Rt-1929-1047
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-12-04 |
| Publisert: | Rt-1929-1047 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 47/2 B s.a. |
| Parter: | Kjøbmann Edv. Odbergs konkursbo (overrettssakfører M. Sterri til prøve) mot A/S Bengtsons Confektionsfabrik (advokat L. Kvam). |
| Forfatter: | Schjelderup, Bonnevie, Evensen, Motzfeldt, Gjessing, Furu samt Backer |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §39, Panteloven (1895) §1, Tvistemålsloven (1915) §176 |
Dommer Schjelderup: Ved Totens herredsretts dom av 2 juli 1928 blev kjent for rett: «Den av saksøkeren A/S Bengtson Confektionsfabrik i kjøbmann Edv. Odbergs konkursbo anmeldte fordring, stor kr. 9.080,01 anerkjennes som massekrav i boet for kr. 5.440,50; resten kr. 3.639,21 anerkjennes som uprioritert fordring i boet. Prosessens omkostninger opheves».
Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Kjøbmann Odbergs konkursbo har paaanket dommen med paastand om at A/S Bengtsons Confektionsfabriks anmeldte fordring anerkjennes som uprioritert med kr. 9.080,01 samt at konkursboet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett. En av konkursboets ankegrunner er at herredsretten har antatt at det høsten 1926 foregikk et reelt salg av varepartiet og at fabrikken overlot partiet til Odberg i kommisjon. A/S Bengtsons Confektionsfabrik har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett.
I anledning av ankesaken er parts- og vitneforklaringer optatt ved Totens herredsrett 21 september 1928 og ved Oslo byrett 19 januar 1929 fra fabrikkeier Bengtson, kjøbmann Odberg, cand. økon. Odberg og kontorchef Breden.
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Hvor en tilsiktet sikkerhetsstillelse i varer paa grunn av pantelovens §1: er gitt formen av et salg, men de avtalte kontraktsbetingelser alt i alt maa ansees uforenlige med et virkelig salg, der vil transaksjonen i relasjon til nevnte lovbestemmelse bli at betrakte som proformaverk. Dette er ogsaa herredsrettens utgangspunkt. Ved undersøkelsen av om den foreliggende eiendomsoverdragelse er reell eller proforma vil altsaa det avgjørende nærmere bestemt bli om partene har trukket de fulle konsekvenser av en overdragelse til eiendom, ikke bare til pant. - I saa maate maa det efter min mening være avgjørende at Odberg paa den ene side skulde vedbli at være ansvarlig for den mulige differanse mellem sin gjeld til Bengtson og hvad han har utbragt varene til. Og paa den annen side, - hvis varene skulde utbringe mer enn tilstrekkelig til at dekke gjelden - saa skulde Odberg beholde det overskytende. Herom har Bengtson under bevisoptagelsen 21 september 1928 forklart at det var hans «forutsetning at han ikke skulde ha mere fer varepartiet enn tilstrekkelig til at dekke denne gjeld. Kunde Odberg utbringe varepartiet i mere vilde dette bli Odbergs
Side:1048
fortjeneste». Paa lignende maate har Odberg ved samme anledning forklart sig.
Naar det i dommen er anført at Bengtson «naarsomhelst kunde ha solgt varepartiet en bloc til en annen, og at Odberg i saa tilfelle hadde vært forpliktet til at sende varepartiet til den Bengtson opgav» saa syntes dette ikke at stemme med hvad Bengtson har forklart under bevisoptagelsen. Det heter nemlig her at «partiet paa det nevnte tidspunkt kunde vært solgt for en pris der laa over komparentens tilgodehavende av Odberg. Komparenten ønsker at beriktige sin forklaring under hovedforhandlingen paa et enkelt punkt, idet det nemlig ikke forholder sig saa, at han hadde bud paa varepartiet til en pris der laa betydelig over komparentens tilgodehavende; det var overhodet ikke spørsmaal om dengang at selgevarepartiet en bloc, idet jo hensikten med den trufne ordning med Odberg nettop var at gi Odberg anledning til at realisere partiet fra sin forretning, men visste komparenten at han paa det tidspunkt naarsomhelst kunde ha solgt varepartiet til en annen for en pris som mere enn dekket komparentens tilgodehavende hos Odberg». Denne uttalelse synes at sikte til hvad vidnet mente at kunne ha solgt partiet for, ikke til at han mente at ha rett til at selge det paa egen haand. Efter denne min forstavelse som stemmer med Bengtsons skrivelse til Odberg av 21 september 1926 om at varene skulde «betraktes som kommisjonsvarer fra mig til dig til vaart mellemværende er op- og avgjort», kan jeg ti] tross for Odbergs og hans sønns motstridende forklaringer ogsaa under bevisoptagelsen ikke anta at Bengtson efter avtalen var berettiget til at selge partiene paa egen haand. Overfor hvad partene paa kontraktstiden har gitt skriftlig uttrykk for kan der efter min mening som regel ikke legges synderlig vekt paa senere muntlige forklaringer i motsatt eller endrende retning.
