Rt-1929-771

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1929-09-18
Publisert:	Rt-1929-771
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/2 s.a.
Parter:	Norsk-Engelsk Mineralolje A/S (advokat Corneliussen) og Norsk Amerikansk Petroleums Co. A/S, Vallø Oljeraffineri A/S, Vestlandske Petroleums Co. A/S og Østlandske Petroleums Co. A/S (advokat Aakrann) mot Socialdepartementet (advokat Christiansen og advokat Henning Olsen).
Forfatter:	Broch, Andersen, Næss, Rivertz, Lie, Scheel, Meyer, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105

Dommer Broch: Den 14 juli 1925 blev av Oslo byrett avsagt dom, hvorved Provianteringsdepartementet blev frifunnet for

Side:772

Norsk-Engelsk Mineralolje A/S's tiltale. Dommen er avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer stemte for saadan dom: «Innstevnte Provianteringsdepartementet bør til citantskapet Norsk-Engelsk Mineralolje A/S betale erstatning efter skjønn av uvillige menn optatt paa innstevntes bekostning for det tap citantskapet er paaført derved, at selskapet ved innførelse av maksimalpris fra 1 august 1921 blev hindret i at basere sine utsalgspriser for de ved statens medvirkning befraktede laster petroleum paa beholdningenes selvkostende. Skjønnsbeløpet blir at forrente med 5 av hundre i aarlig rente fra 30 januar 1922 til betaling skjer. Forøvrig bør innstevnte for citantskapets tiltale i denne sak fri at være.»

Samme dag avsa byretten frifinnelsesdom i en parallellsak anlagt mot Provianteringsdepartementet av Norsk-Amerikansk Petroleums Co. A/S, Vallø Oljeraffineri A/S, Vestlandske Petroleums Co. A/S og Østlandske Petroleums Co. A/S (kallet Standardselskapene). Ogsaa denne dom er avsagt under tilsvarende dissens.

Begge dommer er innbragt for Høiesterett.

Norsk-Engelsk Mineralolje A/S har nedlagt saadan paastand: «At Socialdepartementet tilpliktes til Norsk-Engelsk Mineralolje A/S at betale kr. 1.187.750.20 med 6 pct. renter fra forliksklagen den 30 januar 1922 samt saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»

Standardselskapenes paastand er saalydende: «At Socialdepartementet tilpliktes til A/S Norsk Amerikansk Petroleums Co., A/S Vallø Oljeraffineri, A/S Vestlandske Petroleums Co. og A/S Østlandske Petroleums Co. at betale kr. 2.858.314.94 med 6 pct. renter fra forliksklagen den 26 januar 1922, samt saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»

Socialdepartementet, hvortil Provianteringsdepartementets heromhandlede anliggender er overført, har nedlagt paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av processens omkostninger for Høiesterett hos appellantene in solidum.

Med hjemmel i kumulasjonsbevilling er de to saker for Høiesterett sammenslaatt til én sak.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. Det bemerkes at selskapene ikke for Høiesterett har optatt kravet paa erstatning for tap paa solarolje, fordi solaroljen ikke er behandlet i merfraktoverenskomsten av 14 januar 1921.

For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav nevnes akt av tingsvidne med avhørelse av direktørene A. F. Philipsen og A. Christiani.

Ennvidere en juridisk betenkning av professor Ragnar Knoph. I denne betenkning har professor Knoph blandt annet fremhevet som sin opfatning, at merfraktavtalen av 14 januar 1921 ikke kan ansees og fortolkes som en privatrettslig kontrakt. Han fremhever at man befinner sig paa den offentlige retts omraade. Det er derfor de strenge regler om objektiv fortolkning av offentlige forvaltningsdekreter som maa finne anvendelse. I denne forbindelse uttaler han: «Særlig innlysende blir setningen om, at en forvaltningsakt maa tolkes efter sin ordlyd, og ikke efter hjemmelsmannens

