Rt-1929-484

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-06-20
Publisert:	Rt-1929-484
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 169/1 s.a.
Parter:	A/S Langesunds mek. Verksted (advokat Fr. Wilberg) mot A/S Stormbull (advokat Edv. Løchen).
Forfatter:	Hanssen, Schelderup, Bonnevie, Larssen, Breien, Hazeland, Dahl
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Høiesterettsdommer Hanssen: Ved Oslo handelsretts dom av 24 september 1926 blev i nærværende sak kjent for rett: «A/S Stormbull bør til A/S Langesunds mek. Verksted betale kr. 10.739,70 med 6 av hundrede i aarlig rente herav fra 2 september 1922 til betaling skjer samt erstatning for de omkostninger, som er paaført verkstedet i anledning av inn- og utskiftning av den under saken omhandlede kjetting, hvilken erstatning blir at fastsette ved efterfølgende handelsrettsskjønn, optatt paa A/S Stormbulls bekostning - med 6 pct. renter av skjønnsbeløpet fra skjønnets avsigelse til betaling skjer. Forøvrig bør A/S Stormbull for A/S Langesunds mek. Verksteds tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves.»

Handelsrettens dom er av begge parter paaanket til Høiesterett. Hovedappellanten, Langesunds mek. Verksted, har nedlagt saadan paastand: «At A/S Stormbull tilpliktes at betale

Side:485

Langesunds mek. Verksted kr. 10.739,70 med 6 pct. renter fra 2 september 1922 samt erstatning for de omkostninger, som er paaført verkstedet ved inn- og utskiftningen av den under saken omhandlede kjetting og erstatning for de tap, som er voldt Langesunds mek. Verksted derved at slippen sattes ut av funksjon, inntil ny kjetting kunde skaffes, og ved at verkstedet maatte frasi sig slippsetning av D/S «Jotunfjell» og erstatning for det tap, som er voldt Langesunds mek. Verksted ved utrausningen av «Klosterfoss» den 22 desember 1921 samt endelig erstatning for det tap, som er voldt Langesunds mek. Verksted ved utrausningen av «Aladdin» den 6 april 1922 - alt tap at fastsettes ved skjønn optatt paa Stormbulls bekostning og med 6 pct. renter fra 2 september 1922 samt sakens omkostninger for Høiesterett og handelsretten.»

Kontraappellanten A/S Stormbull har nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostniger for handelsretten og Høiesterett.

A/S Hugo Stinnes, som var varslet for processens skyld, har ikke avgitt møte.

Angaaende sakens gjenstand henviser jeg til premissene for handelsrettens dom.

Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, vesentlig bestaaende i sakkyndige erklæringer fra ingeniør Danckert Smith, fhv. direktør Lie og slippens konstruktør The Grandall Engineering Co., en avisartikkel av direktør for Norske Veritas Bruhn om prøvning av kjettinger samt en uttalelse av Norddeutscher Lloyd angaaende samme emne.

Jeg er bortsett fra et enkelt punkt kommet til samme resultat som handelsretten, og kan ogsaa for en vesentlig del tiltrede den av handelsretten givne begrunnelse.

Med handelsretten er jeg saaledes enig i, at de av Langesunds mek. Verksted fremsatte krav ikke kan ansees forspildt paa grunn av for sen reklamasjon. Videre mener jeg i likhet med handelsretten, at Stormbull ved at levere en kjetting ledsaget av et certifikat som ikke var utstedt av Norske Veritas eller godkjent av dette, har gjort sig skyldig i misligholdelse, idet verkstedet efter avtalen hadde krav paa en kjetting med certifikat fra Norske Veritas. Derimot har jeg vært i nogen tvil om ikke denne mangel maa ansees saa uvesentlig, at den ikke skulde kunne begrunne rett til at heve kjøpet. Der er nemlig ikke reist nogen innvending mot de i certifikatet inneholdte oplysninger om materialet og om utfallet av de foretagne prøver, og det kunde da synes rimelig at legge større vekt paa dette innhold av certifikatet enn paa hvem der har utstedt det. Naar jeg allikevel er blitt staaende ved at slutte mig til handelsretten forsaavidt angaar spørsmaalet om rett til hevning, er det vesentlig fordi jeg finner at burde legge adskillig vekt paa de fagkyndige handelsrettsmedlemmers opfatning av betydningen av den heromhandlede mangel. Det har fra Stormbulls side vært hevdet, at retten til at heve kjøpet og kreve kjøpesummen tilbake skulde være tapt, fordi ikke verkstedet kunde levere kjettingen tilbake i vesentlig uforandret stand. Denne innsigelse er imidlertid efter hvad jeg maa gaa ut fra - ny for Høiesterett, og da der

Side:486

er protestert mot dens fremsettelse finner jeg at maatte sette den ut av betraktning.

Med handelsretten er jeg videre enig i at punkt 6 i A/S Stormbulls almindelige salgsbetingelser, selv om disse skulde ansees bindende for verkstedet, ikke utelukker dette fra at kreve kjøpesummen tilbake, naar Stormbull nekter at gaa med paa omlevering. Handelsretten har imidlertid paalagt Stormbull en ubetinget plikt til tilbakebetaling, mens verkstedets paastand gikk ut paa tilbakebetaling mot tilbakelevering av den i saken omhandlede kjetting. Da handelsretten ikke var berettiget til at gaa utenfor verkstedets paastand, og da der for Høiesterett er protestert mot endring av paastanden i dette punkt, maa tilbakebetalingsplikten gjøres avhengig av tilbakelevering.

Under hensyn til hvad jeg ovenfor har anført om tilbakeleveringens processuelle stilling, gaar jeg imidlertid ut fra, at det vil være tilstrekkelig at kjettingen tilbakeleveres i den stand den nu befinner sig i.

Hvad angaar den av handelsretten tilkjente erstatning for utgifter ved inn- og utskiftning av kjettingen, saa inngaar kravet herpaa selvfølgelig ikke likefrem under kravet paa tilbakebetaling av kjøpesummen. Efter min mening er det imidlertid en naturlig konsekvens av, at man gir verkstedet medhold med hensyn til retten til at heve kjøpet og kreve kjøpesummen tilbake, at man ogsaa tar til følge kravet paa de nevnte utgifter, idet der bestaar en naturlig aarsakssammenheng mellem manglerne ved certifikatet og disse utgifter. Jeg gaar nemlig ut fra, at kjettingen ikke vilde blitt innskiftet og tatt i bruk, hvis verkstedet straks handelen blev avsluttet hadde faatt vite at certifikatet ikke var godkjent av Norske Veritas. Jeg mener derhos, at heller ikke dette krav kan ansees avskaaret ved punkt 6 i salgsbetingelsene. Det heter her, «at selgeren ikke overtar mulkt eller skadeserstatning .... i anledning av levering av defekte varer eller for feiltagelse med hensyn til dimensjoner etc., men forbeholder sig rett til omlevering, dog uten godtgjørelse til kjøperen for arbeidsomkostninger eller annet utlegg». Denne bestemmelse omhandler ikke direkte et tilfelle som det foreliggende, og man maa efter min mening være forsiktig med at gi den slags almindelige salgsvilkaar, der ikke er avfattet med det specielle forhold for øie, en videre rekkevidde enn den som er en nødvendig følge av deres ordlyd.

Som grunnlag for sitt ytterligere krav paa erstatning for den skade som blev voldt ved at kjettingen gikk itu, har verkstedet anført dels at kjettingen ikke blev levert med Norske Veritas' certifikat, dels at materialet var slett og dels at kjettingen var daarlig forarbeidet (sveiset).

Hvad den førstnevnte grunn angaar anser jeg det som foran fremholdt paa det rene at der forsaavidt foreligger en mangelfull levering. For mitt vedkommende kan jeg imidlertid ikke finne, at der er en nødvendig aarsakssammenheng mellem denne mangel og den inntrufne skade. Verkstedet hadde jo mottatt Germanischer Lloyd's certifikat og var da ved bedømmelsen av kjettingen henvist til at bygge paa certifikatets innhold. Som foran nevnt er der

Side:487

imidlertid ikke reist nogen innvending mot de i certifikatet inneholdte oplysninger om kjettingens materiale, dimensjoner og utfallet av de foretatte prøver, likesom det ikke er paastaatt at prøvene foregikk under ubetryggende forhold. Under disse omstendigheter kan jeg ikke innse, at det kan betraktes som nogen aarsak til skaden ar certifikatet er utferdiget uten bemyndigelse eller godkjennelse av Norske Veritas.

