Rt-1929-614
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-08-17 |
| Publisert: | Rt-1929-614 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 3/2 B s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Aasgaard, aktor mot Sigvald Eliotsen Dahle (forsvarer: advokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Bugge, Schjelderup, Lie, Christiansen, overrettsjustitiarius Soldan, sorenskriver Gabrielsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Pliktavholdsloven (1916) §3, Pliktavholdsloven (1916), §1, §6 |
Dommer Bugge: Ved Romsdals herredsretts dom av 28 februar 1929 blev Sigvald Eliotsen Dahle for forseelse mot lov nr. 4 av 26 juli 1916 §6, jfr. §1d, dømt til en bot stor 50 kroner, subsidiært fengsel i 18 dager.
Mot denne dom har Dahle erklært anke, idet han mener at herredsretten feilaktig har gaatt ut fra, at han den angjeldende dag har befunnet sig i tjenestetid. Med hensyn til saksforholdet henvises til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken bør forkastes. Jeg er nemlig enig med herredsretten i, at domfelte, naar han paa tilbakeveien fra Aandalsnes den omhandlede dag optok passagerer som beskrevet i herredsrettens dom, ifølge de omhandlede bestemmelser i lov nr. 4 av 26 juli 1916 har vært i tjenesten eller har optraadt i tjenesten som fører av motorvognen. Det er paa det rene at omhandlede motorvogn regelmessig anvendtes til befordring mot betaling, og den omstendighet at domfelte hadde anvendt vognen den omhandlede dag til et privat erende til Aandalsnes kan ikke, saavidt jeg skjønner, medføre at han kan undgaa at betraktes som at ha tjenestegjort som fører av motorvognen paa tilbaketuren fra Aandalsnes, naar han under denne enten efter bestilling paa forhaand eller tilfeldigvis underveis optok passagerer, hvilke forøvrig ialfall delvis har erlagt betaling. Det er efter min opfatning klart, at loven ved sine avholdsbestemmelser nettop til sikter at beskytte det reisende publikum, og jeg mener at domfelte paa turen hjemover fra Aandalsnes pliktet at holde sig fra nydelse av alkohol, selv om han ved leiligheten ikke førte vognen i dens regelmessige anvendelse til befordring av personer mot betaling. Jeg skal i denne forbindelse av lovens forarbeider henvise til Ot. prp. nr. 64 for 1916 side 11, hvor det blandt annet anføres: «Skal man vareta det reisende publikums krav paa bedriftssikkerhet, maa edruelighetskravet ikke bare omfatte statsjernbanenes betjente, men ogsaa de private jernbaners betjente, og likesaa dem, som umiddelbart har ansvaret for sikkerheten i sporveistrafikk og ved motorkjørsel.»
Side:615
Kjennelse:
Anken forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Sigvald Eliotsen Dahle kr. 25. (Vanlig salær for forsvareren, høiesterettsadvokat Leif S. Rode.)
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Lie, Christiansen, de ekstraordinære dommere overrettsjustitiarius Soldan og sorenskriver Gabrielsen: Likesaa.
Dommer Backer: Jeg voterer for at anken tas til følge. Jeg gaar ut fra at domfelte, saaledes som av ham i ankeerklæringen oplyst, ved omhandlede leilighet kjørte med sin fars bil i et helt privat erende til Aandalsnes. Jeg mener at domfelte under denne situasjon ikke kan komme inn under paabudet i loven av 1916 §1 litr. d, jfr. §3 litr. e, om i tjenestetiden at avholde sig fra nydelsen av alkoholholdige drikke. Lovens forbud gjelder, som det vil sees, ogsaa 6 timer forut for paabegynnelsen av hans arbeide i henhold til hans tjenesteplikt. Det avgjørende er da efter min mening, at vognen under nevnte situasjon ikke benyttedes eller var paatenkt til befordring av personer mot betaling. Heri kan det efter min mening ikke gjøre nogen forskjell at domfelte paa hjemturen om aftenen tok med sig en del bekjente paa bilen, vesentlig som utslag av velvilje fra domfeltes side, og det kan heller ikke gjøre forholdet straffbart, at nogen av disse passagerer, antagelig efterat domfelte hadde nydt det i herredsrettens dom nevnte kvantum av alkoholholdig drikk, nemlig en slurk konjakk og litt av en halv flaske bayerøl, leverte domfelte en minimal godtgjørelse for transporten. Det avgjørende maa efter min mening være, at vedkommende motorvogn her ikke var ute eller var utsendt til disposisjon for det reisende publikum mot betaling, men benyttedes i eierens eller førerens egen interesse, og at det ikke kan henføres under lovens bestemmelse selv om føreren da tillater andre personer at være med i vognen.
Med hensyn til forsvarerens salær er jeg enig med de tidligere voterende.
Av herredsrettens dom:
- - - Det er paa det rene at siktede fører motorvogn som regelmessig befordrer personer mot betaling. Siktede har erkjent at han paa en tur fra Isfjorden til Aandalsnes den 4 august 1928 paa tilbaketuren nød alkoholholdig drikk nemlig en slurk av en flaske konjakk og noget av en halv flaske bayerøl og senere 3 drammer konjakk. Alt dette blev traktert ham av nogen som fulgte med motorvognen. Siktede har gjort gjeldende at han allikevel ikke har gjort sig skyldig efter foreleggets 1ste del fordi nevnte tur ikke kunde regnes som tjenestetid efter §3 i den anførte lov om pliktmessig avhold. Han paastaar nemlig at han utførte turen til Aandalsnes i eget personlig erende. Paa tilbaketuren tok han med sig forskjellige personer, som han tilfeldigvis traff, fordi han allikevel skulde samme vei og uten tanke paa eller avtale om betaling, idet det var bygdens folk, som han kjente. Det er imidlertid paa det rene at han av en av disse personer, 2det vidne Birger Morstøl, har mottatt kr. 1, uten at dette skjedde
Side:616
paa grunnlag av nogen avtale. Ennvidere er det oplyst at siktede kjørte 6te vidne John Kavli efter forutgaaende telefonbeskjed paa veien om at kjøre dette vidne et stykke. Dette vidne gav siktede kr. 2, uten at vidnet har kunnet erindre hvorvidt det var paa forlangende av siktede om betaling. - - -