Side:773

subjektive opfatning av den, naar den handlende statsfunksjonær, f.eks. en statsraad tar avskjed, og blir erstattet med en annen. Skulde den nye statsraad i saa fall kunne risikere, at hans forgjengers disposisjoner som blev forelagt ham i departementets kontor, i virkeligheten inneholder ganske andre ting og disposisjoner enn han kan lese sig til i dokumentene og som hans kontor orienterer ham om, vilde administrasjonen lett staa overfor det rene kaos.» Ennvidere fremhever professoren, at den objektive fortolknings prinsipp maa opstilles med enda større pregnans og skarphet naar spørsmaalet nettop gjelder om der overhodet er avgitt nogen virkelig forvaltningsakt fra de offentlige myndigheters side. Ut fra dette synspunkt uttaler han: «Dersom selskapene skal gis medhold i sin paastand, maa dette grunnes derpaa, at de citerte ord i merfraktavtalen efter sitt objektive gitte innhold og under hensyn til sammenhengen med merfraktavtalen forøvrig, finnes at gi klare og utvetydige uttrykk for at en slik plikt har staten tatt paa sig.» Dernest behandler professor Knoph blandt annet det spørsmaal, om prisavtalen - ut fra den forutsetning, at selskapenes fortolkning av dens rekkevidde er riktig - allikevel maa ansees uforbindende for staten, fordi beslutningen, som da inneholder en inngripende prisregulering, ikke er forberedt og behandlet av de myndigheter, som den midlertidige lov om prisregulering av 6 august 1920 anordner. Hans konklusjon er den, at de nevnte mangler maatte bevirke, at avtalen ikke var forbindende for staten.

Det er for mig ufornødent at komme inn paa det siste spørsmaal, idet jeg er enig i byrettens resultat og i det vesentlige kan tiltrede den bevisbedømmelse, som den har gitt uttrykk for, og som ihvertfall maa lede til statens frifinnelse. De nye bevisligheter for Høiesterett finnes ikke at ha bragt saken i nogen annen stilling. Med hensyn til bevisbedømmelsen skal alene tilføies, at jeg er enig i den opfatning som professor Knoph har gjort gjeldende, at selskapene ut fra forholdets offentligrett slige karakter ialfall maa ha en streng bevisbyrde for, at det har vært hensikten at binde statens prisregulerende myndighet paa en saa inngripende maate. Og hvad specielt angaar de paaberopte utenfor selve overenskomstens ordlyd liggende bevisligheter kan jeg ikke under nogen omstendighet finne godtgjort mere enn, at det vel kan ha vært tanken baade fra statsraad Rye Holmboes og fra selskapenes side, at prisen kom til at bli opretholdt, kanskje i et lengere tidsrum. Adskillig kan tale for at det har vært statsraadens hensikt som provianteringsminister faktisk at følge den linje, som selskapene under saken paastaar at de har rettslig krav paa, nemlig som et ledd i den prispolitikk som han ansaa riktig. Men jeg maa dog legge en helt avgjørende vekt paa, at det ikke har kunnet paavises nogen embedsmessig uttalelse fra Rye Holmboe i hans statsraadstid som med føie kunde fortolkes som et uttrykk for, at han ved overenskomsten hadde ment at binde staten med hensyn til prisansettelsen. Og det til tross for at spørsmaalet om nedsettelse av petroleumsprisene var særdeles aktuelt og paatrengende hele vaaren og forsommeren 1921 utover, og tiltross for at spørsmaalet flere ganger var gjenstand for inngaaende behandling i stortinget, og da først og fremst i anledning

Side:774

av stortingsmeddelelse nr. 5 for 1921 som nettop omhandler merfraktoverenskomsten. Dette siste legger jeg særlig vekt paa.

Det er iøvrig ogsaa grunn til at fremheve, at utkastet til overenskomsten har vært forelagt og er vedtatt i statsraad (jfr. stortingsmeddelelse nr. 5 for 1921 side 4). Allerede deri ligger, at det ved overenskomstens fortolkning vilde være særdeles betenkelig at legge ensidig vekt paa stiltiende forutsetninger som provianteringsdepartementets chef maatte ha næret ved utkastets avfattelse eller godtagelse.

Endelig kommer paa den annen side hertil, at selskapene selv hadde formulert utkast til overenskomsten, og at de hadde hatt den største opfordring til at faa uttrykkelig pointert, at prisansettelsen skulde være av bindende karakter overfor staten, dersom det virkelig hadde vært deres mening at stille dette ubetingede krav.