Naar verkstedet hevder at materialet i kjettingen var slett, siktes der til at kjettingen var forarbeidet av Siemens Martin staal (Flussjern), som efter hvad der maa ansees paa det rene er mindre skikket til kjettinger enn almindelig smijern (sveisjern). Efter min mening kan verkstedet ikke med føie beklage sig herover. I Stormbulls tilbud var visstnok materialets art ikke utrykkelig angitt. Omtrent samtidig med dette tilbud hadde imidlertid verkstedet faatt et tilbud fra Hugo Stinnes A/S, hvori der var tilbudt kjetting av Flussjern til en angitt pris med tilføiende, at der beregnes et tillegg av mk. 125.00 pr. 100 kg. ifall kjettingen skulde være utført i Puddelsveisjern. Den av Stinnes forlangte pris laa litt over den av Stormbull opgitte pris, og i den av verkstedet forlangte bekreftelsesskrivelse av 2 juni 1921 er den solgte kjetting uttrykkelig betegnet som S. M. kjetting. Efter dette maatte verkstedet efter min mening være klar over, at det var en kjetting av Flussjern det kjøpte. Verkstedet gjorde da heller ingen innvendinger da det mottok Germanischer Lloyd's certifikat, hvori kjettingen uttrykkelig var betegnet som fremstillet av Flussjern. At det Flussjern hvorav den her omhandlede kjetting var forarbeidet, skulde være av daarligere kvalitet enn Flussjern i sin almindelighet, er ikke paastaatt.

Mere tvilsomt har jeg funnet spørsmaalet om skaden kan føres tilbake til en mangelfull sveisning, som er at anse som kontraktsstridig. Det er saavidt jeg har forstaatt paa det rene, at bruddet paa kjettingen ved ophalingen av «Aladdin» den 6 april 1922 skyldtes sviktning av sveisningen, og ingeniør Larsen, som undersøkte kjettingen efter uheldet, har forklart, at sveisningen her hadde vært daarlig, idet forbindelsen bare omfattet omtrent halvparten av løkkens endeflater. Den løkke som sprang ved utrausningen av «Klosterfoss» den 22 desember 1921 blev saavidt det kan sees ikke nærmere undersøkt. Jeg har imidlertid opfattet procedyren saa, at der er enighet om, at ogsaa dette brudd skyldtes sveisningen. Efter hvad der er uttalt av de sakkyndige, specielt av slippens konstruktør The Grandall Engineering Co., finner jeg imidlertid at maatte gaa ut fra at man alltid maa regne med, at der i en kjetting kan forekomme sveisefeil som kan føre til brudd, og likeledes maa jeg efter de sakkyndiges erklæring gaa ut fra, at Flussjern er vanskeligere at svelse enn almindelig smijern. Paa den annen side er det godtgjort at kjettingen ved de to anledninger da den sprang var utsatt for paakjenning utover det almindelige. Om aarsaken til det ene uheld har ingeniør Larsen, som paa stedet undersøkte forholdene som representant for forsikringsselskapet Storebrand, i en innberetning til dette oplyst, «at ophalingskabelaren hadde vært litt slakk, saaledes at en av kabelarløkkene ikke hadde truffet helt rett paa knasten av kabelarhjulet, og da løkken

Side:488

blev hengende oppe paa knasten og senere glapp ned, blev der et rykk, der foraarsaket brudd paa en sjakle i kabelarkjettingen». Efter hvad der foreligger oplyst maa man formentlig gaa ut fra, at det skyldes en misforstaaelse naar det her sies, at der skjedde brudd paa en sjakle, men iøvrig synes der ikke at være nogen grunn til at tvile paa, at ingeniør Larsens forklaring er bygget paa oplysninger fra verkstedets vedkommende og i det vesentlige er riktig. At Larsen ved avhørelsen over 3 aar senere ikke specielt husket hvem han hadde faatt oplysningene av, legger jeg ingen vekt paa. At der var en bukt paa kjettingen før denne sprang, er ogsaa bekreftet under tingsvidnet den 9 juli 1925 av første vidne maskinist Hansen, som riktignok tilføiet, at kjettingen ikke var noget særlig slakk. Dette vidne har ogsaa uttalt, at kjettingen saavidt han saa ikke hadde hengt sig op paa kabelaren (kabelarhjulet). Jeg anser det imidlertid ikke utelukket, at hans forklaring forsaavidt kan skyldes sviktende erindring, idet forklaringen først er avgitt ca. 3 1/2 aar efter begivenheten. Paa den annen side mener jeg at vidnets forklaring om, at løkken gikk paa kabelaren i nogen grad støtter ingeniør Larsens oplysning om, at en løkke hadde hengt sig op paa en knast paa kabelarhjulet. For mitt vedkommende finner jeg det ganske klart, at kjettingen ved det av Larsen omhandlede rykk maa være blitt utsatt for en paakjenning av særegen art, som: virket betydelig sterkere enn den en jevn utfiring vilde ha medført. At ogsaa verkstedet selv hadde den opfatning, at bruddet av kjettingen skyldtes et uheld som stod i forbindelse med paakjenningen, fremgaar efter min mening derav, at verkstedet ikke gjorde nogen henvendelse til Stormbull i anledning av uheldet. Om bruken av kjettingen i tiden inntil det annet uheld har vidnet maskinist Hansen oplyst, at den tyske kjetting hengte sig op en sjelden gang. Herav synes det berettiget at slutte, at kjettingen ogsaa i denne tid har vært utsatt for særlig paakjenning gjennem rykk. Om den paakjenning kjettingen undergikk da det annet uheld fant sted ved ophalingen av «Aladdin» er der noget avvikende forklaringer. Efter de i resultatet nogenlunde overensstemmende beregninger av ingeniør Danckert Smith og The Crandall Engeneering Co. gaar jeg imidlertid ut fra, at belastningen har vært omkring 50 tons, kanskje litt under. Paa den annen side gaar jeg efter de sakkyndige erklæringer ut fra, at normal arbeidsbelastning for en kjetting som den her omhandlede under hensyntagen til de foretatte prøver ikke kan settes høiere enn til 20 à 24 tons. Der har saaledes foreligget en ganske tydelig overskridelse av normal arbeidsbelastning. Det er visstnok saa, at en enkeltstaaende belastning utover den normale arbeidsbelastning ikke nødvendigvis skulde medføre brudd av kjettingen. Jeg gaar imidlertid ut fra at der her er foregaatt overbelastning i denne betydning i adskillig utstrekning. Herpaa tyder ogsaa, at det ved undersøkelse av kjettingen viste sig, at en stor del av lenkene var deformert, d. v. s. forstrukket, saa den innvendige avstand mellem leddene var blitt noget mindre paa midten av løkken enn i enderne.

Side:489

Under hensyntagen hertil og til hvad jeg foran har uttalt om paaregneligheten av, at en løkke i en kjetting kan springe som følge av en uheldig sveisning, finner jeg i likhet med handelsretten at Stormbull ikke kan gjøres ansvarlig for den heromhandlede skade som begrunnet i en kontraktsstridig mangel ved kjettingen, men at uheldet vesentlig maa tilskrives, at verkstedet ikke har vist den forsiktighet ved anvendelsen av kjettingen som var paakrevet efter kjettingens art og efter resultatet av de prøver den hadde vært undergitt. Jeg skal i denne forbindelse nevne, at verkstedets optreden under forhandlingene med Stormbull om levering av en engelsk kjetting istedenfor den tyske synes at vise, at verkstedet har hatt en feilaktig opfatning av forholdet mellem normal arbeidsbelastning og strekkprøvebelastning. At verkstedet har utsatt kjettingen for en sterkere paakjenning enn den i lengden kunde taale, bestyrkes ved de foreliggende oplysninger om den nye engelske kjetting. Ved besiktigelsen 9 juni 1925 blev det oplyst, at 3 à 4 favner av denne kjetting hadde maattet utskiftes paa grunn av deformasjon, dels ved forstrekning og dels ved bøining sideveis. Og ogsaa en løkke som blev undersøkt av den del av kjettingen som fremdeles var i bruk var deformert paa grunn av forstrekning. Den amerikanske kjetting, som medfulgte slippen ved anskaffelsen, synes at ha vært adskillig sterkere enn baade den tyske og den engelske kjetting og at ha taalt paakjenningen bedre. Men ogsaa om denne kjetting er det oplyst, at en løkke er sprunget.