Jeg finner ogsaa at burde nevne Bengtsons brev til Odberg av 30 september skrevet efter at kontrakten var oprettet og hvori han ber om at faa opgave over hvilke varer han hadde kjøpt, en anmodning som blev gjentatt i hans brev av 3 februar 1927. Heller ikke har Bengtson foretatt nogen virkelig besiktigelse av varene. Endelig kan det ogsaa nevnes at kontraktsforholdet slik det blev skriftlig formuert mellem partene mangler de kjennemerker som er vanlige i et kommisjonsforhold spesielt med hensyn til den saakalte kommisjonærs godtgjørelse.
Overfor hvad jeg her har anført finner jeg det betydningsløst, at partene selv, som tydeligvis har festet sig mere ved formen enn ved realiteten, har ansett varene som Bengtsons eiendom. Heller ikke kan jeg tillegge det nogen betydning at varene eftersom de blev tatt ned fra loftet til butikken blev merket med Bengtsons merke samt at det blev ført særskilt kassabok for salgene fra dette parti - dog uten at det blev holdt egen kasse.
Jeg finner efter dette at konkursboet maa tilkjennes saksomkostninger for begge retter. Nogen opgave over sine utgifter og sitt arbeide har boets sakfører ikke fremlagt, jfr. tvistemaalslovens §176 siste punktum.
Side:1049
Dom:
A/S Bengtsons Confektionsfabriks anmeldte fordring i kjøpmann Edv. Odbergs konkursbo anerkjennes som uprioritert med kr. 9.080,01. I saksomkostninger for herredsretten og Høyesterett betaler A/S Bengtsons Confektionsfabrik til Edv. Odbergs konkursbo kr. 1.000.
Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen, Motzfeldt, de ekstraordinære dommere byfoged Gjessing og byfoged Furu samt dommer Backer: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
Kjøbmann Edv. Odberg, Gjøvik, hadde gjennem flere aar kjøpt varer i fast regning fra A/S Bengtsons Confektionsfabrik, Grefsen i Aker, og skyldte fabrikken for saadanne et større beløp. Til sikkerhet for denne gjeld hadde Odberg hos fabrikken deponert en pantobligasjon paa kr. 20.000 i sin eiendom i Gjøvik. Odberg hadde ogsaa gjeld til Gjøviks og Oplands Kreditbank, som til sikkerhet for denne hadde pant i et hos Odberg beroende parti varer, der var innlaast i særskilt rum, hvortil banken hadde nøklen. Da dette vareparti under de fallende konjunkturer stadig sank i verdi og da Odberg paa grunn av pantsettelsen var avskaaret fra at realisere partiet, søkte han høsten 1926 hos banken og fabrikken en ordning, hvoretter de nevnte skulde ombytte sine sikkerheten, saaledes at banken skulde faa obligasjonen som sikkerhet, mens fabrikken skulde faa sikkerhet i varepartiet. Odbergs gjeld til fabrikken utgjorde paa det tidspunkt ca. kr. 18.800. Varepartiet hadde oprinnelig en verdi paa ca. kr. 40.000, men var høsten 1926 sunket meget betydelig i verdi. Saavel hanken som fabrikken gikk med paa den av Odberg foreslaatte ordning, fabrikken dog kun paa betingelse, at fabrikken skulde overta varepartiet og igjen overlate det til Odberg i kommisjon, efterhvert som Odberg solgte av varepartiet skulde han innbetale det han solgte for til avdrag paa sin gjeld til fabrikken. Der blev i den anledning den 30 september 1926 oprettet saalydende kontrakt: (overskrevet «Kommisjonskontrakt» - mellem Odberg og fabrikken:)
«Herr Edv. Odberg, Gjøvik, og A/S Bengtsons Confektionsfabrik opretter herved følgende kontrakt:
A/S Bengtsons Confektionsfabrik leverer tilbake obligasjonen paa kr. 20.000 mot varedepositum, som Gjøviks- &; Oplands Kreditbank har som depositum av herr Edv. Odberg. Disse varer faar Edv. Odberg i kommisjon fra A/S Bengtsons Confektionsfabrik og blir disse varer at føre egen kasse og egne bøker for. Beløpene av salgene blir at opgjøres efter hvert minst en gang om uken, og gaar disse av de løpende aksepter som Edv. Odberg har med A/S Bengtsons Confektionsfabrik.»
