Rt-1922-289
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1921-03-16 |
| Publisert: | Rt-1922-289 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 41/1 s.a. |
| Parter: | Landbruksdepartementet (advokat Henrik Bergh) mot Røldal kommune m.fl. (advokat Birger Schanke) og Jørgen Gautun og Odd Roalkvam (advokat Vilhelm Heiberg). |
| Forfatter: | Hambro, Hazeland, Bugge, Feragen, Sitje, Lie, Justitiarius Scheel 12-3 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3-, 5- |
Assessor Hambro: I det første grænseopgangsfelt, som var tildelt den ved lov av 8 august 1908 nedsatte Høifjeldskommission, blev der efter dennes indkaldelse av 11 november samme aar paabegyndt en grænseopgangsforretning vedkommende den inden Røldal herred beliggende del av feltet. Forretningen blev avsluttet med kommissionens kjendelse av 29 januar 1917. Ved denne blev under post V Nupshallerne, Ulevaabotn og Staavasviken (Nupshallerne og Staavasviken gaardsnr. 30, bruksnr. 1 i Røldal) kjendt ikke at være statsalmenning, og under post VI kjendtes Kallevasbeiterne at være statsalmenning eller del av saadan. Den under V nævnte avgjørelse er avsagt under dissens, idet kommissionens formand voterte for tilfølgetagelse av Landbruksdepartementets paastand om, at de under denne post omhandlede strækninger skulde kjendes for at være statsalmenning eller del derav. Formanden voterte ogsaa for fastsættelse av en anden grænselinje paa disse kanter end flertallets. Derhos hadde et av kommissionens medlemmer, som var med i flertallet, en fra de øvriges noget avvikende begrundelse for dettes resultat.
Den fornævnte under post V trufne avgjørelse har Landbruksdepartementet indbragt til prøvelse her for retten med saadan paastand. 1. At Nupshallerne, Ulevaabotn og Staavasviken (opført i matrikulen som Nupshallerne og Staavasviken gaardsnr. 30, bruksnr. 1 i Røldal) kjendes at være statsalmenning eller del av saadan. 2. At almenningsgrænsen fra det punkt ved veien i Dyrskar, hvor veivæsenets barakke staar, kjendes at gaa i sydvestlig retning over høide 1370 paa Kallevasnutene til Kallevatnets utløpsos (Kallevasosen). 3. At Landbruksdepartementet hos Røldals kommune tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret.»
Røldals kommune har ved sin beskikkede retsfuldmægtig, advokat Birger Schanke, nedlagt paastand om, at Høifjeldskommissionens kjendelse av 29 januar 1917 post V angaaende Nupshallerne, Ulevaabotn og Staavasviken stadfæstes, og at der tilkjendes ham salær av det offentlige for sakens utførelse i Høiesteret.
Og den under post VI omhandlede avgjørelse er av Jørgen Gautun og Odd Roalkvam indanket med saadan paastand for
Side:290
Høiesteret: «1. At Høifjeldskommissionens kjendelse av 29 januar 1917 underkjendes, forsaavidt angaar dens punkt VI angaaende Kallevasbeiterne og den foretagne avgrænsning av disse. 2. At Kallevasbeiterne med omgivelser (og Kallevand) kjendes ikke at være statsalmenning. 3. At Landbruksdepartementet paa det offentliges vegne tilpligtes at betale Odd Roalkvam og Jørgen G. Gautun saksomkostninger for Høiesteret - derunder tar hensyn til det i 1919 optagne aastedstingsvidne.»
Likeoverfor dem har Landbruksdepartementet nedlagt saadan paastand: «1. At Høifjeldskommissionens kjendelse om, at Kallevasbeiterne kjendes at være statsalmenning eller del av saadan, stadfæstes. 2. At almenningsgrænsen fra det punkt ved veien i Dyrskar, hvor veivæsenets barakke staar, kjendes at gaa som foran under paastanden vedkommende Nupshallerne m.v. angit. 3. At Landbruksdepartementet hos Jørgen Gautun og Odd Roalkvam in solidum tilkjendes saksomkostninger for Høiesteret.»
Den av Roalkvam og Gautun uttagne høiesteretsstevning sees for processens skyld at ha været forkyndt for Røldals kommune samt eierne av Midtlægeret i Røldal og av Blaabærstølen sammesteds. Ingen av disse har mødt i denne del av saken.
Angaaende behandlingsmaaten og formalia vedkommende denne forretning, som er avholdt og utført i henhold til lovens §2-a, foreligger der en kjendelse fra Høifjeldskommissionen, avsagt 15 juli 1912. Denne er imidlertid ikke paaanket, og da der i denne henseende heller ikke her for retten er reist nogen indvending, finder jeg det ikke nødvendig ex officio at opholde mig derved, idet jeg derhos skal henvise til den av Høiesteret trufne avgjørelse i en i Rt-1919-129 flg. indtagen dom.
Med hensyn til de mangehaande faktiske forhold og andre omstændigheter, som blir at ta i betragtning ved prøvelsen av de paaankede avgjørelser, henviser jeg til præmisserne for kommissionens kjendelse, særlig forsaavidt de paaankede poster angaar. For Høiesteret er der tilveiebragt endel nye oplysninger, hvorav jeg alene finder det nødvendig her at nævne et av Gautun og Roalkvam 7 og 8 juli 1919 optat aastedstingsvidne.
jeg skal først omhandle den del av saken, som knytter sig til kommissionskjendelsens post V. Med hensyn til denne har jeg fundet at maatte slutte mig til den av kommissionens formand antagne mening og kommer ogsaa til hans resultat. Jeg kan i alt væsentlig tiltræde den begrundelse, som han derfor har git, og jeg mener, at denne avgjørelse i betydelig grad vinder støtte ved de i den senere tid i høifjeldssaker avsagte høiesteretsdomme, hvorved jeg navnlig tænker paa den første av dem, hvilken angik Rogne og Voldbo almenninger i Østre Slidre, jfr. Rt-1909-369 flg., samt vedkommende Eidfjords almenning, Rt-1916-1249 flg., vedkommende Numedals havnealmenning, Rt-1917-708 flg., samt angaaende Ulviks almenning (Ose-Finse), Rt-1917-718 flg. Jeg mener for det første med den samlede kommission, at der ikke vel kan herske tvil om, at de her omhandlede strøk, indtil kommunen i 1842 eller 1843 begyndte at beskjæftige sig dermed, var at anse for statsalmenning, saa at spørsmaalet alene blir, hvorvidt der i dette forhold senere er indtraadt nogen
Side:291
forandring, som skulde gjøre Røldals kommune til eier av denne utvilsomt tidligere statsalmenning. Jeg er her med kommissionens formand - og støttet til de av mig nævnte domme, særlig de to første - av den opfatning, at der her fra kommunens side overhodet ikke er utøvet nogen faktisk raadighet over disse strækninger, som ikke gir uttryk for en av kommunen forvaltet, men bygden som saadan tilhørende bruksret i den bygden tilliggende almenning. Det er som forvalter og bestyrer og haandhæver av bygdelagets bruksret i statsalmenningen, at kommunen her, saavidt jeg skjønner, har optraadt, og jeg mener, at dette forhold maa ansees som det virkelige og stadig tilstedeværende grundlag for kommunens hele stilling til disse strækninger og dens dispositioner derover. Den første betingelse for, at kommunen her skulde kunne ha hævdet disse strækninger til eiendom, mangler saaledes efter min mening, idet den faktiske raadighetsutøvelse i det hele tat ikke har været en faktisk utøvelse av eiendomsret, men av en kommunens jordbrukere efter lovbokens 3-12-3 tilkommende almenningsret. Jeg mener derhos, at denne bruk er begyndt under saadanne omstændigheter, at det for kommunens vedkommende maatte staa temmelig klart, at kommunen her optraadte til varetagelse og haandhævelse av bygdelagets ret, hvorved ogsaa en eiendomshævd paa grund av lovbokens 5-5-3 i. f. er utelukket. Det har fra kommunens side været særlig fremhævet, at dommene i «Rabbe»-saken skulde være at anse som den egentlige adkomst for kommunen og danne utgangspunktet for dens hævdsbesiddelse. Jeg mener nu, at dette i og for sig er noksaa tvilsomt, og antar, at kommunens befatning med disse strækninger allerede hadde tat sin begyndelse i 1842, jfr. herredsstyrets beslutning av 28 februar s.a. paa grundlag av fogdens tidligere - i kjendelsen omhandlede - skrivelse av 26 november 1841. Den nævnte beslutning gaar ut paa, at disse strækninger urokkelig skulde bli en offentlig Røldals sogn tilhørende bygdealmenning og de aarlige indtægter av samme bli lagt til Røldals sogns fattige, «da bemeldte sogn er saa overmaade belæsset med fattige». Naar kommunen her imidlertid under forsøket paa at gjennemføre sin forvaltning mødte motstand og saa sig nødt til gjennem en langvarig proces at faa knækket denne, saa anser jeg hele kommunens forhold her som et led i dens forvaltningsvirksomhet og tjenende til at skaffe denne frit rum. Hvorledes kommunen i en sak mellem denne og Nils Rabbe og Lars Berge kunde tænke sig, at den derved erhvervet en ret over en tidligere statsalmenning og det med virkning likeoverfor staten, som ikke hadde været part, er mig ikke saa let forstaaelig, skjønt jeg ikke tør negte, at det vistnok har forholdt sig saa; og omend overretsdommens præmisser gjør forholdet noget utydelig for lægmænd, saa maatte det dog fremgaa av dens egne ord, at den ikke avgjorde spørsmaalet om hvem der eiede disse strækninger, kommunen eller staten, idet den uttrykkelig anfører, at dens avgjørelse er ganske uavhængig herav. Jeg finder derfor, at «Rabbe»-dommene ikke kan danne nogen tilstrækkelig adkomst for kommunen eller noget utgangspunkt for dens mulige eiendomshævd. I anledning av hvad der har været paaberopt om det av staten i 1862 givne pantelaan skal jeg alene bemerke, at dette har beroet paa
Side:292
en misforstaalse fra statens side, som væsentlig skyldes meddelelser fra kommunen, og er i ethvert tilfælde ikke istand til at overføre eiendomsretten til kommunen. Jeg henviser til det ved dommen i Rt-1909-369 omhandlede forhold, at Indredepartementet likefrem hadde sagt, at vedkommende strækninger ikke antokes at være almenning og derfor gjerne kunde utskiftes, et i mine øine adskillig tydeligere forhold, end hvad der her forelaa. Forhandlingerne om avstaaelse av grund til veivæsenet eller til telefonstolper anser jeg ganske betydningsløse.
