Rt-1929-1052

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-12-04
Publisert:	Rt-1929-1052
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 103/2 s.a.
Parter:	Forsikrings-aktieselskapet Norden (advokat Nicolay 1. Bugge) mot Notodden Radikale Folkeparti (advokat Chr. I. Jensen).
Forfatter:	Rivertz, Larssen, Bade, Andersen, Broch, Kjerschow, Berg
Lovhenvisninger:	LOV-1896-07-27-§71, LOV-1912-06-21-§23, Bygningsloven (1924) §71

Dommer Rivertz: Ved Oslo byretts dom av 22 mai 1926 blev saaledes kjent for rett: «Brandforsikringsselskapet Norden bør til Notodden radikale folkeparti (arbeiderdemokraterne) betale kr. 27.500 med fradrag av det beløp, hvortil restene av hovedbygningen paa tomten Telegaten 4, Notodden, efter branden 9 september 1923 maatte bli verdsatt ved skjønn i henhold til §10 i selskapets almindelige forsikringsvilkaar. Av det overskytende beløp svares 6 av hundrede i aarlig rente fra 9 oktober 1923 inntil betaling skjer. Sakens omkostninger opheves.» - Dommen er avsagt under dissens, idet byrettens tredjevoterende stemte for at Forsikringsselskapet Norden kun skulde tilpliktes at betale kr. 6.900 med 6 procent renter fra forliksklagen under ophevelse av sakens omkostninger.

Denne dom er av Forsikringsselskapet Norden innanket for Høyesterett med saadan paastand: «1. Den erstatning Forsikringsaktieselskapet Norden plikter at betale Notoddens Radikale Folkeparti for den brandskade som rammet Telegaten 4 i Notodden den 9 september 1923 fastsettes: A. Prinsipalt: til kr. 6.900 med fradrag av det beløp som Norden betalte for meget som erstatning

Side:1053

for branden i 1921, frådraget at bestemme ved lovlig skjønn paa Notoddens Radikale Folkepartis bekostning. B. subsidiært: til kr. 6.900 med fradrag av et overensstemmende med forsikringsvilkaarene fastsatt skjønsmessig beløp, ved hvis fastsettelse der skal tas hensyn til, at den beskadigede bygning var midlertidig reparert og til at der efter branden i 1921 blev utbetalt erstatning som for totalskade for hele bygningen uten at den i mellomtiden i sin helhet hadde vært nedrevet. C. atter subsidiært: til det beløp, som et skjønn overensstemmende med forsikringsvilkaarene maatte fastsette under iakttagelse av at den skade som forvoldtes derved at bygningsmyndighetene ikke tillot reparasjon av huset ikke tas i betraktning, mens der derimot tas hensyn til at den beskadigede bygning var midlertidig reparert og til at der eiter branden i 1921 blev utbetalt erstatning som for totalskade for hele bygningen uten at den i mellomtiden i sin helhet hadde vært nedrevet. D. atter subsidiært: til det beløp som et skjønn overensstemmende med forsikringsvilkaarene maatte fastsette under iakttagelse av at den skade som forvoldtes derved at bygningsmyndighetene ikke tillot reparasjon av huset tas i betraktning og at der videre tas hensyn til, at den beskadigede bygning var midlertidig reparert og til at der efter branden i 1921 blev utbetalt erstatning som for totalskade for hele bygningen uten at den i mellomtiden i sin helhet hadde vært nedrevet. II. For alle tilfelle: a. Erstatningsbeløpet forrentes med seks av hundrede aarlig, naar der er gaatt en maaned efter forannevnte skjønns avgivelse. b. Notoddens Radikale Folkeparti tilpliktes at betale Forsikringsaktieselskapet Norden sakens omkostninger for byrett og Høyesterett».

Innstevnte Notodden Radikale Folkeparti har paastaatt byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domspremisser, idet dog bemerkes, at det efter de for Høyesterett foreliggende oplysninger ikke forholder sig som av byretten anført, at «efter departementets avgjørelse blev saa tilbygget (den søndre bygning) reparert, mens bygningen forøvrig blev nedrevet og efter dispensasjon fra murtvangsloven gjenopført av tre». Sammenhengen er nemlig den at der ikke blev innhentet noget samtykke til reparasjon av tilbygget, og at bygningen forøvrig ikke blev gjenopført av tre efter dispensasjon fra murtvangsloven, men at den blev nedrevet og nu efter byrettsdommens avsigelse er gjenopført av mur. Det sistnevnte forhold er forøvrig uten betydning for nærværende sak som kun angaar tilbygget.

Appellanten har erhvervet bevilling til for Høyesterett at fremsette nye innsigelser og fremsette ny paastand, som jeg skal komme tilbake til senere. Der er videre for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter, hvoriblandt utskrift av to tingsvidner ved Oslo byrett den 6 mars 1928 og 12 mars 1929. Forsaavidt de nye oplysninger finnes at være av betydning for saken, vil de bli behandlet i forbindelse med de spørsmaal som de vedkommer.

