Rt-1929-285
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1929-04-20 |
| Publisert: | Rt-1929-285 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 48/1 B s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Vigen, aktor mot Arne Aareskjold og Kornelius Aareskjold (forsvarer: advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Dahl, Breien, Motzfeldt, Bang, Nygaard, Reinholdt, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §193, §199, Domstolloven (1915) §108, Straffeloven (1902) §36, §106, Kraftforloven (1924) §2, §7, Kraftforloven (1924) |
Dommer Dahl: Til prøvelse i Høiesterett foreligger anke fra Arne Kornelius Aareskjold mot Jæren herredsretts dom av 23
Side:286
november 1928, hvis slutning er saalydende: «Arne og Kornelius Aareskjold idømmes for overtredelse av lov nr. 3 av 27 juni 1924 §7, jfr. §2 og forskrifter for handel med kraftfor m.v., fastsatte ved kgl. resolusjon av 4 mars 1927 li. A. §5 og betingelser for tilvirkning av kraftforblandinger fastsatte ved Landbruksdepartementet 4 august 1927 en bot til statskassen stor for hver kr. 500. Erlegges ikke boten inntrer i dens sted for hver en straff av fengsel i 30 dager. De siktede tilpliktes derhos i fellesskap at taale inndragning til fordel for statskassen av 3000 kroner det ved den straffbare handling vundne utbytte».
Anken gjelder dels uriktig lovanvendelse, dels saksbehandlingen, idet domspremissene formenes at være ufullstendige. I en til kjæremaalsutvalget innsendt nærmere begrunnelse av anken har de domfelte derhos fremholdt, at den under hovedforhandlingen opnevnte sakkyndige landbrukskjemiker H. Halstensen paa grunn av sitt tidligere forhold til saken ikke burde ha vært opnevnt som saadan.
Angaaende saksforholdet henviser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner det ikke nødvendig at behandle anken over lovanvendelsen, idet jeg kommer til det resultat at anken over saksbehandlingen bør gis medhold.
Jeg forutskikker den bemerkning, at domsgrunnene efter min opfatning paa flere punkter er avfattet med mindre fullstendighet og mindre nøiaktighet enn det bør kunne kreves. Jeg finner navnlig grunn til at paatale, at der savnes enhver nærmere begrunnelse for rettens løsning av inndragningsspørsmaalet. Adgangen til inndragning av en straffbar handlings utbytte er efter straffelovens §36 fakultativ, og da avgjørelsen av spørsmaalet om benyttelse av denne adgang er undergitt prøvelse i høiere instans, finner jeg det klart, at herredsretten nærmere burde ha gjort rede baade for de grunner som har motivert rettens bestemmelse om inndragning og for de under saken fremkomne oplysninger som ligger til grunn for rettens ansettelse av det inndratte beløp. Hvad det siste spørsmaal angaar, har forsvareren særlig heftet sig ved at det ikke kan sees om retten herved har tatt i betraktning ogsaa fortjenesten paa det eksporterte parti, til hvis utførsel tilladelse var meddelt av Landbruksdepartementet, likesom det heller ikke fremgaar om retten har tatt hensyn til det tap, som de domfelte angir at ha hatt paa den beholdne del av den foretatte blanding.
Jeg finner det dog ikke nødvendig at ta stilling til spørsmaalet om denne ufullstendighet i domsgrunnene maatte medføre dommens ophevelse helt eller delvis, idet jeg i ethvert fall finner det avgjørende for at opheve dommen i sin helhet, at landbrukskjemiker H. Halstensen efter bestemmelsene i straffeprocesslovens §193 ikke burde ha vært opnevnt som sakkyndig under nærværende sak, fordi han paa grunn av sitt tidligere forhold til saken vilde ha vært utelukket fra at gjøre tjeneste som medlem av retten og saaledes heller ikke burde ha vært benyttet som sakkyndig forsaavidt det kunde ha vært undgaatt.