Jeg vil efter dette votere for tilfølgetagelse av appellantens paastand vedkommende denne post, men finder at der er grund til at ophæve procesomkostningerne mellem denne del av sakens parter. Den beskikkede sakfører har forsvarlig utført sit hverv.
Jeg gaar saa over til den anden del av saken, hvorunder kommissionens avgjørelse i post VI er paaanket. Herom kan jeg fatte mig i større korthet, idet jeg finder forholdet, efter hvad der er uttalt i kommissionens præmisser paa dette punkt, temmelig klart og utvilsomt. Det i 1919 optagne tingsvidne forekommer mig i ganske paafaldende ringe grad at ha bragt nye oplysninger for dagen til støtte for appellanterne. Og hvad den ene av disse, Jørgen Gautun, angaar, saa er der fra departementets side her i Høiesteret pekt paa den for ham for kommissionen nedlagte paastand, som gik ut paa en nærmere bestemt beliggenhet for amtsgrænsen mellem Suldal og Røldal. Denne paastand gaar ut paa, at grænsen mellem Suldal og Røldal trækkes fra høieste punkt av Breifonn i østnordøstlig retning efter fjeldryggen (vandskillet) til høieste punkt av Knøa, derfra til Kallevatns sydvestre ende, videre til Kallevasoset, derfra efter høieste Kallevasnutene over Staavasdalen til Kista. Efter denne grænselinje vil der intet av strækningen fra Kallevatnets vestside falde indenfor Suldals grænser, - mens der for Gautuns vedkommende her i Høiesteret er reist paastand om at være berettiget til fra Grubedalen at komme over paa Kallevatnets vestre side, hvor han mente sig at skulle være eiendomsberettiget. Mot dette er der fra departementets side reist protest, og der blev i tilsvaret overfor departementet intet nævnt om dette punkt, saa jeg maa gaa ut fra, at der her alene foreligger en uberettiget utvidelse av paastanden, som overfor en protest ikke kan tillægges nogen betydning. Jeg tilføier forøvrig, at den ogsaa i realiteten efter det oplyste er ganske og aldeles uholdbar, idet der, saavidt jeg vet, ikke er oplyst det ringeste om nogen eiendomsbruk fra Gautuns side opigjennem Grubedalen og saa langt nord som over den daværende amtsgrænse og ind paa Kallevatnets vestre side. Det er mig ikke ganske forstaaelig, hvordan denne paastand har kunnet nedlægges.
Hvad paastanden fra Roalkvams side angaar, saa indeholder denne egentlig, at Bakkelægerets beiter skulde strække sig saa langt op som hans paastand naar. Herom kan jeg som sagt i det væsentlige henholde mig til, hvad der allerede av kommissionen er anført, og skal kun tilføie, at jeg som førhen antydet i det nyoptagne tingsvidne ikke har fundet saadanne oplysninger, at de med nogen grund kunde gi støtte for et andet resultat. Jeg anser det ikke nødvendig at gjennemgaa disse i enkeltheterne, og jeg vil derfor
Side:293
i dette punkt votere for stadfæstelse av kommissionens avgjørelse, idet jeg bemerker, at de ved denne avgjørelse fastsatte grænser ikke naar saalangt ned som til de her omhandlede trakter, da grænsen, som det sees paa kommissionens kart, ikke gaar længere end til Kallevatnets nordre vik, Oset, medens interessen her knytter sig til beiterne søndenfor denne grænselinje og tildels østenfor.
Jeg antar, at de to appellanter maa være pligtige at erstatte Landbruksdepartementet sakens omkostninger for deres vedkommende. Den appel, som foreligger fra Gautuns side, er efter min mening, som jeg allerede har git tilstrækkelig uttryk for i mit votum, saavidt temerær og unødig, at jeg mener, at han ikke kan undgaa at ansees efter høiesteretslovens §29 som den, der uten grund og nødvendighet har ladet sin sak indkomme for Høiesteret; og derfor bør han i henhold til denne paragraf ilægges en mulkt.
Konklusion:
Nupshallerne, Ullevaabotn og Staavasviken (opført i matrikulen som Nupshallerne og Staavasviken gaardsnr. 30, bruksnr. 1 i Røldal) kjendes at være statsalmenning eller del av saadan. Høifjeldskommissionens kjendelse om, at Kallevasbeiterne kjendes at være statsalmenning eller del av saadan, stadfæstes.
Almenningsgrænsen kjendes at gaa fra det punkt ved veien i Dyrskar, hvor veivæsenets barakke staar, i sydvestlig retning over høide 1370 paa Kallevasnutene til Kallevatnets utløpsos (Kallevasosen).
I forholdet mellem Landbruksdepartementet og Røldals kommune ophæves processens omkostninger for Høiesteret. Derimot betaler Jørgen Gautun og Odd Roalkvam - en for begge og begge for en - til Landbruksdepartementet i procesomkostninger for Høiesteret kr. 1.500. Jørgen Gautun dømmes for overtrædelse av lov om Høiesteret av 12 september 1818 §29 til en bod av kr. 50. Hvis boden ikke betales, indtræder en straf av fængsel i 3 dage. Salæret til den beskikkede sakfører, høiesteretsadvokat Schanke, fastsættes til kr. 2.500.
Ekstraordinær assessor Hazeland: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Hvad særlig angaar Kallevasbeiterne, skal jeg tilføie, at de oplysninger, som er skaffet tilveie ved tingsvidnet i 1919, sammenholdt med hvad der allerede forelaa om dette spørsmaal for Høifjeldskommissionen, efter min mening ikke avgir tilstrækkelig bevis for, at den omtvistede strækning indenfor det av kommissionens kjendelse omfattede felt har været i regelmæssig besiddelse av Roalkvam eller hans forgjængere som nogen del av Bakkelægerberget.
Ekstraordinær assessor Bugge: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med de tidligere voterende, og jeg skal alene for mit vedkommende tilføie, at jeg finder det avgjørende for det av dem antagne resultat betræffende Jørgen Gautun, at jeg ikke kan anta, at han har ført nogetsomhelst bevis til begrundelse av sin paastand om eiendomsret indenfor det heromhandlede felt paa vestsiden av Kallevatnet. Jeg er da ogsaa enig med de tidligere voterende i, at hans appel har været saa ubeføietat han ikke kan undgaa mulktansvar.