Mitt resultat blir saaledes, at handelsrettens dom stadfestes med den forandring, at Stormbulls tilbakebetalingsplikt gjøres avhengig av tilbakelevering av kjettingen.

Efter dette resultat antar jeg ikke at der er grunn til at tilkjenne saksomkostninger for Høiesterett.

Jeg stemmer saaledes for følgende

Dom:

Handelsrettens dom stadfestes, dog saaledes at de under saken omhandlede kjettinger tilbakeleveres mot betaling av det tilkjente beløp. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Høiesterettsdommer Schjelderup: Jeg er kommet til det resultat, at Langesunds mek. Verksted ikke var berettiget til at forlange kjøpet hevet. Min opfatning er i korthet følgende:

Stormbull har i god tro forpliktet sig til at levere Langesunds mek. Verksted en prima stolpeløs S. M. eller flussjerns kjetting med det Norske Veritas' certifikat. Efter direktør Bruhns brev av 15 juli 1924 maa jeg imidlertid gaa ut fra, at Veritas i det hele tatt ikke innlater sig paa at utstede certifikater for andre langlenkede kjettinger enn stolpekjettinger. Andre egner sig nemlig ikke til bruk ombord i skib, hvor Veritas til ankerkjettinger bare anerkjenner kortlenket kjetting eller lenkekjetting forsynt med stolpe. Til bruk for en slipp vil derimot langlenket kjetting være naturlig, da lenkene jo skal gaa over kabelarhjulets knaster. Av hvad jeg har sagt følger, at Stormbulls forpliktelse forsaavidt Veritas'

Side:490

certifikat angaar allerede fra kontraktsavslutningen av var umulig at opfylle.

Rettsfølgene av dette fremgaar ved direkte, eller kanskje rettere ved en analogisk anvendelse av kjøpslovens §42. Dersom nemlig den undlatte opfyllelse av tilleggsavtalen om Veritas's certifikatet i nogensomhelst henseende kan tenkes at ha medført, at Langesund ikke har faatt en til sitt bruk saa velskikket kjetting, som ellers vilde vært tilfelle, da maa dette medføre de samme rettsfølger for Stormbull som hvis selve den omkontraherte gjenstand led av en mangel. At det her eventuelt vil de vært tale om at velge en kjetting som var dyrere enn den omkontraherte, gjør efter min mening intet fra eller til, dersom den i det lange løp kunde antas at være den heldigste og derfor mest verdifulle for verkstedet.

Spørsmaalet blir derfor om Veritas' eventuelle befatning med Langesunds kjettingkjøp kunde tenkes at ha medført, at verkstedet hadde faatt en annen og mer hensiktsmessig lenkeform i kjettingen, at denne var blitt underkastet strengere prøver eller endelig, at den var blitt fabrikert av et heldigere materiale, nemlig av sveisjern istedenfor av flussjern (S. M. jern eller staal). Langesund har med andre ord efter min mening krav paa ikke at bli stillet værre, enn om fabrikanten straks hadde oplyst Stormbull og derigjennem verkstedet om det samme forhold - at Veritas ikke certifiserte langlenkede stolpeløse kjettinger. Derved vilde verkstedet ha faatt adgang til paany at tenke over, hvad slags kjetting det skulde skaffe sig.

At Langesund ihvertfall vilde ha bestilt en langlenket stolpeløs kjetting anser jeg gitt; for meningen var jo bare at forlenge den kjetting man allerede hadde. Men videre anser jeg det praktisk talt utenkelig, at Veritas paa det tidspunkt vilde ha tilraadet verkstedet at bestille en kjetting av sveisjern istedenfor av flussjern, eller anbefalt strengere prøver, dersom verkstedet vedvarende vilde bestille flussjern. Om de med kjettingen foretatte prøver er nemlig at si, at de stemmer med eller endog overstiger de krav, som Veritas selv vilde ha stillet. Og selve den prøvemaskin som fabrikanten brukte har Veritas uttrykkelig godkjent aaret efter, tiltross for at institusjonen paa det tidspunkt visste, at den til Langesund leverte kjetting var røket. Endelig finner jeg som sagt ogsaa at maatte gaa ut fra, at Veritas efter menneskelig beregning ikke i 1921 vilde ha advaret verkstedet mot at la kjettingen forarbeide av flussjern. Ifølge ingeniør Willemsens erklæring av 24. januar 1924 mottok Veritas i 1901 og påny i 1915 Germanischer Lloyd's forskrifter for prøvning av smijern staal (flussjern) og støpestaal, uten at det blev gjort nogen undtagelse for kjettinger. Naar Veritas i 1921 forlangte selv først at faa anledning til at godkjenne de enkelte prøvemaskiner, er det efter det oplyste intet som tyder paa, at dette stod i nogensomhelst forbindelse med prøvning av flussjernkjettinger. Det er i det hele tatt i saken ikke fremkommet nogen antydning om, at man nogen steder underkaster flussjernskjettinger strengere prøver enn sveisjernskjettinger. I den forbindelse vil jeg nevne, hvad der anføres i Encyclopædia Britannica utgaven av 1911, bind I, side 949, nemlig at utover de prøver som den engelske

Side:491

lov om ankre og kjettinger av 1899 foreskriver, foretar man i praksis, naar ankre og kjettinger fabrikeres av støpestaal - der er langt haardere enn flussjern - en hamrings- og bøiningsprøve og paafører gjenstandene et spesielt stempel. Noget tilsvarende er imidlertid ikke anført om flussjern. Avgjørende for mig er imidlertid paa dette punkt ingeniør Smiths oplysninger i brev 2 mai 1928 - overfor hvilke ingen motdokumentasjon er tilveiebragt - og som gaar ut paa, at «S. M. flussjern ogsaa som kjettingmateriale har en utstrakt anvendelse», at «Det Norske Veritas alltid har godkjent S. M.-kjettinger forsaavidt kjettingen forøvrig har tilfredsstillet de foreskrevne prøver» og «har utstedt hundredevis av forbeholdsfrie certifikater for Flusseisen», samt endelig at «det først var efter mars 1925 - altsaa flere aar efterat kjettingen var bestilt - at Veritas meddelte, at hvis der anvendes S. M. materiale i ankerkjetting, d. v. s. en kjetting som faar ganske kraftige dynamiske paakjenninger (rykk) enn en slippkjetting, som kun har jevn belastning - bør bestillerens samtykke innhentes».

Overfor dette kan jeg ikke legge vekt paa den omstendighet, at det i Veritas' meddelelse av mars 1925 heter, at «anker- og styrekjettinger av smistaal (flussjern) inntil videre kan godkjennes naar de har bestaatt de i reglene for jernkjettinger foreskrevne prøvninger og forøvrig tilfredsstiller de krav der ved besiktigelse stilles til jernkjettinger, og naar der foreligger en skriftlig erklæring fra vedkommende rederi om, at det er innforstaatt med at kjettingene er fremstillet av smistaal (paa engelsk Steel, Malleable Steel eller Mild Steel og paa tysk Flusseisen eller Siemens Martin Eisen)». I motsetning til hvad der hevdes fra Langesunds side mener jeg altsaa, at der til tross for de efter min mening muligens noget vildledende ord «inntil videre», er det her tale om en innskrenkning og ikke om en utvidelse av den ganske utstrakte bruk av flussjern som da hadde funnet sted i adskillige aar - saavidt jeg efter procedyren forstaar fra verdenskrigens begynnelse eller nogen tid før. Naar Veritas i skrivelse av 5 oktober 1925 uttaler, at alle skibskjettinger tidligere blev fremstillet av smijern, saa maa det hermed efter min mening siktes til tiden før den nevnte periode.

I denne forbindelse vil jeg ogsaa nevne følgende: Av Hugo Stinnes brev til Stormbull av 28 april 1922 fremgaar det, at den tyske fabrikant allerede i 1922 mente, at sveisjern vilde være det riktige materiale for en kjetting som Langesunds, og sakens øvrige oplysninger viser, at denne opfatning da og i de nærmest følgende aar holdt paa at arbeide sig frem i Tyskland. Men endnu saa sent som i juli 1924 finner dog en saa ansett fagmann som direktør Bruhn i Norske Veritas ikke grunn til at fraraade eller stille sig skeptisk overfor bruken av flussjern i kjettinger. Paa dette tidspunkt forela nemlig advokat Bugge ham de tyske eksperters vel noget overdrevne uttalelser om at flusjern i kulde brister som glass og spurte direkte «om det kan uttales noget om, hvorvidt det i lenkerne anvendte materiale svarte til de fordringer, som Veritas stillet til kjettingmateriale».

