Rt-1929-184

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-03-15
Publisert:	Rt-1929-184
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 79/1 s.a.
Parter:	Kontrollør Chr. Christensen (advokat J. M. Lund beskikket) mot A/S Kristiania Elektriske Sporvei (advokat Hilditch).
Forfatter:	Alten, Andersen, Bonnevie, Christiansen, Bade, byrettsjustitiarius Flock, Berg
Lovhenvisninger:

Dommer Alten: Om sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i Oslo byretts dom av 5 september 1925. Ved denne dom blev kjent for rett: «A/S Kristiania Elektriske Sporvei bør for kontrollør Chr. Christensens tiltale i nærværende sak fri at være. Sakens omkostninger opheves». - Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for at selskapet skulde betale erstatning efter skjønn og sakens omkostninger for byretten.

Chr. Christensen, som har faatt bevilling til fri sakførsel, har paaanket dommen til Høiesterett og nedlagt saadan paastand: «1. Appellanten Chr. Christensens undladelse av den 8 juni 1921 at utføre vognførers eller billettørs tjeneste paa innstevnte A/S Kristiania Elektriske Sporveis vogner var ikke rettsstridig. 2. A/S Kristiania Elektriske Sporvei tilpliktes at betale Chr. Christensen erstatning for tap og skade, som er paaført ham ved, at han den 23 juni 1921 blev opsagt fra sin stilling som kontrollør. 3. Chr. Christensens beskikkede advokat for Høiesterett tilkjennes salær

Side:185

av det offentlige. 4. A/S Kristiania Elektriske Sporvei tilpliktes at betale Chr. Christensen sakens omkostninger for byretten og det offentlige saksomkostninger for Høiesterett».

Innstevnte A/S Kristiania Elektriske Sporvei har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.

Som nye dokumenter for Høiesterett er fremlagt utskrift av tingsvidne, optatt ved Oslo byrett den 27 april 1926 til avhørelse av sporveisselskapets bokholder Hansen, og en erklæring fra Norges Arbeidslederforbund angaaende formenns og verksmestres stilling under konflikter mellem arbeidsgivere og arbeidere.

Jeg er i saken kommet til samme resultat som byretten.

Det reiste erstatningskrav er for det første støttet paa det grunnlag, at selskapet ved at suspendere kontrollørene, fordi de hadde nektet at efterkomme en ordre om at kjøre den 8 juni 1921, skulde ha frafalt sin kontraktsmessige rett til at opsi dem med 3 maaneders varsel, naar opsigelsen, som det er paa det rene, alene hadde sin grunn i det samme forhold som suspensjonen. Dette erstatningsgrunnlag er tilstrekkelig behandlet av byrettens flertall, og jeg kan forsaavidt i det vesentlige henholde mig til den begrunnelse flertallet har gitt.