Side:294
Assessor Feragen: For Kallevasbeiternes vedkommende er jeg i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende, likesom jeg ogsaa kan tiltræde andenvoterendes bemerkning. Hvad derimot angaar Nupshallerne, Ullevaabotn og Staavasviken, er jeg kommet til samme resultat som Høifjeldskommissionens flertal og voterer saaledes ogsaa i denne del av saken for stadfæstelse av kommissionens kjendelse. Med hensyn til begrundelsen kan jeg i alt væsentlig tiltræde den av kommissionens flertal givne, deriblandt ogsaa hvad der uttales om forholdet mellem nærværende sak og den av Høiesteret under 26 september 1916 paadømte sak (Eidfjordsaken). Hvad de øvrige av førstvoterende citerte høiesteretsdomme angaar, kan jeg heller ikke finde, at nogen av disse stiller sig iveien for det resultat, hvortil jeg her med kommissionens flertal er kommet. Flertallet opsummerer sin opfatning av forholdet derhen, at Røldal kommunestyre i ethvert fald fra 1862 (laaneaffæren) maa ha været i god tro med hensyn til sin eiendomsret og adkomst til heromhandlede strækning, og at kommunen har utøvet raadigheten og den faktiske besiddelse paa den maate og i det omfang, i hvilket besiddelsen i et tilfælde som dette kunde gi sig uttryk: ved bortleie - tildels til utenbygds - pantsættelse, avstaaelse av fri grund, opførelse av gjeterhytter etc., og denne flertallets uttalelse finder jeg at kunne tiltræde. Med hensyn til procesomkostningerne for denne del av saken finder ogsaa jeg grund til at ophæve disse. Jeg er enig i, at den beskikkede sakfører har utført sit hverv forsvarlig, og i den ansættelse av hans salær, som av førstvoterende er gjort.
Ekstraordinær assessor sorenskriver Sitje: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær assessor professor Lie: Likesaa, idet jeg tiltræder hr. assessor Hazelands bemerkninger med hensyn til Roalkvams prætensioner vedkommende Kallevasbeiterne. Likeledes tiltræder jeg hr. assessor Bugges bemerkninger om Jørgen Gautuns appel.
Justitiarius Scheel: Jeg er i det væsentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Av kommissionens kjendelse:
- - - Den 4de november 1908 bestemte Justisdepartementet i h. t. §3 i lov om ordningen av retsforholdene vedkommende statens høifjeldsgrund m.v. av 8de august 1908, at kommissionen som sit 1ste opgangsfelt tildeltes, hvad der av høifjeld ligger mellem følgende yttergrænser: - - -
Av Røldals prestegjeld og herred omfatter dette felt, hvad der ligger øst for Bratlands- og Oddaveien.
Efter samme lovs §4 uttok saa kommissionen den 11te november 1908 indkaldelse til grænseopgangsforretning for feltet. - - -
For at forenkle den fortsatte behandling av Røldalsfjeldene, uttok saa kommissionen den 13de april 1912 en særskilt indkaldelse for disses vedkommende til et retsmøte i Røldal den 15de juli 1912.
I denne indkaldelse var uttrykkelig paapekt, at grænseopgangsforretningen i sin tid vilde bli avsluttet med kjendelse efter den foran nævnte lovs §2a. I den anledning blev der av Røldals kommunes sakfører reist
Side:295
indsigelse mot behandlingsmaaten og protestert mot forretningens fremme som ulovskikket. Ved kjendelse av 15de juli 1912 fastslog imidlertid kommissionen, at forretningen skulde fremmes overensstemmende med den kundgjorte indkaldelse.
- - - Efter de faktiske forhold saavelsom efter den historiske utvikling og rettigheternes art vil kommissionen dele sin behandling av trakterne paa følgende maate: - - - V. Nupshallerne, Ulevaabotn og Staavasviken. VI. Kallevasbeiterne. - - -
Som resultat av denne behandling maa saa tilslut komme en fastsættelse av grænse efter §2a i loven av 8de august 1908 mellem de strækninger, som kommissionen finder at være statsalmenning, og de tilstøtende private eiendomme. - - -
V. Ulevaabotn, Nupshallerne og Staavasviken. øst for vandskillet ved Dyrskar ligger fjeldbeiterne Ulevaabotn, vest og syd for Ulevaavatn, Nupshallerne nordlig for dette vand og Staavasviken vest og sydvestlig for Staavatn. Beiterne ligger langs vandene og elven mellem dem - og strækker sig øst til amtsgrænsen mot Bratsberg (Vinje herred), i nord opefter mot Store Nups og Middyrrustens bratte fjeldstup og i vest under foten av Stavsnutens og Dyrenutens styrtninger og opover Sveiens og Kallevasnuternes utløpere; i syd strækker de sig ind i det trange skar mellem Høghellernuten og Kistenuten henimot Stavanger amtsgrænse (Suldal herred). Staavatn og Ulevaavatn ligger paa en høide av omkring 940 à 1000 m. o. h. Beiterne er sammenhængende og gode og ligger forholdsvis lunt mellem de svære fjeld, som indrammer dem paa tre sider. Vasdraget løper forbi Haukelisæter over til Telemarken.
Ved matrikuleringen i h. t. loven av 17de august 1818 fik beiterne under navn av «Nupshallene og Staavasviken» løpenr. 31 særskilt matrikelskyld av 1 ort og 6 skl. Den staar nu opført i matrikulen som gaardsnr. 30, bruksnr. 1 av skyld mark 0,90 i Røldal. - - -
Røldals kommune har bygget sin eiendomspaastand paa dommene i sak mellem Røldals formandskap paa den ene side og Nils Helliksen Rabbe eller dennes arvinger og Gullik S. Berge paa den anden side. Underretsdommen faldt 3dje november 1849 og overretsdommen 9de januar 1854, og saken angik netop fjeldbeiterne i Nupshallerne, Ulevaabotn og Staavasviken. Under saken betegnes disse beiter bl.a. som «en stor strækning av den Røldals sogn tilliggende almenning i østfjeldene». Kommunen mener nu, at denne almennings retslige karakter er utvilsom efter de nævnte domme. Disse domme finder det nemlig utenfor tvil, at staten ei prætenderer ret til almenningen».
Iallefald blir dommene efter kommunens mening forbindende for det offentlige, naar dette saavelsom Røldals kommune helt siden overretsdommen har fulgt og efterlevet dem. Og dette menes at være tilfælde for det første derved, at kommunen hvert eneste aar siden 1854 har bortleiet beiterne til indtægt for kommunekassen uten at der er gjort nogen indvending derimot fra det offentliges side. Dernæst bevilget det offentlige i 1862 Røldals kommune et laan av statskassen mot pant i fjeldbeiterne Nupshallerne m.v. og paastaaes derved direkte at ha erkjendt Røldalsbygdens eiendomsret. Endelig optrær i 1873 og 1878 statens veivæsen og i 1897 telegrafvæsenet med lignende erkjendelse. Alle disse erkjendelser maa, sies der, «uten videre konstatere Røldals kommune som eier».
I ethvert fald paastaaes hævdserhverv at foreligge for kommunen ved den mangeaarige disposition uten indvending og i god tro. - - -
Side:296
Der er ikke mange dele av Røldals fjeld, hvis historie kan følges længere tilbake sikrere og mere sammenhængende end fjeldbeiterne Nupshallernes, Ulevaabotns og Staavasvikens. - - -
Paa høsttinget i 1841 har efter en i avskrift irettelagt skrivelse fra fogden til ordføreren i Røldal av 26de november 1841 Gullik Svendsen Berge forsøkt at skjøte til Ommund N. Rabbe (søn av Nils H. Rabbe) fjeldstrækningen Nubshallene og Staavasviken. Dette er blit hindret paa tinget «efterdi bemeldte fjeldstrækning formentlig er en offentlig Røldals sogn tilhørende bygdealmenning», - som fogden uttrykker det i den ovennævnte skrivelse. Fogden henviser forresten i skrivelsen til Nils Rabbes mislykkede ansøkning om bygsel i 1831, og sier, at «han tror herved at burde gjøre formandskapet opmerksom herpaa for at det fornødne av samme kan blive iagttat overensstemmende med paragraf 21 litr. f i formandskapsloven, bemerkende derhos, at formandskapet ellers vilde paadrage sig ansvar».
Denne skrivelse betegner et avgjørende vendepunkt i fjeldbeiternes bruk og hele historie. Vistnok fortsætter endda en tid Nils H. Rabbe og senere hans arvinger sin bruk og sine krav paa eneraadighet, nu sammen med Gullik Svendsen Berge. Men forholdet tar fra nu av straks en bestemt ny vending, idet formandskapet paa grundlag av fogdens skrivelse allerede 20de december 1841 optar fjeldbeiternes bruk til drøftelse og dermed indleder den ordning, som i løpet av en del aar gjør Røldals herredsstyre eneraadende over disse fjeldbeiter og utelukker al anden utnyttelse end den, der gaar gjennem herredsstyrets beslutninger og bortleie. - - -
Til at begynde med møtte dog formandskapet eller kommunestyret skarp motstand. Det var igjen Nils H. Rabbe og hans medinteressent Gullik Svendsen Berge, som optraadte med sine særkrav. - - -
I 1844 uttar kommunen forliksklage mot disse to mænd, fordi de i 1843 hadde hindret kommunens leier i at bruke beiterne dels ved at Ommund Rabbe, Nils Rabbes søn, la sig ind der med en stor drift og dels ved at de likefrem selv leiet dem bort og intet hensyn tok til protest og forbud fra kommunens side. Følgen blev den før nævnte proces, som først sluttet ved overretsdom av 9de januar 1854.