Angaaende procedyren paa, at maksimalprisene av 27 juli 1921 ikke skulde være bindende for selskapene, er jeg likeledes i det vesentlige og resultatet enig med byretten. Det tilføies alene, at det er ufornødent at avgjøre hvorvidt selskapene hadde erhvervet en kontraktsmessig rett til, at fraktfaktoren kr. 184.- ved maksimalprisansettelsen ikke kunde røres. Likesom byretten kan jeg ikke finne det bevist, at selskapenes mulige rettigheter forsaavidt under nogen omstendighet er gaatt for nær.

Naar det er procedert paa, at maksimalprisene er ansatt uten hensyn til reglene i §1 i prisforskriftene av 10 november 1920 er at merke, at prisforskriftene selv i §5 bestemmer, at blandt annet §1 ikke gjelder hvor maksimalpriser er fastsatt. Dette stemmer ogsaa med uttrykkene i den midlertidige prisreguleringslov av 6 august 1920 §1, 1ste punktum, hvor adgangen til fastsettelse av maksimalpriser er sideordnet med adgangen til at gi regulerende prisforskrifter.

Hvad endelig angaar paastanden om, at nedsettelsen skulde stride mot grunnlovens §105 ansees det tilstrekkelig at henvise til høiesterettsdom i Rt-1924-949, som forsaavidt ansees avgjørende.

Jeg kommer saaledes til det resultat, at byrettens dommer blir at stadfeste.

Appellantene finnes in solidum at maatte tilsvare innstevnte saksomkostninger for Høiesterett.

Dom:

Byrettens domme stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Norsk-Engelsk Mineralolje A/S, Norsk Amerikansk Petroleums Co. A/S, Vallø Oljeraffineri A/S, Vestlandske Petroleums Co. A/S og Østlandske Petroleums Co. A/S, en for alle og alle for en, til Socialdepartementet kr. 10.000.

Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Næss, Rivertz og Lie, de ekstraordinære dommere høiesterettsjustitiarius Scheel og byrettsjustitiarius Meyer samt justitiarius Berg: Likesaa.

Side:775

Av byrettens dom vedk. Norsk-Engelsk Mineralolje A/S:

Maksimalpriser for petroleum blev første gang fastsatt høsten 1917 og var med forskjellige forandringer gjeldende til våren 1919, da de blev ophevet, idet de synkende priser paa verdensmarkedet antokes at gjøre maksimalpriser overflødige. Der blev dog fremdeles av prismyndighetene ført kontroll med petroleumsselskapenes prisberegninger. Paa grunn av tendens til prisstigning blev der under 16 januar 1920 utferdiget forbud mot, at selskapene forhøiet sine priser uten forhaands samtykke av prismyndighetene. Dette forbud blev imidlertid hevet 14 februar s.a. da det blev overlatt til selskapene selv at ansette sine priser under iakttagelse av, at de beregnet en rimelig fortjeneste og med plikt til at innberette prisene til prismyndighetene for kontroll. Det blev paalagt selskapene ved utgangen av hvert aar at innsende specifiserte regnskaper til prisdirektoratet. Efter Provianteringsdepartementets bestemmelse av 23 juli 1920 skulde prisene baseres paa de tilstedeværende beholdningers gjennemsnittskostende med tillegg av en rimelig fortjeneste. Denne ordning stod ved makt til 1 august 1921, da der atter blev utferdiget maksimalpriser.

