Rt-1921-406
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1921-02-09 |
| Publisert: | Rt-1921-406 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 23/1 s.a. |
| Parter: | Fabrikarbeider Oskar Hjalmar Andersen (advokat Malm) mot tjenestepike Anna Andresen (uteblit). |
| Forfatter: | Lie, Bugge, Frisak, Hambro, Feragen, Bang, Mejdell |
| Lovhenvisninger: | Uektebarnloven (1915) §13 |
Ved Kristiania byrets dom av 24 januar 1918 blev saaledes kjendt for ret: «Skotøiarbeider Oskar Hjalmar Andersen kjendes at være bidragspligtig likeoverfor tjenestepike Anna Andresen og det av hende den 12 oktober 1916 fødte barn.»
Side:407
Oskar Hjalmar Andersen har efter erhvervelse av opreisningsbevilling paaanket denne dom til Høiesteret og er av Justisdepartementet meddelt fri sakførsel med fritagelse for retsgebyrer. Hans beskikkede sakfører har nedlagt saadan paastand: «1. At Kristiania byrets dom av 24 januar 1918 ophæves og at appellanten Oskar Hjalmar Andersen ikke ansees som far eller bidragspligtig til det av Anna Andresen den 12 oktober 1916 fødte guttebarn. 2. At undertegnede advokat Malm som beskikket sakfører for appellanten for Høiesteret under enhver omstændighet tilkjendes salær av statskassen.»
Indstevnte Anna Andresen har ikke avgit møte. Varsel og dokumentation er i orden. Bidragsfogden er varslet.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstændigheter henvises til byretsdommens præmisser. Som nyt for Høiesteret er dokumentert en erklæring av 29 mars 1919 av professor dr. med. Francis Harbitz. Den lyder saaledes: «Efter anmodning av Oskar Hjalmar Andersen, født xx.xx.1895, har jeg undersøkt sædprøver fra ham i anledning av spørsmaalet om formodet impotens. Sædprøverne har han erholdt ved samleie med sin kone Edel Sunniva Andersen; de er opsamlet i condom og bragt mig hver gang av Edel S. Andersen. Jeg har undersøkt i alt 5 saadanne prøver, den 26 februar, 4, 10, 18 og 24 mars, opsamlet efter samleie aftenen iforveien eller samme morgen. Det lykkedes ikke at paavise sædlegemer (spermatozoer) i noget tilfælde, blot sædvæske. Sammenholdes dette resultat med det før oplyste (kfr. min erklæring av 17 november 1917) om at han har gjennemgaat gonorrhoe med dobbeltsidig epididymit, nemlig i aaret 1913 og 14. antar jeg, at han som følge herav er impotent, dvs. mangler evnen til at forplante sin slegt (impotentia generandi), og at dette var tilfælde ogsaa paa det tidspunkt i begyndelsen av 1915 eller 1916, da han pleiet samleie med Anna Andresen og da det blev formodet at han skal ha besvangret hende. Jeg skal forøvrig tilføie, at hans kone, med hvem han er gift siden december 1918, oplyser, at hun regelmæssig har pleiet samleie med Oskar Andersen det sidste halve uten bruke præservativer av nogen art og at hun ikke er blit eller er gravid. Forøvrig henvises til min erklæring av 17 november 1917.»
Det er av appellanten gjort gjældende, at avgjørelsen i Høiesteret maa begrænses til alene at omfatte bidragspligten. Høiesteret kan ikke tiltræde dette. Kontrapaaanke fra indstevntes side er i en sak som nærværende, som ikke er partenes fri raadighet undergit, ikke nogen betingelse for, at Høiesteret kan træffe avgjørelse ogsaa om farskapsspørsmaalet, og heller ikke kan indstevntes uteblivelse i Høiesteret avskjære avgjørelsen derom. Se Getz's paaanke side 193, Hagerups civilproces (1899) II side 93 øverst og høiesteretsdom i Rt-1910-463. Naar saken er indbragt for Høiesteret efter anke fra appellantens side, foreligger den derfor til paadømmelse i samme utstrækning som for byretten, hvor indstevnte erklærte sig sikker paa, at appellanten var far til hendes barn, en paastand hun ikke senere har frafaldt.