Rabbes og Berges standpunkt under denne sak var adskillig uklart. Trods Rabbes tidligere optræden, hvor han altid og med styrke hadde fremholdt strækningerne som Kongens almenning, da det gjaldt for ham at sikre sig eneraadighet ved bygsel, procederer nu Rabbe og Berge paa, at de har eiendomsret til beiterne. - - -
Paa den anden side hævdet de indstevnte, at saken maatte avvises, hvis strækningen var statsalmenning. I saa fald antok de nemlig, at alene staten kunde anlægge saken, og at kommunen altsaa var urigtig saksøker.
Fra kommunens side blev fremholdt at staten bl.a. ved fogdens erklæring og ved at meddele beneficium med fri sakførsel for kommunen hadde fastslaat, at den «ikke vil gerere sig som eier». Det blev forøvrig fra kommunens side særlig gjort gjældende, at beitningen i almenningerne altid alene tilhører vedkommende bygder efter N.L. 3-12-3, og at bygderne derfor i forhold til disse er eneste rette vedkommende.
Resultatet av processen blev, at avvisningspaastanden ikke blev tat tilfølge, og at overretten stadfæster underrettens dom, som var saalydende:
«Contracitanterne Nils Helliksen Rabbe eller nu hans arvinger og Gullik Svendsen Berge kjendes uberettigede til særskilt eiendom eller bruk i de til Røldals sogns almending paa Haukelidfjeldet henhørende beitestrækninger kaldet Nupshallerne, Ulevasbotn og Storevasviken - - -.»
Side:297
Denne dom blev ikke paaanket til Høiesteret, og fra 1854 er vistnok ethvert forsøk ophørt fra enkeltmands side paa at utnytte beiterne. Rabbes arvinger og Berge har veget for kommunen, og ingen anden har siden søkt beite der uten at være kommunens leietager. - - -
Høifjeldskommissionen maa være enig med det offentlige i, at fjeldbeiterne Ulevaabotn, Nupshallerne og Staavasviken i alle fald maa ansees for at ha været statsalmenning eller dele av saadan paa den tid Røldals kommunestyre overtok raadigheten over dem i tidsrummet 1841-1854. Hvad der foreligger oplyst om beiternes bruksforhold og om myndigheters og privates optræden og uttalelser i anledning av beiterne indtil nævnte tidspunkt maa alt føre til dette resultat. - - -
Det har været gjort gjældende, at fogdens skrivelse av 26de november 1841 til Røldals ordfører fastslaar en anden opfatning av forholdet. Denne skrivelse er nærmere omtalt foran, og den gaar ut paa at paalægge formandskapet som dets pligt efter formandskapslovens §21 litra f for fremtiden at vareta fjeldbeiternes forhold, da disse «formentlig er en offentlig Røldals sogn tilhørende bygdealmenning».
Skrivelsens uttryksmaate maa sies at være meget uklar dersom der i denne tales om en statsalmenning, og maa da ikke ha været synderlig oplysende for det nye kommunestyre og de uvante kommunemænd. Der er ogsaa grund til at være i tvil om fogdens egen mening. Han henviser vistnok i skrivelsen til Nils Rabbes mislykkede ansøkning av 1831 og hvad der da passerte. Men der foreligger en erklæring fra samme foged av 30te august 1894, fremlagt under Rabbesaken, og i denne uttaler han om Nupshallerne m.v. at disse strækninger, som han ogsaa i tidligere erklæringer har sagt efter hans mening er en bygdealmenning, som alene tilhører Røldals sogn, og at tilsyn dermed eller raadighet derover maa paahvile formandskapet, som følgelig ogsaa maa være kompetent til at paatale indgrep ogsaa, naar det angaar bygdealmenningseie».
Naar man samtidig kjender foged Vidsteens uttalelser om fjeldstrækninger inden andre dele av hans embedsdistrikt, blir man i tvil om, hvorvidt han med almenning efter N.L. 3-12-3 mener en statsalmenning d. e. en strækning, hvor Kongen eller staten er almenningens eier eller herre. I dom avsagt av Høifjeldskommissionen den 12te december 1912 i sak: Landbruksdepartementet mot Ulvik kommune er der gjort rede for foged Vidsteens optræden likeoverfor fjeldbeiterne Ose-Finse i Ulvik (Rt-1917-718 ff). Den 30te juni 1827 skrev denne foged til amtet om disse beitestrækninger bl.a., at den tidligere foged hadde været «uberettiget til paa statens vegne at anmasse sig nogen raadighet over strækninger», som maatte «henregnes til den slags almindinger, som N.L. 3-12-3 omtaler og som altsaa burde ha henlagt til avbenyttelse for de tilgrænsende bygder», og at den er en «bygdealmenning, som skulde tilfalde Ulviks sogns beboere».
Det er efter alt dette ikke usandsynlig, at foged Vidsteen selv ansaa fjeldbeiter av denne art som bygdealmenning i den forstand, at staten ingen raadighet eller eiendomsret hadde over dem, men at de tillaa bygderne efter lovbokens 3-12-3, som likefrem tilla bygderne dem og uttømmende regulerte bygderetten. Denne fogdens personlige opfatning har naturligvis i og for sig ingen vegt, og den ændrer jo intet i det virkelige retsforhold, selvom den gir sig utslag i embedshandlinger. Men der foreligger altsaa muligens hos denne foged, som fortsatte som saadan i distriktet helt til december
Side:298
1854 (se den foran nævnte dom) eller i henved et aar efter overretsdommen i Rabbesaken, en avvikende opfatning fra den tidligere hos alle myndigheter, og den kan bidra til lettere at forstaa det, som senere skedde.
Spørsmaalet blir nu, hvorvidt det, som skedde efter fogdens skrivelse til Røldals ordfører av 26de november 1841 av en eller anden grund har ført til eiendomsovergang fra det offentlige til kommunen.
Staten har aldrig solgt almenningen til kommunen, og at bevise nogen ændring i eiendomsstanden efter 1841 paa grundlag av alders tids bruk er formentlig utelukket. Al tale om opgivelse av ret fra statens side, uttrykkelig eller stiltiende, er ogsaa uten holdepunkt.
Overgangen maatte være skedd enten likefrem ved dommen i Rabbesaken eller ved hævd med utgangspunkt i skrivelsen av 1841 og det, som den foranlediget, eller i Rabbedommen eller i senere forhold.
Først skal drøftes, om skrivelsen av 1841 kunde gi utgangspunkt for eiendomshævd fra kommunens side. Det kan efter kommissionens mening ikke antages.
Foran er sagt, at denne skrivelse var litet forstaaelig, hvis den omtalte en statsalmenning og da let maatte føre til en urigtig opfatning hos kommunestyrets medlemmer. Men den sier dog uttrykkelig som fogdens mening, at man her stod overfor en almenning, ikke at det gjaldt nogen kommunal eiendom saaledes som kommunen nu vil ha den anset. Og anderledes har sikkerlig heller ikke kommunemændene opfattet forholdet. Det laa vel i det hele tat ikke nær for medlemmerne av et herredsstyre i disse kommunalorganisationens første dage at tænke paa noget saadant som eiendomsret til jord for kommunen. Kommuneforhandlingerne i tiden nærmest efter skrivelsen fra fogden peker da heller ikke paa noget i den retning. Den 20de december 1841 tilføres saaledes protokollen, overensstemmende med skrivelsen, at «fjeldstrækningen - - - formentlig er en offentlig Røldalssogn tilhørende bygdealmenning».
Det samme sker i møte den 26de februar 1842. Opfatningen er tydeligvis at det gjælder en almenning, d. e. en strækning, hvori bygdens indvaanere har almenningsrettigheter, og at spørsmaalet er om en overtagelse av bestyrelsen over disse bygdens eller bygdefolkets rettigheter.
Denne mening maa vistnok sies at fremgaa ogsaa av beslutningernes indhold under forhandlinger om fjeldbeiterne i kommunestyret. Til møtet 1ste juni 1842 var saaledes indkaldt «de gaardbrukere, som i sommer agte sig til med sine gaardecreature at støle i fjeldstrækningen - - - som formentlig er en offentlig bygdealminding». - - -
Det vil derfor ikke vel være mulig at fastslaa av det, som er oplyst fra 1841-1842, at kommunestyret dengang overtok strækningernes forvaltning i den tro, at de var en av bygden alene eiet almenning, endmindre som en kommunal eiendom.
Fra kommunens side er sagt, at ved dommene i Rabbeprocessen er det likefrem paa det rene, at strækningerne er Røldals kommunes eiendom.