Vaaren 1920 opstod der mangel paa norsk tanktonnage. Vestlandske Petroleums Co. A/S blev derfor nødt til at ta hjem en ladning petroleum med en utenlandsk baat til de dagjeldende markedsfrakter, som var meget høiere enn de norske maksimalfrakter. Dette selskap og Norsk Amerikansk Petroleums Co. A/S, Vallø Oljeraffineri A/S og Østlandske Petroleums Co. A/S (Standardselskapene), mellem hvilke selskaper der er oprettet kontrakt om økonomisk samarbeide, og Norsk Engelsk Mineralolje A/S enedes om at dele merfrakten. Efter prisforskriftene hadde selskapene adgang til at utselge partiet til priser, hvori var tatt hensyn til den betalte frakt. Partiet vilde imidlertid derved komme op i en uforholdsmessig pris. Provianteringsdepartementet samtykket derfor i at merfrakten skulde utlignes paa hele omsetningen i 1920 med et pristillegg av 2 øre pr. kg. Senere fikk selskapene tillatelse av departementet, hvis chef da var statsraad Rye Holmboe, til at beregne et noget høiere pristillegg til utligning av merfrakten for et par petroleumspartier, som skulde tas hjem med utenlandsk baat. Departementet fant imidlertid, at man ikke kunde fortsette med at velte nogen del av fraktutgiftene over paa fremtiden, før man hadde faatt oversikt over landets beholdning og forbruk av olje. Departementet anmodet derfor Prisdirektoratet om at ta denne sak op til utredning. Der blev av direktoratet innhentet opgaver fra selskapene over deres beholdninger med anslag over det sannsynlige forbruk. De forhandlinger, som derefter blev ført mellem selskapene og departementet ledet til en ordning, hvorefter man efterhvert som nye ladninger blev hjemfraktet til høiere frakter enn maksimalfrakter, overførte merfrakten til en særskilt konto, den saakalte «merfraktkonto», som skulde utlignes paa forbrukerne ved et mindre pristillegg gjennem et lengere fremtidig tidspunkt. Pristillegget blev satt til 2 øre pr. kg. Denne ordning blev truffet forat ikke utsalgsprisen skulde stige altfor plutselig. Imidlertid fortsatte fraktene at stige, og man blev nødt til fra 1 juli 1920 at forhøie det pristillegg, som skulde tjene til utligning av merfraktkontoen, til 5 øre pr. kg. Senere maatte pristilegget forhøies yderligere, like op til 20 øre pr. kg. I januar 1921 var utsalgsprisen paa petroleum 78 øre pr. kg. Derav utgjorde paa Vestlandet og i Nord-Norge 16 øre og paa Østlandet 20 øre pristillegg til

Side:776

utligning av merfraktkontoen. Departementet mente at utsalgsprisen burde søkes redusert til 70 øre pr. kg.

De forhandlinger som i den anledning førtes mellem Norsk-Engelsk Mineralolje A/S og Standardselskapene paa den ene side og Provianteringsdepartementet paa den annen side, ledet til at selskapene den 14 januar 1921 inngikk en overenskomst med Provianteringsdepartementet paa vegne av den norske stat angaaende avvikling av merfraktkontoen. Overenskomsten var saalydende:

1. «Selskapene innbetaler til kreditt for kontoen differansen mellem maksimalfrakt for olje kr. 140.- og nugjeldende markeds frakt (som ansettes til kr. 184.- pr. tonn) - 44 kroner - av de partier petroleum som samtlige selskaper efter inngitte opgaver har paa lager, foreløbig opgitt til ca. 24.000 tonns.

2. Kontoen debiteres for differansen mellem nugjeldende markedsfrakt (kr. 184.- pr. tonn) og den frakt som er betalt eller skal betales for de hittil ved departementets foranstaltning befraktede dampere.

Provianteringsdepartementet innbetaler til delvis dekkelse av «merfraktkontoen» - efterat denne er fra trukket det under post 1 omhandlede beløp - straks 2 millioner kroner og senere halvparten av den under post 2 nevnte differanse paa forventede ladninger efterhvert som disse beløp forfaller til betaling.

Selskapene reduserer petroleumsprisen til 70 øre pr. kg. over det hele land og gjør denne pris gjeldende fra 17 januar 1921.

Til avvikling av merfraktkontoen erlegger selskapene en avgift av hvad hvert selskap selger. Avgiften, som fastsettes av Provianteringsdepartementet efter forslag av hvilkensomhelst av selskapene, er inntil videre satt til 8 øre pr. kg.

Av de ved denne avgift innkomne beløp dekkes først selskapenes forskudd, hvorefter maanedlig innbetaling til departementet finner sted.

Selskapene forplikter sig til at bibeholde en maanedlig innbetaling av minst 1 øre pr. kg. saalenge det er nødvendig for at faa beløpet med renter tilbakebetalt.

Rentene beregnes fra maaned til maaned av saldoen, efter den rentefot som selskapene, respektive staten selv betaler.»

