Rt-1922-747
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1922-09-28 |
| Publisert: | Rt-1922-747 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 29/2 B s.a. |
| Parter: | Iver Flatmo m.fl. (overretssakfører Birger Eriksrud beskikket - til prøve) mot Departementet for de offentlige arbeider (advokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Schie, Bonnevie, Andersen, Breien, Gjessing, Salomonsen, Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Norske Lov (1687) 3-, Lov om forsorgsvesenet (1900) §1, §2, §19 |
Ekstraordinær assessor Schie: Angaaende nærværende saks gjenstand og nærmere omstændigheter henviser jeg til Kristiania byrets dom av 27 mars 1920, hvorved saaledes blev kjendt for ret: «Departementet for de offentlige arbeider bør inden 15 dage efter dommens forkyndelse under adfærd efter loven til Iver Flatmo betale kr. 1.050 med 4 av hundrede i aarlig rente derav fra
Side:748
11 december 1917 indtil betaling sker, men bør forøvrig for Flatmos tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger ophæves.»
Førstvoterende i byretten stemte for følgende konklusion: «Departementet for de offentlige arbeider bør betale Iver Flatmo: 1) for tapt tøi m. v. kr. 1 050; 2) erstatning efter uvillige mænds skjøn, optat paa nævnte departements bekostning, for den skade som maatte ansees at være eller bli ham paaført ved tap av forsørger ved Hanna Flotmos død; 3) som verge for hans barn: Berit, Marit, Gudrun, Emilie, Mikkel, Hilda og Ingvald saadan erstatning som under post 2 nævnt; 4) 4 av hundrede i aarlig rente av samtlige beløp fra 11 december 1917 indtil betaling sker. Forøvrig bør departementet for Iver Flatmos tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger ophæves.»
Jeg kommer senere tilbake til denne dissens.
Byrettens dom er av Iver Flatmo og hans barn indbragt for Høiesteret, hvor den for appellanten befalte sakfører har nedlagt saadan paastand: «At indstevnte, Det kongelige departement for de offentlige arbeider, tilpligtes at betale til Iver Flatmo personlig, til Berit, Marit og Gudrun Emilie med Iver Flatmo som kurator og til Iver Flatmo som verge for Mikkel, Hilda og Ingvald, erstatning fastsat av Høiesteret for det tap hver av dem har lidt og vil lide ved sin forsørger Hanna Flatmos død, alt med lovlige renter. At indstevnte tilpligtes at betale sakens omkostninger for begge retter og at der for undertegnede som befalet sakfører for Høiesteret fastsættes salær at utrede av statskassen.»
Indstevnte, departementet for de offentlige arbeid er, har paastaat stadfæstelse av byrettens dom og sig tilkjendt saksomkostninger for Høiesteret.
Som nyt for Høiesteret er fremlagt en erklæring av 31 mai 1922 fra Ingebrigt Myrbæk, Mikkel Bakkenberg og Jonas Paulsmo angaaende forholdene i Iver Flatmos hjem, familiens økonomiske kaar og den arbeidsbyrde, som regelmæssig har faldt paa Iver Flatmo selv og hans hustru Hanna. Erklæringen er senere edelig vedtat under et tingsvidne, optat likeledes 31 mai 1922, hvorunder erklæringsutstederne paa foranledning har forklart sig videre om Iver Flatmo og hustrus personlige og økonomiske forhold.
Samtlige voterende i byretten er, saavidt jeg forstaar det, enige i, at den ulykkelige brand i den jernbanevogn, hvor Hanna Flatmo og hendes barn brændte inde den 14 april 1917, skyldtes gnister fra lokomotivet, hvilke saa har antændt torvstrøet i vognen.
