen presset ut til siderne, men i det samme vognen var passert, blev de av fjærene drevet tættere sammen, saa en tilbakerullende vogn ikke vilde kunne passere. Klodserne var anbragt omtrent i høide med eller like under de før nævnte aapninger under listerne paa vognkarmerne. Ulykken er efter det oplyste foregaat paa den maate, at citanten, som sat paa høire side av bakerste - 4de - sæte, under den voldsomme fart i en av de første «daler» bøiet sig frem og stak høire haands fingre utenfra ind i aapningen under listen og holdt om denne. Herunder er fingrene blit klemt mellem en stoppeklods og listen. Inde i aapningen blev der bakefter fundet levninger av fingre. Saksøkeren paastaar, at ulykken skyldtes mangler ved anlægget. Indstevnte hævder derimot, at anlægget var i enhver henseende betryggende, og at saksøkeren har sin egen uforsigtighet og mangel paa omtanke at takke for ulykken.
Jeg finder at maatte gi saksøkeren medhold. Det maa efter min mening betegnes som en stor mangel, at der for passageren paa bakerste sætes høire plads ikke var anbragt noget haandtak at holde sig fast i. Passagererne paa hver vogns forreste sæte hadde god støtte i den foran sætet anbragte bøile og passageren paa bakerste sætes venstre plads kunde ialfald holde sig i den nævnte høie list mellem sæterne, hvilket forøvrig maaske heller ikke var farefrit. Men hans nabo tilhøire hadde intet andet at holde sig i end overkanten av ryggen paa forsætet, der ikke kunde være god at faa tak paa, naar foransittende passager lænet sig tilbake i sætet. Det eneste rimelige var, at der var anbragt haandtak - stropper - for begge de to bakerste passagerer paa baksiden av forreste sætes ryg, hvilket ogsaa blev gjort straks efter ulykken. De omhandlede aapninger under listerne maa ogsaa betegnes som uheldige, da listerne av den grund let kunde opfattes som bestemt til haandtak. Listen var let at faa tak i, bare man bøiet sig litt fremover, og hvis man først anbragte haanden der, maatte den, efter hvad indstevnte selv anfører, bli klemt av stoppeklodsen, enten denne var forsynt med fjærer eller ikke. Et saadant arrangement kan ikke ansees som betryggende. Indstevnte har da ogsaa bakefter tildækket aapningerne, likesom der blev opslaat iøinefaldende plakater med advarsel mot at holde hænder eller føtter utenfor vognen.
Paa den anden side kan jeg ikke indse, at der er nogensomhelst uforsigtighet at lægge saksøkeren tillast. At han under den voldsomme fart følte trang til at holde sig fast, er naturlig, og at han, naar han intet haandtak saa, holdt sig fast, hvor det faldt sig, er likesaa rimelig. At han fik haanden utenfor vognkarmen, skulde med hans forutsætninger for at bedømme forholdet ikke medføre nogen risiko. Vognkarmen var, som foran nævnt, ca. 11 cm. indenfor overkanten av sæternes karme, saa hans haand var indenfor vognens største tversnit. Han kunde intet kjendskap ha til vognens sideføringer og specielt stoppeklodserne. Han stod
Side:593
før kjørselen i kø sammen med en mængde andre og blev saa at si drevet op i vognen. Der var ingen tid eller anledning til nærmere undersøkelser og banens funktionærer gav ingen oplysninger eller advarsler. At anlægget var godkjendt av bygningskontrollen og politiet m.v., ophæver selvfølgelig ikke driftsherrens ansvar i heromhandlede henseende. - - -
W. G. Winsnes. Herman Lie. C. F. Jensen.