Rt-1928-87
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1928-02-08 |
| Publisert: | Rt-1928-87 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47/1 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Grøner, aktor mot Caspar Alstad (forsvarer: advokat Schaanning). |
| Forfatter: | Bang, Rivertz, Andersen, Bade, Motzfeldt, Winsnes, Lie |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §392, §393, §286, §344, §348, §357, §358 |
Assessor Bang: Ved lagmandsret for Oslo lagsogn blev den 17 november 1927 avsagt dom, hvorved blev kjendt for ret: «Tiltalte Caspar Alstad dømmes for forseelse mot lov nr. 1 om boligforholdene av 12 juli 1918 §15 nr. 1 til en bot til statskassen stor kr. 300. - - -»
Domfældte erklærte paa stedet anke mot dommen, idet han anførte, at det i tiltalebeslutningen omhandlede forhold overhodet efter loven ikke er strafbart.
Angaaende domfældtes personalia og saksforholdet henviser jeg til tiltalebeslutningen, til det spørsmaal, som er rettet til lagretten og til lagmandsrettens domsgrunde.
Efter det resultat jeg kommer til i saken, behøver jeg ikke at beskjæftige mig med domfældtes paa lovanvendelsen byggede anke. Jeg mener nemlig, at dommen maa bli at ophæve paa et
Side:88
andet grundlag. Saaledes som tiltalebeslutningen er formet, synes den at være bygget paa den forstaaelse av den paaberopte straffebestemmelse, at den omstændighet at Alstad har overdrat en butik m.v. til Andersen for kr. 4.500, om dette ansees bevist, vil være tilstrækkelig til at bringe forholdet ind under straffebestemmelsen i lov av 12 juli 1918 §15 nr. 1. Dette er forsaavidt i væsentlig overensstemmelse med byrettens domsgrunde. Byrettens dom av 7 oktober 1927, hvorved Alstad blev dømt til en bot av kr. 100 m.v., blev av Alstad begjært indbragt til fornyet behandling ved lagmandsret, hvortil han fik kjæremaalsutvalgets samtykke.
Byretten finder det i sine domsgrunde paa det rene, at det Alstad har krævet ikke er husleie i almindelig forstand, og at han heller ikke i forhold til Andersen har optraadt som utleier eller fremleier. Byretten finder det avgjørende, at det beløp, som Andersen fikk at betale til Alstad, i virkeligheten betød en forhøielse av den husleie han hadde at betale til gaardens eier. Byretten uttaler videre: «Loven maa antas at forbyde enhver transaktion hvorav resultatet blir for leieboeren at han maa betale en høiere leie end den retsgyldig fastsatte.»
Jeg kan ikke finde denne lovfortolkning rigtig. Som gjenstand for regulering nævner lovens §1 husleien herunder indbefattet godtgjørelse for fremleie. Herigjennem er det tilstrækkelig klart kommet til uttryk, at det er den godtgjørelse, som betales for utleie av hus, som kan besluttes undergit regulering. Overensstemmende hermed maa det forstaaes, naar det i lovens §7 1ste led fastsættes, at husleien ikke retsgyldig kan forhøies uten nævndens samtykke, og likesaa naar det i paragrafens 3dje led nærmere fastsættes, hvad der skal regnes for forhøielse av husleien. Anderledes kan heller ikke straffebestemmelsen i §15 1 ste led forstaaes, dog saaledes, at den som medvirker til overtrædelsen naturligvis ikke behøver at være interessert som utleier av hus. Med hensyn til spørsmaalet om hvorledes loven i saa henseende er at forstaa, henviser jeg til Høiesteretsdomme i Rt-1926-983 og Rt-1927-107.
Efter min forstaaelse av den nævnte lov er det strafbare forhold i tiltalebeslutningen beskrevet i saa vide uttryk, at deri omfattes ogsaa handlinger, som ikke indgaar under de i loven beskrevne kjendemerker. Alstad kan nemlig bare straffes efter det paaberopte straffebud, hvis han med hensyn til butikken har optraadt som utleier (fremleier), eller om han ikke i det ydre har optraadt som saadan, i virkeligheten er at betragte som fremleier.
Jeg mener saaledes, at tiltalebeslutningen og i overensstemmelse med den ogsaa spørsmaalet til lagretten er bygget paa en for vid og altsaa feilagtig forstaaelse av straffebestemmelsen. Som følge herav er ikke den handling, for hvilken tiltale er reist, angit saa nøiagtig, som det hadde været mulig for at betegne handlingen som strafbar. Tiltalebeslutningen tilfredsstiller altsaa ikke de krav, som stilles i straffeproceslovens §286. Denne mangel ved tiltalebeslutningen bevirker efter min mening i nærværende tilfælde, at dommens rigtighet maa fremstille sig som tvilsom. Det ligger ikke
Side:89
utenfor sandsynlighetens grænser, at feilen kan ha indvirket paa lagrettens bedømmelse av de retslige momenter, som ligger til grund for besvarelsen av skyldspørsmaalet. Jeg mener saaledes, at feilen maa komme under paakjendelse i henhold til straffeproceslovens §392, 2det led, kfr. §393.