Videre er de samstemmige i, at det var en ansvarbegrundende uagtsomhet fra jernbanens side at benytte denne vogn, som flere gange før hadde vist sig ildsfarlig paa samme maate, uten at sørge for fuldt betryggende signalordning frem til lokomotivet, likesom der er enighet om, at denne mangel maa ansees for at være aarsak til Hanna Flatmo's og hendes barns indebrænding, og at det ikke kan diskulpere jernbanen, at trafikken paa denne strækning av Dovrebanen i hint tidsrum var kundgjort som kun midlertidig.
Jeg tiltræder byrettens bedømmelse av disse forhold og kan forsaavidt henholde mig til førstvoterendes begrundelse. Det krav paa opreisning i henhold til ikrafttrædelseslovens §21, 2det led, som Iver Flatmo og hans barn hadde fremsat for byretten, er
Side:749
frafaldt her for Høiesteret, og det beløp paa kr. 1.050, der ved byretten blev tilkjendt Iver Flatmo som begravelsesomkostninger m.v., er ikke omstridt idet Arbeidsdepartementet har erkjendt sin pligt til at godtgjøre samme.
Derimot fastholder appellanten fremdeles sit krav paa at faa erstattet sit tap av forsørger i henhold til ikrafttrædelseslovens §21, 1ste led. Jeg er imidlertid for min del i dette punkt enig med byrettens majoritet og kan i det væsentlige henholde mig til den av majoriteten givne begrundelse for, at den paaberopte lovparagraf in casu ikke er anvendelig. Paragrafen er efter min forstaaelse en singulær bestemmelse i vor erstatningsret, og nogen utvidende fortolkning av samme antar jeg ikke tilstedelig. Jeg finder denne min opfatning bestyrket ved Hagerups kommentar til paragrafen, se Hagerup: Strafferettens almindelige del, side 502, hvor det bl.a. heter, at dette erstatningskrav maa strengt begrænses inden den av loven selv opstillede ramme». - Jeg mener med byrettens majoritet, at i sin almindelighet kan erstatningskrav efter ikrafttrædelseslovens §21, 1ste led, kun reises, naar den ved døden omkomne person faktisk var forsørger for den som reiser kravet, og at det ikke er nok, at den avdøde retslig var forsørgelsespligtig. Jeg antar som sagt, at i sin almindelighet maa dette være saa, og jeg er videre enig med byrettens majoritet i, at Hanna Flatmo efter de foreliggende konkrete omstændigheter ialfald ikke kan siges at ha været sin mands Iver Flatmos forsørger. Efter hvad der er oplyst, er Iver Flatmos en smaabruker, er nu i en alder av ca. 55 aar og helt arbeidsdygtig. Hans kone har røgtet sin husgjerning og delvis arbeidet paa gaarden, - gjøremaal, som visselig var vigtige nok, men noget selverhverv forøvrig har hun ikke hat. Manden har som andre smaabrukere maattet skaffe de fornødne kontanter tilveie ved at søke arbeide hos andre. Forholdet har i det hele været, saavidt jeg forstaar, det samme for disse folk som for andre smaabrukere, og det staar for mig nogenlunde klart, at man ikke kan betegne Hanna Flatmo som «forsørger» av Iver Flatmo i lovens forstand. Herav blir det da følgen, at der ikke kan tilkomme Iver Flatmo nogen erstatning.
Byrettens majoritet har ment, at Hanna Flatmo heller ikke faktisk kunde anses for at være sine barns forsørger i den omprocederte betydning. Jeg vil for min del heller anskue det saaledes at hun i virkeligheten har været med paa sammen med manden at forsørge barna. Men barnas far, Iver Flatmo, lever jo fremdeles; han fortsætter i ethvert fald forsørgelsen med den fulde forsørgelsespligt, og efter hvad der foreligger, maa jeg ogsaa anta, at forsørgelsen er ydet pligtmæssig og i tilstrækkelig omfang. Det er forøvrig oplyst her for Høiesteret, at de tre ældste barn nu er borte fra hjemmet, idet to er gift, og den tredje har tat tjeneste; der er saaledes nu kun tre barn hjemme siden 1920. Under disse omstændigheter kan jeg ikke se, at barna har lidt noget økonomisk tap i lovens forstand ved sin mors bortgang, og jeg kan derfor heller ikke tilkjende barnene nogen erstatning som av dem paastaat.