Departementet og selskapene enedes om et nedslag i utsalgsprisen fra 14 april 1921 til for petroleum Standard White 65 øre og for petroleum Water White 67 øre pr. kg. Av begge beløp skulde der gaa 3 øre pr. kg. til merfraktkonto. Selskapenes nettopris for petroleum Standard White blev herved ikke forandret, mens den derimot for petroleum Water White blev forhøiet med 2 øre pr. kg. Samtidig blev man enig om at bensinomsetningen herefter skulde delta i avviklingen av merfraktkontoen med 5 øre pr. kg.

I skrivelse til Prisdirektoratet av 20 april 1921 anførte derefter departementet, at der fra enkelte hold var fremsatt paastand om at den i overenskomsten av 14 januar s.a. beregnede nettopris 62 øre pr. kg. hjemlet selskapene en for stor fortjeneste. Departementet anmodet derfor i skrivelse direktoratet om «snarest mulig at ta prisansettelsen op til en inngaaende revisjon, idet man herunder særlig vil fremholde, at det har vært anført at de av selskapene opførte transportomkostninger skulde være for høie».

Under behandlingen i Stortinget av departementets innstilling (st. med. nr. 5 for 1921 om avviklingen av den saakalte «merfraktkonto» vedkommende

Side:777

petroleum) bemerket næringskomité nr. 1 i sin innstilling av 27 mai 1921 (innst. 5. XXX 1921), at efterat departementets innstilling var avgitt, var forholdene helt forandret. Fraktene var falt og prisen i det hele tatt redusert saaledes, at innstillingen ikke kunde legges til grunn for bedømmelsen av situasjonen idag. Komitéen fant det uheldig at petroleumsprisen her i landet var saa meget høiere enn markedsprisen og fant det paakrevet, at der blev rettet paa dette forhold. Komitéens flertall innstillet paa, at Stortinget skulde henstille til regjeringen at foranledige, at prisene paa petroleum snarest mulig nedsettes. Dette forslag blv vedtatt av Stortinget den 7 juni 1921. Samtidig besluttet Stortinget: «St. med. nr. 5 (1921) vedlegges protokollen.»

Der førtes derefter forhandlinger mellem departementet og selskapene til drøftelse av spørsmaalet om prisnedslag, hvorefter der blev rettet henstilling til disse om at foreta en vesentlig nedsettelse av prisene, som prismyndighetene fant for høie i forhold til verdensmarkedets priser og ikke staaende i rimelig forhold til den fortjeneste, selskapene hadde hatt. Kostprisen paa selskapenes beholdninger var videre paa grunn av nye tilførsler blitt meget lavere enn kostprisen hadde vært ved prisansettelsen 14 januar 1921.

Imidlertid demissjonerte regjeringen i juni 1921. Provianteringsdepartementets nye chef, statsraad Mortensen, fortsatte forhandlingene med selskapene om prisreduksjon. Da disse ikke var villige til at redusere prisene, blev det under 27 juli 1921 bestemt at fra 1 august s.a. skulde nedennevnte maksimalpriser gjelde (jfr. Norsk Pristidende nr. 166 for 1921): - - -

Maksimalprisene blev ophevet fra 1 november 1921.

Under 23 september 1921 hadde Provianteringsdepartementet fremsatt proposisjon for stortinget (St.prp.nr.145 (1921)) om bevilgning av 4 millioner kroner av statsmidler til avvikling av merfraktkontoen. Ved stortingets beslutning av 29 september 1921 blev dette forslag vedtatt og avgiften til merfraktkontoen ophevet fra 15 november 1921.

Norsk-Engelsk Mineralolje A/S gjør gjeldende, at det ved at maatte selge efter de pr. 1 august 1921 innførte maksimalpriser har lidt et tap, stort kr. 1 414455.20. - - -