Erstatningskravet grunnes dernest paa, at selskapets kontraktsmessige rett til opsigelse skal være blitt innskrenket derved, at der er gitt kontrollørene tilsagn av driftsbestyreren i 1917 og av styrets formann i 1919 om, at det ikke skulde bli paalagt kontrollørene at utføre noget arbeide, som var nedlagt av andre sporveisfunksjonærer under lovlig streik, saaledes navnlig ikke at kjøre under streik, Hvorvidt et saadant tilsagn vil de ha den virkning, at selskapet, som paastaatt av appellanten, skulde være avskaaret fra at benytte sin opsigelsesrett i et tilfelle som det foreliggende, hvor opsigelsen alene er begrunnet i nektelse av at efterkomme en ordre til at kjøre under streik, eller om tilsagnet bare vil de være til hinder for at utøve den i kontrakten hjemlede rett til avskjedigelse paa grunn av tjenesteforseelse, er imidlertid et spørsmaal som jeg ikke finner det nødvendig at avgjøre. I motsetning til det dissenterende medlem av byretten kan jeg nemlig ikke finne, at der mot selskapets benektelse er ført tilstrekkelig bevis for, at et titsagn av det paastaatte innhold er gitt. Selskapet har under saken fastholdt den fremstilling som det har gitt i en skrivelse til appellantens advokat av 6 oktober 1921, hvori det anføres, «at det ikke forholder sig saa at driftsbestyreren har gitt kontrollørene tilsagn om at de ikke skulde kunne beordres til utførelse av arbeide, nedlagt av andre funksjonærer, likesaalitt som et saadant tilsagn nogensinde er blitt gjentatt og bekreftet av direksjonens formann. Selskapets ledelse har tvertimot med bestemthet fastholdt opretholdelsen av den bestemmelse i kontrollørenes kontrakter som paalegger dem at utføre hvilkensomhelst tjeneste, ogsaa under streik, idet man har fremholdt at situasjonen ofte kan tenkes at være den, at hensynet, til publikum maa gaa foran hensynet til funksjonærene, og at alle overordnede derfor maa kunne beordres til tjeneste for at faa driften i gang igjen. Det er imidlertid i denne forbindelse blitt sagt kontrollørene, at neppe nogen direktør eller

Side:186

driftsbestyrer vil beordre de overordnede til tjeneste under saadanne forhold, at deres arbeide vil bli et direkte slag mot deres underordnede i disses lovlige kamp for at forbedre sine livsvilkaar». Selskapets fremstilling er blitt bekreftet ved de forklaringer som er avgitt av kontravidnene for byretten, driftsingeniør Greve og overkontrollør Krogsrud og under det optatte tingsvidne av bokholder Hansen. Paa den annen side er det ved de av byrettens førstvoterende paaberopte forklaringer av hovedvidnene at bemerke, at tre av dem har samme interesse i saken som appellanten, nemlig Mehlum, Riis og Eek, og at flere av vidnene uttaler sig mindre bestemt og ikke selv har hørt de uttalelser som skulde inneholde det omhandlede tilsagn, og som dessuten ved avhøringen av vidnene allerede laa flere aar tilbake i tiden. Særlig forsaavidt angaar driftsbestyrerens uttalelse i 1917 avsvekkes hovedvidnenes forklaringer ytterligere ved, at kontrollørene i en skrivelse av 31 desember 1917, hvori de under tre punkter sammenfatter driftsbestyrerens erklæring paa et møte den 29 s. m. angaaende de fordeler de vil de opnaa ved at opløse sin forening, ikke nevner noget om at han skulde ha tilsagt dem fritagelse for at kjøre under streik. Den uklarhet som bevisførslen kan efterlate maa gaa ut over appellanten, som efter min mening har bevisbyrden for det paastaatte tilsagn, og jeg finner saaledes at maatte bli staaende ved, at uttalelsene ikke har gaatt videre enn selskapet innrømmer. Under denne forutsetning er det heller ikke fra appellantens side hevdet, at uttalelsene skulde medføre nogen innskrenkning i selskapets rett efter kontrakten til vanlig opsigelse.

For erstatningskravet er der ennu anført et tredje grunnlag, som ikke er omhandlet i byrettsdommen, og som saavidt skjønnes er nytt for Høiesterett, men ikke er møtt med protest. Det hevdes, at selv om opsigelsen i og for sig har vært kontraktsmessig, har selskapet dog handlet rettsstridig og skadet appellanten ved at begrunne opsigelsen med at han har gjort sig skyldig i et kontraktsbrudd. Selve opsigelsesskrivelsen inneholder imidlertid ingen begrunnelse, og det som var tilført styrets protokoll angaaende dets opfatning av kontrollørenes nektelse av at efterkomme ordren, er bare oplest for de opsagte kontrollører selv paa et møte, som de efter eget ønske hadde med styrets formann nogen tid efter opsigelsen. Men styret maa jo ha rett til i sin egen protokoll og overfor de opsagte funksjonærer at gi uttrykk for sin opfatning av deres forhold, og det er ikke engang antydet, at selskapet overfor utenforstaaende skulde ha søkt at stille appellanten i et ugunstig lys. Det er da aapenbart, at intet erstatningskrav kan grunnes paa de her omhandlede forhold.