Jeg kommer til samme resultat som byrettens tredjevoterende

Side:1054

herr dommer W. G. Winsnes og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse. Det er dog ikke nødvendig for mig at ta standpunkt til spørsmaalet om hvorvidt Forsikringsselskapet Norden i henhold til forsikringen var forpliktet til at erstatte Notoddens Radikale Folkeparti (som jeg for korthets skyld benevner foreningen) skaden derved at Notoddens bygningskommisjon nektet den at reparere det brandskadede hus. Jeg mener nemlig at selvom forsikringen maatte ansees for at omfatte et saadant tap har foreningen ikke fyldestgjort sin bevisbyrde for at tapet i nærværende tilfelle var en nødvendig følge av branden. Det er paa det rene at ved den takstforretning som i henhold til forsikringsvilkaarene blev avholdt efter branden, fantes skaden at kunne utbedres for en sum av 6.900 kroner, under forutsetning av at bygningskommisjonen gav tillatelse til bygningens reparasjon. Den yderligere skade som foreningen krever erstattet, er saaledes alene en følge av at bygningskommisjonen vilde betrakte reparasjonen som hovedreparasjon, hvilket nødvendiggjorde bygningens nedrivning.

Der er ialfall en mulighet for at det rettslige skjønn som selskapet ønsket at faa avholdt, vilde ha kommet til et annet resultat enn bygningskommisjonen, og denne mulighet for at undgaa yderligere tap hadde det vært foreningens plikt at benytte sig av, ialfall naar det som her kunde skje uten nogensomhelst utgift eller uleilighet for den. Der er ikke fra foreningens side paaberopt nogen legitim grunn for dens nektelse av at la bygningskommisjonens avgjørelse undergi en prøvelse ved rettslig skjønn som §71 i den almindelige bygningslov av 27 juli 1896 gir anvisning paa. Under disse omstendigheter antar jeg at det maatte paahvile foreningen at bevise, at skjønnet vilde ha stadfestet, bygningskommisjonens avgjørelse, men noget bevis i den retning foreligger ikke. Jeg finner saaledes, at Norden ikke er forpliktet til at erstatte mere enn 6.900 kroner, hvortil skaden blev taksert ved skadetakstforretningen.

Likesom for byretten har Norden ogsaa for Høyesterett paastaatt at der i de nevnte 6.900 kroner skal fratrekkes det beløp som selskapet betalte for meget som erstatning for branden i 1921. Til yderligere støtte for denne paastand har Norden faatt bevilling til for Højesterett at fremsette følgende to nye innsigelser: «1. At det under saken paastaatte samtykke fra Arbeidsdepartementet til reparasjon, midlertidig eller uten betingelser, av den ved branden i 1921 skadede eiendom Telegaten 4 i Notodden hverken er søkt - eller meddelt. 2. At Notoddens Radikale Folkeparti ikke kan ha mottatt totalerstatningen efter branden i 1921 i god tro, idet det i telegram av 23 september 1921 har anført, at bygningskommisjonen har tillatt midlertidig reparasjon av en tilbygning».

Hvad den første av disse innsigelser angaar, er det visstnok ved en for Høyesterett fremlagt erklæring fra Arbeidsdepartementet av 29 juli 1927 godtgjort, at der ikke til dette departement er innkommet noget andragende om samtykke til nevnte reparasjon, og foreningen har heller ikke kunnet legitimere, at et saadant andragende er innsendt. Men jeg finner ikke, at dette forhold kan

Side:1055

ha nogen betydning for saken, at brandkassens utbetaling av erstatningen for branden i 1921 ikke kan sees at være gjort avhengig av at departementet samtykket i reparasjonen. Saadant samtykke var heller ikke nødvendig, da bygningskommisjonen ikke hadde ansett utbedringen av tilbygget efter branden i 1921 som hovedreparasjon.

Med hensyn til den annen innsigelse er det paa det rene at foreningen i sitt telegram til brannkassen anførte at bygningskommisjonens tillatelse gjaldt en «midlertidig» reparasjon mens der i virkeligheten ikke var stillet nogen betingelse for reparasjonen, idet denne som nevnt ikke var ansett som hovedreparasjon. Angaaende denne uoverensstemmelse har foreningens daværende formann politibetjent Lars Olsen som vidne under tingsvidnet under 6 mars 1928 oplyst at ordet «midlertidig» i det omhandlede telegram gav uttrykk for hans personlige opfatning, idet den bygning som blev reparert bare var en liten bygning, som før eller senere maatte gi plass for et større bygg. Jeg tør ikke uten videre betegne denne forklaring av uoverensstemmelsen som uantagelig. Under enhver omstendighet kan jeg ikke anse det bevist, at formannen ved det omhandlede uttrykk har tilsiktet at føre brannkassen bak lyset for derved at opnaa utbetaling av brannerstatningen. Der var all grunn for ham til at gaa ut fra at brannkassen hadde faatt eller vilde faa utskrift av bygningskommisjonens beslutning og saaledes vilde bli bekjent med sakens sammenheng.

Idet jeg saaledes ikke finner at foreningen kan overføres ond tro ved mottagelsen av erstatningen for branden i 1921, er jeg enig med byretten i, at der ikke foreligger betingelser for tilbakesøkning av hvad foreningen maatte ha faatt for meget utbetalt. Jeg tiltrer hvad byretten i saa henseende har anført.

Endelig har Norden faatt bevilling til at fremsette følgende nye paastand: «At der ved fastsettelsen av erstatningen for branden i 1923 skal tas hensyn til, at den beskadigede bygning var midlertidig reparert og til at der efter branden i 1921 blev betalt totalerstatning for hele bygningen uten at den i mellomtiden har vært. nedrevet».