Jeg mener altsaa efter det anførte, at Norske Veritas vaaren 1921 ikke vilde ha advaret Langesunds mek. Verksted mot at kjøpe

Side:492

den billigere flussjern kjetting som verkstedet allerede paa forhaand hadde bestemt sig for, og at det manglende certifikat derfor, hvad selve kjettingen angaar, ikke kan antas at ha hatt nogensomhelst skadelige faktiske følger for verkstedet og derfor heller ingen rettsfølger kan faa for Stormbull. Naar handelsrettsmedlemmene anser misligholdelsen som vesentlig, kan jeg ut fra min opfatning tenke mig, at de ikke har festet sig tilstrekkelig ved den omstendighet, at kjettingen blev kjøpt til bruk, ikke til videresalg, i hvilket siste tilfelle et certifikat lettere maa antas at kunne faa innflydelse paa gjenstandens omsettelighet, og derved nedsette dens direkte verdi for kjøperen.

Idet jeg saaledes finner at der in casu ikke foreligger vesentlig misligholdelse, synes jeg derimot det efter omstendigheterne kan være rimelig og billig at tilkjenne Langesund et prisavslag, svarende til tilleggsprisen for det Veritas-certifikat som det hadde betinget sig, men ikke faatt.

Da jeg efter konferansen forstaar at jeg er i minoritet hvad spørsmaalet om handelens omgjørelse angaar, finner jeg for tiden ingen grunn til at forme konklusion.

Hvad den selvstendige paastand om mangelfull sveisning angaar, er jeg enig med førstvoterende. Sveisningen henger jo forøvrig sammen med det anvendte og av Langesund valgte materiale.

Av min opfatning av sakens første spørsmaal følger, at jeg anser Langesunds erstatningskrav uhjemlet, idet de i kjøpslovens §42, 2net ledd, opstillede betingelser efter min mening ikke er tilstede.

Om den virkelige aarsak til de to uheld kan jeg subsidiært i det vesentlige tiltrede hvad førstvoterende har anført. Jeg er ogsaa med ham enig i, at saksomkostningene for Høiesterett bør opheves.

Høiesterettsdommer Bonnevie: Med hensyn til verkstedets rett til at heve kjøpet og kreve erstatning for utgifterne ved inn- og utskiftningen av kjettingen, er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg legger avgjørende vekt paa at verkstedet ved den korrespondanse som ligger til grunn for kjøpet paa en efter min mening ganske klar og tydelig maate understreker, at det for verkstedet var en vesentlig ting, at kjettingen blev levert med Norske Veritas' certifikat. Jeg peker forsaavidt blandt annet paa den omstendighet, som handelsrettsdommen ogsaa har fremhevet, at der var forhandlet alternativt om levering med eller uten Norske Veritas' certifikat, og at verkstedet for at faa saadant certifikat skulde betale en overpris av kr. 4 pr. 100 kg., altsaa her ca. 5 pct. tillegg. Det forekommer mig ganske innlysende, at naar det saa viste sig at det var objektivt umulig for selgeren at skaffe kjettingen med det saaledes betingede Norske Veritas' certifikat, maatte det være selgerens plikt at gjøre opmerksom herpaa saa snart som mulig. I det foreliggende tilfelle er det vel iøvrig kanskje saa, at Stormbull ennu saa sent som da leveringen fant sted var uopmerksom paa, at det certifikat som forelaa fra Stormbulls tyske forbindelse, utferdiget av Germanischer Lloyd, ikke var godkjent av Norske Veritas, og at kontraktens betingelse forsaavidt

Side:493

ikke var opfyllt. Dette kan imidlertid ikke paa nogen maate forringe Stormbulls ansvar for at gjenstanden har de betingede egenskaper eller frita firmaet for følgene av at misligholdelse foreligger. Jeg mener i motsetning til annenvoterende, at det ikke gaar an at anse mangelen av det betingede Veritas-certifikat som uvesentlig, saaledes at denne misligholdelse bare skulde kunne berettige kjøperen til prisavslag og ikke til hevning av kjøpet. Jeg maa efter alt hvad der foreligger gaa ut fra, at kjøperen, Langesunds mek. Verksted, som ikke selv hadde maskiner eller midler til at prøve kjettingen og formodentlig heller ikke var spesielt sakkyndig paa omraadet, la megen stor vekt paa den betryggelse som vilde ligge i, at kjettingen hadde faatt Veritas' certifikat. Jeg gaar ogsaa ut fra, at en underretning om at Norske Veritas' certifikat ikke kunde skaffes eller at det leverte certifikat fra Germanischer Lloyd i virkeligheten ikke var godkjent av Norske Veritas, vilde blitt tillagt stor betydning av verkstedet, som visselig da vilde funnet sig foranlediget til, før den vaaget sig til at godta kjettingen som tilfredsstillende opfyllelse av kontrakten, at betrygge sig ved at søke nærmere oplysninger og garantier, for eksempel ved at raadføre sig med sakkyndige konkurrenter eller paa annen maate. Jeg anser det overmaate litet sannsynlig, at verkstedet vilde vaaget at ta kjettingen i bruk som skjedd, hvis den var gjort opmerksom paa det heromhandlede forhold med certifikatet.

Hvad angaar spørsmaalet om verkstedets rett til erstatning for skade ved utrausningen av kjettingen ved «Klosterfoss»s utfiring og «Aladdin»s ophaling er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Forsaavidt «Klosterfoss» angaar, staar det for mig som litet tvilsomt, at man her ikke har grunn til at betrakte den paakjenning, som kjettingen da var utsatt for, som en overbelastning. Jeg kan for det første ikke saaledes som førstvoterende gaa ut fra, at der under utfiringen har forekommet et eller flere voldsomme rykk paa grunn av kjettingens opheftning paa kabelarhjulet. Man har her intet annet grunnlag at bygge paa enn den av førstvoterende nevnte erklæring fra Storebrands mann Larsen. Men betydningen av denne uttalelse fra Larsen forekommer mig helt avsvekket ved hans uttalelse under den senere vidneavhørelse i 1925, hvor han efter min mening likefrem selv gir uttrykk for, at hans tidligere erklæring hvilte paa et løst grunnlag og ikke bør tillegges særlig betydning. Jeg nevner saaledes, at han som vidne fremhevet at «hans besiktigelse gikk mere ut paa at konstatere skadens omfang enn dens aarsak». Vidnet erklærer at dette (hans forklaring om ophengningen) «er skrevet paa basis av, hvad der blev muntlig fremholdt for vidnet paa stedet, men uten at vidnet selv foretok nogen personlig undersøkelse»...... «Vidnet erindrer ikke av hvem han i 1922 fikk de muntlige oplysninger, hvorpaa hans rapport er bygget. Som et assuranseselskaps besiktigelsesmann optraadte vidnet kulant ved sin besiktigelse, og naar vidnet ogsaa som nevnt var sikker paa, at kjettingen var forskriftsmessig prøvet, fant han ingen grunn til at underkaste den nogen særlig prøvelse».