Jeg kommer saa til punkt 1 i appellantens paastand som gaar ut paa at faa fastsettelsesdom for, at hans nektelse av at utføre vognførers eller billettørs tjeneste den 8 juni 1921 ikke var rettsstridig. Denne paastand har her for retten vært begrunnet dels med det før omhandlede tilsagn, som jeg ikke kan anse bevist, og dels med en innskrenkende fortolkning av ansettelseskontraktens bestemmelse om plikt for funksjonærene til at utføre hvilketsomhelst arbeide under ekstraordinære omstendigheter, idet der er

Side:187

henvist til at overordnede funksjonærer efter den nu almindelige rettsopfatning ikke kan være pliktig til at utføre streikebrytertjeneste. Herom skal jeg imidlertid ikke uttale mig, da jeg mener at der ikke er processuell adgang til at opta spørsmaalet om rettmessigheten av appellantens nektelse til selvstendig avgjørelse. Saavel efter vaar eldre som efter den nye process kan fastsettelsesdom, bortset fra visse særlige tilfelle, bare gis for en rettighets eller et rettsforholds bestaaen eller ikke bestaaen, men derimot ikke for en kjensgjerning av rettslig betydning løsrevet fra de enkelte rettskrav kan grunnes paa den. Jeg henviser herom til Hagerup: Civilproces, 1ste bind, 2nen utgave, side 293-294 og 3dje utgave side 345-346, med note 11. Da byretten heller ikke har optatt fastsettelseskravet til paadømmelse, antar jeg at det rettest bør betraktes som avvist ved byrettsdommen, til tross for at der ikke er gitt uttrykk herfor i domsslutningen.

Skjønt jeg efter det anførte vil stemme for stadfestelse av byrettens dom, finner jeg efter omstendighetene at det innstevnte selskap ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett, særlig i betraktning av det usedvanlige ved den foretatte opsigelse efter forutgaaende suspensjon. - Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat I. M. Lund fastsettes til kr. 1.000.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bonnevie, Christiansen og Bade: Likesaa.

Ekstraordinær dommer byrettsjustitiarius Flock: Jeg har funnet saken adskillig tvilsom, men finner likesom førstvoterende at der ikke er ført avgjørende bevis for, at selskapet kan sies at ha fraskrevet sig sin i den skriftlige kontrakt uttrykkelig vedtatte opsigelsesrett i et tilfelle som det foreliggende.

Justitiarius Berg: Jeg er paa samme maate som hr. justitiarius Flock enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

- - - Ifølge saksøkerens fremstilling er saksforholdet følgende: Saksøkeren har vært ansatt ved A/S Kristiania Elektriske Sporvei siden 1897 og siden 1914 som kontrollør. Ifølge sin ansettelseskontrakt var han forpliktet til efter driftsbestyrerens bestemmelse at bistaa ved utførelsen av tjenesten vedkommende andre av selskapets funksjonærer og i tilfelle av sykdom eller andre ekstraordinære omstendigheter at utføre hvilketsomhelst arbeide for selskapet

Sommeren 1914 streiket sporveiens vognbetjening, og selskapet besluttet sig til at søke driften opretholdt ved at faa vognene betjent av streikebrytere. Foruten helt uvedkommende personer som studenter, gymnasiaster og andre, som selskapet antok, blev ogsaa selskapets funksjonærer utenfor vognbetjeningen beordret til at besørge det arbeide, som var