Konklusjon:
Lagmandsrettens dom og den hovedforhandling, som ligger til grund for dommen, ophæves, fordi saken av lagmandsretten er fremmet og paadømt uagtet tiltalebeslutningen ikke fyldestgjør fordringerne efter straffeproceslovens §286. (Vanlig salær.)
Assessor Rivertz: Jeg er kommet til et andet resultat end førstvoterende. Indledningsvis vil jeg bemerke, at hvis der i nærværende sak foreligger en formel feil, som maa bevirke ophævelse av dommen, saa maa dette efter min mening være fordi spørsmaalet til lagretten er unøiagtig, ikke fordi feilen knytter sig til tiltalebeslutningen. Det synes mig nemlig klart, at hvis der her hadde foreligget en dom av meddomsret (herreds- eller byret), og der i dommen hadde været indtat en fyldestgjørende beskrivelse av hvad retten hadde fundet bevist, vilde ingen falde paa at ophæve dommen og saksbehandlingen paa grund av den her paaberopte feil ved tiltalebeslutningen. Paa samme maate mener jeg en saadan feil maa anskues i en lagmandsretssak, idet lagretten kun har spørsmaalsskriftet at holde sig til, ikke tiltalebeslutningen, som ikke hører blandt de dokumenter som lagretten efter straffeproceslovens §348 skal medbringe til sin raadslagning.
Imidlertid mener jeg i motsætning til førstvoterende, at den beskrivelse av det strafbare forhold som er git saavel i tiltalebeslutningen som i spørsmaalet, er fyldestgjørende eller ialfald ikke er saa mangelfuldt, at dommen og saksbehandlingen paa grund herav maa ophæves. Vistnok er beskrivelsen forsaavidt unøiagtig, som der tales om «at overdra en butik med bakværelse», hvilket leder tanken hen paa, at tiltalte var eier av de omhandlede lokaler, og at han har overdrat eiendomsretten til disse til Hans Alfred Andersen. Men at dette har kunnet gi anledning til nogen misforstaaelse fra lagrettens side og saaledes kan ha virket bestemmende paa dommens indhold (straffeproceslovens §393), anser jeg for mit vedkommende ganske udelukket. Ved avgjørelsen av dette spørsmaal - altsaa spørsmaalet om den sandsynlige eller mulige virkning av den nævnte formelle unøiagtighet - mener jeg der er adgang til at ta hensyn til den under hovedforhandlingen for lagmandsretten dokumenterte husleiebok vedkommende butik i Kirkegaten 8, datert 15 juni 1926, utstedt til tiltalte, og den likeledes dokumenterte kontrakt datert 29 september 1926 mellem tiltalte og Hans Alfred Andersen. Disse dokumenter udelukker hos mig enhver tvil om, at det er tiltaltes forhold i egenskap av leier som er undergit paatale, og at det er hans straffeskyld i anledning av dette forhold som lagretten har truffet avgjørelse om.
Ut fra denne forutsætning finder jeg, at beskrivelsen fyldestgjør de krav som straffeproceslovens §286 og §344 stiller til
Side:90
tiltalebeslutningen og spørsmaalet til lagretten. Selv om man gaar saa langt i retning av at skjerpe disse krav som Høiesteret synes at være tilbøielig til, jfr. specielt Rt-1906-725 og Rt-1912-950, kan det ikke kræves, at tiltalebeslutningen og lagrettespørsmaalene skal indeholde foruten en generel angivelse av den strafbare handlings retslige kjendemerker ogsaa en saa specifisert beskrivelse av handlingen, at man deri gjenfinder alle faktiske omstændigheter som svarer til hvert av disse retslige merker. For at nævne et eksempel: Det vil formentlig ikke kunne kræves, at en tiltalebeslutning for tyveri skal indeholde ved siden av ordene «borttat uten besidderens samtykke», ogsaa en saadan faktisk beskrivelse av den borttagne tings besiddelsesstand, at det derav kan sees, at tingen har været i en andens besiddelse.
I nærværende sak fremhæver tiltalebeslutningen de i loven beskrevne kjendemerker paa den strafbare handling, nemlig at tiltalte har krævet eller mottat husleie (hvorunder efter §1 ogsaa er indbefattet godtgjørelse for fremleie), som ikke er retsgyldig efter loven. Og disse retslige merker anføres i beskrivelsen av hans handling at være realisert paa den maate, at han har overdrat omhandlede butik med bakværelse til Hans Alfred Andersen for kr. 4.500 utenfor den av husleienævnden fastsatte leie, og mottat beløpet helt eller delvis, med andre ord at han har mottat en godtgjørelse, som efter lovens §7 ansees som forhøielse av husleie.