I henhold hertil har Norden nedlagt den tidligere refererte subsidiære paastand B, idet selskapet gjør gjeldende, at den forsikrede bygning, ifølge forutsetningene for utbetalingen av erstatningen for branden i 1921 kun er ment at skulle bli staaende som midlertidig, men at bygningen er forsikret for en sum, som motsvarer dens verdi som et til varig benyttelse bestemt hus.

I anledning herav skal jeg bemerke, at hvis Norden skulde vinne frem med denne paastand, maatte saavidt skjønnes samme innsigelse ogsaa kunne gjøres gjeldende av et hvilkensomhelst annet selskap, som maatte ha overtatt forsikring av huset. Den omstendighet at foreningen har faatt utbetalt en for stor erstatning for branden i 1921, og at en del av denne erstatning er betalt av Norden, maa være uten betydning, naar intet av denne erstatning kan kreves tilbakebetalt Spørsmaalet blir da alene, om her forelïgger overforsikring, med andre ord om huset ved branden i

Side:1056

september 1921 ikke hadde den verdi hvorfor det er forsikret For at en saadan overforsikring skulde foreligge er der ikke ført noget bevis, tvertimot stemmer assuransesummen kr. 27.500 med den verdi hvortil huset paa brandtiden er ansatt i skadetakstforretningen. Jeg kan saaledes heller ikke gi Norden medhold i den her omhandlede paastand.

Mot rentesatsen 6 procent har Norden ikke hatt noget at bemerke. Derimot Mr selskapet paastaatt at rentene ifølge forsikringsvilkaarene først kan beregnes fra en maaned fra erstatningens endelige fastsettelse. Mot denne paastand har foreningen protestert som for sent fremsatt, idet der for byretten uimotsagt har vært krevet renter fra 9 oktober 1923. Heri finner jeg at foreningen maa gis medhold.

Sakens omkostninger for byretten og Høyesterett antar jeg at foreningen maa tilsvare.

Dom:

Forsikrings-aktieselskapet Norden bør til Notodden Radikale Folkeparti betale kr. 6.900 med 6 av hundre i aarlig rente derav fra 9 oktober 1923. I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Notodden Radikale Folkeparti til Forsikrings-aktieselskapet Norden kr. 2.000.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige enig med førstvoterende forsaavidt angaar det første av de omhandlede spørsmaal.

Jeg er derimot kommet til et annet resultat enn han med hensyn til adgangen for Norden i form av fradrag at kreve tilbakebetalt det som er betalt for meget ved opgjøret efter branden i 1921. De vesentlige omstendigheter vedkommende dette krav er følgende: Det er paa det rene at skadeskjønnet den 15 juni 1921 bygget paa at bygningen maatte regnes totalt nedbrent og at det gjenstaaende derfor bare kunde verdsettes som materialer. Eierens representant var tilstede ved skjønnet og hadde intet at bemerke hertil. Brannkassens skadeopgjør paa dette grunnlag sendtes Norden 27 juni og blev av Norden godkjent 29 september og beløpet utbetalt til eieren 30 desember samme aar.

Den 24 juni, altsaa en uke efter det avholdte skadeskjønn, sees Lars Olsen paa eierens vegne at ha innsendt andragende til Notoddens bygningskommisjon om tillatelse til «at reparere bygningene saa de kommer i samme stand som før branden». Bygningskommisjonens beslutning av 2 juli 1921 samtykket forsaavidt angaar den i saken omhandlede bygning (den nedre bygning) i at den settes i samme stand som før branden, idet kommisjonen for denne bygnings vedkommende ikke antok at der blev spørsmaal om en hovedreparasjon. Tii denne forretning var brannkassen eller Norden ikke varslet. Den 23 september sendte eieren deretter et telegram til brannkassen saalydende: «Bygningskommisjonen har tillatt midlertidig reparasjon av en tilbygning Telegaten 4 der blev ødelagt ved brand 15 juni. Har brannkassen noget at bemerke». Hvortil brannkassen i svartelegram av 24 september bemerker at der om den omtelegraferte midlertidige reparasjon maa skje henvendelse om samtykke til Arbeidsdepartementet,

Side:1057

hvorhos tilføies: «Reparasjonen vil ingen betydning ha for erstatningsspørsmaalet da bygningen maa gjenopføres av mur». Det fremgaar av dette telegrams ordlyd - jfr. den samtidige korrespondanse - at brannkassen gikk ut fra at reparasjonen kun var en «midlertidig» reparasjon, altsaa bestemt for en kortere tid, og ikke en varig forføining hvorved tilbygningen sattes i samme stand som før. Brannkassen har tydeligvis ikke opfattet forholdet saaledes at det dreiet siig om en forandring av selve grunnlaget for det tidligere skadeskjønn som bygget paa totalskade og brannkassen inntok overfor den midlertidige reparasjon den velvillige holdning at erstatningen efter skadeskjønnet tross reparasjonen kunde utbetales.