Side:188

nedlagt av vognbetjeningen. Kontrollørene maatte saaledes ogsaa utføre streikebrytertjeneste. Dette forhold vakte stor bitterhet blandt vognbetjeningen saavelsom innen Sporveisforbundet, hvori denne betjening stod organisert. Men ogsaa innenfor de ikke-streikende funksjonærers kretser misbilliget man sterkt, at selskapet fremtvang, at funksjonærene maatte betjene vognene under streik. For at avverge en lignende situasjon for fremtiden reiste der sig blandt kontrollørene en bevegelse for at organisere sig i en forening. En saadan kom ogsaa istand i 1917, og den blev som en egen avdeling tilknyttet Norsk Sporveisforbund. Innstevntes direksjon fant det imidlertid utilfredsstillende, at overordnede funksjonærer stod tilknyttet den samme faglige organisasjon som den underordnede betjening. Der blev derfor rettet henvendelse til kontrollørene for at faa dem til at opløse sin forening, og der blev ført forskjellige forhandlinger herom. Under disse forhandlinger blev det sterkt fremholdt fra kontrollørenes side, at det i første rekke var for at beskytte sig mot, at selskapet under streik skulde kunne beordre dem til at utføre streikebrytertjeneste, at de hadde funnet at maatte organisere sig, og de fremholdt likeledes at de, hvis de hadde sikkerhet for, at de ikke løp denne risiko, vilde ta under overveielse at opheve sin forening og dermed tre ut av Norsk Sporveisforbund.

Disse forhandlinger endte med en konferanse mellem driftsbestyreren og kontrollørene i desember 1917, hvorunder driftsbestyreren uttrykkelig ga kontrollørene tilsagn om, at de ikke skulde bli paalagt at utføre noget arbeide, som var nedlagt av andre funksjonærer under lovlig streik, hvis de opløste sin forening. Kontrollørene meddelte derefter innstevnte i skrivelse av 31 desember 1917, at de vilde gaa ut av Norsk Sporveisforbund innen utgangen av 1918. Paa grunn av en i 1918 foretatt avskjedigelse av en kontrollør, en avskjedigelse, som vedkommende kolleger fant uberettiget, drøiet man dog med utmeldelsen. Dette foranlediget en ny henvendelse fra direksjonen og senere konferanse med dennes formann direktør F. Heyerdahl. Herunder erklærte denne, at kontrollørene aldri skulde bli beordret til at kjøre under streik. Foreningen blev saa opløst i januar 1919. Dette tilsagn fra direksjonens formann blev bekreftet av ham i alle kontrollørers nærvær i januar 1919. - - -

Da storstreiken i mai 1921 blev dekretert av Arbeidernes faglige Landsorganisasjon, hvortil Norsk Sporveisforbund er tilknyttet, fikk vognbetjeningen saavelsom de andre arbeidere ved sporveien ordre til at nedlegge arbeidet samtidig med dettes nedleggelse i de fleste andre bedrifter. Der inntraatte saaledes ved storstreikens utbrudd en fullt lovlig streik av vognbetjeningen ved Kristiania Elektriske Sporvei. Der blev heller ikke fra selskapets side under denne streik gjort noget forsøk paa at sette driften igang ved hjelp av streikebrytere. Efter at storstreiken hadde vart i nogen tid meddelte imidlertid innstevnte kontrollørene, at en større del av vognbetjeningen hadde erklært sig villig til at gjenopta arbeidet til tross for streiken, og at vognbetjeningen i henhold dertil var tilsagt at møte til tjentste den 8 juni 1921 om morgenen. Til samme tid blev kontrollørene beordret at fremmøte. Ved den fastsatte tid viste det sig imidlertid, at ingen av vognbetjeningen møtte op til tjeneste. Av direksjonens formann Heyerdahl blev kontrollørene opfordret til at opta kjøringen, uanset at arbeidet ikke var gjenoptatt av vognbetjeningen, og til tross for at streiken saaledes fremdeles fortsatte. Hertil erklærte samtlige kontrollører sig uvillige. Det samme var ogsaa tilfellet med de fremmøtte verkstedsformenn og baneformenn.

