Rt-1918-707
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1918-03-30 |
| Publisert: | Rt-1918-707 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L. nr. 12 s.a. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Smith, Skattebøl, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §178, §270, §277, Straffeloven (1902) §166, §177, §97 |
Ekstraordinær assessor, kriminaldommer Smith: Ved delings- og skyldsætningsforretning av 5 juli 1907 blev gaarden østre Vik g.nr. 23 b.nr. 1 i Skjeberg delt, idet bruket Hellene blev utskilt som særskilt eiendom. Den nye eiendoms grænser blev betegnet med korshugne stene. Under en i 1916 av fru Ellen Vik mot fru Anna Brandtstorp, Kaspar Vik (gift med fru Brandstorp) samt Otto og Edvard Olsen, Hellene, anlagt aastedssak gjorde citanten fru Ellen Vik gjeldene, at to av de nævnte stene var anbragt inde paa hendes eiendom, Østre Vik g.nr. 23 br.nr. 2, hvme den nævnte skyldelingsforretning var ganske uvedkommende. For de indstevnte i denne sak møtte overrettssakfører Jørgen Wilberg, der i indlæg av 8 januar 1917 uttalte, «at ingen av dem (de indstevnte) har anbragt de paaklagede stene, hvor de nu ligger», en uttalelse, som han vedblev i indlæg av 31 august 1917, hvor det heter: «De indstevnte benegter imidlertid at ha anbragt stenene der. De laa der vistnok tidligere.» Dette gav andledning til, at fru Ellen Vik i skrivelse til statsadvokaten av 6 november 1917 begjærte efterforskning anstillet angaaende de indstevntes forhold til de to grænsestenes anbringelse og korshugning og angaaende deres fremstilling herom for retten, idet hun begjærer tiltale og straf efter straffelovens §166.
Under den i anledning herav anstillede utenretslige efterforskning blev der av lensmandsbetjenten i Skjeberg den 20 december 1917 optat en rapport, efter hvilken de nævnte indstevnte har avgit følgende forklaringer: Fru Anna Brandstorp uttalte, at hun intet kjendskap hadde til, hvem der hadde anbragt de omhandlede stene paa plads. Hun hadde ikke konferert med overretssakfører Wilberg om saken. Det hadde hennes mand gjort. Kaspar Vik forklarte, at han ikke erindret enten han var med at lægge de omhandlede stene paa plads eller ikke. Saavidt han erindrer, var hans far samt Edvard og Otto Olsen med derpaa. Han tilføiet, at han har hat konferanse med Wilberg om tingssaken, men han kunde ikke erindre at ha sagt til Wilberg, at stenene laa der fra før. Naar det er blit snak om dette, har han antagelig sagt som i nærværende forklaring, at han ikke erindrer, hvem som har lagt stenene paa plads, eller naar dette er gjort. Edvard Olsen forklarte, at han efter anvisning av skylddelingsmændene sammen med sin bror Otto og Kaspar Vik samt dennes far fremkjørte de i anmeldelsen omhandlede grænsestene. Til fremkjøringen benyttedes Kaspar Viks heste. Stenene blev lagt paa den av skyldelingsforretningen avmerkede plads. Han hadde ikke konferert med Wilberg. Otto Olsen forklarte sig overensstemmende med Edvard Olsen.
Side:708
Efterat disse forklaringer var indhentet, begjærte politimesteren i skrivelse av 27 december 1917 sakfører Wilbergs uttalelse om, hvem av hans parter var hjemmelsmand for hans under aastedssaken fremsatte benegtelse. Sakfører Wilberg svarte hertil i skrivelse av 21 januar 1918, at han saavidt han forstod straffeprocesslovens §178 var avskaaret fra adgangen til at besvare denne forespørsel. Politimesteren begjærte derefter den 23 januar sakfører Wilbergs parter, de ovennævnte fire indstevnte i aastedssaken, tilspurt, om de hadde noget at indvende mot, at sakfører Wilberg besvarte det ham forelagte spørsmaal. De uttalte hertil alle, at de ikke var villige til at avgi noget svar paa det av politimesteren den 23 januar stillede spørsmaal.
Statsadvokaten fandt det imidlertid paakrævet, at de i politimesterens skrivelse av 27 december nævnte opplysninger blev fremskaffet. I skrivelse til politimesteren av 9 februar 1918 bemerket statsadvokaten: «I følge lensmandsbetjenten i Skjebergs rapport av 20 december f.a. synes Kaspar Marinius Vik at være den eneste av overretssakfører Wilbergs parter i den civile sak, som erkjender at ha konferert med hr. Wilberg, og nævnte Vik siger, at han ikke kan erindre at ha sagt for Wilberg, at stenene laa der fra før. For imidlertid at faa dette nærmere oplyst, tør jeg i fornødent fald bede overretssakfører Wilberg retslig avhørt, hvis han fastholder sin vægring i skrivelse av 21 f.m.» Da sakfører Wilberg i skrivelse av 12 februar fastholdt sin vægring, blev han avhørt som vidne i et den 6 mars 1918 ved Fredrikstad forhørsret avholdt retsmøte, der betegnedes som «retsmøte under efterforskning i anledning anmeldelse mot Kaspar Vik m.fl. for overtrædelse av straffelovens §166». Vidnet vægret sig for at fremkome med de av statsadvokaten begjærte oplysninger, idet han mente sig berettiget dertil efter straffeprocesslovens §178. Han tilføyet at han ønsket at oplyse, at der ikke forelaa nogen grund for ham til i medhold av straffeprocesslovens §177 at undslaa sig for at fremkomme med forklaring som av statsadvokaten begjært. Vidnet fant heller ikke at kunne gi nogen oplysning om, hvem av de indstevnte i den civile sak han hadde konferert med i sakens anledning.
