Rt-1922-15
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1921-11-12 |
| Publisert: | Rt-1922-15 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 26/2 B s.a. |
| Parter: | Straffesak mot Gunda Larsen (aktor: advokat J. M. Lund - forsvarer: advokat Magne Schlødt). |
| Forfatter: | Breien, Bjørn, Lie, Andersen, Soldan, Gabrielsen, Hambro |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §332, Håndverksloven (1913) §2, Håndverksloven (1913) |
Konst. assessor overretsjustitiarius Breien: Ved tiltalebeslutning utfærdiget av politimesteren i Drammen 5 februar 1921 blev Gunda Larsen sat under tiltale for overtrædelse av straffelovens §332, jfr. lov om haandverksnæring av 25 juli 1913 §2 og plakat av 25 oktober 1918 angaaende avlæggelse av svendeprøve §1, for uten offentlig bemyndigelse eller tillatelse at ha utøvet en virksomhet til hvilken saadan kræves, ved i de 2 sidste aar i Nedre Storgate, her, at ha drevet fotografhaandverket med fagkyndig medhjælp som næring uten at ha næringsbrev i nævnte haandverk. Ved Drammens meddomsrets dom av 31 mai s.a. blev tiltalte frifundet og tilkjendt saksomkostninger. Med hensyn til sakens nærmere omstændigheter henvises til præmisserne for denne dom.
Dommen er av politimesteren under 2 juni d.a. paaanket til Høiesteret paa grund av lovanvendelsen, idet det i ankeerklæringen nærmere anføres: «Politiet antar, at det paatalte forhold, saaledes som dette forhold er fremstillet i dommen - fremkalden og kopiering av film ved personer som er oplærte - rammes av haandverksloven. Det omhandlede arbeide kan efter politikammerets mening ikke være kun haandlangerhjælp. Plakat av 19 juni 1914 nævner uttrykkelig fremkaldelse, kopiering og toning som arbeider der er gjenstand for svendeprøve.»
Jeg antar, at anken maa bli at forkaste.
Det her paagjældende hos tiltalte drevne arbeide med fremkaldelse og kopiering av amatørfilms antages ikke at kunne siges at tilhøre den del av fotografhaandverkerens personlige arbeide, som utkræver haandverkskundskap. I saa henseende lægger jeg med meddomsretten vegt paa den i sammes dom releverte uttalelse i skrivelse av 12 februar 1913 fra fotografernes forening til Stortinget. Videre har jeg tillagt betydning, at Norges Haandverkerforbund i en under saken dokumentert skrivelse til Handelsdepartementet av 28 september 1921 ikke har kunnet decisivt og bestemt benegte, at det ovennævnte arbeide «kan betragtes som haandlangerarbeide». Heller ikke finder jeg at kunne se bort fra, at efter den almindelige, gjengse opfatning paa dette omraade handlende, som ogsaa driver forretning med fremkaldelse og kopiering av amatørfilms, vanskelig kan siges at drive fotografhaandverk.
Sluttelig skal jeg tilføie, at man efter meddomsretsdommen maa gaa ut fra, at det her paagjældende arbeide ikke forutsætter nogen «oplæring av betydning».
Konklusion:
Anken forkastes. (Vanlige salærer.)
Side:16
Assesor Bjørn: I det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære assessorer Lie og Andersen, overrettsassessor Soldan og sorenskriver Gabrielsen samtassessor Hambro: Likesaa.
Av meddomsrettens dom:
- - - I kraft av sit handelsborgerskap har tiltalte drevet handel med fotografiske artikler og andre dermed beslektede utsalgsgjenstande. Ved siden av sin forretningsvirksomhet har tiltalte mottatt til fremkalden og kopiering amatørfilm. Dette arbeidet har tiltalte dels utført selv, naar hun dertil har hatt anledning, men som regel har tiltalte til arbeidets utførelse anvendt etter forholdene 2 a 3 unge damer, der er opplært av tiltalte selv. Tiltalte har ikke haandverksbrev for utførelse av fotografhaandverket, men har gjennom ca. 25 aars virke i nævnte Johan Christensens forretning erhvervet fornøden indsigt i de amatørarbeider, som tiltalte gjennem sin forretning nu utfører.- - -
Efter lov av 25.07.1913 §13 er det paa det rene at tiltalte uten at være i besiddelse av haandverksbrev maa kunne ernære sig ved udøvelsen av fotografhaandverket som skedd, for det tilfælde at hun selv utfører det tiltrengende arbeide. For retten har i forbindelse hermed reist seg et spørsm aal om tiltalte kan utføre dette frihaandverk ved som skedd at benytte seg av assistanse, en bistand der i tilfælde maa karakteriseres som haandlanger hjælp.
Etter at ha paahørt vidneprovene finder retten enstemmig at maatte uttale at den bistand tiltalte har hat i sin forretning til utførelse av fremkaldning og kopiering langt fra kan karakteriseres som fagkyndig medhjælp, i det forholdet etter rettens mening maa karakteriseres som haandlangerarbeide. Retten vil i denne forbindelse paapeke, at fotografenes forening i skrivelse av 12. februar 1913 (utlaant fra Justisdepartementet) til Stortinget forut for utfærdigelsen av kongelig resolusjon av 19. juni 1914, hvorved haandverksloven gjordes gjeldene for fotografbransjen, rettet en henstilling om at haandverkslovens §13 ikke gjordes gjeldene for fotografhaandverket, i det denne paragraf fandtes uanvendelig for for fotografnæringen, da den efter foreningens mening vilde gjøre paabudet om næringsbrev med forutgaaende faglig utdannelse ganske illusorisk. Retten tror i denne henvendelse at se fotografernes forsøk på at ramme lignende forretninger som tiltaltes, der formentes at kunne drives uanset haandverkslovens iverksættelse for fotografbransjens vedkommende. Departementet fandt heller ikke i sit foredrag til den kgl. res. av 19. juni 1914 at kunne gaa til en sløifning av haandverkslovens §13 for fotografnæring. Efter det ovenanførte finder retten, at tiltalte maa ha lovlig adgang til etter haandverkslovens §13 at drive «frihaandverk» og herunder la seg bistå av ikke fagkyndig medhjælp. Se tiltalebeslutningens ordlyd, fagkyndig medhjælp, - i det den skedde bistand karakteriseres som haandlangerhjelp.
Tiltalte maa etter dette bli at frifinde, idet retten undlater at ta standpunkt til hvorvidt det av tiltalte utførte arbeide overhode rammes av haandverkslovens §2 i forbindelse med plakat av 25. oktober 1918 §1, samt envidere det reiste spørsmål om tiltaltes gode tro. - - -