Jeg gaar altsaa ut fra, at det under utfiringen ikke er bevist

Side:494

at ha passert noget uregelmessig, og da «Klosterfoss» bare var paa ca. 1500 à 1600 tons, og da den av den amerikanske leverandør leverte kjetting var beregnet paa ophaling av baater paa inntil 2500 tons, saa maatte Langesunds mek. Verksted ha rett til at regne med, at den tyske kjetting, som verkstedet trodde hadde Norske Veritas' certifikat og de samme dimensjoner som den eldre amerikanske, ogsaa vil de kunne makte slippsetning av et skib paa 2500 tons, altsaa betydelig tyngre enn «Klosterfoss». Jeg mener videre at maatte gaa ut fra, at en ulykke som den inntrufne vil de vært undgaatt, hvis der ved anledningen var benyttet en kjetting av sveisjern. Der er ialfall ingen grunn til at regne med, at noget uheld da vilde inntruffet, og da jeg som før antydet mener, at verkstedet, hvis det itide var blitt advaret om at den av Stormbull leverte kjetting ikke hadde Norske Veritas' certifikat, vilde ha refusert den tyske kjetting og isteden skaffet sig en annen og sannsynligvis av sveisjern, saaledes som det senere gjorde ved kjøpet fra England, finner jeg, at der er en adekvat aarsakssammenheng mellem selve misligholdelsen og den inntrufne skade ved inn- og utskiftningen. For «Aladdin»ulykkens vedkommende er stillingen mere tvilsom, fordi «Aladdin»s vekt var saa stor, at det maa innrømmes at kjettingen ved ophalingen av dette skib maatte bli til en viss grad overbelastet. Jeg skal ikke gaa nærmere inn paa hvad der her av verkstedet kunde regnes med som normal arbeidsbelastning og heller ikke til hvilke grenser verkstedet ved en enkeltstaaende anledning kunde belaste kjettingen utover den normale belastning uten at man derfor vilde si at den var overbelastet. Det er for mig i saa henseende tilstrekkelig til at konstatere overbelastning, at «Aladdin» var litt større enn den skibsstørrelse hvorfor selve slippen i sin tid var garantert av de amerikanske konstruktører. «Aladdin» overskred dog ikke denne vekt med noget betydelig antall tons, og jeg anser det for mitt vedkommende overveiende sannsynlig, at for eksempel den senere anskaffede engelske sveisjerns-kjetting vilde ha klart ophalingen uten at nogen katastrofe med kjettingbrudd vilde inntraatt. Det var dog naturligvis til en viss grad uforsiktig eller risikabelt av verkstedet at utsette kjettingen for en saa stor paakjenning, og jeg mener at det av denne grunn er føie til at regne med at denne uforsiktighet har vært medvirkende til skaden, altsaa til at kjettingen brast, og at noget lignende ikke vilde inntruffet hvis «Aladdin» ikke hadde vært tyngre enn 2500 short tons.

Under disse omstendigheter antar jeg at der er grunn til at bringe bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslovs §25 til anvendelse, og jeg er blitt staaende ved som et efter omstendigheterne rimelig resultat, at verkstedet selv bærer 2/3 av den skade som er forvoldt ved kjettingbruddet ved «Aladdin»s ophaling, mens Stormbulls erstatningsansvar begrenses til 1/3.

I likhet med førstvoterende finner jeg, at Stormbull ikke kan fritas for ansvar ved at paaberope de i saken foreliggende «salgsbetingelser» som Stormbull har trykt paa baksiden av nogen av sine korrespondanseark. Men jeg for mitt vedkommende vil bemerke, at jeg i det hele tatt ikke kan finne at disse salgsbetingelser

Side:495

er gjort til en del av kontrakten, saaledes at jeg ikke behøver at innlate mig paa en nærmere drøftelse av hvilken betydning det vilde ha hatt om de var en del av kontrakten. Jeg kan medgi at det er sannsynliggjort, om ikke bevist, at Stormbulls skrivelse av 3 juni 1921 er skrevet paa saadanne brevark, som paa baksiden er paatrykt de omhandlede «salgsbetingelser», og man maa formentlig gaa ut fra, at i saa tilfelle har brevarket i likhet med et her i retten forevist eksemplar av saadanne ark vært forsynet med en med iøvrig litet iøinefallende typer trykt setning i underkant av arkets forside om at «tilbud og salg er basert paa vore omstaaende salgsbetingelser», mens der paa andre av firmaets korrespondanseark, som ikke har salgsbetingelserne trykt paa baksiden, er paaført «alle forretninger avgjøres paa basis av vore almindelige salgsbetingelser». Jeg er imidlertid av den bestemte mening, at dette paa ingen maate er tilstrekkelig til at gjøre de paa baksiden trykte betingelser til en del av kontrakten. Jeg fremhever her, at brevets tekst ikke med et ord henleder opmerksomheten paa det trykte stoff paa baksiden eller at dette skal utgjøre en del av brevets innhold. Forholdet vilde stillet sig helt anderledes, hvis de foran citerte ord hadde staatt placert i selve brevets tekst, altsaa ovenfor avsenderens underskrift, hvad enten det nu var maskinskrevet eller teksten paa forhaand var trykt. En slik litet iøinefallende henvisning nederst paa arkets fot som her er brukt vil lett bli oversett og virker som en felle. Det er ikke for meget forlangt, at den som vil ha saadanne paa baksiden trykte salgsbetingelser gjort bindende for medkontrahenten, uttrykkelig inndrar betingelserne som ledd av innholdet ved en klar henvisning i selve brevets tekst.

Da jeg efter konferansen vet at jeg er i mindretall, finner jeg det ikke nødvendig at forme konklusjon. Jeg er enig i at der ikke tilkjennes saksomkostninger.

Høiesterettsdommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med tredjevoterende, hr. dommer Bonnevie.

Hvad angaar følgen av Stormbulls misligholdelse med hensyn til certifikatet er det visstnok saa, at et certifikat kun er et bevismiddel angaaende varen og at det er kontraktsgjenstandens egen beskaffenhet der vil være bestemmende for opfyllelsens kontraktsmessighet for kjøperen. Som forholdet ligger an i nærværende sak forekommer det mig imidlertid at være grunn til, som av dommer Bonnevie fremhevet, at gaa ut fra, at saafremt der var forholdt kontraktmessig med hensyn til certifikatet, idet saken var blitt forelagt for Norske Veritas, vilde saken faatt et annet og for verkstedet gunstigere forløp. Jeg antar nemlig at den betryggelse som Verkstedet søkte ved at forlange certifikat fra den norske institusjon, vilde ha vært tilstrekkelig til at verkstedet hadde undgaatt at faa kjettingen og derved undgaatt de paaførte tap. Efter de foreliggende uttalelser fra de sakkyndige maa jeg gaa ut fra som sikkert, at det anvendte materiale var litet tjenlig for øiemedet. Og efter uttalelser fra Norske Veritas maa det være paa det rene, at norske verksteder paa den omhandlede tid ikke kunde regnes at kjenne til det anvendte materiales uskikkethet til den omhandlede

Side:496

bruk, hvorfor verkstedets ubekjentskap hermed ikke kan tilregnes dette som nogen uaktsomhet. Efter de i saken foreliggende uttalelser fra Norske Veritas forekommer det mig ennvidere at man maa gaa ut fra, at denne institusjon, som hadde kjennskap til materialets egenskap og som visste hvem der var bestiller og for hvilket øiemed det var bestilt, ikke vilde latt kjettingen bli prøvet og gitt certifikat uten at ha bragt spørsmaalet om det anvendte materiales uskikkethet for den kjøpte kjetting frem for verkstedet. Og jeg maa i motsetning til hvad der er fremholdt av dommer Schjelderup anse det overveiende sannsynlig, at verkstedet da ikke vilde ha funnet det tilstrekkelig betryggende at anskaffe kjetting av dette materiale. Naar det er anført at verkstedet ved sin taushet like overfor Stormbulls bekreftelsesskrivelse har godkjent materialet, finner jeg at burde fremheve, at verkstedets taushet paa dette punkt maa sees i lys av den betryggelse verkstedet mente at ha i sitt krav om certifikat fra Norske Veritas. Rettsvirkningen av verkstedets taushet blir da ogsaa avhengig av et saadant certifikat opnaaes.

Efter dette antar jeg, at misligholdelsen med hensyn til certifikatet er aarsak i, at verkstedet fikk en utjenlig kjetting, og dette selv om man med førstvoterende gaar ut fra at Norske Veritas vilde ha avholdt materialprøve paa samme maate og med samme resultat som de tyske prøver. Ti tross saadanne prøver vilde de oplysninger som Norske Veritas vilde ha gitt om materialet efter min mening ha vært bestemmende for, at der her ikke forelaa et prima materiale til den paatenkte bruk. Og uten godkjennelse herav fra verkstedets side, vil de - saaledes som jeg maa lese de i saken foreliggende uttalelser fra Norske Veritas - denne institusjon ikke ha gitt certifikat, og kontrakten var derved forblitt uopfylt.

Den begrunnelse som hermed er gitt for erstatningsfølgen er for mig tilstrekkelig til ogsaa at begrunne adgangen til omstøtelse av handelen og tilbakebetaling av kjøpesummen.

Hvad angaar innsigelsen mot erstatningskravet, hentet fra verkstedets forhold med hensyn til overbelastningen, slutter jeg mig i det vesentlige til hvad der av tredjevoterende er anført.