Nogen bestemt kjøpesum for partiet blev ikke fiksert paa annen maate enn at det var avtalt, at det varepartiet maatte utbringe utover hvad gjelden dengang var - ca. kr. 18.800 - skulde tilfalle Odberg, idet dette overskudd da ogsaa skulde utgjøre hans provisjon, mens han skulde tilsvare hvad varepartiet utbragte mindre enn gjelden. Samtlige varer blev merket med fabrikkens merke. Ethvert salg av varene blev ført i særskilt kassebok og skulde der som det vil sees ifølge kontrakten ogsaa holdes særskilt
Side:1050
kasse for salgsbeløpene, hvad der dog ikke blev gjort; ved hvert salg av kommisionsvarene, blev salgssummen lagt i forretningens almindelige kasse, men sammen med vedkommende merkelapp paategnet salgsbeløpet, og blev saa salgene ved dagens slutt paa grunnlag av disse merkelapper ført inn i den særskilte kassabok. Til at begynne med opfylte ikke Odberg kontraktens bestemmelse om innsendelse av opgave over solgte kommisjonsvarer, men efter en alvorlig paamindelse fra fabrikken i skrivelse av 3 februar 1927 innsendte han med skrivelse av 4 s.m. fullstendig opgave over de inntil da solgte kommisjonsvarer og sendte senere regelmessig saadanne opgaver.
I november 1927 aapnet Odberg offentlig akkordforhandling og ved en i den anledning avholdt takstforretning over hans varebeholdning, blev de varer som da var igjen av det heromhandlede vareparti taksert særskilt og var takstsummen for disse varer kr. 5.258,80. Da Odberg ikke opnaadde akkord blev hans bo tatt under konkursbehandling den 8 februar 1928. Ogsaa ved den i konkursboet avholdte registrering blev de gjenværende varer av partiet registrert særskilt, ifølge overenskomst mellem fabrikken og styret i konkursboet er kommisjonsvarene solgt sammen med boets varebeholdning og er utbragt til en pris som svarer til registreringstaksten.
Odbergs gjeld til fabrikken utgjorde da Odberg aapnet akkord kr. 9.080,01, og har fabrikken anmeldt dette beløp som massekrav i konkursboet, men har konkursstyret kun villet anerkjenne fabrikken som uprioritert fordringshaver i boet for det nevnte beløp. Saavel fabrikken som konkursboet har andratt om at faa den opstaatte tvist behandlet i søksmaals former og har retten funnet at burde meddele samtykke hertil og har paalagt fabrikken at anlegge dette søksmaal. - - -
Retten skal bemerke, at det i nærværende tilfelle erkjennes ogsaa fra saksøkerens side at øiemedet med den transaksjon som fant sted ved kommisjonskontrakten utelukkende var at skaffe fabrikken sikkerhet i varepartiet for den allerede bestaaende gjeld. Dette danner imidlertid i og for sig efter rettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for den slutning, at det i det foreliggende tilfelle ikke skulde ha funnet sted et virkelig salg av varepartiet fra Odberg til fabrikken, hvilket alene er avgjørende for hvorvidt saksøkerens krav skal anerkjennes som massekrav i boet eller kun som uprioritert, idet nemlig retten anser det for utvilsomt, at kravet maa anerkjennes som massekrav, hvis det antas at ha funnet sted et virkelig reelt salg av varepartiet fra Odberg til fabrikken selvom dette salg utelukkende er skjedd for at skaffe fabrikken sikkerhet i varepartiet.
Angaaende spørsmaalet om det har foregaatt et virkelig reelt salg av varepartiet fra Odberg til fabrikken bemerkes, at det visstnok maa erkjennes, at «kommisjonskontrakten» inneholder saare lite om et saadant salg - den bygger nærmest kun paa at et saadant salg har funnet sted - og maa retten efter de under saken fremkomne oplysninger gaa ut fra, at det heller ikke under de muntlige forhandlinger, som fant sted mellem Odberg og fabrikkens disponent forut for komimisjonskontraktens oprettelse var truffet nogen særskilt detaljert salgsavtale, hvilket kunde vekke en viss formodning om, at salget ikke har vært ment som et virkelig reelt salg. Imidlertid er retten allikevel kommet til det resultat, at kommisjonskontrakten i forbindelse med de forutgaaende forhandlinger mellem Odberg og fabrikkens disponent maa ansees for at inneholde en virkelig reel overdragelse av varepartiet fra Odberg til fabrikken, som derefter igjen har overlatt partiet til Odberg
Side:1051
