Rt-1921-298
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1920-12-15 |
| Publisert: | Rt-1921-298 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 82/2 s.a. |
| Parter: | Straffesak mot tømmermester Johannes Eriksen (forsvarer: advokat A. Gjerdrum - aktor: advokat H. O. Klingenberg). |
| Forfatter: | Rivertz, Hazeland, Bugge, Peersen, Feragen, Jensen, justitiarius Thinn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §2, §3, Straffeloven (1902) §357 |
Assessor Rivertz: Angaaende denne saks gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til præmisserne til Kristiania meddomsrets dom av 9 september 1920. Ved denne blev saaledes kjendt for ret: «Tømmermester Johannes Eriksen dømmes for forseelse mot straffelovens §357 og Kra. sundhetsforskrifters §22, jfr. kgl res. av 28 februar 1919 til en bot til statskassen stor kr. 15, subsidiært 1 dags fængsel. Derhos tilpliktes tiltalte under en løpende mulkt av kr. 10 til Kristiania bykasse for hver dag fristen oversittes, inden 6 maaneder efter denne doms forkyndelse at efterkomme Kra. sundhetskommissions paalæg av 2 januar 1920 ved at sørge for at indrette vandledningen i eiendommen nr. 31 e til Munkedamsveien, saaledes at gaardens beboere faar let adgang til tilstrækkelig rent vand.»
Denne dom blev forkyndt for domfældte den 16 september av to polititjenestemænd. De gav domfældte sedvanlig tilkjendegivende om hans adgang til at anvende retsmidler mot dommen, idet det specielt blev ham betydet, at han i tilfælde maatte «fremsætte begjæring herom innen 14 dage fra idag, det vil sige senest fredag den 1 oktober 1920», hvilket samtidig ogsaa blev ham skriftlig meddelt. Den 1 oktober overbragte et bud fra domfældtes privat engagerte forsvarer til meddomsrettens kontor en av domfældte og forsvareren undertegnet skrivelse, datert samme dag, og stilet til meddomsrettens formand. I skrivelsen begjæres meddomsrettens dom paaanket til Høiesteret; idet det anføres at loven ansees urigtig anvendt, og at en nærmere begrundelse av anken senere vil bli eftersendt av forsvareren. Om mottagelsen av denne skrivelse blev der straks fra meddomsrettens kontor i telefon git underretning til meddomsrettens formand. Da han imidlertid hverken den dag eller de nærmest paafølgende dage selv kom tilstede paa kontoret, blev skrivelsen av ham først sendt til paatalemyndigheten (politiadjutanten) den 5 oktober.
Der kan efter dette reises tvil om anken i betimelig tid og paa rette maate er erklært. Jeg antar dog at ankeerklæringen i saa henseende efter omstændighetene maa ansees fyldestgjørende. Naar domfældte først fremsatte erklæringen dagen efter ankefristens utløp, maa dette antages at skyldes det feilaktige tilkjendegivende, som han fik ved dommens forkyndelse, om at ankefristen først utløp den 1 oktober istedenfor 30 september. Og naar den skriftlige ankeerklæring er stilet til og oversendt meddomsretten istedetfor paatalemyndigheten, skyldes dette forsvareren og antages ikke at kunne til regnes domfældte som har fulgt lovens anvisning om at henvende sig til sin forsvarer for at faa raad og
Side:299
veiledning med hensyn til ankens fremsættelse. Smlgn. den i Rt-1918-240 meddelte høiesteretskjendelse.
Idet jeg saaledes mener at anken fra domfældtes side er lovlig erklært, antar jeg videre at den delvis maa bli at ta tilfølge, nemlig forsaavidt angaar det domfældte i dommen givne paabud om under en løpende mulkt at efterkomme Kristiania sundhetskommisions paalæg av 2 januar 1920 ved at «sørge for at innrette vanledningen i eiendommen nr. 31 e til Munkedamsveien saaledes at gaardens beboere faar let adgang til tilstrækkelig vand». Det er baade av aktor og og forsvareren fremholdt at der ikke haves lovhjemmel til et saadant paabud. Heri er jeg enig. Paatalemyndigheten kan ikke antages forsaavidt at ha hat hjemmel til at anlægge saken i henhold til straffeproceslovens §2. Og der er her ikke spørsmaal om et borgerlig retskrav av den art som omhandles i samme lovs §3, og som kan forfølges i forbindelse med en straffesak. Der er nemlig her ikke tale om et krav, som er en følge av den strafbare handling. Heller ikke inneholder sundhetslovgivningen, saaledes som f.eks. bygningslovene, særskilt hjemmel til at gi en huseier paalæg om under løpende mulkt at rette forefundne feil eller mangler. Tverimot anviser §37 i de for Kristiania gjeldende sundhetsforskrifter en anden fremgangsmaate for at faa avhjulpet saadanne mangler som de under nærværende sak omhandlede. Jeg antar derfor at dommen, forsaavidt paalægget angaar, maa bli at ophæve, jfr. høiesteretskjendelse i Rt-1918-561.
Med hensyn til selve skyldavgjørelsen fremgaar det baade av den nærmere begrundelse av anken, som domfældtes forsvarer har git i en skrivelse til kjæremaalsutvalget av 30 oktober 1920, og av forsvarerens utvikling her i skranken, at det trods ankeerklæringens ordlyd ikke er lovanvendelsen der ankes over, ialfald ikke udelukkende. Det gjøres nemlig gjældende, at det har været umulig for domfældte at efterkomme sundhetskommissionens krav til ham om at indrette vandledningen saaledes som forlangt. Naar det i domsbegrundelsen anføres, at tiltalte ikke for meddomsretten har paastaat, at dette var umulig, siges det at bero paa en misforstaaelse fra rettens side. Ialfald vilde, hævdes det, efterkommelsen av sundhetskommissionens paalæg til ham være forbundet med saa store vanskeligheter og saa uforholdsmæssig svære økonomiske ofre, at det praktisk talt maatte siges at være umulig for ham at utføre, hvad der var ham paalagt. Hvad domfældte bestrider er, saavidt jeg skjønner, en omstændighet, som henhører til skyldspørsmaalet, og der ankes saaledes ikke udelukkende over, at loven er urigtig anvendt. Det for tilfældet anvendelige retsmiddel er da ikke anke til Høiesteret men begjæring om fornyet behandling ved lagmandsret. Forsaavidt skyldavgjørelsen angaar, mener jeg derfor, at anken ikke kan tages under behandling av Høiesteret.
Konklusjon:
Forsaavidt tiltalte, Johannes Eriksen, er dømt til under løpende mulkt at efterkomme Kristiania sundhetskommissions paalæg av 2 januar 1920, ophæves meddomsrettens dom, fordi forfølgningen av dette krav for straffedomstolen er uten hjemmel i
Side:300
straffeprocesloven. Forøvrig tages anken ikke under behandling, fordi den efter sin begrundelse indeholder en bestridelse av, hvad der i dommen er antat med hensyn til skyldspørsmaalet uten udelukkende at være støttet til, at loven er urigtig anvendt. (Vanlige salærer.)
Ekstraordinær assessor Hazeland: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære assessorer Bugge og Peersen, assessor Feragen, ekstraordinær assessor byretsjustitiarius Jensen og justitiarius Thinn: Likesaa.