I retsmøte den 12 mars 1918 blev derefter avsagt saadan kjendelse: «Overetssakfører Jørgen Wilberg har som vidne at besvare spørsmaalet 1) om hvorvidt den av ham i et indlæg i den civile sak givne oplysning: «De indstevnte benegter imidlertid at ha anbragt stenene der», hviler paa et utsagn, som er meddelt ham av nogen av de indstevnte til benyttelse under procedyren og 2) i bekræftende fald om hvem av hans parter i den civile sak der er hans hjemmelsmand for den omhandlede benegtelse. Mot denne kjendelse erklærte sakfører Wilberg paa stedet kjæremaal.
Efter hvad der saaledes er referert anser jeg det paa det rene, at der mot de i den civile sak indstevnte personer, fru Anna Brandstorp, Kaspar Vik, Otto og Edvard Olsen, er foretat en efterforskning, under hvilken de er betragtet og behandlet som sigtet for forbrydelse mot straffelovens §166. Men naar saa er tilfælde, kunde efter straffeproceslovens §270, jfr. §277, et retsmøte under efterforskning mot de saaledes sigtede ikke gyldig avholdes uten lovlig varsel til dem. Hertil var der saameget mere opfordring, som der under hensyn til den foreliggende rapport var al grund til overensstemmende med almindelig og hensigtsmæssig praksis, forinden noget vidneavhør fandt sted, at indhente de sigtedes retslige forklaringer
Side:709
og specielt til at forelægge dem spørsmaal, om de frafaldt hemmeligholdelse av, hvad der maatte være av dem meddelt sakfører Wilberg, et spørsmaal, som ikke tidligere var besvart. De sigtede hadde i ethvert fald krav paa at bli varslet til retsmøtet for at faa adgang til at paahøre den forklaring, som sakfører Wilberg maatte avgi, og som det ikke paa forhaand med sikkerhet kunde gaaes ut fra at ville resultere i en negtelse at forklare sig. - Saadan lovlig stevning til retsmøtet den 6 mars er imidlertid ikke git de sigtede, der heller ikke er varslet til retsmøtet den 12 mars. Som følge herav er alt det i disse retsmøter passerte ugyldig. Jeg finder det imidlertid tilstrækkelig at uttale dette ved at ophæve den avsagte kjendelse.
Assessor Skattebøl: Enig.
Assessor Rivertz: Jeg kommer til et andet resultat end de foregaaende voterende. Efter min opfatning er der under efterforskningen ikke indledet forfølgning eller rettet sigtelse mot nogen bestemt person. Paatalemyndigheten har efter min opfatning ikke erklært eller behandlet nogen som sigtet, og ingen har selv begjært sig sigtet, likesaalitt som nogen av de i straffeproceslovens §97 omhandlede forholdsregler er rettet mot nogen. Retsmøtet den 12 mars 1918 har, saavidt jeg skjønner, kun hat til hensigt at faa nærmere oplysning i efterforskningens anledning om forholdet mellem sakfører Wilberg og de forskjellige indstevnte under den civile sak og mellem disse indbyrdes for eventuelt at kunne indlede forfølgning mot nogen av dem. Det i straffeproceslovens §178 omhandlede forbud likesom den i §177 hjemlede fritagelsesgrund gjælder likesaavel vidneførsel uten sigtelse mot nogen som vidneførsel i anledning av sigtelse mot bestemt person. Der kan derfor ikke sluttes noget med hensyn til spørsmaalet, om sigtelse i nærværende tilfælde foreligger, fra den omstændighet, at de indstevnte er spurt, om de samtykker i, at sakfører Wilberg som vidne forklarer sig om, hvem av dem der maatte ha meddelt ham oplysning om de omhandlede grænsestene. Er saaledes ingen sigtet, var stevnemaal til det nævnte retsmøte ikke nødvendig eller engang anvendelig efter straffeproceslovens §270, jfr. §277.
Spørsmaalet blir da, om den oplysning, som er avkrævet sakfører Wilberg, kan siges at angaa en betroelse til ham i hans kald som sakfører. Dette spørsmaal antar jeg maa besvares bekræftende. At Wilberg som sakfører under den civile sak muligens allerede delvis har benyttet, hvad der maatte være ham betrodd, kan ikke beta dette karakteren av betroelse i lovens forstand, saaledes at han derved skulde bli berettiget eller forpligtet til at forklare sig yderligere om forholdet
Efter det anførte mener jeg, at kjæremaalet bør avgjøres i realiteten og gives medhold.