Jeg finder det ikke nødvendig at ta standpunkt til spørsmaalet om enhver overdragelse av en leiet leilighet indgaar under det som loven av 12 juli 1918 mener med fremleie. Selv om man nemlig maa anta, at der gives former for overdragelse som ikke rammes av loven, er spørsmaalet, om dette er tilfælde med den her foreliggende overdragelse, en bestanddel av skyldspørsmaalet som hører under lagrettens avgjørelse, ganske paa samme maate som i en tyverisak spørsmaalet om tiltalte har krænket en andens besiddelse ved borttagelse av vedkommende gjenstand. At lagretten ved avgjørelse av spørsmaal av denne art kan lægge til grund en urigtig forstaaelse av loven, er noget man efter straffeproceslovens system ikke kan gardere sig mot og som heller ikke i nærværende tilfælde vilde ha været udelukket, om tiltalebeslutningen og spørsmaalet til lagretten hadde indeholdt en fuldstændig redegjørelse for den maate, hvorpaa overdragelsen antas at ha fundet sted, f.eks. ved gjengivelse av de i anledning av samme utfærdigede dokumenter. Forsaavidt ikke feilen knytter sig til lagmandens retsbelæring, har man - bortset fra den almindelige sikkerhetsventil i straffeproceslovens §358 - intet andet korrektiv mot retslige feiltagelser fra lagrettens side end den adgang som straffeproceslovens §357 gir retten - ved anke altsaa Høiesteret - til at frifinde tiltrods for en fældende lagrettekjendelse, fordi det forhold som lagretten har fundet bevist overhodet ikke er strafbart.
Anken i nærværende sak tilsigter ogsaa at opnaa tiltaltes frifindelse paa dette grundlag. Men frifindelse efter straffeproceslovens §357 kan alene ske, naar det forhold som omhandles i lagrettens besvarelse ikke kan være strafbart. Denne betingelse
Side:91
foreligger ikke her, da det er utvilsomt, at en overdragelse mot vederlag normalt indgaar under boliglovens straffebestemmelse.
Som følge herav kan jeg heller ikke gi anken over lovanvendelsen medhold, uten at jeg finder det nødvendig at indgaa nærmere herpaa, da jeg efter konferancen har grund til at tro, at min opfatning angaaende det ovenomhandlede formelle spørsmaal ikke deles av rettens flertal.
Efter det anførte voterer jeg for, at anken forkastes, og at domfældte paalægges sedvanlig omkostningsansvar.
Assessor Andersen: Jeg er kommet til samme resultat som andenvoterende, hr. assessor Rivertz, og kan i de væsentlige dele slutte mig til hans begrundelse.
For mig har det med hensyn til det formelle spørsmaal været av avgjørende betydning, at jeg ikke har fundet tilstrækkelig føie til at anta, at den foreliggende ufuldstændighet i tiltalebeslutningen og spørsmaalet til lagretten kan ha virket bestemmende paa dommens indhold eller gjøre dens rigtighet tvilsom.
Ekstraordinær assessor Bade: Som hr. assessor Andersen.
Ekstraordinær assessor Motzfeldt: Jeg er i det væsentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær assessor overretsassessor Winsnes: Likesaa.
