Rt-1929-1079
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1929-12-07 |
| Publisert: | Rt-1929-1079 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53/2 B s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Faye-Hansen, aktor mot Ludvig Arthur Lauritzen Drillestad (forsvarer: advokat Fritz Wilberg). |
| Forfatter: | Motzfeldt, Evensen, Bonnevie, Schjelderup, byfoged Gjessing, byfoged Furu, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §331, §393, §177, §336, Straffeloven (1902) §192 |
Dommer Motzfeldt: Ved beslutning av 20 april 1929 har statsadvokaten i Østfold og Hedemark satt Ludvig Arthur Lauritzen Drillestad under tiltale til fellelse efter straffelovens §192 for ved vold eller ved at fremkalle frykt for nogens liv eller helbred at ha tvunget nogen til utuktig omgjengelse derved at han 4 februar 1929 i Vannemskogen kastet frøken J. over ende, la sig over henne, rev hennes klær i stykker og tiltvang sig samleie med henne. Ved Østfold lagmannsretts dom av 7 august 1929 blev Drillestad for voldtekt efter straffelovens §192, jfr. lov nr. 9 av 4 juli 1927 første og tredje ledd dømt til fengsel i 3 aar og 10 aars tap av borgerlige rettigheter.
Domfelte anket paa stedet paa grunn av saksbehandlingen. Angaaende sakens gjenstand og domfeltes personlige forhold henviser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Side:1080
Anken grunnes paa følgende forhold: Under saksbehandlingen i lagmannsretten begjærte forsvareren 4de vidne politifullmektig Henrik Eriksen spurt om fornærmede til ham under efterforskningen hadde sagt, at hun tidligere hadde hatt samleie med andre menn, at hun var svak overfor mannfolk og at hun hadde vanskelig for at si nei.
Lagmannsretten avsa saadan kjennelse: «Retten er enstemmig av den opfatning at de heromhandlede spørsmaal er av utpreget chikanøs art og av det innhold at frøken J., hvis hun av 4de vidne hadde vært forelagt saadanne spørsmaal under hans efterforskning, ikke hadde vært pliktig til at svare herpaa og selvsagt ogsaa maatte være gjort opmerksom herpaa. Under eksaminasjonen idag av 1ste vidne har dette vidne ogsaa bestemt erklært at hun ikke vil besvare forsvarerens spørsmaal herom. Retten finner det da klart at der ikke bør gis forsvareren anledning til ad en omvei at foreta saadan bevisførsel. Dertil kommer at gjenstanden for den heromhandlede bevisførsel finnes stridende saavel mot straffeprocesslovens §331 annet ledd som mot §336 første ledd. Slutning: De av forsvareren fremsatte spørsmaal til 4de vidne blir ikke at forelegge vidnet».
Domfelte anser kjennelsen uriktig og forsvareren har i sin begrunnelse av anken fremholdt: «Forsvarets hensikt med spørsmaalene var at skaffe til veie objektive omstendigheter til belysning av om det fra alle kanter erkjente samleie hadde karakteren av voldtekt, og spørsmaalene kunde bare lovlig nektes hvis retten fant at de oplysninger som søktes tilveiebragt overhodet ikke vedrørte saken».
Jeg stemmer for at anken tas til følge.
Hvad angaar de begjærte spørsmaals art (straffeprocesslovens §331, 2net ledd) bemerker jeg, at i en sak som angaar voldtekt maa spørsmaal om den fornærmedes tidligere vandel antas at kunne ha faatt betydning for lagrettens opfatning av, om fornærmedes motstand var alvorlig ment og om tiltalte forstod dette. Jeg mener saaledes at bevisførselens gjenstand vedrører saken.
Angaaende straffeprocesslovens §177 bemerkes: Jeg gaar ut fra at fornærmede ikke av politifullmektig Eriksen blev gjort opmerksom paa sin rett efter §177 til at nekte at forklare sig - hvad denne paragraf heller ikke uttrykkelig paabyr meddelt et vidne. Dette forhold tillegger jeg dog ingen vesentlig vekt. Ti om fornærmede kunde nektet at svare selv kunde hun ikke - i tilfelle - nektet eller hindret at de omspurte forhold blev oplyst av en utenforstaaende. Jeg henviser ogsaa til Høiesteretts kjæremaalsutvalgs erklæring av 12 desember 1896 og riksadvokatens deri anførte uttalelser, Rt-1897-152.
Jeg er ikke enig med lagmannsretten i at de begjærte spørsmaal rammes av straffeprocesslovens §336, idet de efter min opfatning ikke angaar et vidnes troverdighet i sin almindelighet.
Efter dette anser jeg kjennelsen uriktig.
Det neste spørsmaal blir da om virkningen herav for dommen. Under de foreliggende omstendigheter finner jeg det sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende for dommens innhold, jfr.
Side:1081
straffeprocesslovens §393 første ledd. Jeg antar saaledes at dommen maa bli at opheve.
Kjennelse:
Lagmannsrettens dom og den til grunn for samme liggende hovedforhandling opheves, fordi lagmannsretten har nektet at forelegge 4de vidne politifullmektig Henrik Eriksen de av forsvareren til rettsboken frem satte spørsmaal. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Evensen: Enig med førstvoterende.
Dommer Bonnevie: Likesaa.
Dommer Schjelderup: Jeg er om enn under nogen tvil kommet til samme resultat som førstvoterende. Skjønt jeg er enig med ham i at det omtvistede spørsmaal burde ha vært stillet, forekommer det mig nemlig efter de foreliggende omstendigheter ikke særlig sannsynlig at undlatelsen herav kan ha virket bestemmende paa dommens innhold.
Ekstraordinær dommer byfoged Gjessing: Som hr. dommer Schjelderup.
Ekstraordinær dommer byfoged Furu: Enig med førstvoterende.
Dommer Backer: Likesaa.