Rt-1929-749
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1929-10-01 |
| Publisert: | Rt-1929-749 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36/2 s.a. |
| Parter: | Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvams Privatbank (advokat Emil Mohr) mot Hordabanken A/S (advokat Bj. Egge). |
| Forfatter: | Bonnevie, Schjelderup, Broch, Boye, Bugge, Christiansen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1896) §5, §4 |
Ved dom avsagt 25 mai 1925 av sorenskriveren i Hardanger blev Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvam Privatbank, som var saksøkt av Hordabanken A/S, frifunnet og tilkjent kr. 650 i saksomkostninger.
Dommen blev av Hordabanken A/S paaanket til Bergens overrett, som under 18 juli 1927 avsa saadan dom: «De innstevnte Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvams Privatbank bør en for begge og begge for en til appellantskapet Hordabanken A/S betale kr. 5008.02 med 6 procent aarlig rente derav fra 1 januar 1922 til betaling skjer. Sakens omkostninger opheves for begge retter».
Overrettens dom er av Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvams Privatbank paaanket til Høiesterett, hvor appellantene har
Side:750
nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom opheves. 2. At underrettens dom stadfestes. 3. At appellantene tilkjennes saksomkostninger hos innstevnte for overretten og Høiesterett».
Innstevnte Hordabanken A/S har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til underrettens og overrettens domsgrunner.
Appellantene har faatt bevilling av Justisdepartementet til at fremsette følgende nye anførsel: «At Hordabanken for egen regning har solgt til Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvam Privatbank de omprocederte aktier i B. D. S.».
Der er for Høiesterett av appellantene fremlagt en del nye dokumenter, som det imidlertid ikke finnes paakrevet at omtale nærmere.
Høiesterett kommer til samme resultat som underretten og tiltrer i det vesentlige dennes begrunnelse.
Mot appellantenes benektelse kan det ikke finnes godtgjort, at der i forbindelse med aktiekjøpet blev truffet nogen avtale om, at Hordabanken som kommisjonær skulde forstrekke appellantene med kjøpesummen. Der er i det hele ikke ført bevis for nogen særskilt avtale om kreditering. Den omstendighet at Hordabanken paa slutsedlen anga sig som selger «pr. kommisjon» kan da ikke i og for sig medføre, at dens krav paa kjøperen i relasjon til foreldelsesloven berøves karakteren av «fordring paa vederlag for varer eller løsøre ...».
Underrettens dom vil saaledes bli at stadfeste. Innstevnte finnes at burde tilsvare saksomkostninger for overretten og for Høiesterett.
Dom:
Underrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for overrett og Høiesterett betaler Hordabanken A/S til Aalvik Industri- & Handelsbank og Kvams Privatbank kr. 700.
Av underrettens dom:
Ifølge den av Hordabanken A/S den 7 september 1922 i saken uttatte forliksklage skylder Aalviks Industri- & Handelbank og Kvams Privatbank til klageren «ifølge laan og mellemregnskap ianledning aktietransaksjoner overensstemmende med sendt spesifikasjon kr. 6863.66... pr. 1 januar 1922». Efter forgjeves forliksprøve har Hordabanken derefter saksøkt Aalviks Industri- & Handelsbank og Kvams Privatbank ved stevning som blev tingført 13 desember 1922, og paastaatt de innstevnte in solidum tilpliktet at betale kr. 6863.66 med 7 procent renter fra 1 januar 1922 og sakens omkostninger i henhold til saadant opgjør:
Debet-1918. 25/10 5000 B. D. S. sluts.nr. 481 kr. 16.000.- 15/11 5000 -»- 740 » 14.750.- 18/11 5000 -»- 721 » 15.525.- 25/11 5000 -»- 780 » 14.500.- 31/12 renter » 155.36 kr. 60.930,36
Side:751
Kredit- 1918. 6/11 10000 B. D. S. sluts.nr. 614 kr. 26.350.- 25/11 5000 -»- 678 » 14.550.- 26/11 5000 -»- 709 » 14.500.- 31/12 Balance » 5.530,36 kr. 60.930,36 Saldo pr. 1/1 1919 kr. 5530.36 5530.36Hertil er senere tilført renter for 1919 kr. 393.66 -»- 1920 » 452.12 -»- 1921 » 507.52 kr. 1.353,30