Med hensyn til «Aladdin» vil jeg fremheve, at saavidt jeg forstaar har belastningen av kjettingen ved den omhandlede anledning overskredet endog den avholdte strekprøvebelastning. Jeg er gaatt ut fra at denne sterke belastning maa regnes som en aarsak til bruddet av den tyske kjetting, men paa den annen side er det bemerkelsesverdig, at den amerikanske del av kjettingen holdt belastningen, hvorfor jeg ogsaa maa regne den tyske kjettings utjenlige materiale som en av aarsakene til dens brudd. Jeg tar dernest hensyn til at verkstedet ubetinget maa regnes at gjøre sig skyldig i skjødesløs behandling av kjettingen, naar det utsetter den for denne belstning, mens der paa den annen side ikke synes at foreligge daddelverdig forhold fra Stormbulls side. Ut fra disse betraktninger er jeg med dommer Bonnevie kommet til, at ulykken i anledning av «Aladdin»s ophaling passende kan fordeles med 2/3 paa verkstedet og 1/3 paa Stormbull.

Side:497

Med hensyn til salgsbetingelsene slutter jeg mig til den forstaaelse av disse som førstvoterende har gitt uttrykk for. Jeg finner det da i nærværende sak ufornødent at ta standpunkt til de almindelige betraktninger, som av tredjevoterende blev gjort om hvorvidt den slags trykte betingelser i sin almindelighet er forbindende for medkontrahenten.

Høiesterettsdommer Breien: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, herr dommer Hanssen.

Høiesterettsdommer Hazeland: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Schjelderup. Jeg skal tilføie:

Hvis certifikat var blitt innhentet fra det Norske Veritas anser jeg det efter de i saken foreliggende oplysninger med annenvoterende helt usannsynlig at institusjonen i 1921 vilde ha funnet sig foranlediget til nogen bemerkning om flussjern som et mindre paalitelig materiale enn sveisjern. Men selv om man gaar ut fra en annen forutsetning, vilde det efter min mening ikke berettiget verkstedet til at heve kjøpet. I tilsagnet om certifikat fra Norske Veritas ligger intet om, at flussjern skal være det beste materiale. Tvertimot: Langesund visste paa forhaand at flussjern var det billigste og hadde da all grunn til at være forberedt paa, at det annet materiale, sveisjern, hadde sine fordele.

Høiesterettsdommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med dommerne Bonnevie og Larssen. Dog vil jeg intet ha uttalt om at de paa Stormbulls brevark trykte salgsbetingelser ikke i nærværende tilfelle kan ansees som nogen del av salgsavtalen. For mig er det tilstrekkelig til at forkaste Stormbulls fra salgsbetingelsene utledede innsigelse mot verkstedets erstatningskrav, at jeg i likhet med handelsretten antar at betingelsenes punkt 6 i et hvert fall ikke tar sikte paa et forhold som det der foreligger i nærværende sak.

Av handelsrettens dom:

I begynnesen av juni 1921 kjøpte A/S Langesunds mek. Verksted, Langesund, av A/S Stormbull, Oslo, en kalibreret S. M. kjetting, 4 lengder à 60 m. 2" diameter X 12" utvendig lengde X 2 1/2" innvendig bredde. Det var forutsatt, at kjettingen skulde ha certifikat fra Det Norske Veritas. A/S Stormbull bestilte kjettingen hos A/S Hugo Stinnes, Oslo, som fikk den levert fra Carl Schlieper, Grüne, Westfalen. Med skrivelse av 6 oktober 1921 oversendte A/S Stormbull, A/S Langesunds mek. Verksted den da mottatte «Vorattest» (bilag 1 ad 6) vedrørende certifikatprøvningen. «Vorattesten» var utferdiget 17 august 1921 i Grûne av Germanischer Lloyds besiktigelsesmann, F. Willemsen, Düsseldorf. Den inneholdt bl.a. følgende paastemplede klausul: Dieses Zertifikat des Germanischen Lloyd wird vom Norske Veritas laut abkommen zwischen beiden Gessellschaften anerkannt». Det egentlige certifikat, som senere oversendtes A/S Langesunds mek. Verksted, er undertegnet av ovennevnte besiktigelsesmann, F. Willemsen og av Germanischer Lloyds hovedkontor.

Den leverte kjetting blev angivelig første gang tat i bruk den 16 desember 1921 ved ophalingen av dampskibet «Klosterfos». Ved fartøiets utfiring den 22 s. m. sprang kjettingen, hvormed betydelig skade blev

Side:498

forvoldt. Efter at være reparert blev kjettingen igjen tatt i bruk den 30 desember 1921, men sprang angivelig paany den 6 april 1922 under ophalingen av S/S «Aladdin», likeledes med betydelig skade tilfølge.

A/S Langesunds mek. Verksted har ansett A/S Stormbull ansvarlig for de inntrufne skader, idet kjettingen paastaas at ha vært ukontraktsmessig, da den ikke har taalt den belastning, som den efter sine dimensjoner og certifikat menes at skulle taale, likesom A/S Stormbull paastaas at maatte være ansvarlig for at kjettingen uriktig var paaført Det Norske Veritas stempel og for, at det i certifikatet uriktig var opgitt, at dette var utstedt efter fullmakt fra Norske Veritas. - - -

Av den irettelagte korrespondanse fremgaar, at innstevnte uttrykkelig hadde forpliktet sig til at levere kjettingen «med Det Norske Veritas certefikat», hvad der ogsaa betinget et tillegg i prisen av kr. 4 pr. 100 kg. Herom henvises til innstevntes skrivelse til citantskapet av 28 april 1921 (bil. 1 ad 4 nr. 1) inneholdende innstevntes tilbud og citantskapets aksept i skrivelse av 30 mai 1921 (bil. 1 ad 4 nr. 2), hvorefter verkstedet bestiller «4 lengder à 60 m. 2" langlenket kalibreret kjetting ifølge oversendte tegning til en pris av kr. 86 pr. 100 kg. cif. Kristiania eller Langesund inkl. Det Norske Veritas certifikat.

I skrivelse av 3 juni 1921 (bil. 1 ad 4 nr. 3) bekrefter innstevnte ordren, idet samme nu anføres at ogsaa «1ma langlenket kalibreret S. M. kjetting». I den tidligere korrespondanse var intet spesielt nevnt om materialet (S. M. (d. v. s. Siemens Martins-staal) eller smijern) og der foreligger ikke helt fyldestgjørende oplysninger om grunnen til, at innstevnte først ved bekreftelsen av ordren tilføiet den nevnte betegnelse «S. M.». Innstevntes bestilling hos Hugo Stinnes A/S fremgaar av bil. 3 ad 19, skrivelse av 2 juni 1921, hvor man likeledes finner betegnelsen «1ma langlenket kalibreret S. M. kjetting».

Citantskapet mottok kjettingen med konnossement av 14 september 1921, bil. 10 ad 4, jfr. faktura av 26 august 1921, bil. 9 ad 4, til beløp kr. 10.714,74 - frakt kr. 199.34, tils. kr. 10.515,40. Det maa ansees for at være paa det rene, at Norsk Veritas's merke «N. V.» fantes innslaatt paa kjettingen.

Med skrivelse av 6 oktober 1920 sendte innstevnte den saakalte «Vorattest» til citantskapet. Skrivelsen er saalydende: «Angaaende slippkjetting. - Vedlagt har vi den fornøelse at oversende Dem Veritas «Vorattest» for leverte kjetting, som vi haaper De vil finne iorden. - Saafremt vi selv mottar originalcertifikat skal vi straks ha den fornøelse at oversende Dem dette».

Med hensyn til «Vorattestens» nærmere utstyr og innhold henviser retten til dokumentet selv, som er fremlagt som bil. 1 ad 6 betegnet «Ausstellung», og hvorav fremgaar, at det an gir sig for at være utfærdiget av Germanischer Lloyd i henhold til avtale med Norske Veritas. Dokumentet er videre 2 steder stemplet «N. V.» samt «Abnahme für Norske Veritas».

Selve certifikatet, datert 27 september 1921, er fremlagt som bil. 2 ad 6 og inneholder bevidnelse om, at vedkommende kjetting - som er fremstillet av «Siernens Martin Flusseisen» - har vært prøvet i firmaet Carl Schliepers, av Germanische Lloyd anerkjente kjetting prøve maskin overensstemmende med Norske Veritas' forskrifter.