Det er ubestridelig, at disse domme kunde tænkes formelt og reelt fuldt gyldig og bindende at ha tilkjendt Røldals kommune eiendomsretten, selv om man nu er av den mening, at en saadan avgjørelse da var helt urigtig. Men det maa vel sies at være utelukket her allerede av den grund, at den anden eiendomsprætendent - staten - overhodet ikke var part i saken. Denne var av kommunen anlagt mot Nils Rabbe m.fl. for at fastslaa at disse indstevnte ikke hadde nogen eiendoms- eller særret til strækningerne,
Side:299
og for saaledes at aapne kommunen adgang til at forvalte strækningerne saaledes som dens styre hadde planlagt det efter fogdens skrivelse av 26de november 1841 og som den var blit hindret i at gjennemføre det ved de indstevntes optræden. Dommenes konklusion gik ogsaa alene ut paa at frakjende de indstevnte «særskilt eiendom eller bruk» i almenningen. Det er saa, at der under saken blev reist paastand av de indstevnte ogsaa om avvisning, fordi staten skulde være rette saksøker, dersom der her var tale om en almenning. Og det er saa, at dommenes behandling av dette spørsmaal tildels bruker uttryk, som synes at ville fastslaa, at staten er uten ret eller har opgit sin ret. Men i ethvert fald maatte dette i og for sig være uforbindende for staten, som ikke var part. Endelig kan nævnes, at ogsaa dommene i denne proces hele tiden har behandlet strækningerne som almenning. Dersom de tilkjendte kommunen disse, maatte det altsaa være som almenning, d. e. med alle almenningsrettigheter i behold og ikke som kommunal eiendom.
Kommissionen kan derfor ikke være i tvil om at dommene i Rabbeprocessen ikke tilkjender kommunen eiendomsretten til strækningerne.
Kommissionens flertal Olsen, Bjelland og Kolltveit finder, at beitestrækningen Nupshallerne, Staavasviken og Ulevaabotn nu maa erkjendes at være hævdet til eiendom av Røldal kommune.
Vistnok er man som foran anført ikke i tvil om, at den oprindelig har været statsalmenning, men allerede fra 1841 er uklarhet opstaat herom paa grund av offentlige tjenestemænds optræden. Man henviser forsaavidt til fogdens skrivelse til Røldals formandskap av 26 november 1841, hvor strækningen betegnes som en offentlig Røldal sogn tilhørende bygdealmenning, som formandskapet efter formandskapsl. §21f. pligter at ta sig av. Skrivelsen maatte hos de i juridiske spørsmaal antagelig litet kyndige kommunemænd fremkalde den opfatning, at strækningen ialfald ikke var statsalmenning, og at dispositionsretten over den tillaa kommunen. Herredsstyret har da ogsaa straks trukket konsekvnsen av skrivelsen ved sin beslutning av 28 februar 1842, hvori det bl.a. heter «at omhandlede fjeldstrækning kan blive en Røldal sogn tilhørende bygdealmenning og de aarlige indtægter tillagt Røldals sogns fattige» - samt senere ved saksanlægget mot Rabbe og Berge av 1844; cfr. ogsaa foged Vidsteens erklæring av 30 august 1849.
Ved underretsdommen i Rabbesaken kunde det vistnok ikke direkte avgjøres, at strækningen var kommunens eiendom og ikke statsalmenning, da det offentlige ikke var part i saken, og noget saadant er heller ikke avgjort. Men de indst. procederte paa, at saken skulde avvises, fordi det offentlige som almenningseier ikke var gjort til part. Angaaende denne paastand uttaler retten: «Da heller ikke de indstevntes paastand om, at staten har eiendomsret til omhandlede beitestrækning kan bifaldes maa (?) disse ifølge de fremkomne oplysninger betragtes som tilhørende sognet». - Hermed synes det ialfald præliminært avgjort, at staten ikke var eier, men desuagtet fik Røldal kommune fri sakførsel til appelsaken.
Overretten stadfæstet 9 januar 1854 underrettens dom og uttaler bl.a. i præmisserne at «det er utenfor tvil at staten ei prætenderer ret til almenningen».
Det maa efter dette være klart, at dommene, av hvilke ialfald underretsdommen ved beneficieansøkningen til overretten har været forelagt centraladministrationen, har gaat ut fra, at staten ikke hadde eiendomsret til den omprocederte strækning, men at den tilhørte bygden. Rimeligvis har
Side:300
domstolene ment, at den var bygdealmenning - et paa denne tid forøvrig vanskelig definerbart begrep - over hvilken bygden (repræsentert av kommunestyret) hadde fuld dispositionsret.
Saavel av Røldal herredsstyre som av autoriteterne blev dommene opfattet som om de likefrem tildømte kommunen (bygden) strækningerne som eiendom. Dette fremgaar av herredsstyrets beslutning av 6 mai 1854 og amtets skrivelser angaaende Røldals kommunelaan (hvorom mere nedenfor). Fra 1854 av har da ogsaa kommunestyret utøvet fuld eierraadighet over beitestrækningen og bl.a. leiet dem bort hvert eneste aar til indtægt for herredskassen og tildels til utenbygds personer, som ingen bruksret kunde ha i en stats- eller bygdealmenning. I sine beslutninger angaaende Nupshallerne m.v. efter 1854 har ogsaa herredsstyret betegnet strækningerne som kommunens eiendom eller kommunen tilhørende fjeldstrækninger - ikke som almenning.
Man er vistnok opmerksom paa, at kommunens dispositioner overensstemmende med hvad HR i dom av 26 september 1916 (Rt-1916-1249 ff) har antat i en lignende sak ikke i og for sig behøver at opfattes som eierdispositioner, men kan forstaaes som en forvaltning av bygdens bruksrettigheter; men man finder ikke at kunne forkaste kommunens paastand om, at herredsstyret altid har opfattet dommene av 1849 og 1854 som om de tilkjendte bygden (kommunen) eiendomsretten, og at alle dets senere beslutninger og dispositioner har bygget paa og ment at gi uttryk for denne opfatning, og at de nævnte domme forsaavidt gav den adkomst.
At dispositionerne har gaat utenfor, hvad en forvaltning av bruksrettigheter kunde berettige til, er foran paavist, og det er aldrig reist nogen indvending mot kommunens berettigelse til at træffe dem hverken av bygdefolk eller statsmyndigheter. Tvertimot er de altid blit approbert av myndigheterne.
Selv om man paa grund av formen av konklusjonen i dommene av 1849 og 1854 og kommunens sakførers procedure under disse saker ikke vil godkjende disse domme som tilstrækkelig hævdsgrundlag eller ialfald ikke vil anta, at der paa dem kan bygges nogen videre paastand end at strækningen maatte betragtes som bygdealmenning - et spørsmaal som forøvrig ikke er omhandlet i proceduren - mener flertallet at saadant grundlag haves i laaneaffæren fra 1862.
Det er foran antydet, at ogsaa statsmyndigheterne efter dommen i Rabbesaken gik ut fra, at de omhandlede strækninger var tilkjendt kommunen og var dens eiendom.
I 1862 erholdt Røldal kommune et laan av statskassens midler mot pantobligation i de kommunen tilhørende fjeldstrækninger Nupshallerne og Staavasviken.
Røldal fattigstyre hadde i 1860 andraget om et laan paa 100 spd. av offentlige midler. Under de videre forhandlinger forhøiedes laanesummen til 380 spd., og kommunen stillet sig som laantager.
Amtmanden, som allerede i 1858 i anledning en anden laaneaffære hadde omhandlet Røldals indtægter av et fjeldbeite, som «nogle aar i forveien ved dom var tilkjendt kommunen», foreslog, at der skulde tilstaas kommunen laan mot pantesikkerhet i de kommunen tilhørende eiendomme Nupshallerne og Staavasviken. Efter at være utførlig behandlet saavel av Kirkedepartementet som av Indredepartementet - hvorunder almenningerne
Side:301
dengang laa - fik saken det utfald at laanet blev tilstaat mot den forlangte sikkerhet.
Det var efter statsmyndigheternes initiativ, at pantesikkerhet i de nævnte eiendomme blev forlangt og ydet. Herredsstyret var til at begynde med uvillig til at stille sikkerhet i mere end 1/3 av strækningerne, da indtægterne for 2/3 vedkommende var disponert til andre øiemed.
Det er vistnok saa - cfr. HR. D. D. av 30 april 1909 (Rt-1909-369 ff) og 26 september 1916 - at autoriteternes optræden i et tilfælde som dette ikke i og for sig kan fortolkes som indeholdende nogen direkte overdragelse til kommunen. Men de er utvilsomt bygget paa den opfatning, at kommunen var eier og maatte beta herredsstyret som dets enkelte medlemmer enhver tvil om at dette var saa, om nogen saadan tvil hadde eksistert paa dette tidspunkt.