Side:189

Citanten anfører, at det visselig var direksjonen bekjent, at der ved meglingens optagelse om formiddagen 8 juni vilde bli gjort forsøk paa at faa streiken avblaast. Dette skjedde ogsaa, idet storstreiken blev avblaast den følgende dag. Paa dette tidspunkt (8 juni) var det av regjeringen med tilslutning av saavel arbeidernes som arbeidsgivernes hovedorganisasjoner opnevnt en meglingsmann, der som riksmeglingsmannens stedfortreder skulde gjenopta meglingen i sjømannskonfliktene, som var foranledningen til storstreiken.

Citanten preciserer, at direksjonens ordre til kontrollørene om at kjøre vognene den 8 juni 1921 og derved utføre arbeide, som var nedlagt av andre funksjonærer paa grunn av lovlig streik, stod i direkte strid med det tilsagn, som av selskapets driftsbestyrer og direksjon tidligere var gitt kontrollørene. Citanten paastaar, at hvorledes man enn vil fortolke det foran gjengivne passus i hans ansettelseskontrakt, maa det være klart, at denne bestemmelse i kontrakten efter hvad der var passert mellem selskapets direksjon og driftsbestyrer og kontrollørene i 1917-1919, ikke inneholdt nogen forpliktelse tor kontrollørene til at overta vognbetjeningens arbeide den 8 juni 1921 eller nogen rett for selskapet til at kreve saadant arbeide av dem. Den anmodning, som direksjonens formann den 8 juni 1921 rettet til kontrollørene var derfor helt uhjemlet i ansettelseskontraktens bestemmelse og derhos i strid med gitt tilsagn og derfor ubetinget rettsstridig.

Men selv om der var noget at legge kontrollørene tillast i deres optreden den 8 juni 1921, blev dette, hevder citanten, op og avgjort ved direksjonens beslutning, som er tilkjennegitt kontrollørene i skrivelse av 10 juni 1921. I denne skrivelse meddelte direksjonen hver enkelt kontrollør, at spørsmaalet om kontrollørenes nektelse av at utføre vogntjeneste hadde vært behandlet i direksjonen som var paa det rene med, at forholdet maatte betegnes som saa graverende, at øieblikkelig avskjed maatte være paa sin plass, men at direksjonen efter omstendighetene ikke fant føie til at fjerne kontrollørene fra deres stillinger, men var blitt staaende ved at suspendere dem i 14 dager uten lønn, regnet fra 10 juni. Om enn kontrollørene fant en saadan suspensjon uberettiget, vedtok de denne «straff» for at saken dermed kunde være ute av verden. Til tross herfor har innstevntes driftsbestyrer efter bemyndigelse av direksjonen i skrivelse av 23 juni 1921 meddelt kontrollørene avskjed med 3 maaneders varsel, men med øieblikkelig fratredelse, idet de blev meddelt dem, at de var fritatt for enhver tjenstgjøring under opsigelsesfristen. Det er paa det rene, at denne avskjedigelse ene og alene hadde sin grunn i, hvad der passerte den 8 juni 1921, altsaa ganske det samme forhold, som var gjenstand for direksjonens beslutning den 10 juni, hvorved dette forhold blev ordnet.

