Rt-1929-1037
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-12-03 |
| Publisert: | Rt-1929-1037 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 99/2 s.a. |
| Parter: | Oslo kommune (advokat Skjelderup) mot A/S Bygdø allé nr. 56 (advokat Finn Erichsen). |
| Forfatter: | Dahl, Broch, Bang, Andersen, Schjelderup, Bade, Backer |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven for Kristiania (1899), Bygningsloven for Kristiania (1899) §103 |
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for Oslo byretts dom av 19 oktober 1927 hvorved blev kjent for rett: «Oslo kommune bør til A/S Bygdø allé nr. 56 betale de paasøkte kr. 3.250 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 8 juli 1926 inntil betaling skjer, samt kr. 300 i saksomkostninger». - Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for kommunens frifinnelse og tilkjennelse av kr. 300 i saksomkostninger.
Efter erhvervet appelbevilling har Oslo kommune paaanket byrettens dom til Høiesterett med saadan paastand: «At kommunen frifinnes for A/S Bygdø allé 56's tiltale og tilkjennes saksomkostninger For begge retter hos selskapet».
A/S Bygdø allé 56 har paastaatt byrettsdommen stadfestet og kommunen tilpliktet at betale selskapet saksomkostninger for Høiesterett.
Saken foreligger for Høiesterett i uforandret skikkelse.
Høiesterett kommer til samme resultat som det dissenterende medlem av byretten og tiltrer i det vesentlige dennes begrunnelse.
Saksomkostninger finnes efter omstendighetene at burde opheves for begge retter.
Dom:
Oslo kommune frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens dom:
Den 12 mai 1926 blev der under paagaaende bebyggelse av eiendommen Bygdø allé 56 hersteds av byggearbeidets vedkommende efter paakrav innbetalt i Oslo bykasse kr. 3.250,33, som i henhold til lov om bygningsvesenet i Christiania av 5 juni 1875, dens §8 var utlignet paa nevnte eiendom som dens andel av utgiftene ved erhvervelse av gategrunn til Bygdø allé i 1890-aarene.
Idet eiendommens nuværende innehaver A/S Bygdø allé 56 gjør gjeldende, at innbetalingen fant sted ved en misforstaaelse, fordi man uriktig gikk ut fra, at refusjonsbeløpet paahvilte eiendommen som heftelse, har selskapet efter forgjeves forliksmegling ved stevning av 14 august 1926 saksøkt Oslo kommune til at tilbakebetale beløpet med renter og omkostninger. - - -
Da loven av 5 juni 1875 er ophevet ved lov om bygningsvesenet i Kristiania av 26 mai 1899 og denne lovs bestemmelse om grunneieres refusjonsplikt alene angaar fremtidige gateanlegg, vil der ikke være nogen hjemmel for citantens forpliktelse i det her omhandlede tilfelle uten forsaavidt forpliktelsen kan føres tilbake til et tidspunkt før loven av 26 mai 1899. I saa henseende er imidlertid først at bemerke, at §8 i loven av 1875 ikke som den tilsvarende bestemmelse i loven av 1899 begrunner
Side:1038
nogen tinglig rett for vedkommende refusjonskrav, men kun en rett like overfor grunneieren personlig. Og betingelsen for en personlig forpliktelse for citanten før loven av 1899 maatte, saavidt skjønnes, være, at det allérede da hadde erhvervet eiendommen. Men citanten erhvervet Bygdø allé 56 først i 1917. Det synes ogsaa mindre rimelig, at der samtidig med, at loven av 1899 har foreskrevet tinglysning for de efter den tid opstaatte refusjonskrav skulde i anledning av eldre refusjonskrav for grunneiere kunne være begrunnet en forpliktelse, som ved deres erhvervelse av vedkommende eiendommer hverken gjeldende lov eller panteregistret gjorde dem opmerksom paa.
I henhold til det anførte antas citantens paastand at maatte bli at ta tilfølge. - - - M. Ebbell.
Jeg kommer til et annet resultat. Loven av 5 juni 1875 blev avløst av loven av 26 mai 1899, og begge love har bestemt, at grunneiere ved bebyggelse av sin eiendom skal erstatte kommunen dens utgifter til erhvervelse av grunn til gate. Ifølge §103 i loven av 1899 kommer denne lov til anvendelse paa alle byggeforetagender, som utføres efter dens ikrafttreden (3 juli 1899), og det kan efter min opfatning under lovens taushet ikke ha vært dens mening, at grunneierne skal være fri for erstatningsplikt, hvis kommunen har foretatt vedkommende gateanlegg før lovens ikrafttreden.
I nærværende tilfelle erhvervet kommunen ved sitt gateanlegg ifølge loven av 1875 et erstatningskrav paa grunneieren i tilfelle av bebyggelse, mens plikten til at betale erstatningen først opstod ved grunnens bebyggelse, efterat loven av 1899 var traadt ikraft. Loven av 1875 paala ikke kommunen plikt til tinglysning vedkommende erstatningskravet og loven av 1899 foreskriver kun saadan tinglysning vedkommende gater som anlegges efter lovens ikrafttreden. Jeg mener derfor, at disse love maa ses i sammenheng, saaledes at kommunen, naar dens betingede krav paa erstatning er opstaatt under den eldre lov, har dette krav i behold uten tinglysning, ogsaa hvis grunneierens betalingsplikt først inntrer ved bebyggelse efter den siste lovs ikrafttreden. Hvorvidt grunneieren kjøpte tomten før eller efterat loven av 1899 traadte i kraft, blir efter dette uten betydning, idet jeg mener, at grunneier som bygger til gate, ihvertfall maa være forberedt paa at betale erstatning til kommunen som her omhandlet. - - - S. Schjøtt.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Theodor Petersen.