Naar der endog ved kongelig resolution - altsaa ved en officiel handling av den samlede regjering - tilstaas kommunen laan mot pant i de den tilhørende eiendomme Nupshallerne og Staavasviken, kunde dette ikke opfattes anderledes end som en godkjendelse in optima forma av kommunens eiendomsret; og fra dette tidspunkt kan det ialfald vanskelig bestrides, at kommunens vedkommende maa ha været i god tro og ment sig at ha fuldt gyldig adkomst.
Videre skal bemerkes, at veivæsenets optræden i anledning avstaaelse av grund til veianlægget Telemarken-Odda bl.a. med forespørsel om herredsstyret vilde sælge Nupshallerne, og telegrafvæsenets i 1897, er bygget paa den samme opfatning (ved begge disse anledninger blev fri grund gjennem strækningen avstaat av kommunen til det offentlige).
Likesom vi saaledes antar, at kommunestyret iethvertfald fra 1862 maa ha været i god tro med hensyn til sin eiendomsret og adkomst til Nupshallerne, Staavasviken og Ulevaabotn, finder vi ogsaa, at kommunen har utøvet raadigheten og den faktiske besiddelse paa den maate og i det omfang i hvilket en kommunes besiddelse i et tilfælde som dette kan gi sig uttryk - ved bortleie tildels til utenbygds, pantsættelse, avstaaelse av fri grund, opførelse av jæterhytter etc.
Flertallet konkluderer med at fjeldstrækningen Ulevaabotn, Nupshallerne og Staavasviken kjendes ikke at være statsalmenning.
Sæland tilførte: Jeg finder, at efter foged Vidsteens foran citerte skrivelse til ordføreren i Røldal av 26 november 1841 (cfr. ogsaa hans skrivelse (angaaende Osa-Finse) til Søndre Bergenhus amt av 30 juni 1827, hvori han gjør gjældende, at foged Koren hadde været «uberettiget paa statens vegne at anmasse sig nogen raadighet over strækningen» som maatte «henregnes til det slags almenninger som N.L. 3-12-3 omtaler og som altsaa burde ha henlagt til avbenyttelse for de tilgrændsende bygder» og at det (Osa-Finse) var en «bygdealmenning som skulde tilfalde Ulvik sogns beboere»), maa man ha adskillig grund til at anta, at selv fogden har ment, at almenningen (Ulevaabotn m. m.) var bygden tilhørende og at bygdefolket deri hadde bruksret efter N.L. 3-12-3.
Efter fogdens nævnte skrivelse (av 1841) til Røldals ordfører, hvori han kalder omhandlede strækning en «offentlig Røldals sogn tilhørende bygdealmenning» og paalægger kommunestyret at ta sig av strækningen, idet «han tror herved at burde gjøre formandskapet opmerksom herpaa for at det fornødne av samme kan blive iagttat overensstemmende med
Side:302
paragraf 21 litr. f i formandskapsloven, bemerkende derhos, at formandskapet ellers vilde paadrage sig ansvar», finder jeg det tilstrækkelig bevist, at ialfald Røldals kommunestyre maa ha været i god tro, naar de efter dette betragtede og behandlede strækningen som en bygdealmenning tilhørende Røldals sogn (og ikke staten) med bruksret for almuen. Kommunestyrets handlinger fra denne tid viser ogsaa, at denne opfatning maa være ret (cfr. bl.a. herredsstyrets foran citerte standpunkt (i møte 1 juni 1842) til Knut K. Seims andragende om optagelse av støl i Staavasviken).
At kommunen senere - efter dommene i Rabbeprocessen og pantsættelsen i 1862 - har gaat over til at behandle og betragte strækningen som en kommunal eiendom, finder jeg ikke - efter høiesteretsdommen i Eidfjordsaken av 26 september 1916 - kan ha forandret strækningens karakter av almenning; mer at kommunens dispositioner efter denne tid (1854) nærmest maa sees som en fortsat forvaltning i likhet med den der tales om i indlæg fra Røldals kommune av 1ste september 1849 i Rabbeprocessen (se foran).
Med utgangspunkt i foged Vidsteens skrivelse til Røldals ordfører av 26 november 1841 finder jeg, at Røldals kommune har hævdet Ulevaabotn, Nupshallerne og Staavasviken som bygdealmenning.
Jeg finder dog ikke grund til her at komme nærmere ind paa utstrækningen av kommunens nuværende rettigheter i almenningen.
I henhold til foranstaaende slutter jeg mig til flertallets konklusjon.
Formanden, Stuevold-Hansen, tilførte: Jeg er kommet til et andet resultat end flertallet. Det er dog skedd under adskillig tvil. Man maa jo nemlig indrømme, at allerede dommene i Rabbesaken ved sine præmisser var skikket til at utviske den mulige tanke paa staten som almenningens eier. Særlig er dette at anta om bygdens egne mænd, som vel neppe hadde saa let for at fortolke dommene og deres rækkevidde, og som i præmisserne kunde finde sterke ord om statens mangel paa ret eller undlatelse av at «prætendere ret». Protokoltilførslerne fra kommunestyrets møter efter overretsdommen synes ogsaa at vise, at man i bygden fra den tid har gjort gjældende en anden opfatning av forholdet end tidligere og paastaat kommunal eiendomsret til strækningerne. Vidneforklaringerne for kommissionen gaar i samme retning.
I høi grad bemerkelsesværdig er de offentlige myndigheters optræden under laaneaffæren i 1862. Efter min mening taler endog adskillig for den tanke, at disse myndigheter ved saa at si at tvinge kommunestyret til den eierdisposition, som ligger i pantsættelsen, har git kommunestyret fuld føie til fra den tid at tro sin eiendomsadkomst i orden.
Naar jeg dog ikke finder at kunne anse statens eiendomsret over strækningerne bortfaldt selv ved hævd paa dette grundlag, er det først og fremst en følge av kommunestyrets egen optræden i 1841-1842 og under Rabbeprocessen. Det er allerede foran paavist, at kommunestyret i 1841-1842 utvetydig i h. t. fogdens skrivelse overtok strækningernes forvaltning som almenning. Under Rabbesaken benævnes de ogsaa i kommunens forliksklage, indlæg og paastand saaledes, og det sies likefrem i et av disse indlæg, at formandskapet optrær som den samlede bygds valgte og lovlige fuldmægtig som «har gjort en midlertidig og hensigtsmæssig foranstaltning til at bygden - uten at nogen enkeltmands ret krænkedes - kunde drage nogen nytte av den tilliggende alminding». Det kan da ikke godt sies andet end at formandskapet eller kommunestyret indtil overretsdommen selv ikke har krævet andet end at vareta de almenningsberettigedes tarv og bestyre
Side:303
deres rettigheter. Dette var indtil da av kommunestyret selv paaberopt som adkomst for dets optræden, og jeg kan da ikke godt finde, at kommunestyret med føie kunde lægge adkomst til en videre raadighet i dommen, som uttrykkelig kun taler om almenning.
Det er tidligere sagt under drøftelsen av foged Vidsteens skrivelse til ordføreren i 1841 og av kommunestyrets optræden efter denne, at kommunens mænd muligens likesaalitt som fogden tænkte paa staten som eier. Det er meget, som taler for, at eiendomsretten til almenningen av foged og bygdefolk antokes at tilligge bygden eller dens beboere. Denne mulige vildfarelse spiller dog formentlig ingen særlig rolle i det foreliggende tilfælde. Det vilde kanske ha stillet sig tvilsommere, hvis der hadde foreligget krav paa, at strækningerne var hævdet som bygdealmenning i den forstand, at der endda forelaa en almenning, men med bygdefolket som eier. Dette spørsmaal er der dog neppe grund til at drøfte nærmere her; jeg antar nemlig ikke at det overhodet vil de være mulig at fastslaa en saadan retsordning i det foreliggende tilfælde.
Stillingen blir da, saavidt skjønnes, i hovedsaken det samme, som er drøftet i Høiesterets dom av 26de september 1916 om «Eidfjord almenning» (se Rt-1916-1249 og flg., særlig side 1253 nederst og 1254 overst). I denne avgjørelse er Høiesteret kommet til det samme resultat som jeg her sluttet mig til, i et tilfælde hvor der forelaa mindre tydelige uttalelser fra vedkommende kommunestyres side om adkomsten end i Røldal og ellers under nogenlunde like forhold. Følgen maa da vistnok ogsaa bli den, at Røldals kommune ikke kan ha adgang til paa grundlag av sin adkomst eller i h. t. overretsdommen, som bygger paa denne samme adkomst, ved hævd at vinde eiendomsret til strækningerne; se N.L. 5-5-3 i f.