Selskapet var derfor uberettiget til, efterat direksjonen overfor funksjonærene hadde erklært, at følgerne av deres forhold den 8 juni ikke skulde lede til avskjed, men til suspensjon i 14 dager, senere at forandre denne avgjørelse og berøve funksjonærene deres stillinger. Videre anføres, at den stedfundne avskjedigelse fra selskapets side alene er begrundet med, at kontrollørene handlet kontraktstridig eller pliktstridig ved anledningen. Hvis denne opfatning er uberettiget, hvad citanten paastaar, den er, savner avskjedigelsen ethvert grunnlag og blir helt uberettiget og retsstridig. - - -

Innstevnte benekter at ha handlet retsstridig ved at opsi citanten og de øvrige kontrollører. I den anledning anføres, at citanten er behandlet i full overensstemmelse med en av ham selv inngaatt og skriftlig bekreftet

Side:190

overenskomst. Han har faatt sin lønn for den tid, han har arbeidet, og kontrakten er blitt opsagt av den ene part i forholdet med den i kontrakten fastsatte varselsfrist. Angaaende citantens paastand om, at kontrollørene skulde være gitt tilsagn om ikke at bli kommandert til at besørge kjøring i tilfelle av streik, henviser innstevnte til den foran citerte passus i ansettelseskontrakten. - - -

Innstevnte gjennemgaar derefter de stedfundne forhandlinger og hvad derunder passerte. Innstevnte fremholder, at der under disse forhandlinger fra selskapets side uttrykkelig blev precisert, at innstevntes ledelse som hittil maatte forbeholde sig selv ubetinget at avgjøre, paa hvilken maate den kontraktsmessige bestemmelse om de overordnedes plikt til at gjøre tjeneste under ekstraordinære forhold skulde praktiseres. Paa en forespørsel fra kontrollørforeningens formann svarte direksjonens formann, at saa megen tillit maatte de overordnede funksjonærer ha til ledelsen, at de maatte kunne gaa ut fra, at ledelsen aldri vilde beordre dem til tjeneste under lovlig streik, iverksatt av kontrollørenes underordnede for at forbedre sine levevilkaar. Det er nemlig en stor forskjell paa den ting, at kontrollørene optrer i kamp mot sporveiskonduktører og vognførere i disses lovlig iverksatte streik for at forbedre sine egne vilkaar og den ting, at en almindelig arbeiderorganisasjon kommanderer arbeidsstans eller sympatistreik til fordel for en helt anden arbeidsgruppe. Under en streik av sistnevnte art maatte kontrollørene være forberedt paa og forpliktet til at gjøre tjeneste i tilfelle selskapets direksjon forlangte det.

Videre paapeker innstevnte, at sporveisfunksjonærene den 6 juni 1921 paa et massemøte med overveldende flertall hadde besluttet for sitt vedkommende at melde sig til tjeneste. Efter dette massemøte besluttet innstevnt at gjenopta driften og tilsa funksjonærene til at møte om morgen den 8 juni 1921. Det viste sig imidlertid, at vognbetjeningen, tross sin erklæring; paa massemøtet, ikke frem møtte den dag, uten at nogen forklaring herom blev gitt, og kontrollørene blev derfor beordret til tjeneste efter sin kontrakt Videre anfører innstevnte, at der 8 juni 1921 ikke forelaa nogen streik, idet arbeidet, som anført, var besluttet gjenoptat under det forannevnte massemøte. - - -

I anledning av den foreliggende sak bemerkes, at citantens ansettelsesdokument fastsetter en gjensidig opsigelsesfrist av 3 maaneder under almindelige omstendigheter. I henhold hertil var innstevnte berettiget til i sin almindelighet sett uten nærmere motiveren at opsi citanten med det nevnte varsel. Det kan imidlertid ikke antas, at innstevnte i nærværende tilfelle kan paaberope denne kontraktsbestemmelse til sin frifinnelse. Opsigelsen antas nemlig at burde betraktes i lys av de ekstraordinære forhold, under hvilke den fant sted. Her skal forøvrig anføres, at det kan være et stort spørsmaal, om selskapet, efter først i skrivelsen av 10 juni 1921 at ha suspendert citanten i 14 dager fra nevnte datum uten lønn, senere uten videre kunde si ham op. Citanten hadde nemlig paa sin side vedtatt suspensjonen og dermed gaatt ut fra, at forholdet mellem partene var op og avgjort. Det kan derfor med rette reises det spørsmaal om ikke ogsaa selskapet derved var bundet, saa det var avskaaret fra at foreta videre i sakens anledning.