i kommisjon. Det bemerkes i denne forbindelse, at samtlige varer i det omhandlede parti ved kommisjonskontraktens inngaaelse blev merket med fabrikkens merke, og at der den hele tid efter kontraktens indgaaelse blev ført særskilt kassabok for de stedfundne salg av partiet, at Odberg i strid med kommisjonskontrakten har undlatt at holde egen kasse for de innkomne salgsbeløp for kommisjonsvarene finner retten ikke at burde tillegge nogen betydning, all den stund det ogsaa efter den ordning som Odberg praktiserte og som foran er beskrevet til et hvilkensomhelst tidspunkt nøiaktig lot sig konstatere hvormeget av forretningens kassebeholdning der vedkom kommisjonsvarene. Det essentielle og for avgjørelsen av det her foreliggende spørsmaal mest betydningsfulle moment er imidlertid efter rettens mening den omstendighet, at retten efter de under saken fremkomne oplysninger - spesielt da vitneforklaringene - maa anse det for utvilsomt, at saavel Odberg som fabrikkens disponent den hele tid efter kommisjonskontraktens indgaaelse har ansett fabrikken for at være eier av varene. Odberg har som vidne under saken forklart dette, og hans sønn, der riktignok først blev ansatt i forretningen nogen tid efter at kommisjonskontrakten blev inngaatt, har forklart det samme, han uttalte saaledes, at han hadde den opfatning, at Bengtson f.eks. naarsomhelst kunde ha solgt varepartiet en bloc til en annen, og at Odberg i saa tilfelle hadde vært forpliktet til at sende varepartiet til den Bengtson opga. Og retten finner ingen grunn til at tvile paa riktigheten av Bengtsons forklaring under hovedforhandlingen om, at han straks efter oprettelsen av kommisjonskontrakten hadde bud paa varepartiet en bloc fra en annen forretning paa Gjøvik, og at han ogsaa var sterkt betenkt paa at selge partiet til denne, hvorved han vilde være helt dekket, men at han undlot at gjøre det fordi han vilde hjelpe Odberg ved at gi han chancen til at realisere partiet fra sin forretning. Mot dette finner retten ikke at burde legge nogen vekt paa, at der forut for elter samtidig med komimisjonskontraktens indgaaelse ikke var truffet nogen særskilt, detaljert salgsavtale, dette saa meget mindre som det var en uttrykkelig uttalt forutsetning, at varepartiet skulde selges og det hele mellemværende avvikles i løpet av meget kort tid, nemlig innen utgangen av 1927. At Bengtson under de foreliggende omstendigheter ikke har kredittert Odberg for salgssummen for varepartiet kan efter rettens mening heller ikke tillegges nogen betydning, all den stund det var avtalt, at kjøpesummen skulde betales efterhvert som Odberg solgte av varepartiet.
I henhold til det foran anførte antar derfor retten, at det vad kommisjonskontrakten har funnet sted et virkelig reelt salg av partiet fra Odberg til fabrikken og at råbukken har overlatt partiet til Odberg i kommisjon. Og retten kan heller ikke anta at dette kommisjonsforhold er ophevet eller bragt til ophør derved at fabrikken senere har trukket veksler paa Odberg for sitt tilgodehavende hos denne, idet Odberg jo efter avtalen mellem ham og fabrikken skulde være ansvarlig for gjelden inntil denne var betalt ved salget av kommisjonsvarene.
Derimot antar retten at saksøkerens subsidiære paastand med en mindre endring maa tas tilfølge, idet saksøkeren under de foreliggende omstendigheter ikke kan ansees som massekreditor for mer enn verdien av de varer som var tilstede ved takstforretningens avholdelse. Fabrikken har samtykket i at de da tilstedeværende kommisjonsvarer blev solgt sammen med boets øvrige varebeholdning og har denne realisasjon efter saksøktes uimotsagte anførsel utbragt taksten. Noget massekrav utover dette kan
Side:1052
fabrikken saavidt skjønnes ikke ha paa grunn av bestemmelsene i konkurslovens §39. Samtlige kommisjonsvarer er solgt mot kontant og faar saksøkeren i henhold til den nevnte bestemmelse finne sig i at konkurrere som uprioritert kreditor for det beløp som ikke maatte være innbetalt til ham av det der er solgt for. Noget berikelseskrav paa det grunnlag som av saksøkeren paastaatt maa efter rettens mening være avskaaret ved den nevnte bestemmelse Ialfall maatte da saksøkeren konkurere som uprioritert kreditor for et saadant berikelseskrav, som forøvrig heller ikke kan ansees for tilstrekkelig legitimert ved det under saken oplyste.
Ifølge Odbergs vitneforklaring under saken blev det ved takstforretningen ved en feiltagelse ikke medtatt som kommisjonsvarer endel varer, der under den senere avholdte registrering blev registrert for tilsammen kr. 182, hvilke varer altsaa feilaktig blev regnet for at tilhøre forretningens almindelige varebeholdning. Verdien av disse varer antas under disse omstendigheter at maatte tillegges takstforretningens beløp kr. 5.258,80, saaledes at saksøkeren anerkjennes som massekreditor for kr. 5.440,80 og som uprioritert kreditor for kr. 3.639,21. - - -