Rt-1929-257
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-04-09 |
| Publisert: | Rt-1929-257 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 100/1 s.a. |
| Parter: | Haugesund Sparebank (advokat Henning Olsen) mot David Tjøswolds konkursbo (boets bestyrer overretssakfører Gabriel Faye). |
| Forfatter: | Bonnevie, Christiansen, Broch, Boye, Lie, Andersen, Backer |
| Lovhenvisninger: |
I denne sak blev ved dom avsagt av byfogden i Haugesund den 11 december 1925 Haugesund Sparebank frifunnet for David Tjøswolds konkursbos tiltale. Saksomkostningene blev ikke tilkjent.
David Tjøswolds konkursbo paaanket saken til Bergens overrett, som den 15 november 1926 avsa saadan dom: «Innstevnte Haugesunds Sparebank tilpliktes at betale appellantskapet David Tjøswolds konkursbo det paa separatkonto: «Salgssum for 1/3 part i S/S «Uno» (David Tjøswold)» innestaaende beløp kr. 39.600 med paaløpne og paaløpendes renter fra 5 juli 1923 til betaling skjer. Sakens omkostninger opheves for under- og overrett.»
Overrettens dom er av Haugesunds Sparebank paaanket til Høiesterett med saadan paastand: «At underrettens dom stadfestes og at Haugesunds Sparebank hos David Tjøswolds konkursbo tilkjennes processens omkostninger for alle retter.»
Innstevnte David Tjøswolds konkursbo har nedlagt saadan paastand: «At overrettens dom stadfestes, og at Haugesunds Sparebank under offentlig administrasjon i likvidasjon tilpliktes at betale sakens omkostninger for Høiesterett.»
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de underordnede retters domsgrunner.
For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt utskrift av tingsvidner i Haugesund 30 mai og 22 august 1928, som det ikke finnes paakrevet at gaa nærmere inn paa.
Høiesterett kommer til samme resultat som overretten og kan i det vesentlige tiltrede overrettens begrunnelse. Appellanten finnes at burde tilsvare saksomkostninger for Høiesterett.
Dom:
Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Haugesunds Sparebank under offentlig administrasjon i likvidasjon til David Tjøswolds konkursbo kr. 500.
Av underrettens dom:
I desember maaned 1915 kjøpte David Tjøswold, H. K. Waage og Olaus Kvilhaug, hersteds, D/S «Uno» for kr. 250.000, hvilken kjøpesum
Side:258
herrerne laante i Haugesunds Sparebank, kr. 200.000 mot egen veksel, utstedt av samtlige de tre nevnte herrer, og resten - vistnok kr. 56.230,55, hvorav kr. 6.230,55 antagelig utgjør omkostninger ved kjøpet - paa kassakreditt. Til sikkerhet for denne gjeld til Haugesunds Sparebank utstedte herrerne den 14 desember 1915 skadesløsbrev til banken, av hvilket skadesløsbrev hitsettes: «Til sikkerhet for ansvar og forpliktelser av enhver art, hvori undertegnede David Tjøswold, H. K. Waage og Olaus Kvilhaug staar eller maatte komme til at staa til Haugesunds Sparebank gir jeg den herved 1ste prioritets pantesikkerhet for inntil kr. 275.000 i vort eiende dampskib «Uno». - - -
Den heromhandlede gjeld til Haugesund Sparebank er oplyst at være helt innbetalt i 1917, uten at det forannevnte skadesløsbrev da er blitt kvittert eller tilbakelevert.