Som det vil sees, har førstvoterende i byretten antat baade at Hanna Flatmo in casu kunde regnes som faktisk forsørger av mand
Side:750
og barn, og at hun ialfald som retslig forsørgelsespligtig eventuelt ogsaa kunde komme til at yde mand og barn forsørgelse. Og ut fra denne antagelse er denne voterende kommet til den konklusion, som jeg foran har referert. Efter hvad jeg har anført, er jeg for min del altsaa ikke enig i denne voterendes betragtningsmaate; men jeg kommer til samme resultat som byrettens majoritet, hvorfor jeg vil votere for at byrettens dom stadfæstes. Efter omstændigheterne finder jeg dog at procesomkostningerne for Høiesteret bør ophæves. Den befalte sakfører, overretssakfører Birger Eriksrud, har utført sit hverv forsvarlig.
Konklusion:
Byrettens dom bør ved magt at stande. Processens omkostninger for Høiesteret ophæves. Salæret til den beskikkede sakfører, overretssakfører Birger Eriksrud, fastsættes til kr. 500.
Ekstraordinær assessor Bonnevie: Med hensyn til spørsmaalet om jernbanens skyld er jeg enig med førstvoterende. Derimot er jeg i motsætning til ham kommet til det resultat, at Hanna Flatmos barn bør tilkjendes erstatning efter ikrafttrædelseslovens §21, 1ste led. - Efter de foreliggende oplysninger om heromhandlede families vilkaar kan jeg for mit vedkommende ikke finde det synderlig tvilsomt, at hustruens arbeidsindsats har spillet en saa stor økonomisk rolle, at hun maa ansees for ikke alene at ha forsørget sig selv, men til like at ha baaret en ikke uvæsentlig del av byrden ved barnenes forsørgelse. Hun maa da sammen med manden ansees som forsørger i den forstand, hvori §21 bruker ordet. Derimot finder jeg ikke, at hun kan ansees som forsørger i forhold til manden.
Naar jeg saaledes anser Hanna Flatmo for at ha været forsørger, mener jeg, man ogsaa maa sige, at barnene ved hendes død har lidt et økonomisk tap. Det er ganske visst som av førstvoterende fremholdt, saa, at barnene ikke blir staaende uten forsørgelse, idet deres far lever og er arbeidsdygtig, og der ikke er oplyst noget om, at han forsømmer sin forsørgelsespligt. Jeg kan allikevel ikke finde det synderlig tvilsomt, at husmorens død for denne smaabrukerfamilie uvægerlig medfører ganske følelige forandringer i baade mandens og barnenes levemaate og vilkaar. Det er oplyst, at han har maattet leie kvindelig hjælp med en aarlig kontant utgift av kr. 1.200 - foruten kost og logi, og allerede dette viser at familien maa ha indskrænket sig paa andre hold. Det er naturligvis særdeles vanskelig at vurdere i kroner den slags tap, som ytrer sig i nødvendigheten av smaaindskrænkninger i det daglige, men jeg kan ikke anse det tvilsomt, at saadant dog maa ansees for økonomisk tap, som egner sig til at gjenoprettes ved tilkjendelse av pengeerstatning. Jeg mener iøvrig, at man ikke er henvist alene til en bedømmelse av de positive savn eller indskrænkninger, som barnene selv har faat føle, og jeg finder, at erstatningens tilkjendelse til barnene vilde være berettiget, selv om det hadde lykkes manden gjennem forcert arbeide eller gjældsstiftelse eller kapitalforbruk at la barnene leve like godt og nyde samme utdannelse, som om husmoren ikke var død. Den
Side:751
omstændighet, at faren staar rede til at ta tapet paa sig, kan medføre, at barnene ikke føler det økonomiske tap, men forhindrer ikke, at det dog er barnene som i første række blev tilføiet tapet.