Retten maa være enig med citantskapet i, at verkstedet efter de mottagne dokumenter ingen grunn kunde ha til at tvile paa, at innstevnte hadde

Side:499

levert en kjetting med certifikat som betinget, idet «Vorattest» og certifikat tilsammen maatte ansees som tilstrekkelig legitimasjon for, at der forelaa en prøvning som var godkjent av Norske Veritas, saaledes at denne institusjons certifikat forsaavidt var tilveiebragt, omenn certifikatet i formen var utstedt av Germanischer Lloyd. Det maa ogsaa bemerkes at N. V. fantes innslaatt paa selve kjettingen. Herav følger at der ikke paa dette tidspunkt var plass for nogen reklamasjon fra citantskapets side. Forøvrig synes heller ikke innstevnte - efter de under saken foreliggende oplysninger - at ha næret den ringeste tvil om, at de til citantskapet oversendte dokumenter baade formelt og reelt var i full orden og overensstemmende med kontraktens forutsetninger.

I henhold hertil maa retten gi citantskapet medhold i, at der heller ikke var nogen særlig grunn for verkstedet til at reklamere over kjettingen efterat uheldet med D/S «Klosterfos» var inntraadt den 22 desember 1921. Verkstedet resonnerte saavidt skjønnes, med rette saa, at der ikke i og for sig var noget paafallende i, at kjettingen sprang, da saadant efter hvad der er oplyst ikke er helt usedvanlig, selv hvor prøvning og certifisering er i full orden, og da man mente at ha faatt en kjetting med Norske Veritas certifikat hadde verkstedet forsaavidt ikke nogen anledning til at gjøre henvendelser til innstevnte.

Det er paa det rene at citantskapet første gang fremkom med klage eller reklamasjon likeoverfor innstevnte, da der paany hendte et uheld med kjettingen, nemlig ved ophaling av D/S «Alladdin», den 6 april 1922. Citantskapet tilskriver i den anledning innstevnte den 7 s. m. (Blandt bil. 1 ad 4) med meddelelse om, at slippkjettingen tiltross for de leverte veritascertifikater har vist sig at være av mindre god kvalitet, idet den 2 ganger har sprunget under almindelig arbeide, i hvilken anledning verkstedet mener at ha krav paa levering - omkostningsfritt - av en ny kjetting. Innstevnte svarer i skrivelse av 8 april 1922, at firmaet som importører kun har adgang til at bestille materiel i henhold til spesifikasjoner» og den eneste sikkerhet, som bydes, er jo i dette tilfelle, at kjettingen er levert med certifikat tilfredsstillende Det Norske Veritas's betingelser».

Imidlertid hadde verkstedet sendt kopi av certifikatene til Norske Veritas, som i sakens anledning uttaler, at «de omhandlede certifikater ikke er utstedt av Det Norske Veritas og ikke godkjennes av Det Norske Veritas, saaa spørsmaalet har forsaavidt mindre interesse for institusjonen. Man bemerker, at Det Norske Veritas's navn er anført paa certifikatene, men dette er gjort uten bemyndigelse eller avtale med den norske institusjon. Dette er forekommet i endel andre tilfeller, og vedkommende er nu opmerksom paa forholdet».

Ved de under saken tilveiebragte oplysninger maa det ansees tilstrekkelig godtgjort, at det har berodd paa en feil, naar de omhandlede certifikater anføres at være utferdiget i henhold til overenskomst med Norsk Veritas. Herom henviser man til de foreliggende uttalelser fra Germanischer Lloyd og Norske Veritas i forbindelse med den vidneforklaring, som er avgitt av ovennevnte besiktigelsesmann Willemsen under den i Tyskland foranstaltede bevisoptagelse.

Paa grunnlag av disse oplysninger, maa forholdet antas at være følgende:

Siden 1901 har der eksistert en avtale mellem Norske Veritas og Germanischer Lloyd, hvorefter sistnevnte institusjon kunde utføre prøvningen paa vegne av Norske Veritas. Overenskomsten blev fornyet i 1915

Side:500

samtidig som man innførte den ordning, at Germ. Lloyds certifikat skulde tre istedeffor Norske Veritas certifikat, idet førstnevnte blev paaført en stempel om, at vedkommende certifikat anerkjennes av Norsk Veritas ifølge avtale med Germ. Lloyd. Der synes at ha hersket uklarhet om, hvorvidt avtalen ogsaa gjaldt prøvning av kjettinger. Imidlertid hadde Norske Veritas i ethvertfall sommeren 1921 - før ufferdigelsen av certifikatet qu. - gitt tilstrekkelig uttrykk for sin opfatning av dette spørsmaal, saaledes at Germ. Lloyd da var paa det rene med, at Norske Veritas forlangte at der skulde foreligge en anerkjennelse av vedkommende prøvemaskiner fra Norske Veritas's side, forinnen certifikatet blev utferdiget paa vegne av dette. Saadan anerkjennelse var ikke tilveiebragt av firmaet Carl Schlieper. Det maa ansees godtgjort, at nevnte firma var fullt bekjent med det ovennevnte forhold. Overingeniør Willemsen anfører herom, at han i skrivelse av 7 juli 1921 hadde gitt firmaet meddelelse om Norske Veritas's forlangende angaaende kjettingprøver». Naar firmaet Carl Schlieper ikke rettidig har sørges for billigelsen, saa er det dette firmas sak, likesaa naar det bevisst var videregitt den feilaktig med samtykke - stemplet forsynte opstilling». Det fremgaar herav, at Germ. Lloyds besiktigelsesmann legger skylden for det inntrufne paa Schlieper, men det maa samtidig bemerkes, at Willemsen erkjenner at det feilaktige stempel blev paaført «Vorattesten» av ham. Willemsen fremhever imidlertid, at stemplingen «Dieses Zertifikat des germanischen Lloyd wird vom Norske Veritas laut Abkommen zwischen beiden Gesellschaften anerkannt» ikke blev anbragt paa selve certifikatet, hvorved det efter hans mening maa være tilkjennegitt, at dokumentet bare gjelder som et av Germ. Lloyd utferdiget certifikat, ikke som et certifikat fra Norske Veritas. Retten finner imidlertid ikke grunn til at inngaa nærmere paa spørsmaalet, om ansvaret forden foreliggende uriktige bevidnelse er at føre tilbake til Germ. Lloyds besiktigelsesmann, til selve denne institusjon eller til firmaet Carl Schlieper - eller til samtlige - idet det forsaavidt nærværende saks parter angaar maa være tilstrekkelig at fastslaa, at innstevnte har levert en kjetting med et uriktig certifikat, hvorved salgskontrakten maa ansees for at være misligholdt. Herfor finnes innstevnte at maatte være ansvarlig likeoverfor citantskapet uten hensyn til at innstevnte for sitt eget vedkommende synes at ha vært likesaa uvidende om sammenhengen med certifikatenes utferdigelse som citantskapet. En i kontrakten bestemt avtalt egenskap ved den solgte ting - at kjettingen skulde ha certifikat fra Norske Veritas, - har vist sig at mangle. Retten finner ogsaa, at det her gjelder en vesentlig kontraktsforutsetning. Citantskapet har aapenbart lagt megen vekt paa at faa en kjetting med certifikat fra Norske Veritas, fordi man heri saa en garanti for, at kjettingen vilde være brukbar for sitt øiemed.

Det er fremholdt fra innstevntes side, at feilen ved de foreliggende certifikater nærmest har vært av formel art, forsaavidt som det er dokumentert at firmaet Schliepers prøvemaskiner senere - i 1922 - opnaadde anerkjennelse av Norske Veritas ogsaa for kjettingers vedkommende. Retten kan imidlertid ikke gi innstevnte medhold i, at det her nevnte moment skulde kunne virke befriende for selgeren. Bortsett fra, at en mulig anerkjennelse i 1922 ikke uten videre kan ha tilbakevirkende kraft for certifikater, utferdiget feilaktig aaret i forveien, er ogsaa at bemerke, at direktøren for Norske Veritas i skrivelse av 15 juli 1924, bilag 6 ad 9, har fremholdt den opfatning, at Germanischer Lloyd heller ikke nu bør prøve kjettinger, hvor formen eller materialsorten - som tilfellet er med den omprocederte kjetting -

Side:501

avviker fra det almindelige for anker- og styrekjettinger. 1 henhold hertil anfører direktøren, at Germanischer Lloyd «maa ansees uberettiget til at utstede certifikater, som angivelig skulde angi Det Norske Veritas's krav for kjettinger, naar disse ikke er i overensstemmelse med Det Norske Veritas forutsetninger, og Germanische Lloyd burde derfor heller ikke merke kjettingene i saadanne tilfelle med N. V.»