Det offentliges og kommunestyrets optræden under laaneforhandlingerne i 1857-1862 beror paa uklarhet med hensyn til retsforholdet. Ialfald fra de offentlige myndigheters side er den neppe meget undskyldelig. Men ogsaa flertallet er jo enig i, at dens følge dog ikke direkte kan være tap av statens ret ved at lægge en overdragelse i det, som skedde. Heller ikke er der efter min mening grund til deri at se nogen stiltiende opgivelse av ret. Da tror jeg imidlertid at maatte følge den opfatning, som Høiesteret gav uttryk for i den for nævnte dom av 26de september 1916. Deri uttaltes det, at saadan uklarhet ikke, naar spørsmaalet er forelagt domstolene til løsning, kan medføre, at løsningen bygges paa noget andet grundlag end den i loven fastsatte retsordning, som jo er at Kongen regelmæssig er almenningens eier og bygden eller bygdens beboere dens bruker. (Sml. Rt-1916-1255).
Med dette resultat kan der ikke være synderlig grund til at komme ind paa spørsmaalet om kommunens utøvede raadighet over strækningerne. Det maa dog vistnok sies at bortleie og forvaltning av en almenning som Røldals kommunes likeoverfor Nupshallerne m.v. efter høiesteretsdommen om Eidfjord almenning ikke længere kan betragtes som en bruksutøvelse, der utelukker almenningsforholdet, men alene som en omlægning av bygdefolkets vedvarende almenningsret.
Uttrykkelig skal fremhæves, at jeg intet vil ha uttalt om, hvilken bruksret der nu tilligger kommunen over denne almenningsstrækning og om denne ret nu hjemler en videregaaende raadighet end oprindelig eller ikke. Dette foreligger ikke til avgjørelse nu. - - -
VI. Kallevasbeiterne. Kallevasbeiterne ligger paa begge sider av Kallevatn i grænsetrakterne mot Stavanger amt. - - - De er sene og ligger
Side:304
høit og værhaardt. Selve vandet har en høide over havet av 1161 meter og løper ut nordlig i Nøvlevasdraget og Røldalsvatn. - - -
Fra det offentliges side er fremholdt, at der efter den naturlige beskaffenhet og beliggenhet av disse beiter ikke synes at være nogen grund til at tvile paa, at denne trakt likesom Kallevatn selv har henligget som statsalmenning like til vor tid. Beiterne sies at være smaa og spredte og ganske ubetydelige; de ligger nærmest vandet, og bruk av dem har saagodtsom ikke fundet sted endsige været stadig eller skedd med utelukkelse av andre. Nogen anden erhvervsgrund end hævd antages ikke at kunne paaberopes og hævdsbetingelser menes at mangle. Det paapekes samtidig, at Kallevatn er fiskeløst, og at der aldrig har været utøvet raadighet derover av nogen. Strækningerne menes at være en del av statens almenningsmark sammenhængende med Staavasviken og vildfjeldpartiet om Breifonn.
- - - For Røldals kommune er erklæret, at Røldals kommune ikke gjør krav «paa den vestlige del av Kallevatn, der antas at tilhøre private stølseiere».
Om eiendomsretten til den østlige side av Kallevatn og partiet mellem dette og Kallevasnuten oplyses der at ha været nogen dissens mellem kommunen og eieren av Midtlægeret, Nils Hagen. Tvisten erklæres dog at ha været litet aktuel, «da der paa grund av terrængets beskaffenhet ikke har været nogen nævneværdig havning mellem vandet og Kallevasnuten». Naturligst antas dog partiet at høre til Røldals almenning (Staavasviken, Ulevaabotn, Nupshallerne og Hellevasfjeldet) og paastanden gaar ut paa, at strækningen skal medtas som kommunens eiendom.
For Jørgen G. Gauthun med flere gaardbrukere i Suldal har den for disse befalede sakfører - - - gjort gjældende, at disse som eiere av sætre i Grubbedalen og Kvanndalen paa Stavanger amts side altid har brukt beiterne paa østsiden av Kallevatn, som ikke er almenning, og at deres eiendomsgrænse, sammenfaldende med amts- og herredsgrænsen gaar fra høieste Breifonn efter en fjeldryg i øst-nordøstlig retning til Knøa, derfra til Kallevatns sydvestre side, efter Kallevatn til dettes utfaldsos og videre efter Kallevasnuten. Denne eiendomspaastand fremholdes at være overensstemmende med bruken og de naturlige terrængforhold. Det benegtes paa det bestemteste, at Røldal eller nogen derfra har nogen rettighet syd og øst for denne grænse.
Nils Helgesen Hagen og medeier i Midtlægerets sæterbeiter, Nils G. Saltvold, har bl.a. i skrivelse til kommissionen av 12te februar 1912 paastaat, at disse sæterbeiter og dermed deres eiendomsret gaar ikke bare langs Kallevatn i hele dets længde, men ogsaa forbi dette til en linje, der gaar fra toppen av Breifonn til toppen av Kistenuten. Denne grænse paastaaes i skrivelsen at være «i overensstemmelse med forgjængeres forklaring om beitets grænser og mit eget bruk av eiendommen».
I retsmøte i Røldal gjorde Nils Hagen nærmere rede herfor og uttalte, at han ikke kjender større til grænsen mellem Røldal og Suldal, men bare har hørt, at Midtlægret skulde strække sig til vandskillet ved Kallevatnets sydende, og at søndenfor skulde Kvanndalen, som tilhører Suldal ligge. Han har beitet saalangt der var græsmark, og betragtet sig som eier til vandskillet, uten at han har gjort sig nogen nærmere tanke om grænsen der, da han nærmest har anset disse høitliggende strækninger som værdiløse.
Midtlægrets anden eier Nils G. Saltvold har i en skrivelse av 8de december 1913 særskilt protestert mot kommunens paastand om, at dens almenning eller eiendom skulde strække sig til Kallevatnets østside.
Side:305
Paa vestsiden av Nøvlevasdraget ligger nedover mot Nøvlefossens stup til Røldal gaarden Tuftes støler, Fossen, Midtstølen, Reinskvelven og Grundeva. 17de vidne U. Seim har i sin utredning om stølerne i Røldal av 29de februar 1912 sagt, at disse stølers beiter strækker sig helt op langs vestsiden av Kallevatn og like til Kvanndalsbeitet. Nogen eier av Tuftestøl har derimot ikke direkte optraadt med paastand om eiendomsret inden Kallevasbeiterne. - - -
Oplysningerne om Kallevasbeiterne er ikke mange. Om deres beskaffenhet har kommissionen den 23de juli 1912 tilført sin protokol: - - - langs vestsiden av vandet var beitet høist ubetydelig og gik over i skarv- og vildfjeld - forsaavidt kommissionen kunde se. - - - Paa østsiden av Kallevatnet var der derimot godt beite, særlig for ungfæ og smaafæ - til vandets sydende, hvorfra beitet fortsatte mere spredt over til Kvandalen. Bredden av beitestrækningen langs Kallevatnets østside anslog kommissionen til 300 à 500 meter. Ovenfor (østenfor) bestod fjeldstrækningen for det meste av ur og skarfjeld».
Det ældste kjendte dokument, som kan sies at berøre ogsaa Kallevasbeiterne eller deres nærmeste omgivelser er en fredlysning av 23de oktober 1805 foretat efter begjæring av Ole Ormsen Nedreberge, Torkild Aamundsen Berge og Jakob Hellieson Tufte, alle av Røldal paa egne og øvrige almuesmænds vegne i Røldal over en strækning, som bl.a. opgives at gaa fra «Grubbedalen, derfra til Hohellernuten videre til Kallevasnuten derfra til Dyrskar og fra denne til Dyrenuten osv.» Fredlysningen har til hensigt at stanse indtrængen av fremmede, som skyter ned «bemeldte almues tamme rensdyr, som gaar i fjeldet» (se trykte dokumenter vedrorende Hardangervidden nr. 85 side 243-244). Dokumentet er ikke synderlig oplysende, men det synes nærmest som om fredlysningen ogsaa har omfattet Kallevasbeiterne og har trukket sin grænse like østerfor eller ovenfor disse.
Av langt større betydning er skjøte av 6te april 1824, hvorved Midtlægret sælges fra Svandalsflona. Det har ikke været mulig at finde nogen skyldsætningsforretning for den deling av Svandalsflona, som ligger bak dette salg. Delingen har forresten vistnok fundet sted allerede i eller omkring 1808. Da blev nemlig - ved skjøte av 1ste december 1808 - Svandalsflona solgt til 2 mænd, som delte sæteren saaledes, at den ene fik Midtlægret. I skjøtet av 6te april 1824 opgives Midtlægrets grænser saaledes:
«Pladset begrænses paa nordre kant av Holbobækken, paa søndre side av Kalvenæsosen og paa Østre kant av Dyre(holm)? (Dyreskalen?).»