Paa den annen side er innstevnte 16/1 1920 god- skrevet aktieutbytte for Peder S. Aalvik » 20.- 1.333,30 hvorefter saldoen pr. 1/1 1922 blir kr. 6.863,66
Innstevnte har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Under benektelse av søksmaalets riktighet anføier de innstevnte, at de aldri har faatt noget laan hos citanten, saa bemerkningen herom i klagen er helt uhjemlet. Forholdet er ifølge de innstevntes fremstilling følgende: Ved sluttseddel av 26 oktober 1918 kjøpte innstevnte Aalviks Industri- & Handelsbank (som var en filial av Kvams Privatbank) pr. kommisjon av citanten pr. kommisjon 5000 paalydende B. D. S. for 16000 kr. (efter en kurs av 320 kr.). Da aktiene falt i dagene fremover, solgte Aalvikbanken dette parti til Bergens Kreditbank den 4 november 1918 til den daværende kurs 275 kr. Efter avtale med Bergens Kreditbank skulde aktiene leveres den paafølgende lørdag 9 november 1918. Denne leveransetid gikk Aalvikbanken av forsiktighetshensyn først med paa efter at den hadde underrettet citanten om salget og faatt uttrykkelig bekreftelse paa, at de omhandlede aktier den 9 november 1918 skulde bli overlevert Bergens Kreditbanks bud naar budet kom for at hente dem. Den 9 november ringte imidlertid Kreditbanken op til Aalvikbanken og meddelte, at budet hadde faatt det svar i Hordabanken, at denne ingen aktier hadde som tilhørte Aalvikbanken. Da saa Aalvikbanken meddelte Kreditbankens fondschef naar aktiene var kjøpt og denne saa igjen henvendte sig til citanten, maatte citanten innrømme riktigheten herav, men oplyste samtidig, at den ikke kunde prestere aktiene, da det var saa sent paa dagen - det var henved kl. 2 middag. Da Kreditbanken selv maatte prestere aktiene 9 november, underrettet den Aalvikbanken pr. telefon om, at den desværre maatte inndekke sig for dens regning, og sendte senere paa dagen telegram om, at den hadde inndekket sig for en kurs av 300 procent + 1/4 i kurtasje. Aalvikbanken blev meget misfornøiet med citantens optreden og telegraferte øieblikkelig til den og annullerte de hos den plaserte kjøps- og salgsordre. (Til nærmere forstaaelse av telegrammet bemerket innstevnte, at citanten hadde inne en salgsordre av 6 november 1918 fra Aalvikbanken paa 10.000 paalydende i B. D. S., hvilke aktier efter det av citantens fremlagte opgjør først er innkjøpt den 15 november 1918 og 18 november 1918, altsaa efter annullasjonen). Telegrammet bekreftet Aalvikbanken i skrivelse til citanten av samme dag 9 november saalydende: «Refererende til vaar telefonsamtale av 4 ds. og idag tillater jeg
Side:752
mig herved at meddele, at jeg idag tillot mig at telegrafere til Dem saalydende: «Ifølge nektet utlevering 5000 paalydende Bergenske Dampskibsselskap til Bergens Kreditbank idag, annullerer min kjøps- og salgsordre hos Dem», hvilket herved bekreftes».
Paa dette telegram svarte citanten ikke før 11 november da den iltelegraferte: «Godhetsfullt ikke annullasjon omtelegraferte Bergenske. Hordafonds». Aalvikbanken tok imidlertid ikke sin annullasjon tilbake, men gjorde op med Kreditbanken og betraktet dermed denne affære som endt. Senere har citanten med passende mellemrum skrevet eller pr. telefon purret om innbetaling av det paastaatte tilgodehavende, og Aalvikbanken har gjerne villet skille sig i mindelighet fra denne forbindelse og har ogsaa villet medvirke til en ordning, men citanten har holdt paa sin opstilling som de innstevnte ikke har kunnet gaa med paa. Med hensyn til de ifølge opgjøret i slutten av november 1918 foretatte innkjøp og salg av aktier tilføier de innstevnte, at Aalvikbanken ingen ordre har gitt om disse og at det er en privat spekulasjon av citanten. Nogen sluttseddel har Aalvikbanken heller ikke faatt utenfor den ovennevnte av 26 oktober 1918.
Idet de innstevnte saaledes mener at de ikke skylder citanten det paastaatte beløp, har de gjort gjeldende, at de allerede maa bli at frifinne av den grunn, at forliksklagen av 7 september 1922 er kommet for sent, da det beløp som citanten angivelig har tilgode var forfallent høsten 1918, og er undergitt foreldelseslovens treaarsfrist.