Jeg er efter dette kommet til det resultat, at der bør tilkjendes barnene en i dommen skjønsmæssig bestemt erstatning for tap av forsørger. Ved erstatningens bestemmelse maa der først og fremst sees hen til barnas alder ved morens død, saaledes at erstatningen sættes høiere jo yngre vedkommende barn er. Under hensyntagen til den utviste skyld og omstændighetetne iøvrig er jeg for mit vedkommende blit staaende ved, at erstatningen passende kan ansættes til henholdsvis kr. 400, kr. 600, kr. 800, kr. 1.600, kr. 2.000 og kr. 2.400 - regnet fra det ældste til det yngste barn.
Jeg er enig i, at sakens omkostninger bør ophæves og at sakførselen har været forsvarlig. Da jeg efter konferancen antar at være i minoritet, finder jeg det overflødig at forme nogen konklusion.
Ekstraordinær assessor Andersen: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær assessor Breien: Likesaa. Jeg vil dog tilføie, at jeg har fundet spørsmaalet angaaende barnenes erstatningskrav noksaa tvilsomt. Efter oplysningerne om forældrenes forhold og økonomi maa jeg anse hustruen her for at ha været barnenes forsørger ved siden av og paa omtrent like fot med manden. Det synes mig at kunne være et spørsmaal, om tap av den ene av to eller muligens flere forsørgere overhodet skal i den paagjældende lovbestemmelses forstand være at likestille med tapet av den, som væsentlig har baaret hele den vedkommende forsørgelsesbyrde.
Spørsmaalet maa løses konkret efter de foreliggende omstændigheter. I nærværende tilfælde synes den gjenlevende far ved hustruens ulykkesdød at maatte forutsættes at ville overta barnenes hele forsørgelsesbyrde. I kraft av sin retslige forsørgelsespligt vil han efter loven automatisk indtræde som overtager av den hele forsørgelse, og efter alle oplysninger maatte han i nærværende tilfælde ogsaa præsumeres at være istand til at overta den samlede byrde. Saa har da her ogsaa vist sig at bli tilfælde, idet der er oplyst, at barnene efter morens død vedblivende har hat sit underhold i fædrehjemmet, de tre ældste indtil de i 19 og 17 aars alder er kommet ut i verden paa egen haand. Under disse omstændigheter antar jeg, at barnene ikke kan siges at ha lidt noget tap med hensyn til sin økonomiske forsørgelse saaledes at erstatning efter ikrafttrædelseslovens §21. 1ste led, kan tilkjendes dem.
Ekstraordinær assessor byfoged Gjessing: Jeg kan i det væsentlige tiltræde, hvad der er anført av hr. assessor Bonnevie og er enig i det resultat han er kommet til med hensyn til at barnene tilkjendes erstatning. Jeg finder det ikke tvilsomt, at Hanna Flatmo ved sin død sammen med sin mand forsørget deres barn, og at disse i lovens forstand uten nogen utvidende fortolkning blev berøvet sin forsørger. Og efter de oplysninger, som foreligger i saken, maa jeg gaa ut fra at barnene dengang maatte antages at lide og at de virkelig har lidt økonomisk tap ved morens død, og dette tap maa erstattes.
Side:752
Hvad angaar saksomkostninger og sakførselens forsvarlighet er jeg enig med de tidligere voterende.
Ekstraordinær assessor lagmand Salomonsen: Jeg er enig med førstvoterende paa samme maate som hr. assessor Breien.
Assessor Berg: Likesaa.