Hvad Norden angaar gjør sig nogen tvil gjeldende, idet Nordens representant i Notodden under bygningens istandsettelse i skrivelse av 5 november foreslog for Norden at overta forsikringen av bygningen som eneforsikrer for en sum av 30.000 kroner. Dette forsikringsbeløp sees at ha vakt Nordens opmerksomhet, hvorfor den forela spørsmaalet for brannkassen, idet Norden som tilleggsforsikrer var henvist til brandkassens skadeopgjør. Brandkassen fant imidlertid efter det foreliggende i skrivelse av 17 desember «ikke at kunne foreta videre i saken» hvorefter ogsaa Norden som nevnt utbetalte det paa sig utlignede beløp den 30 desember. Norden tegnet 5 mai 1922 ny forsikring som eneforsikrer av den reparerte bygning. Denne forsikring blev først overtatt av Norden efter inntrengende forestilling herom fra Nordens representant i Notodden og efterat denne i skrivelse til Norden av 26 november 1921 hadde oplyst at bygningskommisjonens tillatelse til reparasjon var meddelt «ikke kun til midlertidig beboelse, men uten betingelser».

Av eieren fremholdes det nu at Norden saaledes fra 26 november hadde kjennskap til at bygningen var permanent reparert og at Norden ved tross dette at utbetale totalerstatning maa regnes like overfor eieren at ha godtatt det utbetalte beløp som kontraktsmessig opgjør, saaledes at Norden ikke nu kan gjenopta det krav paa tilbakebetaling som det muligens ellers maatte ha hatt. Jeg finner for mitt vedkommende at der herved tillegges Nordens utbetaling av beløpet for stor betydning og særlig gjelder dette naar man henser til eierens forhold i saken. Fra eieren forelaa med hensyn til istandsettelse av huset efter branden i 1921 kun det citerte telegram til brannkassen om den midlertidige reparasjon, hvorom brannkassen i sitt svar hadde gitt uttrykk for at reparasjonen ikke blev opfattet som nogen forandring i skadeskjønnets forutsetning om totalskade. Jeg mener da at Norden ubetinget har føie til at gaa ut fra som en selvfølge at en forandret beslutning fra eieren, hvoretter huset blev gjenstand for en permanent istandsettelse, i tilfelle vilde bli meddelt forsikreren fra eieren. Det er imidlertid paa det rene at eieren ikke har gitt nogen nærmere redegjørelse til forsikreren hverken om istandsettelsens karakter eller om bygningskommisjonens beslutning. Om da Nordens egen representant i Notodden under sine bestrebelser for at tegne ny forsikring

Side:1058

paa det istandsette hus meddeler sitt selskap at bygningskommisjonen ikke har stillet nogen betingelse om tidsfrist for bygningens benyttelse saa synes dette ikke at burde kunne opheve eierens aapenbare plikt til at gi forsikreren fra branden av 1921 den ovenfor nevnte redegjørelse for forholdet. Og selv om det kan sies at Norden efter sin representants meddelelse kunde ha hatt foranledning til at undersøke saken nærmere før den utbetalte noget synes det mig ialfall ikke rimelig om eieren, som dog har oplysningsplikten herom og forsømmer denne skulde kunne bebreide forsikreren en saadan manglende undersøkelse. Jeg kan derfor for mitt vedkommende ikke finne det tvilsomt at Norden likesaavel som brandkassen ved utbetalingen av erstatning for brannskaden i 1921 gikk ut fra at skadetakstens forutsetning om totalskade fremdeles var aktuell. Saafremt den midlertidige reparasjon fra forsikrerens side hadde vært opfattet som en permanent gjenopførelse av bygningen maatte jo dette ha ført til at der av forsikreren var forlangt avholdt nytt skadeskjønn. Den omstendighet at saa ikke er skjedd synes mig at være en sikker tilkjennegivelse av forsikrerens opfatning av forholdet.

Hvad nu eierens forhold angaar mener jeg efter det jeg foran har anført at han ved beløpets mottagelse maatte skjønne at utbetalingen skjedde i henhold til skadeskjønnet og paa dets grunnlag. At eieren gjennem den foretatte reparasjon hadde forlatt dette grunnlag synes at maatte fremgaa, saavel av andragendet til bygningskommisjonen, saaledes som dette av bygningskommisjonen er referert, som av kommisjonens beslutning, likesom det forøvrig ogsaa av eieren under prosedyren for Høyesterett er erkjent at han under de foreliggende forhold mottok for stort erstatningsbeløp. Eieren maatte saaledes antas at være klar over at det avholdte skadesskjønn efter hans stilling med hensyn til bygningens istandsettelse ikke lenger dannet grunnlaget for hvad han kunde kreve av forsikreren. Men naar eieren under disse forhold mottar beløpet uten at gi forsikreren nærmere oplysninger, synes dette at maatte regnes som en pliktstridig forsømmelse i kontraktsforholdet som maa paadra eieren en erstatningsmessig tilbakebetalingsplikt uten hensyn til hvad man ellers maatte anta om anvendelse av condictio indebiti i det foreliggende tilfelle.

Jeg kan ikke anta at Norden i sin stilling som tilleggsforsikrer skulde være avskaaret fra at gjøre sitt krav gjeldende av den grunn at brandkassen ikke har reist tilsvarende krav for sitt vedkommende. Ifølge den gjeldende bestemmelse om tilleggsforsikring paa bygning forsikret i Norges brannkasse datert 7 mars 1916 skal erstatning opgjøres av brandkassen efter den i dennes former avholdte skadetakst. Naar man imidlertid antar at den forsikrede ved sitt forhold har paadratt sig erstatningsplikt like overfor det tilleggsforsikrende selskap ligger det baade utenfor den anførte bestemmelses ord og dens hensikt at tilleggsforsikrerens krav skulde være avhengig av at ogsaa brandkassen har et saadant krav og gjør det gjeldende.