Med hensyn til sakens realitet kommer Høiesteret til et andet resultat end byretten, idet man under hensyn til de tilveiebragte
Side:408
sakkyndige erklæringer og navnlig professor Harbitz's fornyede, ovenfor gjengitte uttalelse maa anse det tilstrækkelig godtgjort, at appellanten paa den tid, hvorom der her kan være spørsmaal, var udygtig til at forplante sin slegt, hvad der efter Høiesterets opfatning maa betragtes som en avgjørende hindring ikke blot for at anse ham som far til barnet, men ogsaa som bidragspligtig til dette. De indsigelser, som ved lov nr. 3 av 10 april 1915 om barn, hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hverandre, §13, avskjæres likeoverfor bidragspligten, antages ikke at kunne omfatte en indsigelse, hentet fra det ovenfor omhandlede forhold. Jfr. Rt-1892-16 og Rt-1916-648.
Appellantens paastand vil saaledes bli at ta tilfølge.
Den for ham beskikkede sakfører, høiesteretsadvokat E. Malm, har forsvarlig utført sit hverv.
Assessorerne Bugge og Frisak kommer hvad bidragspligten angaar til samme resultat som byretten. Mens vi betræffende farskapet, særlig efter professor Francis Harbitz's sidste erklæring, finder at der foreligger omstændigheter, som gjør det tvilsomt, om appellanten er far til indstevntes barn, og at han derfor heller ikke efter vor opfatning kan kjendes at være barnets far, kan vi derimot ikke med de øvrige voterende anta, at der paa grundlag av den samme erklæring er adgang til at frita appellanten for bidrags- pligten. Lov av 10 april 1915 om barn hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hinanden skjelner strengt mellem farskap og bidragspligt, og efter lovens §13, sidste stykke, mener vi at bidragspligten alene er betinget av, at den opgitte barnefar har hat samleie med barnets mor til saadan tid, at hans efter naturens orden kan være barnets far. Det maa saaledes antages, at det efter lovbestemmelsen - hvad ogsaa ved lovens tilblivelse er tilsigtet (se odelstingsforh. for 1915, side 80-81, og lagtingsforh. for s.a., side 95-97) - ikke har nogen betydning for avgjørelsen av spørsmaalet om bidragspligt, om vedkommende har evne til at forplante sin slegt og forsaavidt efter naturens orden kan være barnets far. At appellanten har hat samleie med indstevnte til saadan tid, at han efter naturens orden kan være far til hendes barn, er paa det rene.
Forøvrig skal vi tilføie at vi heller ikke har fundet, saaledes som flertallet av de voterende, at kunne tillægge professor Harbitz's uttalelser i den omhandlede erklæring en saa avgjørende vegt, at vi derpaa tør bygge en sikker slutning om, at appellanten efter naturens orden - paa grund av impotentia generandi paa den paagjældende tid - ikke kan være barnets far, omendskjønt ikke selve farskapet kan tillægges ham - bl.a. som følge av indholdet av den samme erklæring.
Vi vil efter det anførte votere for stadfæstelse av byrettens dom. Med hensyn til den beskikkede sakførers arbeide og hans salær er vi enig med de øvrige voterende.
Dom:
Oskar Hjalmar Andersen blir ikke at anse som far eller bidragsdragspligtig til det av Anna Andresen den 12 oktober 1916 fødte barn. Det den beskikkede sakfører, høiesteretsadvokat E. Malm, tilkommende salær fastsættes til kr. 400.
Side:409
Av byrettens dom:
- - - I anledning av spørsmaalet om klagerens avledygtighet har han været undersøkt av professor dr med. Harbitz. Angaaende resultatet av denne undersøkelse har professor Harbitz under 17 november 1917 avgit en erklæring. Av erklæringen hitsættes følgende avsnit: «Efter dette resultat maa jeg erklære, at det er godtgjort at Oskar Andersen har lidd av kronisk dryppert med dobbeltsidig epididymit paa det tidspunkt, da han pleiet samleie med Anna Andresen og paa det tidspunkt, da hun antagelig er blit frugtsommelig. Videre kan jeg uttale, at en saadan sygdom erfaringsmæssig ofte medfører impotens, :(???c manglende evne til at forplante slegten, fordi sædlegemerne paa grund av den gjennemgaaende betændelse i bitestiklerne ikke kan komme ned i sædblærerne og urinrøret. Det er derfor sandsynlig, at saa er tilfældet her, og dette bestyrkes ved den ene mikroskopiske prøve, jeg har faat utført av sekret presset ut av urinrøret ved tryk paa prostata og sædblærerne. Men med sikkerhet kan jeg ikke hævde dette, da Oskar Andersen ikke har kunnet skaffe mig sædprøver avgaat under samleie og opsamlet i condom til mikroskopisk undersøkelse.» - - -