Rt-1920-364
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1920-01-28 |
| Publisert: | Rt-1920-364 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 17/1 s.a. |
| Parter: | Enkefru Helene Walle (advokat Wildhagen) mot A/S Kristiania Elektriske Sporvei (advokat Hilditch). |
| Forfatter: | Backer, Lie, Bugge, Hazeland, Fürst, Hambro, Mejdell |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19 |
Ved Kristiania byrets dom av 9 mars 1918 blev i nærværende sak saaledes kjendt for ret: «A/S Kristiania Elektriske Sporvei bør for enkefru Helene Walles tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»
Ved stevning av 27 mars 1918 har enkefru Helene Walle paaanket dommen til Høiesteret og har nedlagt saadan paastand: «At indstevnte, Aktieselskapet Kristiania Elektriske Sporvei, tilpligtes at betale til enkefru Helene Walle 1. kr. 670,61, 2. kr. 100,- pr. maaned fra 11 juli 1916 til domsavsigelsen. Subsidiært til post 2; Erstatning efter skjøn for tapt indtægt fra 11 juli 1916 til domsavsigelsen. 3. Erstatning efter skjøn for tap i fremtidig erhverv. De omhandlede skjøn paastaaes avgivne principalt av retten, subsidiært av uvillige mænd - paa indstevntes bekostning -, med lovlige renter av samtlige beløp. 4. Saksomkostninger for Høiesterett og til statskassen procesomkostninger for byretten, som om saken ikke hadde været beneficert der.»
A/S Kristiania Elektriske Sporvei har nedlagt saadan paastand: «At indstevnte frifindes og tilkjendes saksomkostninger hos appellantinden.»
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstændigheter henvises til byretsdommens præmisser.
Høiesteret kommer til samme resultat som byretten og tiltræder i alt væsentlig dens begrundelse. Det kan maaske karakteriseres som en feil av konduktøren, at hun, efter hvad der maa antages, gav avgangssignalet uten at forvisse sig om, hvorvidt der var flere passagerer, som skulde ut, og likeledes, at hun, da hun blev opmerksom paa de to damer, som skulde av vognen, ikke tilbakekaldte avgangssignalet ved stopsignal for at gi damerne adgang til uten risiko at komme av ved stoppestedet. Man finder imidlertid med byretten, at dette moment i aarsaksforholdet ialfald ikke kan tillegges nogen væsentlig vekt. Hovedaarsaken til ulykken ligger i fru Walles eget forhold ved leiligheten. Efter hvad man maa gaa ut fra, steg hun av vognen efter at hun hadde merket, at den hadde sat sig i bevægelse, og under omstændigheter, som gav hende fuld anledning til at la det være. Men da bør hun ogsaa selv bære den risiko, som var forbundet dermed.
Processens omkostninger for Høiesteret findes at burde ilægges fru Walle.
Assessorerne Backer og Hazeland kommer til et andet resultat end byretten. Ved 1ste og 2det hovedvidnes forklaringer maa det ansees bevist, at fru Walle og hendes datter (2det hovedvidne) reiste sig fra sine pladser inde i vognen, straks denne var stanset ved holdepladsen, og begyndte at gaa mot utgangsdøren. Da
Side:365
konduktøren (1ste kontravidne) efter sin egen fremstilling ikke hadde lagt merke til de to damer, før hun gav avgangssignalet, maa det saaledes antages, at konduktøren har git dette signal uten at forvisse sig om, hvorvidt der var flere passagerer, som skulde ut. Dette var i strid med reglementets §22, hvorefter konduktøren ikke skal gi signal til at kjøre videre, før «den utstigende har betraadt gaten med begge ben». Da konduktøren blev opmerksom paa de to damer, som skulde av vognen, hadde det videre været hendes pligt at tilbakekalde avgangssignalet ved stopsignal for at gi damerne adgang til uten risiko at komme av ved stoppestedet. Særlig klart var dette, naar det som her gjaldt en ældre dame som fru Walle (58 aar gammel). Konduktøren undlater imidlertid ogsaa dette og forholder sig ganske passiv. Det var herved, at det fortidlige avgangssignal og det i konduktørens optræden liggende brud paa reglementets §22 fik saa skjebnesvangre følger. Avangssignalet blev antagelig git, da fru Walle og frk. Walle var kommet henimot døren ut til den bakre platform. Baade fru Walle og frk. Walle har imidlertid bestemt hevdet, at de ikke bemerket signalet. Det kan derfor ikke bebreides dem, at de fortsatte sin vei ut av vognen.