Assessor Lie: Likesaa. Jeg har været i nogen tvil om det i dette tilfælde er rimelig at gaa ut fra at den omhandlede mangel ved tiltalebeslutningen kan ha virket bestemmende for dommens indhold eller om det paa grund av denne mangel kan fremstille sig som tvilsomt om dommen er rigtig. Imidlertid er jeg blit staaende ved, at jeg ikke tør udelukke at tiltalte av den nævnte grund kan være dømt med urette. Det er efter min mening en væsentlig mangelfuld fremstilling av den handling, hvorfor tiltale reises, som foreligger i tiltalebeslutningen. Som av førstvoterende fremholdt, har det været paatalemyndighetens mening, at uttryksmaaten i tiltalebeslutningen skal omfatte enhver forføining med hensyn til butiken m.v. som indeholder «en transaktion, hvorved resultatet blir for leieboeren, at han maa betale en højere leie end den retsgyldig fastsatte». Og andenvoterende har paapekt den mangel ved uttryksmaaten, som bestaar i, at den vækker den forestilling at der sigtes til eiendomsoverdragelse av en butik m.v. som tilhørte tiltalte. Jeg vil for mit vedkommende tilføie, at ordene: «overdra en butik» efter rigtig sprogbruk overhodet ikke kan ansees at omfatte det forhold, at det er et leiet lokale som bortleies videre, eller at der er en leieret til dette lokale som er gjenstand for overdragelse. Men iethvertfald er det omhandlede uttryk saa vagt og ubestemt, saa litet prægnant, at det omfatter eller ialfald er vel skikket til at opfattes saaledes, at det ogsaa omfatter en række grænseforhold i denne vanskelige materie som ikke er strafbare. Jeg kan særlig fremhæve ved siden av det som førstvoterende og andenvoterende har nævnt, at uttrykket ogsaa meget let kan gi den forestilling, at det omfatter en avtale mellem leieboer og tredjemand, som gaar ut paa at leieboeren viker pladsen for tredjemand for at muliggjøre, at denne kan overta butikken i henhold til en avtale som han kanske allerede maatte ha sluttet med eieren av
Side:92
lokalet eller gjør regning paa at han vil komme til at slutte, naar bare lokalet blir ledig. Hvis en saadan transaktion efter sit reelle indhold ikke findes at gaa ut paa en bortleie av et leiet lokale eller en overdragelse av leieretten til lokalet, men i virkeligheten at være bare en opgivelse av leieforholdet overfor eieren, hvorved leieboeren træder helt ut av forholdet, er leieboerens forhold efter min mening ikke strafbart. Jeg henviser herom særlig til den av førstvoterende nævnte dom i Rt-1926-983.
Endelig skal jeg gjøre opmerksom paa en særlig omstændighet. Det fremgaar av den protokollerte del av lagmandens retsbelæring, at lagmanden skjelner mellem to forhold, av hvilke han betragter det ene som straffrit, nemlig det forhold at leieboeren, som det heter i retsbelæringen, «opgir sin leieret og herfor beregner sig en særskilt godtgjørelse», men under den forutsætning «at leieren træder helt ut av leieforholdet, saaledes at der ikke længer blir spørsmaal om fremleie, men i tilfælde om kjøp og salg av leilighet». Da imidlertid tiltalebeslutningen i sin vide uttryksmaate ogsaa omfatter det forhold som lagmanden anser straffrit og dette, efter hvad paatalemyndighetens repræsentant i skranken har erklært, endog er gjort med hensigt, er det klart at fremstillingen i tiltalebeslutningen av det forhold tiltalen angaar ialfald under ingen omstændighet kan ansees tilstrækkelig, hvis lagmandens retslige opfatning av forholdet findes at være rigtig. Saaledes som jeg bedømmer saken er det ikke nødvendig at uttale mig om denne side av forholdet. Jeg finder nemlig, som allerede før fremholdt, at tiltalebeslutningen efter sin uttryksmaate er saa vid eller misvisende, at den endog dækker forhold, som iethvertfald maa ansees straffri, hvad man end mener om det forhold som efter lagmandens mening er straffrit.
Tiltalebeslutningen:
Caspar Alstad - - - sættes under tiltale til fældelse efter lov om boligforholdene av 12 juli 1918 §15 nr. 1 for at ha krævet eller mottat husleie, som ikke er retsgyldig efter denne lov, eller medvirket hertil - ved i Oslo 29 september 1926 at overdra en butik med bakværelse i Kirkegaten 8 til Hans Alfred Andersen for 4.500 kroner utenfor den av husleienævnden fastsatte leie og motta beløpet helt eller delvis. - - -
Spørsmaal til lagretten:
1. Hovedspørsmaal: Er tiltalte Caspar Alstad skyldig i at ha krævet eller mottat husleie, som ikke er retsgyldig efter lov om boligforholdene av 12 juli 1918, eller medvirket hertil, ved i Oslo 29 september 1926 at overdra en butik med bakværelse i Kirkegaten nr. 8 til Hans Alfred Andersen for 4.500 kroner utenfor den av husleienævnden fastsatte leie og motta beløpet helt eller delvis? - - -
Lagmandens retsbelæring:
Hensigten med omhandlede lov er at hindre misbruk i leieforhold saaledes, at der kræves eller betales en uforholdsmæssig godtgjørelse for en husleilighet. Ikke ethvert forhold, som støter an herimot gaar imidlertid ind under loven. En transaktion, hvorved en gaardeier, som sælger sin
Side:93
gaard for en kjøpesum som begge parter er enige om er uforholdsmæssig stor og alene sat saa høit for at skaffe kjøperen bolig, gaar ikke ind under loven. Paa samme maate rammes det ikke av loven, om en leieboer opgir sin leieret og herfor beregner sig en særskilt godtgjørelse, men forutsætningen er da, at leieren trær helt ut av leieforholdet, saaledes at der ikke længere blir spørsmaa om fremleie, men i tilfælde om kjøp og salg av leiligheten. - - -