Ved skjøte av 5 juli registrert den 6 juli 1923 overdrog David Tjøswolds konkursbo sin eiende 3dje part i D/S «Uno» til konsul Sigvart Rasmussen. Kjøpesummen for denne part utgjorde kr. 40.000, idet dog konkursboet skulde overta ansvaret for en tredje part av de sjøpantekrav, der maatte paahvile skibet pr. 23 juni 1923. Salget var formidlet av Haugesunds Sparebank, og opstod det ved kjøpesummens innbetaling dissens mellem konkursboet og banken om hvem av dem beløpet rettelig skulde tilkomme, idet Haugesunds Sparebank paastod at tilkomme kjøpesummen med fradrag av 1 pct. provisjon, altsaa kr. 39.600 som panthaver i henhold til det foran nevnte skadesløsbrev av 14 desember 1915. Det blev saa truffet den ordning mellem konkursboet og banken at nettosalgsbeløpet kr. 39.600 foreløbig blev innsatt paa en separatkonto i Haugesunds Sparebank, idet konkursboet forbeholdt sig rett til gjennem søksmaal at faa avgjort hvem beløpet rettelig skulde tilkomme. - - -
Retten skal bemerke, at citanten i nærværende tilfelle maa ha bevisbyrden for at det var forutsetningen ved utstedelsen av det omhandlede skadesløsbrev, at dette kun skulde tjene til sikkerhet for det laan, som blev optatt til betaling av kjøpesummen for D/S «Uno», eller ialfall kun for utstedernes fellesforpliktelser til banken. En saadan forutsetning vilde nemlig i tilfelle staa i bestemt strid med den lydelse som skadesløsbrevet er gitt, og kan retten ikke finne, at citanten har opfylt den heromhandlede bevisbyrde. Det i skadesløsbrevet benyttede uttrykk er i den heromhandlede henseende saa bestemt og avgjørende, at det forekommer retten utelukket, at utstederne kunde ha underskrevet skadesløsbrevet i denne lydelse, hvis forutsetningen hadde vært den, som nu gjøres gjeldende fra citantens side. - - -
Retten maa derfor i henhold til det anførte anta at skadesløsbrevet ennu hadde sin gyldighet da partene i skibet blev solgt i 1923, og at innstevnte som parthaver, som følge derav var berettiget til at oppebære kjøpesummen for Tjøswolds part. - - -
Av overrettens dom:
- - - Jeg er kommet til et annet resultat enn underretten. Efter min mening gir det under 14 desember 1915 utstedte skadesløsbrev i «Uno» plass for flere fortolkninger. Jeg finner derfor ikke at man uten videre kan legge til grunn innstevntes opfatning av skadesløsbrevet som omfattende ethvert gjeldsforhold hvori Tjøswold, Waage og Kvilhaug samlet eller hver
Side:259
for sig maatte komme til at staa i til innstevnte. Naar man ser hen til forholdene ved tilblivelsen behøver nemlig efter min opfatning skadesløsbrevet ikke at fortolkes som omfattende annet og mere enn de nevnte 3 personers gjeld i egenskap av eiere av skibet «Uno», altsaa partrederiets gjeld. Det er nemlig paa det rene, at skadesløsbrevet qu. blev utstedt i umiddelbar forbindelse med et av banken til innkjøp av «Uno» bevilget beløp, stort kr. 250.000. Skadesløsbrevets hovedhensikt maa derfor antas at ha vært den at opfylle den av banken satte betingelse for heromhandlede laanebevilgning, nemlig 1 ste prioritets pant i det innkjøpte fartøi. Tjøswold, Waage og Kvilhaug optraadte i fellesskap og som eiere av «Uno». Som eiere pantsatte de dette fartøi, og man maa da efter min opfatning gaa ut fra at skadesløsbrevet derfor skulde omfatte det ansvar de som eiere av fartøiet, som partredere, stod i eller maatte komme til at staa i likeoverfor innstevnte. Da de tre personer optraatte i fellesskap taler alt for at de har tenkt paa sin fellesgjeld, og jeg antar at det maa sies at ha formodningen mot sig at den enkelte partreder hadde til hensikt at pantsette fartøiet ikke alene for rederi gjeld, for felles forpliktelse, men ogsaa for de forpliktelser den enkelte partreder uten forbindelse for partrederiet maatte komme til at paadra sig i forhold til innstevnte. I motsetning til underdommeren finner jeg derfor at banken maa ha bevisbyrden for at skadesløsbrevet skal fortolkes derhen at all gjeld omfattes av pantstillelsen, enten gjelden er paadratt av den enkelte interessent i anledning av private spekulasjoner