Provianteringsdepartementet har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Citantskapet gjør gjeldende, at det under den iverksatte prisregulering ikke har faatt anledning til at beregne nogen konjunkturfortjeneste. Det var imidlertid en av provjanteringsdepartementets chef uttrykkelig uttalt forutsetning, at petroleumsselskapene, naar fraktene senere falt, skulde ha adgang til at beregne en overpris og derved være sikret mot at lide tap Under nedadgaaende konjunkturer. Denne pristaktikk er stadfestet i de i henhold til midlertidig lov om prisregulering av 6 august 1920 utferdigede forskrifter for vareomsetningen m.v. av 10 november 1920 §1, som bestemmer: «Ved omsetning av varer eller andre gjenstander maa der ikke tas eller fordres høiere priser enn nødvendig til dekning av hvad det bevislig har kostet at fremstille eller erhverve vedkommende varer eller gjenstander med tillegg av en eftr forholdene rimelig fortjeneste. I den utstrekning det er sedvansmessig blir dessuten at ta hensyn til markedets stilling, jfr. dog §3. Dette maa skje i samme grad under fallende som under stigende marked.» All den stund selskapenes utsalgspriser ikke under det stigende marked blev basert paa dagens priser, men paa beholdningenes

Side:778

gjennemsnittskostende, er det i strid med disse forskrifter, at de pr. 1 august 1921 innførte maksimalpriser under de fallende konjunkturer er basert paa dagens priser. Citantskapet fremholder, at petroleumsselskapene under fraktenes stigning i 1920 efter departementets ønske gikk med paa at undertegne store certepartier. Departementet ønsket nemlig bl.a. paa grunn av kullstreiken i England, at vort land skulde være rikelig forsynt med olje. Dessuten tok departementet hensyn til, at frakten falt billigere naar skibene blev befraktet for flere turer. Selskapenes uttrykkelig uttalte forutsetning for den store import var, at den prispolitikk, som hittil hadde vært ført, ikke skulde kunne forandres til deres skade før vedkommende beholdninger var utsolgt. Kun under denne forutsetning inngikk citantskapet overenskomsten av 14 januar 1921 om merfraktkontoens avvikling. Og paa denne saavel fra departementets som fra citantskapets side uttrykkelig uttalte forutsetning er det, at denne overenskomst bygger. Samtidig med at overenskomsten bestemmer hvorledes merfrakten skulde utlignes, fastsetter den en bestemt utsalgspris for petroleum, gjeldende for det hele land. Nettoprisen blev efter overenskomsten inntil videre uforandret 62 øre pr. kg. for Standard White for Vestlandet og Nord-Norge, men blev for Østlandet forhøiet fra 58 til 62 øre. Citantskapet mener, at det ved overenskomsten av 14 januar 1921 har faatt en kontraktsmessig fastsatt rett til for alle de ved statsforanstaltning fraktede partier, uansett om de da overenskomsten blev inngaatt var ankommet eller ikke, at beregne den nettopris, som overenskomsten gaar ut fra for Standard White og tilsvarende priser for de øvrige merker. Departementets og selskapenes forutsetning var, at det nedadgaaende verdensmarked alene skulde kunne influere paa selskapenes utsalgspriser, forsaavidt og i den utstrekning selskapene senere importerte til den synkende pris og derved gjennem en nedsettelse i beholdningenes gjennemsnittlige kostpris blev istand til uten tap at reducere utsalgsprisene. Videre skulde en prisreduksjon kunne finne sted, saafremt selskapenes distribusjonsomkostninger blev mindre, eller hvis bidraget til merfraktkonto blev nedsatt. Overensstemmende hermed maa departementets bemerkninger i St. med. nr. 5 for 1921 om fremtidig kontroll med selskapenes priser og en eventuell prisreduksjon leses. Der inntraadte ingen av de nevnte tilfeller, som skulde kunne betinge prisreduksjon. Citantskapet gjør videre gjeldende, at de pr. 1 august 1921 innførte maksimalpriser er i strid med grunnlovens §105 som beskytter borgerne mot at bli fratvunget sine eiendeler til priser, som er lavere enn deres reelle markedsverdi. Da maksimalprisene blev ophevet den 1 november 1921, søkte citantskapet om at faa forhøiet sine priser til de priser, som gjaldt før maksimalprisenes ikrafttreden. Dette blev nektet. Dog blev prisen for solarolje tillatt forhøiet til 40 øre pr. kg. Citantskapet hevder, at det ved de pr. 1 august 1921 innførte maksimalpriser og ved departementets nevnte forbud mot prisforhøielse er paaført et tap: - - - Tilsammen kr. 1.260.760.60. - - -