Førstvoterende anser det ikke nødvendig at avgjøre dette spørsmaal, da han er kommet til det resultat, at opsigelsen i realiteten maa betegnes som ubeføiet.

Side:191

I den anledning anføres, at det med tydelighet fremgaar av de av innstevnte fremlagte dokumenter, at grunnen til opsigelsen var, at citanten hadde nektet at kjøre den 8 juni 1921. I bilag 11 ad 1 ad 24 staar saaledes bl.a. anført: «Driftsbestyreren fremholdt (i direksjonsmøte 18 juni 1921) efterat ha gjort sig bekjent med sakens detaljer, at det kontraktsbrudd som ovennevnte funksjonærer har gjort sig skyldig i ved at nekte at utføre beordret tjeneste var av saa graverende art, at deres fortsatte forbliven i selskapets tjeneste var uforenelig med opretholdelse av disiplinen innen personalet. Saavel for driftsbestyreren som for de øvrige overordnede funksjonærer vil være umulig at fortsette samarbeidet med disse funksjonærer, som i en kritisk situasjon har sviktet sin plikt saavel likeoverfor selskapet som likeoverfor sine kolleger.» Driftsbestyreren blev derefter av direksjonen bemyndiget til at opsi citanten og 4 andre funksjonærer med 3 maaneders varsel. De blev samtlige fritat for enhver tjenesteplikt under opsigelsesfristen. I brev fra driftsbestyreren av 23 juni 1921 blev saa opsigelsen bl.a. meddelt citanten. - - -

Innstevntes procedyre antas at burde opfattes derhen, at det ikke benektes, at selskapets driftsbestyrer i 1917 ga kontrollørene et løfte om, at de skulde være fritatt for at kjøre under streik mellem selskapet og dettes underordnede betjening. Under enhver anden streik paastaar innstevnte, at selskapet stod fritt.

Mot citantens bestemte benektelse maa det antas, at innstevnte har bevisbyrden for, at driftsbestyrerens løfte eller tilsagn hadde et saa begrenset omfang som av innstevnte paastaatt. - - -

Man bør i henhold hertil bli staaende ved, at citanten og de andre kontrollører hadde forbindende løfte fra sine overordnede om at være fritatt for at kjøre under streik generelt set. - - -

I henhold hertil kan man fastslaa, at lovlig streik bestod 8 juni 1921. Citanten maa derfor antas at ha været berettiget til at nekte at kjøre, saa lenge streiken stod paa. Det er ikke paastaatt, at han vegret sig ved at utføre arbeide som paalaa ham i egenskap av kontrollør. - - - Da det bør ansees som sikkert, at citanten, der - som foran anført - var en eldre, veltjent funksjonær med et rent rulleblad i selskapets tjeneste, ikke vilde blitt opsagt, hvis episoden ved Majorstuen 8 juni 1921 ikke var inntruffet, maa resultatet bli, at han bør tilkjennes erstatning, fordi han retsstridig blev opsagt. - - -

Angaaende citantens paastands punkt 1 bemerkes, at naar sammes punkt 2 tas tilfølge er derved ogsaa punkt 1 implicite imøtekommet, saaledes at man ikke direkte behøver at uttale noget om, at citanten ikke har handlet retsstridig ved ikke at efterkomme omhandlede paaleggg. - - -

Olav Hohle.

Jeg voterer for sporveisselskapets frifinnelse.