Derimot er det klart, at det maa betegnes som en uforsigtighet av fru Walle, at hun - særlig i sin alder - steg ned fra vognen, efterat denne var kommet i bevægelse.
Hvor langt fru Walle var kommet, dengang vognen begyndte at bevæge sig, er noget uklart. Konduktøren paastaar, at vognen begyndte at gaa, dengang fru Walle var omtrent i døraapningen. 1ste hovedvidne forklarer derimot, at vognen begyndte at sige langsomt fremover, idet fru Walle skulde stige ned men vistnok før hun betraadte stigbrettet. 2det hovedvidne (frk. Walle) forklarer at vognen vistnok sattes i bevægelse, idet fru Walle steg ned fra fra trinnet.
Det maaa derfor ansees som det sandsynligste, at fru Walle er blit overrasket av vognens bevægelse omtrent i det øieblik, da hun skulde stige ned fra vognen, og at hun da har ment at komme ned, før vognen kom i saavidt stor fart, at det kunde genere. At under nedstigningen har grepet med høire haand i høire haandtak er paa det rene.
Det vil saaledes sees, at den egentlige aarsak til ulykkeshændelsen var konduktørens urigtige og reglementsstridige forhold ved at gi avgangssignal, før passagererne hadde faat tid til at komme i sikkerhet og uten risiko ned fra vognen. Dette forhold maa medføre, at sporveisselskapet blir ansvarlig for skaden, med mindre ansvaret kan ansees ophevet ved uforsiktig optreden fra den skadelidendes side. Efter omstendighetene finnes det ikke at være tilstrækkelig føie til at anta, at ansvaret av denne grund skulde bortfalde. Vistnok maa det - nu bakefter - betegnes som en uforsiktighet av fru Walle, at hun steg ned fra vognen, efter at denne var kommet i bevægelse. Det forsigtigste vilde ha været, at hun hadde henvendt sig til konduktøren og forlangt vognen stanset, før hun fortsatte ned fra vognen - noget som forøvrig konduktøren som foran nevnt hadde pligt at drage omsorg for uten nogen henvendelse fra fru Walle. Men et andet spørsmaal er det
Side:366
om denne uforsiktighet fra fru Walles side kan ansees saa betydelig, at den kan frita sporveisselskapet for ansvaret. Besvarelsen herav vil avhænge av, hvor langt fru Walle var kommet, da hun merket vognens bevægelse og om hun da burde ha forstaat, at hun løp for stor risiko ved at forsøke paa at komme av vognen.
Efter koncessionsbetingelsene §28 skal sporveisselskapet erstatte skaden, medmindre denne bevislig er foraarsaget av den skadelidende selv. Naar det da - som her - stiller sig uklart, om der foreligger tilregnelig uagtsomhet fra den skadelidendes side, maa ansvaret antages fremdeles at paahvile selskapet.
Efter dette vil fru Walles erstatningskrav bli at ta til følge.
Mot paastandens post 1 kr. 670,61 har selskapet for Høiesteret alene fremsat den indsigelse, at der ikke foreligger nogen legitimation for den i posten inkluderte løn til sykepleierske (kr. 615,00). I replikken er hertil svaret, at der ved byretten ikke blev fremsat krav om legitimation for denne post. Post 1 vil derfor i sin helhet bli godtat.
Derhos har fru Walle i henhold til ikrafttrædelseslovens §19 krav paa erstatning for tap i fremtidig erhverv, herunder indbefattet det under post 2 i paastanden fremsatte krav. Da vi er i minoritet, finder vi det ufornødent at uttale os nærmere om, hvor stort beløp dette erstatningskrav bør ansettes til.
Efter dette resultat maa sporveisselskapet ogsaa betale processens omkostninger for begge retter.
Dom:
Byrettens dom bør ved magt at stande. I procesomkostninger for Høiesteret betaler enkefru Helene Walle til A/S Kristiania elektriske sporvei kr. 400.