Citanten har hertil anført, at innstevntes foreldelsespaastand er betydningsløs, idet der her ikke handles om vederlag for solgte aktier, men kreditgivning for kjøp av aktier med efterfølgende salg for debitors regning, og foreldelsesfristen er da ikke 3 aar, men 10 aar for almindelige gjeldsfordringer som ikke uttrykkelig skriver sig fra kontraktsforhold efter foreldelseslovens §4 og §5 . Forøvrig mener citanten, at der fra innstevntes side foreligger erkjennelser, som under enhver omstendighet vilde ha brutt foreldelsesfristens utløp.
Med hensyn til aktiekjøpet 26 oktober 1918 hevder citanten, at der, uten nogetsomhelst forutgaaende varsel fra innstevnte, en dag umiddelbart før lukningstid kl. 2 om middagen kom telefonisk beskjed fra Bergens Kreditbank om at levere de omhandlede aktier, hvilket var ganske umulig at efterkomme, siden Kreditbanken forlangte levering paa saa at si minuttet. Iøvrig gjør citanten gjeldende, at der for hvert kjøp og salg er gitt innstevnte beskjed, saavel ved telefoniske meddelelser som ved tilstillelser av sluttsedler, hvorhos der gjentagne ganger er sendt innstevnte opgjør med rentenotaer, saaledes pr. 31 desember 1919, 30 juni 1920 og pr. 1 april 1921. Og likesaalitt som der fremkom nogen innvending fra innstevntes side mot de proponerte eller foretatte disposisjoner under de hyppige telefonsamtaler mellem partene, likesaalitt har innstevnte fremsatt nogen innsigelse eller reklamasjon overfor de sendte sluttsedler eller opgjør. Men det er efter citantens mening ikke bare ved passivitet fra innstevntes side at der foreligger erkjennelse for gjelden. Citanten henviser forsaavidt til 2 fremlagte skrivelser: 1) fra Aalvikbanken til citanten av 21 juli 1920 bilagt med en skrivelse av s.d. fra bankchef Johannesen i Aalvikbanken, 2) fra bankchef Johannesen til sakfører Norstrand av 6 april 1921. I den førstnevnte skrivelse henviser Aalvikbanken til den fra citanten oversendte rentenota pr. 30 juni 1920, men der sies i brevet ikke et ord om riktigheten av det opgjør som saaledes erkjennes mottatt (og hvorfor citanten dengang hadde tilgode kr.
Side:753
6111.70). Der tales alene om at komme mindelig overens om «omtvistede beløp», hvorved siktes til Kreditbankens omhandlede inndekning til høiere kurs. Og i den annen skrivelse sies det, at Aalvikbanken ikke vilde stille sig «motvillig i nogen retning saasandt Hordabanken er villig til at gaa med paa fradrag av hvad vi har maattet lide for at der ikke er sørget for i rette tid at levere aktier der var lovet levert Bergens Kreditbank». Og senere i samme brev heter det likefrem, at saken «er, kan jeg si, uttrykkelig paaført oss fra Hordabankens side ved nevnte tvangsinndekning der har grunnlag for denne sak».
Med hensyn til den av innstevnte paaberopte annullasjon tilføier citanten, at efter det foran anførte maa det være klart, at innstevnte hverken var berettiget til at kreve sig erstattet for Kreditbankens inndekning eller til at annullere den ordre som forelaa. Da innstevnte i telefonsamtale med citantens fondschef hadde faatt klar beskjed om, hvordan denne sak laa an, var det ganske utelukket at innstevnte kunde opfatte telegrammet av 11 november 1918 som en innrømmelse fra citantens side. Paa bakgrunn av telefonsamtalen kunde telegrammet alene opfattes saaledes som det var ment, nemlig som et forsøk fra citantens side paa at faa ordnet den opstaatte divergens uten brudd, saaledes at forretningsforbindelsen kunde fortsettes mellem partene.
De innstevnte, som fastholder sin fremstilling, benekter at ha mottatt andre sluttsedler fra citanten enn den fremlagte av 26 oktober 1918 og hevder, at der i de paaberopte to breve fra Aalvikbanken og dennes chef ikke kan legges mere enn, at innstevnte til enhver tid har vært villig til at betale hvad der i værste fall kunde bli tale om her for banken, nemlig den nevnte differanse, for derved at faa en mindelig ordning istand. Men innstevnte har den hele tid bestridt citantens notaer og renteopgaver og det var jo nettop dette som omsider førte til anlegget av dette søksmaal.
