Rt-1929-552
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-06-27 |
| Publisert: | Rt-1929-552 |
| Stikkord: | (Godtemplar-dommen), Foreningsrett, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gyldigheten av en beslutning av Godtemplarordenen om utvisning av et medlem og om saken kunne bringes inn for domstolene. Dissens: 4-3 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1929-173, L.nr. 173/1 1929 |
| Parter: | Den norske Godtemplarordens Storloge (advokat Solnørdal) mot Johan Widding (selv) |
| Forfatter: | Rivertz, Bade, Larssen, Berg, Mindretall: Breien, Motzfeldt, Paulsen |
| Lovhenvisninger: |
Ved dom av Oslo byrett den 3 mars 1927 blev i nærværende sak kjent for rett:
«Den av Den norske Godtemplarordens Storloges raad den 21 september 1925 besluttede utvisning av Johan Widding kjennes ugyldig. Sakens omkostninger opheves.»
Dommen er av Godtemplarordenens Storloge innanket for Højesterett med paastand om, at Den norske Godtemplarorden frifinnes for Johan Widdings tiltale og hos ham tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Innstevnte Widding har paastatt byrettsdommen stadfestet og saksomkostninger tilkjent for Høiesterett.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for den paaankede dom.
Høiesterett kan ikke være enig med byretten i, at Widding har vært berettiget til at innbringe nærværende tvist for de almindelige domstoler.
Tvisten i denne sak gjelder, som av byretten fremholdt, kun spørsmaalet om, hvorvidt Storlogens raad har hatt kompetanse til at beslutte Widdings utvisning, hvilket appellanten hevder at Storlogens raad har vært kompetent til.
Widding anfører derimot fra sin side, at Storlogens raad kun er en appelinstans, hvorfor der ikke var nogen adgang for raadet til som skjedd i første instans at treffe beslutning om hans utvisning, da spørsmaalet herom efter ordenens loves §60 først maatte være avgjort av den loge, som han tilhørte. Tvisten dreier sig saaledes om det rent formelle spørsmaal, hvorvidt der er gaatt frem ved avgjørelsen overensstemmende med ordenens love.
Det synes i og for sig at være en naturlig forutsetning for en sammenslutning av heromhandlede art, at indre anliggender ikke
Side:553
skal bringes inn for domstolene til avgjørelse. Ialfall synes dette at maatte gjelde, hvor vedkommende forening som godtemplarordenen har lover, som inneholder bestemmelse om avgjørelse av saadanne anliggender. Man skal i saa henseende bl.a. henvise til ordenens loves §60 angaaende brudd paa forpliktelser overfor ordenen og §116, hvorefter det er storlogen - ordenens øverste ledelse (§113) som avgjør enhver sak vedkommende ordenens virksomhet. Av særlig interesse er dog §61, hvis detaljerte regler om fremgangsmaaten i tilfelle av tvistigheter innen ordenen maa være ment at skulde være uttømmende, saaledes at søksmaal for landets øvrige domstoler skulde være utelukket.
Høiesterett finner efter dette at maatte gi appellanten medhold i, at domstolen maa vise saken fra sig som angaaende en tvist, som rettelig skal avgjøres av ordenens egne organer.
Efter det anførte vil saken bli at avvise uten at det finnes av betydning, at appellanten ikke uttrykkelig har nedlagt paastand herpaa. Sakens avvisning vil være i nøieste overensstemmelse med appellantens procedyre.
Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes.
Dommerne Breien, Motzfeldt og Paulsen finner, at godtemplarordenens lover - §61 - likesaa litt uttrykkelig som paa indirekte maate har avskaaret innstevnte fra at bringe spørsmaalet om den formelle gyldighet av hans utvisning inn til løsning ved domstolene. Vi voterer for stadfestelse av byrettens dom, idet vi i det vesentlige tiltreder dens begrunnelse.
Saken avvises fra byretten. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens dom:
Ved beslutning av Den norske Godtemplarordens Storloges raad den 21 september 1925 blev kontorchef Johan Widding utvist av ordenen under paaberopelse av at han hadde overtraatt ordensreglene ved at motarbeide gjennemførelsen av beslutninger vedtatte paa et storlogemøte i 1925. - - -
Det kan ikke finnes tvilsomt, at citanten har vært berettiget til at innbringe det her forelagte spørsmaal til avgjørelse ved de almindelige domstoler, idet det ikke kan skjønnes, at dette er utelukket ved ordenlovens bestemmelser. Forøvrig finner man m.h.t. den fremgangsmaate som blir at anvende ved en forføining som den heromhandlede, at kunne henholde sig til byrettens dom av 17 april 1926 i sak nr. 1448/25. Ifølge herav blir spørsmaal om et medlems utvisning som en straffeforføining at avgjøre paa nærmere angitt maate av de i ordensloven herfor anordnede myndigheter en bestemt instansfølge, hvis nederste ledd er den underordnede loge som vedkommende medlem tilhører, mens storlogens raad kun er et blandt flere overordnede ledd.
Da spørsmaalet om citantens utvisning med forbigaaelse av de underordnede ledd har vært innbragt direkte for storlogens raad, og uten at der har vært tilstillet ham klage overensstemmende med ordenslovens §60, antas derefter utvisningen at maatte kjennes ugyldig, saaledes at citanten gjeninntrer i sine rettigheter som medlem av ordenen. - - -