over hvilke de øvrige interessenter ingen kontroll hadde, eller gjelden var paadratt i anledning av rederibedriften. Efter min opfatning maa ogsaa innstevnte ved sin senere optreden sies at ha gitt uttrykk for at den ikke har funnet sitt standpunkt uomtvistelig, idet innstevnte sees at ha utbetalt til Kvilhaug nettooverskuddet ved salget av hans tredjedel i «Uno» efter at Kvilhaug hadde dekket sin egen gjeld til banken. Likeledes maa banken antas ved at ha avlyst skadesløsbrevet for Kvilhaugs og Waages parters vedkommende at ha gitt uttrykk for sin opfatning av skadesløsbrevets omfang, nemlig at skibet som saadant ikke heftet for den enkelte partreders private forpliktelser. Bankens optreden synes mig at tyde paa at den er gaatt ut fra at Kvilhaug, Waage og Tjøswold pantsatte fartøiet som saadant for det i anledning av innkjøpet optatte laan - og maaskje for mulig senere rederigjeld - og dessuten i og med utstedelsen av skadesløsbrevet pantsatte sin skibspart til sikkerhet for den enkelte partreders private forpliktelser. Jeg finner imidlertid at panterettens gjenstand in casu er D/S «Uno», og ikke de tre partrederes parter i D/S «Uno». Efter min opfatning er der nemlig en vesensforskjellighet mellem at pantsette fartøiet og at pantsette de enkelte parter samlet. I det første tilfelle tjener skibet direkte som satisfaksjonsobjekt, i siste tilfelle er panthaveren henvist til at ta dekning i den paa vedkommende part fallende andel av nettoutbyttet efterat partrederiets gjeld er avlagt. Man kan derfor ikke si at pantsettelsen av et fartøi implicite inneholder pantsettelse av de enkelte skibsparter, og det er for at pantsette fartøiet partrederne har optraadt og optraadt samlet.
Innstevnte har til støtte for sin procedyre ogsaa paaberopt sig at skadesløsbrevet den hele tid har vært i dets besiddelse og at partrederne ikke forlangte skadesløsbrevet tilbake dengang laanet paa de kr. 250.000 blev tilbakebetalt. Da det imidlertid er en mulighet for at bankens forbindelse med partrederiet ikke i og for sig var ophørt i og med innbetalingen av nevnte laan, og skadesløsbrevet maaskje hadde til hensikt at tjene som
Side:260
sikkerhet for senere paadragendes rederi gjeld, finner jeg ikke at kunne tillegge dette forhold nogen vekt naar ikke de nærmere omstendigheter er oplyst. - - - Hans Sevaldson, kst.
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg - tross det omstridte dokuments ordlyd - finner det utvilsomt at formodningen avgjort maa være for, at dokumentet kun tilsiktet at skaffe banken pant for «Uno»-gjelden - de 3 appellanters fellesgjeld kr. 275.000 i anledning innkjøpet av «Uno». Jeg henviser forsaavidt til den omstendighet, at appellanten umiddelbart før pantedokumentets utstedelse, paa ansøkning hadde faatt innvilget i anledning kjøpet av «Uno» et laan hos innstevnte paa kr. 250.000 «til innkjøp av et dampskib, hvori banken faar 1ste prioritets pant» - at skadesløsbrevet er forfattet paa en av innstevntes almindelige trykte blanketter, at den specielt omtvistede del av det nettop utgjør en del av den trykte tekst, at underskrivere av de av banken utferdigede gjeldsdokumenter erfaringsmessig kun ganske «løselig farer igjennem» den trykte tekst, at de som regel vil være meget varsom med - ved rettelser - at støte banken og at appellanten ved skadesløsbrevets utstedelse ingen andre felles forpliktelser hadde likeoverfor innstevnte. Bevisbyrden maa derfor - som av førstvoterende fremhevet - paahvile innstevnte, men noget bevis for innstevntes paastand kan ikke finnes at foreligge.
O. P. Olsen.
Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med de tidligere voterende. Hvad skadesløsbrevets omfang angaar, antar jeg med førstvoterende at det maa opfattes som siktende ikke bare til innkjøpslaanet, men ogsaa til mulig senere rederigjeld - fellesgjeld. Idet jeg ogsaa tiltreder hvad førstvoterende har anført om, at det kun er skibet og ikke de enkelte skibsparter som kan ansees pantsatt, ser jeg tillike en bestyrkelse herpaa i skadesløsbrevets realisasjonsklausul. Gerhard Jynge.