Det for saken avgjørende maa være, om selskapet ifølge den med Christensen inngaatte kontrakt var berettiget til at opsi ham med 3 maaneder varsel. Var dette berettiget kunde Christensen kreve 3 maaneders lønn, hvilket han har faatt -, men han hadde intet krav paa at utføre arbeide for selskapet i disse 3 maaneder. Ifølge den fremlagte kontraktsblankett inneholder kontrakten mellem partene saadan bestemmelse: «En gjensidig opsigelsesfrist av 3 maaneder forbeholdes under almindelige omstendigheter, dog vedtar jeg avskjed uten varsel saafremt jeg i nogen henseende forser mig mot de ovenfor vedtagne bestemmelser.»

Side:192

Begge parter har ifølge denne bestemmelse en ubetinget rett til at opsi kontrakten med 3 maaneders varsel. Dette skal gjelde i sin almindelighet. Christensen vedtar dog avskjed uten varsel, hvis han forser sig mot kontraktens bestemmelser.

Her foreligger altsaa en ganske almindelig kontraktsbestemmelse om 3 maaneders gjensidig opsigelse, og den maa fortolkes i nærværende tilfelle paa samme maate som ellers. Partene har blott bundet sig overfor hinanden i den utstrekning kontrakten angir, men er ellers ubundne. Enhver av partene kan komme ut av forholdet naarsomhelst med 3 maaneders varsel. Forholdet er ikke det, at de blott kan komme ut av forholdet, hvis de opgir en plausibel grunn. Følgelig blir den grunn, som den ene part maatte opgi for en stedfunden kontraktsmessig opsigelse, i denne henseende rettslig irrelevant.

Spørsmaalet i nærværende sak blir derfor om partenes rett efter kontrakten til fritt at kunne opsi forholdet med 3 maaneders varsel er blitt forandret. Hvad der i virkeligheten gjøres gjeldende fra Christensens side er, at kontrakten er forandret, men blott forsaavidt selskapet angaar. Dette skal være avskaaret fra at kunne opsi ham med 3 maaneders varsel, fordi dets grunn herfor efter hans mening er uberettiget. Men efter det ovenfor av mig anførte kommer selskapets motiv til at opsi ham ikke i betraktning medmindre selskapet har frafalt sin kontraktsmessige rett hertil. Det avgjørende blir derfor ikke, om Christensen har handlet kontraktsstridig eller ikke ved den 8 juni 1921 at nekte at kjøre, men om selskapet ved sin skrivelse av 10 juni 1921 har bundet sig overfor ham, saa at det ikke senere fritt kunde opsi ham. - - - Selskapet meddelte ham i denne skrivelse, at det fant hans forhold den 8 juni 1921 saa graverende, at øieblikkelig avskjedigelse maatte være paa sin plass, men at det imidlertid paa grunn av hans lange tjenestetid fant at kunne bli staaende ved at suspendere ham fra tjenesten i 14 dager uten lønn.

Efter min mening har selskapet herved alene gitt avkall paa at avskjedige ham øieblikkelig med lønn blott til avskjeden. Det vilde derfor ikke senere kunne paaberope sig hans angivelige pliktforsømmelse til at meddele ham saadan avskjed. Det kan imidlertid ikke antas at ha vært selskapets mening, at den kontraktsmessige rett til 3 maaneders gjensidig opsigelse hermed skulde være forandret, saaledes at selskapet bakefter ikke fritt skulde kunne opsi ham med 3 maaneders varsel. Dette er ganske uforenlig med en kontrakt, som hjemler partene adgang til 3 maaneders gjensidig opsigelse. - - -

Det henhører ikke under rettens avgjørelse, hvorvidt selskapet burde eller ikke burde ha benyttet sig av sin rett efter kontrakten til at opsi Christensen. Det synes mig derfor ingen grunn til at inngaa paa Christensens forhold den 8 august 1921, og hvad dermed staar i forbindelse. Efter mitt syn paa saken er disse ting uten betydning for det spørsmaal, der her foreligger til avgjørelse.

I henhold til det anførte maa selskapet, som alene har benyttet sig av en kontraktsmessig tilkommende rett, bli at frifinne. - - -

P. R. Riekeles

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

M. Ebbell.