Jeg voterer i henhold til det anførte for at Norden tilkjennes rett til fradrag for det som blev utbetalt for meget i erstatning

Side:1059

for branden i 1921. Fradraget at bestemme ved lovlig skjønn paa eierens bekostning.

Dommer Bade: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Andersen og Broch: Likesaa.

Ekstraordinær dommer riksadvokat Kjerschow: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Larssen.

Justitiarius Berg: Jeg slutter mig til førstvoterende.

Av byrettens kjennelse:

Notoddens radikale folkeparti (arbeiderdemokratene) - nedenfor benevnt foreningen - hadde tidligere sine bygninger paa eiendommen Telegaten 4, Notodden, forsikret i Norges brannkasse i henhold til takstforretning av 17 februar 1914 for tilsammen kr. 42.500 hvorav for hovedbygningen kr. 38.500 og for uthusbygningen kr. 4.000. Dessuten var det tegnet en tilleggsforsikring i Brandforsikringsselskapet Norden paa kr. 20.000, hvorav kr. 17.910 gjaldt hovedbygningen, som bestod av en 16 m. lang tømmerbygning, og et tilbygg av reisverk ca. 9 m. langt. Den 15 juni 1921 brente hovedbygningen. Ved en efter branden avholdt verdi- og skadetakst bier hovedbygningen verdsatt til kr. 59.000 og uthusbygningen til kr. 4.500. Takstmennene som ansaa skaden paa hovedbygningen (med tilbygg) som total, kom til det resultat at bygningen i dens helhet maatte rives de satte levningene som løse materialer i en verdi av kr. 2.500. Paa grunnlag av denne takst utarbeidet brandkassen som ogsaa i tilfelle, hvor der er tegnet tilleggsforsikring vedkommende de i brandkassen forsikrede bygninger, hett selvstendig og uten medvirkning av det private forsikringsselskap foretar erstatningsopgjør, saadant opgjør, som den 27 juni s.a. blev tilstillet Norden. Efter dette opgjør utgjorde det samlede erstatningsbeløp kr. 54.020, hvorav kr. 36.869 falt paa brandkassen og kr. 17.151 paa Norden.

I møte den 2 juli nestefter fattet Notoddens bygningskommisjon saadan beslutning: «Da bygningskommisjonen finner, at den øvre (nordre) bygning er saa sterkt beskadiget, at en reparasjon av samme maa ansees for at bli hovedreparasjon, følger det av bygningslovens §71, at bygningen ikke kan repareres uten at de i bygningsloven og murtvangsloven for bygningers opførelse givne regler befølges. For den nedre (søndre) bygnings vedkommende antas det ikke at bli spørsmaal om hovedreparasjon, hvorfor der efter bygningskommisjonens mening forsaavidt ikke kan være noget iveien for, at denne bygning settes i samme stand som før branden.

Foranlediget ved en forespørsel om der haddes noget at bemerke til at bygningskommisjonen hadde tillatt midlertidig reparasjon av tilbygget, svarte brandkassen i telegram av 24 september 1921, at andragende om samtykke dertil maatte innsendes til Arbeidsdepartementet, idet tilføiedes at reparasjonen ingen betydning vilde ha for erstatningsspørsmaalet, da bygningen maatte opføres av mur. Efter departementets avgjørelse blev saa tilbygget (den søndre bygning) reparert, mens bygningen forøvrig blev nedrevet og efter dispensasjon fra murtvangsloven gjenopført av tre. Den 5 november s.a. tegnet foreningen en forsikring i Norden paa bygninger under reparasjon og ominnredning» for kr. 30.000, fordelt med kr. 2.500 paa uthus og med kr. 27.500 paa hovedbygning; efter arbeidets avslutning blev der den 5 mai 1922 tegnet ny forsikring paa vaaningshus og uthus opført av tre for samme beløp og efter samme fordeling.

Side:1060

I skrivelse av 26 november 1921 meddelte Nordens agent i Notodden, borgermester Dalen blandt annet til selskapet i anledning av spørsmaalet om forsikring av foreningens bygninger, at foreningen hadde faatt bygningskommisjonens tillatelse til at reparere og ominnrede tilbygget ikke bare til midlertidig bruk, men uten betingelser. Efter agentens mening vilde branntaksten for hovedbygningen i fullt ferdig stand + uthuset ikke bli satt under kr. 30.000. I anledning herav utbad Norden en uttalelse fra brannkassen idet det blev fremholdt, at «naar en eventuell brandtakst paa den beskadigede tilbygning, efter reparasjon vil kunne komme op i kr. 30.000 med fradrag av kr. 2.500 for uthuset kan vi ikke forstaa anntet enn at den ansatte verdi paa levningene efter branden den 15 juni ved den avholdte verditakst kr. 2.500 maa være feilaktig.» Hertil svartes i skrivelse av 17 desember 1921, at brannkassen efter det oplyste ikke fant at kunne foreta videre i saken. Erstatningen blev utbetalt overensstemmende med forannevnte skadeopgjør; Norden betalte sin andel den 31 s.m.