«Kalvenæsosen» er utvilsomt feil i avskriften for Kallevasosen. Som følge hærav maa man anta, at Midtlægret paa den tid ikke regnedes at gaa længere end til Kallevatnets utløpsos. Efter naturforholdene kan der ikke godt være tale om nogen indløpsos, og det har ogsaa efter sprogbruken i det høie formodningen mot sig at tænke paa indløpet. Forresten stemmer utløpsosen d. e. Nøvleaaens begyndelse ogsaa bedst med grænsebeskrivelsen ved skyldlægningen av det samlede Svandalsflona 4de august 1802. Der sies bl.a., at grænsen gaar østefter til «Dyrskar og videre til Østlandsmerkerne. Alt hvad der helder ned fra fjeldet til stølen fra bemeldte merkesteder tilhører stølen Svandalsfloen og like hen til elven Navleaaen kaldet».
Vidneførselen gir nærmest det samme brokede indtryk av bruksforholdene ved Kallevatns østside som de mange paastande om eiendomsretten til beitet der.
Endel vidner fra Suldal beretter saaledes, at de som jætere i Kvandalen Bakkalægerbeitet) i tiden omkring 1880-1890 har hat sau, som beitet
Side:306
helt op til Kallevatn, men det laa saa langt unda, at de ikke ønsket at ha den der. De prøver tildels ogsaa, at de har hørt ældre folk si, at Bakkalægerbeitet gik saa langt, og det sies, at de aldrig har set Røldalsfæ der. Se 1ste, 2det, 3dje, 4de og 5te vidne 1ste august 1910. 6te og 7de vidne forklarer om beitebruk fra sætre i Grubbedalen og om smale derfra, som har trukket helt op til vandskillet, samt om at Røldalsfæ aldrig var at se der.
Paa den anden side har 35te vidne Nils Prestegard forklaret, at han jætet fra Midtlægret baade omkring 1842-1848 og omkring 1852 og da ogsaa paa østre side av Kallevatn, saalangt der var beiter, mens han aldrig hørte, at andre beitet der.
10de vidne - Torbjør Nilsdatter Dale - eiet Midtlægret i 10 aar, indtil dette kjøptes av den nuværende eier Nils Hagen i 1880-aarene, og hun opgir, at i hendes tid blev der beitet med fæet «like til Kaalvotna», hvor gjeldfæet laa.
Osmund O. Tufte (eier av Tuftestøl, paa vestsiden av Nøvleaaen) erklærer i en skrivelse til kommissionen av 16de mars 1912 efter anmodning av Nils Helgesen Hagen, at «grænsen for Midtlægrets eiendom altid har været betragtet efter amtsgrænsen», og at han «fra gammel tid er godt vidende om, at kreaturerne fra Midtlægre altid beitet paa østre side av Kaalevandet».
17de vidne U. Seim har i erklæring av 29de februar 1912 uttrykkelig uttalt, at ingen anden end eierne av Midtlægret med fordel vil kunne utnytte beitet paa vandets østside, men han finder det dog rigtigst, at man holder sig til grænsen efter «skyldsætningen» i 1824-d e. i skjøtet av samme aar.
Bruk fra Staavasviken av Kallevasbeiterne er ikke paavist nogensinde at ha fundet sted og har ikke megen sandsynlighet for sig.
Om beitebruken paa vestsiden av Kallevatn er der overmaade sparsomme oplysninger. Dette er rimelig nok efter beiternes art. Foruten hvad der er sagt av 17de vidne U. Seim og gjengit foran under partspaastandene har man 10de vidne Torbjør Dales forklaring om, at «Tufte da (ca. 1870- 1880) hadde sine hester paa den anden side av Kaalvotna og elven derfra».
Kallevatn er fiskeløst. Det ligger derimot midt i et særdeles godt og søkt lænde for vildrenjagt, og strøket har sikkerlig hat en ganske anden betydning for jagten end for beitningen. I den retning uttaler ogsaa 17de vidne U. Seim sig.
Kommissionen er i nogen tvil om den rigtige bedømmelse av Kallevasbeiternes eiendomsstilling. Den er paa det rene med, at de ikke egner sig for selvstændig bruk. Dertil er de baade for smaa og for sene og veirhaarde. Likesaa er den klar over, at østsidens beiter lettest utnyttes fra Midtlægret og vestsidens fra Tuftesætrene.
Paa vestsiden er der heller ikke mot Tuftesætrenes eiendomskrav reist indsigelse av andre end det offentlige, som paastaar strækningerne ogsaa vest for Kallevatn at være almenningsmark uten som det senere skal paavises mere her end ellers at nedlægge nogen bestemt grænsepaastand mot sætrene.
Paa østsiden er jo imidlertid forholdet, at foruten det offentlige ogsaa Røldals kommune og eierne av Bakkalægret i Kvanndalen paastaar eiendomsret. Naar hertil kommer, at grænsen for Midtlægret i 1824 utvilsømt er sat ved Kallevasosen, maa man vistnok helst fastslaa, at man her har at gjøre med et omtvistet grænsestrøk under saadanne natur og bruksforhold, at det rigtigste er at fastslaa det som statsalmenning fremdeles saaledes som det utenfor al tvil henlaa, før nogen tok beiterne i bruk og som det maa antas at ha henligget endnu i 1824. Der er ingen oplysning
Side:307
git om nogen privat eneraadighet inden strækningerne før den tid, og det kan ikke paastaaes, at der efter den tid av nogen er utøvet andet end almenningsbruk og i alle fald ikke saadan raadighet, at det skulde kunne hjemle eiendomserhverv ved hævd. Salg er der overhodet ikke tale om, og bevis ved alders tids bruk er neppe anvendelig og under alle omstændigheter ikke ført. At da Kallevatn selv, som aldrig kan ha været eiet av nogen privat mand, maa ansees som statsalmenning, er en selvfølge.
Kjendelsens konklusjon kan formentlig efter dette forsaavidt gaa ut paa, at Kallevasbeiterne ansees som statsalmenning. De spredte beiteflekker paa vestsiden er for ubetydelige til at nødvendiggjøre noget særskilt led i kjendelsen. Der blir i høiden spørsmaal om en avgrænsning mellem Tuftebeiterne og almenningen og derom skal nærmere bli talt under sidste avsnit. Kallevatn vil som andre vand under lignende forhold følge de tilstøtende beiters retsstilling og ved selve avgrænsningen bli lagt under statsalmenningen.
VIII. Avgrænsningen. - - - Fra det offentliges side - - - erklæres uttrykkelig, at detaljert grænsepaastand ikke vil fremkomme, og at «staten likesaalitt - eller endnu mindre kan være forpligtet til at nedlægge paastand m. h. t grænsens detaljerte fastsættelse som m.h.t. eiendomsspørsmaalet». Avgrænsningen overlates saaledes helt til kommissionen. Samtidig fremholdes dog en del almindelige synsmaater, som antages at burde lægges til grund ved grænsernes fastsættelse. - - -
Kommissionen kan ikke være i tvil om, at kjendelse efter §2a i høifjeldsloven av 8de august 1908 regelmæssig er tænkt at skulle ende med likefrem fastslaaen av en grænselinje. Lovstedets ordlyd og lovens bestemmelser i det hele tillater ingen anden forstaaelse. Den grænseopgangsforretning eller del av saadan, som skal avsluttes ved nærværende kjendelse, har fra første stund netop tat sigte paa kjendelse efter lovens §2a. Det er til overflod uttrykkelig sagt i de sidste indkaldelser under forretningen. Alle vedkommende maa saaledes ha været paa det rene dermed. Men da er der heller ingen grund til at kræve en forhaandskjendelse om eiendomsstillingen inden forretningens omraade med efterfølgende procedyre og paastande om grænserne. Spørsmaalet om hvorvidt statsalmenning findes inden dette omraade og hvad der i tilfælde er saadan almenning, maa vistnok avgjøres, før der kan trækkes op nogen grænse. Men disse avgjørelser indgaar som nødvendige domsgrunde for grænsekjendelsen og behøver i og for sig neppe engang at bli uttrykkelig nævnt i kjendelsens konklusjon. Efter loven er kommissionens arbeide i henhold til nævnte lovsted den hele tid rettet paa at fastslaa, om der er statsalmenning inden feltet og i saafald at paavise, hvor dennes grænser gaar. - - -
Det er hævdet, at kommunen har krav paa at se en specificeret grænsepaastand fra det offentliges side, før grænsen fastsættes ved kjendelse. - - - Det paahviler formentlig kommissionen i henhold til loven at fuldføre sit arbeide, naar indkaldelsen er utgaat, og avgi grænsekjendelse efter de foreliggende oplysninger, som den selv har pligt til at fremskaffe uten hensyn til, om parterne har gjort rede for sin opfatning mere eller mindre fuldstændig. Herom henvises ogsaa til den formelle kjendelse, som avsagdes paa foranledning av kommunens protest den l5de juli 1912. - - -