Paa grunnlag av det saaledes foreliggende kommer retten til det resultat, at citantskapet maa ha krav paa tilbakebetaling av den for kjettingen erlagte kjøpesum med tillegg av frakt og omkostninger, tils. kr 10.739,70. Videre finnes innstevnte at maatte være pliktig til at betale de omkostninger, som er paaløpet i anledning av kjettingens inn- og utskiftning. Disse er av citantskapet fiksert til kr. 3.000, men da beløpet er benektet av innstevnte og enhver nærmere legitimasjon for denne ansettelse savnes, vil fastsettelsen av denne post være at henvise til efterfølgende handelsrettsskjønn, som vil være at opta paa innstevntes bekostning. Skjønnsbeløpet blir opad at begrense til kr: 3.000.

Det bemerkes, at retten forsaavidt denne tilbakebetalingsplikt angaar ikke har funnet salgsbetingelsenes §6 anvendelige saaledes at innstevnte under paaberop av disse skulde kunne avvise citantskapets heromhandlede krav. Nevnte bestemmelse antas ikke under nogen omstendighet at kunne frita selgeren for plikt til omlevering eller tilbakebetaling av kjøpesummen og kan i det hele tatt neppe ansees for at ta sikte paa et forhold som det, der foreligger i nærværende sak.

Med hensyn til citantskapets paastand om erstatning for all den skade som er forvoldt paa grunn av den uriktige certificering og i forbindelse med kjettingens angivelige feil og mangler, skal retten bemerke, at det efter de foreliggende oplysninger ikke synes usannsynlig, at citantskapet vilde ha undgaatt de inntrufne uheld, ifall der var levert en kjetting med certifikat, som helt ut tilfredsstillet fordringene efter Norske Veritas's forskrifter. Det maa i saa henseende tas i betraktning, at den leverte kjetting visselig har vært mindre skikket for sitt spesielle øiemed forsaavidt som materialet bestaar av Siemens-Martin staal d. v. s. «Flusseisen» ikke av smijern (Schweisseisen eller Pudeleisen) som visstnok frembyr den største garanti for holdbarhet, særlig hvor kulde spiller inn. Man kan herom henvise til den forklaring, som er avgitt av overingeniør Willemsen under bevisoptagelsen i Tyskland, hvorefter kjettinger av Flusseisen av Germ. Lloyd kun tillates til ankerkjettinger for skibe med særskilt samtykke fra verftet og rederiet, «fordi materialet saavel ved forarbeidelsen som ogsaa i drift ikke er saa paalidelig som Schweisseisen». Flusseisen er særlig avhengig av kuldens innvirkning. Ved kulde blir Flusseisen sprøtt og «brister som glass». Hermed kan sammenholdes den meddelelse, som Norske Veritas har utgitt i mars 1925 angaaende godkjennelse av smistaalkjetting, bilag 3 ad 17. N. V godkjenner inntil videre kun smistaals (Flusseisen eller Siemens-Martin Eisen) anker og styrekjettinger under den dobbelte betingelse, at de 1) har bestaatt prøvningen efter reglene for jernkjettinger (og forøvrig tilfredsstiller de krav, der ved besiktigelse stilles til jernkjettinger.) og 2) at der foreligger en skriftlig erklæring fra vedkommende rederi om at det er innforstaatt med at kjettingene er fremstillet av smistaal.

Efter det foreliggende ansees det ikke usannsynlig at verkstedet vilde ha faatt den fornødne advarsel eller instruksjon angaaende risikoen ved anvendelse av smistaals kjetting til en ophalingsslipp, ifall der var gaatt

Side:502

frem paa korrekt maate ved utferdigelsen av certifikatet. Herom henviser man til forannevnte skrivelse fra direktøren for Veritas av 15 juli 1924, bilag 6 ad 9 side 2. Videre henviser man til direktørens skrivelse av 5 oktober 1925, bilag 4 ad 18, hvorefter kjettinger, fremstillet av Siemens Martin staal «ikke nødvendigvis behøver at være daarligere enn kjettinger fremstillet av smijern. Kjettingens styrke avhenger i vesentlig grad av sveisenes styrke».

I sistnevnte skrivelse anfører direktøren følgende angaaende verkstedets forhold til bestillingen:

«I betraktning av, at all skibskjetting tidligere blev fremstillet av smijern og under hensyntagen til at neppe mange norske mekaniske verksteder i 1921 hadde større erfaring angaaende anvendelsen av staalkjetting, saa anser man det for mest sannsynlig at faa verksteder paa det tidspunkt hadde kjennskap til, at der mulig kunde være større risiko forbundet med anvendelsen av Siemens Martin kjetting enn ved anvendelsen av jernkjetting».

Retten maa imidlertid anta, at det hadde vært verkstedets plikt at reklamere mot anvendelse av «Flusseisen» (S. M.) straks ved mottagelsen av innstevntes bekreftelsesskrivelse av 3 juli 1921 og ihvertfall ved mottagelsen av certifikatet (bilag 2 ad 6) hvorav materialets art med full tydelighet fremgaar. Forsaavidt maa citantskapet antas i og for sig at ha godtatt Flusseisen som materiale for kjettingen.

Angaaende selve kjettingens beskaffenhet forøvrig henviser man til det foreliggende handelsrettsskjønn av 25 juli 1922 hvori uttales:

«Den i bruddet sveisede lenke skjønnes at være daarlig sveiset, og det effektive areal av tversnittet ved bruddet anslaas til ca. 50 procent. Materialet maa efter bruddenes utseende ansees for at være haardt.

Efter dette og de øvrige under saken foreliggende oplysninger synes det at være grunn til at gaa ut fra, at kjettingen ikke alene har vært av uhensiktsmessig materiale, men at den ogsaa har vært mindre godt forarbeidet - tross der foreligger prøvninger av Germ. Lloyds besiktigelsesmann.

Man finner dog ikke, at innstevnte, som alene har formidlet handelen, kan gjøres ansvarlig for de videre følger av kjettingens og certifikatets mangelfullhet. Der eksisterer visstnok en logisk aarsaksforbindelse mellem leveringen og de opstaatte skader, men neppe en juridisk. Man anser det i ethverffall avgjørende, at kjettingen - efter de under saken efterhaanden fremskaffede oplysninger - maa antas at ha vært overbelastet og sprengt, hvad citantskapet saavidt skjønnes bærer skylden for. Det er nemlig konstatert, at kjettingen viser tydelige spor av at være varig deformert, hvilket efter hvad derom er oplyst, ikke kan ha annen aarsak enn overanstrengelse eller overbelastning. Man gaar derfor ikke nærmere inn paa de noget svevende og tildels motstridende oplysninger, som foreligger angaaende størrelsen av den belastning, som har vært anvendt. Det er tilstrekkelig at fastslaa, at assuranseselskapets tillidsmann, ingeniør Larsen, som oprinnelig ikke vil ha bemerket nogen deformering og som oprinnelig har hevdet, at der ikke var tale om overbelastning - under tingsvidnet i Langesund den 9 juni 1925 har erklært sig enig i, at de fleste av kjettingens løkker ved maalingen viste sig at være noget deformert. Hvad særlig den første utrausning angaar maa man legge avgjørende vekt paa, hvad ingeniør Larsen har oplyst i sin 1ste rapport til Storebrand, at «den egentlige aarsak til uheldet var den at ophalingskabelaren hadde vært litt slakk, saaledes at en

Side:503

av kabelløkkene ikke hadde truffet rett paa knasten av kabelarhjulet, og da løkken blev hengende oppe paa knasten og senere glapp ned, blev der et rykk, der foraarsaket brudd paa en sjakle i kabelarkjettingen».

Da uheldene saaledes beror paa omstendigheter som innstevnte ikke er ansvarlig for, men som tvertimot delvis maa antas at skyldes citantskapets eget uskjønnsomme forhold ved kjettingens bestilling og bruk, finner retten at innstevnte maa bli at frifinne forsaavidt alle erstatningskravets poster angaar. - - -

Stabell. Grosserer Fleischer. Direktør Saxegaard.