Av byrettens dom:
Den 14 april 1917 indebrændte Iver Flatmos hustru Hanna Flatmo med et litet barn i en passagervogn paa Dovrebanen. - - -
Ulykken gik saaledes for sig: Det sydgaaende tog som gik fra Støren kl. 3.30 den 14 april bestod ved avgangen fra Garli station (kl. 5.10) (23.8 km.) av 5 vogne, hvorav en passagervogn, den næst bakerste. Den bakerste vogn var en brækvogn. Like bak lokomotivet var en vedvogn til lokomotivets bruk, saa kom 3 godsvogner, hvorav den første hadde større overbygning end de almindelige (en saakaldt G-vogn). Et par kilometer efter avgangen fra Garli i en skjæring (omkring km. 25.5) merket de reisende at der var ild i deres vogn og ilden utbredte sig meget hurtig. Da konduktøren ikke kunde faa git lokomotivføreren signal om at stanse. maatte de reisende efterhvert hoppe av toget i fart. Der var henimot 30 reisende. Da toget kort tid efter kom i en kurve, saa lokomotivføreren kunde se bakover, opdaget han ilden, hvorpaa toget straks blev stanset (km. 36.3). Det viste sig da at to av de reisende var indebrændt, den høist frugtsommelige Hanna Flatmo og hendes lille barn. Hele vognens overstel brændte op. Vognen var en almindelig godsvogn, en saakaldt stakevogn, som var ombygget til personvogn ved paasætning av en overbygning. Det maa ved de talrike og overensstemmende vidneprov og den sakkyndiges erklæring ansees bevist at vognen er antændt ved at gnister fra lokomotivet har naadd torvstrøet i vognens forvæg. - - -
Førstvoterende skal bemerke: Det maa som nævnt ansees bevist at ilden skyldes gnister fra lokomotivet som har antændt torvstrøet. Røken fra lokomotivet laa langs hele toget, siger en mand som møtte det like før de reisende opdaget ilden. Rimeligvis er torvstrøet blit antændt nogen tid før, men har først ulmet en tid før ild er utbrudt ved den friske motvind og togets egen fart (25-30 km. i timen). Ti like før branden var damptrykket paa lokomotivet lavt, fordi røkhatten viste sig tæt; netop da har saaledes neppe føket gnister. Da ilden saaes trænge utenfra ind gjennem øverste del av vognens forvæg maa det ansees udelukket at nafta har hat nogensomhelst indflydelse paa brandens forløp. Det samme fremgaar av vidneprovene.
Det gamle opslag om midlertidig trafik tillægger jeg ingen betydning for saken. Den fraskriver desuten ikke jernbanen ansvar for de reisendes sikkerhet, saa virkningen av saadan fraskrivelse ikke behøver at drøftes. Avgjørende for jernbanens almindelige ansvar er at toget var et rutegaaende tog, til hvilket der blev solgt billetter. Mangelen av bremse paa personvognen lægger jeg mindre vegt paa; ti bremsen paa brækvognen blev brukt av den anden konduktør uten at han opnaadde at paakalde lokomotivførerens opmerksomhet. Han bremset, slap og bremset paany. Om G-vognen hindret lokomotivførerens utsigt langs togets side, kan jeg ikke finde sikkert oplyst. Er det saa hadde den jo en uheldig plads. Avgjørende for mig er at naar jernbanen først indlater sig paa at bruke - endog under vedfyring - en saa ildsfarlig vogn som denne gang paa gang hadde vist sig at være, maa der i hvertfald sørges for fuldt betryggende
Side:753
signalanordning frem til lokomotivet. Mangelen herav maa ansees at være aarsaken til Hanna Flatmos og hendes barns indebrænding og maa ansees som en ansvarsbegrundende uagtsomhet. Og følgen var forutseelig. - - -
Derimot antar jeg at erstatningskravet efter ikrafttrædelseslovens §21, første led, kan gjøres gjældende ogsaa overfor den som hefter ifølge lovbokens 3-21-2. Saaledes lærer ogsaa saavidt sees samtlige forfattere som har uttalt sig herom efter ændringen av ikrafttrædelseslovens §19 (Hagerups straffelovutgave, anden utgave anm. 2 til §21, Platou: Privatret side 630-631 og 643-644 og F. Stang: Erstatningsansvar (1919) side 207-208 og 247). Efter §19's oprindelige lydelse var meningerne delte (Hagerup: Strafferettens alm. del, side 503, anm. 31 som nu. Gjelsvik: Innleiding i rettstudiet side 119 motsat).