Den 9 september 1923 opstod der paany brand i hovedbygningen, som blev adskillig beskadiget. Uthuset brente helt ned. Ved takstforretning den 12 s.m. blev hovedbygningens verdi før og efter branden satt til henholdsvis kr. 27.500 og kr. 20.600. Taksten blev avgitt under forutsetning av, at bygningskommisjonen gav tillatelse til bygningens reparasjon. Bygningskommisjonen besluttet imidlertid under hensyn til skadens omfang, at en reparasjon blev at anse for hovedreparasjon i bygnnigslovens forstand saaledes, at bygningen maatte nedrives og gjenopføres av mur.

Norden, som ikke vilde godta bygningskommisjonens avgjørelse begjærte optatt skjønn i henhold til bygningslovens §71, 2net ledd for at faa avgjort om arbeidet skulde betraktes som hovedreparasjon. Da efter loven bare bygherren kan rekvirere saadant skjønn, og foreningen, som fant avgjørelsen riktig, protesterte mot skjønnets avholdelse, blev forretningen nektet fremme. Mellem Norden og foreningen blev der saa optatt forhandlinger om en mindelig ordning av erstatningsspørsmaalet. Herunder erklærte Norden sig villig til at betale som erstatning kr. 6.900 som ved takstforretningen bestemt, mens foreningen forlangte i erstatning bygningens verdi før branden med fradrag av de gjenstaaende rester til nedrivning. Da nogen ordning ikke kom istand har foreningen efter forgjæves prøvet forliksmegling ved stevning, iretteført 26 november 1924, saksøkt Norden til erstatning. - - -

I anledning av det foreliggende bemerkes:

§71 i den almindelige bygningslov av 27 juli 1896 bestemmer blandt annet, at skal eldre bygning repareres i saa stor utstrekning, at det av bygningskommisjonen ansees for at bli hovedreparasjon, maa de i loven for bygningers opførelse givne regler befølges. «Er byggherren misfornøiet med bygningskommisjonens bestemmelse», heter det videre, «kan han, hvis han ikke vil innanke den for vedkommende regjeringsdepartement, opta lovlig skjønn for at faa avgjort, hvorvidt arbeidet skal betraktes som hovedreparasjon eller ikke». Det berodde saaledes i nærværende tilfelle i første rekke paa citanten om denne adgang til at pi øve kommisjonens beslutning av 9 september 1923 skulde kunne benyttes. Naar citanten ansaa beslutningen for at være riktig maatte foreningen være berettiget til at protestere mot fremme av det av innstevnte tilstevnte skjønn. Citanten kan ikke antas derved at ha handlet i strid med den en forsikringstager paahvilende plikt til at begrense skaden. Denne plikt, som i §52 i forslaget til lov om

Side:1061

forsikringsavtaler er uttrykt saaledes at forsikringstageren plikter «at gjøre det han kan for at avverge skaden eller gjøre den saa liten som mulig», refererer sig som det vil sees til redningsforanstaltninger og kan ikke antas at gjelde en forføining av heromhandlede art. En annen sak er det om ikke innstevnte som sterkt økonomisk interessert burde ha vært gitt anledning til uavhengig av citanten at faa avholdt skjønn. Der synes derfor at ha vært all opfordring for innstevnte til paaanke av kjennelsen hvorved skjønnet blev nektet fremme eller til, da der ikke blev noget av skjønnet, at innbringe saken for Arbeidsdepartementet, idet den da muligens kunde lia fatt et annet utfall. Innstevnte kan derfor ikke gis medhold i at citanten ved sin protest mot skjønnet har tapt retten til at kreve erstatning for totalskade.

Ved avgjørelsen av erstatningsspørsmaalet skal bemerkes at det gjelder som almindelig regel i vaar erstatningsrett, at i tilfelle den middelbare skade skat erstattes likesaavel som den umiddelbare, forutsatt at den omfattes av ansvarsgrunnen, at den saaledes faller innenfor adækvansen (Stang: Erstatningsansvar side 300). Begrenset av adækvansen omfatter erstatningen bare de følger av skaden som er til en viss grad sannsynlige og som saaledes ligger innenfor grensen av det paaregnelige. Hvad særlig angaar forsikringsavtaler mot brannskade er øiemedet med forsikringen at yde forsikringstageren erstatning inntil forsikringsverdien for den økonomiske spade, som forvoldes paa den forsikrede gjenstand ved ildebrand.