Angaaende Halstensens tidligere befatning med saken skal jeg
Side:287
bemerke, at han som bestyrer av Statens landbrukskjemiske kontrollstasjon i Bergen har optraatt som anmelder og senere med megen skarphet har drevet aksjonen mot de domfelte. Jeg legger videre særlig vekt paa at Halstensen ikke har innskrenket sig til saadan befatning med saken som naturlig kunde følge av hans plikter i stillings medfør, men ogsaa forut for saken i forskjellige uttalelser til Stavanger-pressen har optraatt meget agressivt overfor de domfelte. Jeg er visstnok tilbøielig til at anta, at Halstensens heromhandlede forhold neppe kan betraktes som nogen ugildhetsgrunn efter domstolslovens §106, men jeg finner det paa den annen side temmelig klart, at hans tidligere forhold til saken. hvorunder han paa forskjellig maate har inntatt et saa determinert standpunkt mot de domfelte, maa anskues som en saadan særegen omstendighet der har vært skikket til at svekke tilliden til hans uhildethet og saaledes efter §108 vilde ha utelukket ham fra at gjøre tjeneste som dommer i saken. Under disse omstendigheter burde han heller ikke ha vært benyttet som sakkyndig, medmindre hans opnevnelse maa antas at ha vært nødvendig for sakens fullstendige oplysning. Dette kan jeg imidlertid ikke anta i nærværende tilfelle, idet jeg ikke finner det synderlig tvilsomt, at der uten vanskelighet kunde ha vært opnevnt andre sakkyndige med tilstrekkelig sakkyndighet. Jeg gaar ut fra at hvad der særlig har motivert benyttelsen av sakkyndig i denne sak, har vært hensynet til beregningen av det ved den straffbare handling innvundne nettoutbytte, og jeg finner det klart at saadan beregning like saa godt kunde ha vært foretatt enten av en bestyrer for en av statens øvrige kontrollstasjoner eller av en branchekyndig forretningsmann. Ved avgjørelsen av hvilken vekt der bør legges paa Halstensens ugildhet som sakkyndig, tillegger jeg det ikke ringe betydning at der i strid med forskriftene i straffeprocesslovens §199 alene har vært opnevnt 1 sakkyndig, uaktet jeg ikke kan finne at de i lovstedets annet led herfor opstillede betingelser i nærværende tilfelle har vært tilstede. Jeg behøver ikke at uttale mig om hvorvidt denne feil i og for sig burde ha ledet til dommens ophevelse, men finner i ethvert fall at den gjør det saa meget mer betenkelig at Halstensen til tross for sitt tidligere forhold til saken har vært tillatt benyttet som sakkyndig.
Da det efter min mening ligger nær at anta at den her omhandlede feil ved saksbehandlingen kan ba virket bestemmende paa dommens innhold, særlig ved avgjørelsen av inndragnings spørsmaalet, finner jeg av denne grunn at burde stemme for ophevelse av dommen og den til grunn for samme liggende hovedforhandling, uten at jeg finner det nødvendig at gaa inn paa de domfeltes øvrige anker over saksbehandlingen.
Jeg skal tilslutt bemerke, at forholdene i nærværende sak efter min opfatning ligger vesentlig anderledes an enn i det i Høiesteretts kjennelse i Rt-1921-664 omhandlede tilfelle. Naar Høiesterett dengang fant tilstrekkelig grunn til at tilsidesette lagmannsrettens beskikkelse av en person som sakkyndig, skjønt han efter sin tidligere befatning med saken vilde ha vært innabil som dommer, var det fordi Høiesterett i likhet med
Side:288
lagmannsretten la til grunn, at beskikkelsen av nettop denne sakkyndige hadde vært uundgaaelig. Herom er det efter hvad jeg tidligere har anført ikke spørsmaal i nærværende sak.
Kjennelse:
Den paaankede dom med hovedforhandling opheves, fordi landbrukskjemiker H. Halstensen som ugild ikke burde ha vært opnevnt som sakkyndig. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Breien: Enig med førstvoterende.
Dommer Motzfeldt: Likesaa.
Dommer Bang: Likesaa. I tilslutning til førstvoterendes bemerkning om manglende begrunnelse for herredsrettens avgjørelse angaaende inndragningsspørsmaalet vil jeg nevne, at det fra forsvarets side her i retten ogsaa er fremholdt, at forelegget bare omfattet tilvirkningen, og at der i den forbindelse er blitt reist spørsmaal om selve tilvirkningen i og for sig kan sies at ha gitt utbytte.
Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Reinholdt: Likesaa. Jeg har dog funnet spørsmaalet om Halstensens opnevnelse som sakkyndig tvilsomt, særlig paa grunn av dommen i Rt-1921-664 og Rt-1927-166 og fordi de domfelte selv paa forespørsel intet har hatt at bemerke ved Halstensens opnevnelse, jfr. domstolovens §108, siste punktum.
Dommer Christiansen: Som sjettevoterende.
Av herredsrettens dom:
- - - Retten anser det bevist at de siktede har overtraadt nogen bestemmelser i lov om handel med kraftfor, kunstgjødsel og saavarer av 27 juni 1924 eller de i medfør av loven utferdigede forbud og forskrifter, idet de i inneværende aar i tiden februar-mai har tilvirket kraftforblandinger av havreavfall og maniokamel uten at iakkta de av Landbruksdepartementet under 4 august 1927 utferdigede betingelser for saadan virkning, saaledes at fabrikken skal ha kontrollør som ansettes av Landbruksdepartementet, at der skal føres bøker som viser inngaatte kraftforpartier, forpartienes anvendelse m.v.
Ved dette sitt forhold har de siktede gjort sig skyldig i overtredelse av de forannevnte bestemmelser efter hvilke de vil bli at felle.
Straffen fastsettes for hver som i foreleggene til 500 kroners bot, subs. 30 dages fengsel. Ved straffens fastsettelse er i skjærpende retning tatt hensyn til at de siktede har fortsatt med sin ulovlige virksomhet paa tross av at de gjentatte ganger er foreholdt det straffbare i forholdet, saaledes ogsaa efter at foreleggene er utferdiget. I formildende retning vites intet særlig at bemerke; de er tidligere ustraffet.
Paatalemyndigheten har paastaatt inndragning av det ved den straffbare handling vundne utbytte. Denne paastand finner retten at burde ta tilfølge. Efter hvad der under saken er oplyst ansetter retten utbyttet til 3000 kroner. - - -