Naar indstevntes ansvar er fastslaat staar tilbake at drøfte, om Hanna Flatmo var forsørger av sine barn eller av sin mand efter §21 første led i ikrafftrædelsesloven. Indstevnte negter som nævnt at hun faktisk var forsørger og negter at den retslige forsørgelsespligt har nogen betydning. Flatmo hævder at forsørgelsespligt er nok men at desuten hans kone ved sit arbeide ute og inde faktisk i like høi grad som han selv forsørget baade ham og barnene. Nogen høiesteretsavgjørelse om forstaaelse av begrepet forsørger i ikrafttrædelsesloven foreligger neppe. Mig forekommer det naturlig at forstaa loven derhen at den omfatter saavel den faktiske forsørger som den - nu eller i sin tid - forsørgelsespligtige (efter fattigloven av 19 mai 1900 §1 §2). Saaledes er loven opfattet av Stang: Erstatningsansvar side 246. At faktisk forsørgelse er nok lærer ogsaa Hagerup (n. s. side 502) og Gjelsvik (n. s. side 118). Jeg forstaar ikke nogen av den som negtende at ogsaa den forsørgelsespligtige omfattes av loven - slik som Stang (n. s. side 246, anm. 12) opfatter dem. En anden sak er det, at jo mindre sandsynlig det efter aldersforholdet og de økonomiske forhold o. l. er at den forsørgelsespligtige nogensinde vilde kommet til virkelig at forsørge den dertil berettigede, des mindre blir erstatningen, ja den kan helt bortfalde. - - -
U. A. Motzfeldt.
Ikrafttrædelseslovens §21, 1ste led, bør som en undtagelsesbestemmelse ikke gives videre anvendelse end dens uttryk med nødvendighet tilsiger. Det er den som ved den forvoldte død er «berøvet sin forsørger», som skal tilkjendes den omhandlede erstatning. Straffelovens motiver indeholder ingen nærmere veiledning ved fortolkningen av ordet «forsørger».. Imidlertid maa det antages at bestemmelsen gir den ret til erstatning, til hvem avdøde faktisk stod i forhold som forsørger, uten hensyn til om der paahvilte avdøde nogen retslig forsørgelsespligt. Paa den anden side kan det ikke antages at ha været lovens mening at den retslige forsørgelsespligt alene er tilstrækkelig erstatningsgrundlag, naar der ikke bestod et aktuelt forsørgelsesforhold. Der henvises i denne forbindelse til Kristiania sjørets dom av 3 november 1910, indtat i «Nordiske domme i sjøfartsanliggender» for 1910, side 430-32. Hvorvidt i et familieforhold manden eller hustruen indbyrdes og likeoverfor barnene er at betragte som forsørger, vil bero paa de konkrete omstændigheter i det enkelte tilfælde. Iver Flatmo er jordbruker og maa efter de foreliggende oplysninger forutsættes at være fuldt erhvervsdygtig; han maa derfor betragtes som familiens forsørger i lovens forstand. Det kan herimot ikke komne i betragtning at avdøde som husmor utførte arbeide indendørs og delvis ogsaa deltok i gaardsstellet saaledes,
Side:754
at Flatmo paaføres økonomisk tap hvis han maa overlate dette arbeides utførelse til fremmede mot vederlag. Mot tap av denne art har loven nemlig ikke indrømmet erstatning. Da avdøde saaledes ikke kan ansees for faktisk at ha været sin mands eller sine barns forsørger i den omprocederte betydning, og den retslige forsørgelsespligt ikke findes tilstrækkelig til at begrunde erstatningsansvar vil der formentlig ikke kunne tilkjendes erstatning efter ikrafttrædelseslovens §21,1. - - - Finn Nygaard.
Jeg er enig med andenvoterende. M. Ebbell.