Retten finner at den av de innstevnte fremsatte preskripsjonsinnsigelse maa bli at ta tilfølge. Hvad man her har for sig er nettop en av de kurante omsetningsfordringer for hvilken loven i §5 har opstillet den kortere frist paa 3 aar. At aktieomsetningen er foregaatt pr. kommisjon antas uten betydning for preskripsjonsspørsmaalet, idet citantens angivelige fordring ihvertfall maa ansees som en fordring paa vederlag for solgte aktier. Og da citanten ikke har godtgjort sin paastand om, at foreldelsesfristen er blitt avbrutt ved erkjennelse fra de innstevntes side, - retten skal med hensyn ti det av citanten paaberopte brev fra Aalvikbanken av 21 juli 1920 henvise til, at brevet sluttet saaledes: «Finner De derimot at ha fullt krav paa omtvistede beløp, er der selvfølgelig ingen annen vei enn at Deres ærede bank faar saksøke oss», - vil de innstevnte bli at frifinne, idet den paastaatte fordring antas foreldet ved forliksklagens uttagelse. Efter sakens stilling finnes citanten at burde tilsvare de innstevnte sakens omkostninger med 650kroner. - - -
Blix.
Av overrettens dom:
- - - Angaaende sakens gjenstand henvises til den paaankede doms premisser.
Jeg er kommet til et annet resultat enn underretten. Hvordan avtalen mellem sakens parter oprinnelig har vært, foreligger der ikke tilstrekkelig sikre oplysninger om. Da imidlertid appellanten til Aalvikbanken bl.a. har innsendt rentenota pr. 30 juni 1920 bygget paa den opstilling av partenes
Side:754
mellemværende som i underrettsdommen er referert, da innstevnte ikke har protestert mot riktigheten av den saaledes opstillede renteberegning, men kun i sin fra bankchef Johannesen privat avsendte svarskrivelse har antydet, at man maatte komme overens om «omtvistede beløp», da det videre er paa det rene, at noget annet «omtvistet beløp» enn det som frem kom ved at Bergens Kreditbank ikke den 9 november av Hordabanken fikk levert Aalvikbankens aktier i B. D. S. paalydende 5000, og følgelig inndekket til høiere kurs (300 procent) enn Aalvikbanken hadde solgt til (270 procent), saa kan man formentlig derav med sikkerhet slutte, at de øvrige poster i regnskapsopstillingen er riktige og anerkjente. Dette synes ogsaa direkte at kunne sluttes av Aalviksbankens chef, Johannesens skrivelse av 6 april 1921 til overretssakfører Norstrand, hvor det bl.a. heter: «Vi har stillet oss velvillig like overfor Hordabanken, og skal vi fremdeles ikke stille oss motvillig i nogen retning saasandt Hordabanken er villig til at gaa med paa fradrag av hvad vi har maattet lide for at der ikke er sørget for i rette tid at levere aktier der var lovet levert Bergens Kreditbank ...», og videre heter det: «.... da ovennevnte sak er kan jeg uttrykkelig si paaført oss fra Hordabankens side ved nevnte tvangsinndekning, der har grunnlag for denne sak».
Disse bevisligheter tatt i betraktning maa jeg anta, at innstevnte har efterkommet appellantens anmodning om at trekke tilbake sin annullasjon av salg og kjøpsordrene.
Om foreldelse av appellantens mulige tilgodehavende er der ikke tale. Forholdet gaar ikke inn under foreldelseslovens §5, 1ste punktum. Ifølge innstevntes egen fremstilling har innstevnte pr. kommisjon kjøpt av appellanten pr. kommisjon. Det fremhevede uttrykk preciserer jo, at appellanten ikke selger for egen regning, hvilket maatte være den nødvendige forutsetning for anvendelse av 3-aarsfristen efter nevnte lovsted. Naar appellanten har solgt pr. kommisjon og belastet innstevnte for salgsbeløpet, vil dette si at appellanten har lagt ut beløpet til den egentlige selger for innstevntes regning - eller med andre ord, at appellanten har laant beløpet til innstevnte. For et laan gjelder lovens hovedregel - 10 aars foreldelsesfrist. - - -
Finn Gundersen.
I det vesentlige og resultat om enn ikke uten tvil, enig.
O. P. Olsen.
Likesaa, om enn heller ikke ganske uten tvil. - - -
Gerhard Jynge.