Som foran nevnt blev erstatningen for brannskaden paa hovedbygningen bestemt til kr. 6.900 under forutsetning av, at den blev reparert, mens der ikke blev avgitt alternativ takst for tilfelle av hovedreparasjon. At bygningen efter branden var i saadan forfatning, at det var mulig at reparere den, er under procedyren ikke egentlig bestridt fra citantens side. I denne forbindelse henvises ogsaa til murmestrene Kielland og Kristensens erklæringer, hvorefter skaden beregnes til 20 procent og bygningens hovedrum praktisk talt helt er uberørt av branden. Mens det saaledes maa antas, citanten ved hjelp av takstsummen kr. 6.900 vil kunne faa utbedret skaden paa bygningen, er det paa den annen side utvilsomt, at dette beløp vil vare utilstrekkelig som erstatning for det ved branden forvoldte tap, naar Bygningen som følge av bygningskommisjonens beslutning maa rives. Og spørsmaalet blir da om citanten kan forlange erstatningen paa basis derav beregnet til forsikringssummen med fradrag av verdien av bygningsrestene. Det finnes ikke legitimert, at der som hevdet av innstevnte med hensyn til brandforsikring av bygninger gjelder et historisk nedarvet brandskadebegrep, hvorefter erstatningens gjenstand bare er den direkte skade med tillegg av den indirekte skade, som uttrykkelig er overtatt. Ogsaa for denne forsikrings vedkommende maa derfor den almindelige regel om adækvansen antas at komme til anvendelse. Under prosedyren er der henvist til lov om Morges brannkasse av 21 juni 1912 §23. Denne paragraf bestemmer blandt annet at omfanget av brannskaden innenfor bygningens forsikringssum kan forøkes ved den av vedkommende myndigheter i medhold av lover Og forskrifter avgitte bestemmelse om, hvorvidt eller i hvilken utstrekning ett brandskadet bygning tillates utbedret, mens brannkassen ikke erstatter de forøkede tap, som forvoldes derved, at utbedring eller gjenopførelse kommer i strid med gjeldende reguleringsbestemmelser. Angaaende innholdet av paragrafen anføres det i vedkommende kommisjons motiver (bilag til Ot.prp.nr.15 (1905-1906) side 75) følgende: «Heri har man opiat, hvad

Side:1062

der hos oss ansees gjeldende, men hvorom der ikke tidligere haves klare bestemmelser.» Herav maa kunne sluttes, at efter brandkassens praksis inngikk under den skade, som brannkassen var anvarlig for, ogsaa tap forvoldt som i nærværende tilfelle ved bygningskommisjonens beslutning om hovedreparasjon. I en i Rt-1844-251 flg. inntatt høiesterettsdom blev i et likeartet tilfelle Den almindelige Brandforsikringsindretning tilpliktet at betale bygningens forsikringssum med fradrag av verdien for det gjenstaaende som materiale. Den av innstevnte paaberopte byrettsdom av 29 juni 1907 (4de samling nr. 411) gjaldt derimot spørsmaalet om erstatning for skade derved, at brandlidte ikke hadde faatt vedkommende reguleringsmyndighets tillatelse til at bygge paa den avbrente bygnings tomt. Det maa antas at praksis med hensyn til forsikring av bygninger i saa henseende har vært den samme i de private forsikringsselskaper som i brannkassen. Og hvad syrlig angaar de til citantens polise knyttede almindelig» forsikringsvilkaar bemerkes, at der ikke finnes at være tilstrekkelig grunn til fra bestemmelsen i §1 om, at under erstatningen ogsaa er innbefattet den skade, som forvoldtes ved slukningsforanstaltninger. utflytning og redning, antitetisk at slutte, at ingen annen middelbar skade skal erstattes. Og følgen herav maa bli at den omprocederte skade, som ved forsikringskontraktens avslutning maatte fremstille sig for innstevnte som paaregnelig, blir at erstatte.

Brannkassens skadeopgjør i anledning av branden i 1921 forutsatte totalskade. Da citanten imidlertid hadde erholdt myndighetenes tillatelse til at reparere og ominnrede tilbygget uten betingelser, maa der antas at ha vært utbetalt meie i erstatning enn citanten hadde krav paa. Innstevntes paastand om, at det angivelig for meget utbetalte beløp skal komme til fradrag i erstatningen kan dog ikke tas tilfølge. I saa henseende bemerkes, at brannkassen den 27 juni 1921 oversendte skadeopgjøret til innstevnte, som allel erie ved polisen av 5 november s.a., som omfattet «bygninger under reparasjon og ominnredning» og derefter efter mottagelsen av Dalens skrivelse av 26 s.m. maatte være klar over, at hovedbygningen delvis var tillatt reparert, jfr. ogsaa brandkassens skrivelse av 17 desember nestefter. Da den hos innstevnte tegnede tilleggsforsikring for hovedbygningens vedkommende utgjorde kr. 17.910 og selskapets ansvar var beregnet til kr. 17.151 kan innstevnte heller ikke høres med, at det ikke skulde kjenne til, at beregningen var bygget paa forutsetningen om hel nedrivning. Naar innstevnte under disse omstendigheter uten yderligere undersøkelse og uten forbehold den 31 desember s.a. overensstemmende med brandkassens opgjør betalte sin andel av erstatningen til citanten, som maa forutsettes at ha mottatt beløpet i god ho, maa innstevnte være bundet herved og være avskaaret adgangen til efter flere aars forløp at kreve tilbakebetale hvad citanten maatte ha oppebaaret for meget.

Efter det saaledes anførte vii erstatningen for brannskaden paa hovedbygningen bli at fastsettes til kr. 27.500 som motsvarer forsikringssummen og bygningens takstverdi før branden, med fradrag av verdien av bygningsrestene. Denne blev ved det efter citantens foranledning avholdte private skjønn beregnet til kr. 1.700. Imidlertid har innstevnte ikke villet godta denne takst, hvorfor verdien blir at bestemme ved skjønn i henhold til forsikringsvilkaarenes §10. Av det overskytende beløp blir at tilsvare 6 procent rente fra 9 oktober 1923. Dei bemerkes, at innstevnte ikke har

Side:1063

fremsatt nogen spesiel innsigelse mot, at renter i tilfelle beregnes fra dette tidspunkt. - - - Finn Nygaard.

Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, med hvem jeg i det vesentlige er enig:.

Jeg er således enig med ham i, at forsikringen ogsaa dekker mot det verditap en brandskadet trebygning lider ved, at den ikke tillates gjenopført av tre. Dette verditap rammer selve den forsikrede gjenstand paa grunn av branden og det er da naturlig at tapet omfattes av forsikringen. Avgjørende for mig er ihvertfall, at det siden den av førstvoterende citerte høiesterettsdom av 1843 maa antas at ha vært praksis, at denslags tap er blitt dekket av selskapet. Dette maa nu ansees at være en kontraktsforutsetning ved forsikring paa trebygning.

Spørsmaalet om ikke citanten har tapt sin rett til erstatning ved ikke at slutte sig til, men protestere mot at Norden fikk avholde skjønn anser leg adskillig tvilsomt, imidlertid er jeg ogsaa paa dette punkt kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg antar nemlig ikke at en forsikringstager i almindelighet har plikt til efter selskapets ordre at appellere eller søke omgjort en av offentlig myndighet truffet avgjørelse. Kun hvis det er særlig grunn til at tro, at avgjørelsen er uriktig har efter min mening forsikringstageren plikt til at søke den omgjort. Eiler min opfatning foreligger der intet bevis for, at den av bygningskommisjonen trufne beslutning er uriktig. En annen sak er det at bygningslovens §71 lett fører til resultater, som er haarde for dem, som rammes. Tildels avhjelpes dette som bekjent ved dispensasjon.

Hvad angaar selskapets motkrav i anledning av den utbetalte erstatning for branden i 1921 tiltrer jeg helt ut førstvoterendes votum. Anton Getz.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de foregående voterende. Visstnok er jeg enig med disse i, at forsikringen ogsaa dekker det verditap en brandskadet bygning lider ved ikke at tillates gjenopført. Men jeg mener. at citantskapet ikke kan kreve erstatning for totalskade, naar det har protestert mot det av innstevnte forlangte skjønn.

Ifølge §52 i utkast til lov om forsikringsavtaler plikter den forsikrede. naar et forsikringstilfelle er inntruffet «at gjøre det han kan for at avverge skaden eller gjøre den saa liten som mulig. Gir selskapet ham bestemte forskrifter, skal han følge dem om han kan.» Disse bestemmelser maa antas at uttrykke, hvad der ogsaa nu gjelder uten nogen spesiel lovbestemmelse. De er utslag av den hovedregel, at den forsikrede plikter at gjøre hvad han i egen interesse vilde ha gjort hvis han ikke hadde forsikret. Bestemmelsene tar maaskje nærmest sikte paa selve den direkte brandskade, sjøskade o.s.v., men etter min mening maa de gjelde enhver skade (ethvert tap) som faller inn under forsikringen, altsaa efter det foran antatte ogsaa tapets forøkelse som følge av bygningens kondemnering istedenfor tillatelse til reparasjon.

Nu er forholdet det, at citantskapet saa langt fra at gaa selskapet tilhaande for at begrense tapet tverimot i egen interesse har direkte motarbeidet selskapets interesser. Det har herved efter min mening krenket sin plikt likeoverfor selskapet.

Citantskapet spør hvorfør innstevnte ikke appellerte den kjennelse hvorved skjønnet blev nektet fremme. Innstevnte svarer, at det ikke hadde

Side:1064

nogen plikt dertil, og at en appel antagelig ikke hadde hjulpet. Heri er jeg enig.

Videre anfører citantskapet, at efterat skjønnet var avvist kunde innstevnte ha innanket bygningskommisjonens avgjørelse for departementet i henhold til den almindelige bygningslovs §5. Hertil bemerker innstevnte, at det nu engang hadde valgt skjønn. Jeg antar at innstevnte ikke var forpliktet til at søke nogen ny avgjørelse. Det kunde ogsaa risikert en no avvisning selv om der i §5 ikke som i §71 uttrykkelig staar at det er «byggherren» som kan appellere.

Nevnte §52 i utkastet til forsikringsavtalen bestemmer videre: «Lar forsikrede forsetlig eller grovt uaktsomt være at opfylle denne plikt, svarer selskapet ikke for større skade enn det kan antas at det maatte dekket om plikten var blitt opfylt.» Ogsaa dette maa antas at være uttrykk for en allerede nu gjeldende regel.

Nu er det i nærværende tilfelle efter omstendighetene umulig at føre noget avgjørende bevis i saa henseende, men efter hvad der foreligger synes der ialfall at lia vært en betydelig chanse for at faa bygningskommisjonens avgjørelse underkjent. Til syvende og sist beror da sakens avgjørelse paa hvem der har bevisbyrden. Jeg mener den paahviler citantskapet hvem der skyldes at avgjørelsen ikke er blitt prøvet, og som i det hele maa bevise skadens størrelse. Jeg antar følgelig at innstevnte kun kan tilpliktes at betale de 6.900 kroner med 6 procent rente fra forliksklagen.

At innstevnte ikke har nogen tilbakesøkningsrett i anledning av den i 1921 utbetalte erstatning forekommer mig utvilsomt, jfr. høyesterettsdom i. Rt-1911-488. - - - W. G. Winsnes.