Fra innstevntes side er anført, at den prisregulering som i krisetiden fant sted overfor petroleumsselskapene, var særdeles lempelig. Prisene har i det store og hele vært basert paa selskapenes egne prisforslag. Selskapene forlanger imidlertid at staa i en særstilling og vil derfor ikke ta det konjunkturtap, som alle andre bedrifter har maattet ta. Selskapene har forøvrig hatt en ganske eksepsjonell stor fortjeneste. - - - Naar staten traadte støttende til ved ordningen av fraktspørsmaalet, innebar dette ingen garanti overfor selskapene for, at de skulde være sikret mot at lide

Side:779

konjunkturtap. Overenskomsten angaaende oprettelsen av merfraktkontoen tok alene sikte paa at ordne den maate, paa hvilken selskapene skulde faa dekning for merfrakten. Og hensikten med overenskomsten av 14 januar 1921 angaaende merfraktkontoens avvikling var likeledes alene at ordne fraktspørsmaalet. Den avskjærer ikke staten adgangen til at regulere selskapenes utsalgspriser efter markedets stilling til enhver tid. Selskapene har ikke ved denne overenskomst faatt nogen kontraktsmessig fastsatt rett til nogen bestemt nettopris. Maksimalprisene av 27 juli 1921 laa langt over, hvad der svarte til de dagjeldende priser paa verdensmarkedet. - - - Maksimalprisene av 27 juli 1921 har sin hjemmel i prisreguleringsloven av 6 august 1920 og gaar som særforskrift foran de almindelige prisforskrifter. Grunnlovens §105 finner i denne sak ingen anvendelse, da staten ikke har tvunget selskapene til at selge. - - -

Førstvoterende skal bemerke: Foranledningen til overenskomsten av 14 januar 1921 angaaende avviklingen av den saakalte «merfraktkonto» var - som det fremgaar av St. med. nr. 5 for 1921 - at Provianteringsdepartementet ønsket en reduksjon i den pris, som forbrukerne betalte for petroleum. - - - Nettoprisen blev efter forhandlingene mellem departementet og selskapene beregnet til 62 øre pr. kg. Utsalgsprisen blev derefter 70 øre pr. kg., hvilket innebar en reduksjon av 8 øre pr. kg. Denne utsalgspris forpliktet selskapene sig i overenskomsten til at be regne for det hele land fra og med 17 januar 1921. Overenskomsten medførte at nettoprisen paa Vestlandet og i Nord-Norge inntil videre likesom hittil blev 62 øre pr. kg., mens den derimot blev forhøiet for Østlandet, nemlig fra 58 til 62 øre pr. kg. I forbindelse med spørsmaalet om prisreduksjon inneholdt overenskomsten bestemmelse om, hvorledes merfraktkontoen, hvis saldo pr. 1 januar 1921 viste ca. 4 millioner kroner, skulde dekkes. Dette skulde skje dels ved den ovenfor nevnte avgift til merfraktkonto. Dels skulde selskapene innbetale til kreditt for kontoen differansen mellem maksimalfrakten kr. 140 og den gjeldende markedsfrakt, som ansattes til kr. 184 pr. tonn, av de petroleumspartier som selskapene hadde paa lager. Til gjengjeld blev selskapene avlastet for alle fraktbeløp, som oversteg kr. 184 pr. tonn for de ved departementets formidling befraktede dampere. Dels skulde endelig staten innbetale til kreditt for kontoen de i overenskomsten nærmere fastsatte beløp. Selskapene blev ved overenskomsten avlastet et beløp av ca. 6 millioner kroner, mens deres innbetaling til merfraktkontoen blev ansatt til ca. 1 million kroner.

Efter det anførte ordner overenskomsten av 14 januar 1921 ikke bare den maate paa hvilken merfraktkontoen skulde avvikles, men bestemmer ogsaa en fast utsalgspris og bygger paa en av departementet godkjent bestemt nettopris 62 øre pr. kg. Denne nettopris var oplyser departementet i St. med. beregnet av selskapene paa grunnlag av en markedsfrakt, beregnet efter de da gjeldende frakter, og videre paa grunnlag av oljens innkjøpspris og øvrige kalkulasjonsfaktorer. Nogen kalkyler var ikke innsendt til prisdirektoratet. Paa den tid overenskomsten blev inngaatt, kunde selskapene ansette sine priser uten forhaands samtykke av prismyndighetene. At den nettopris, som overenskomsten bygger paa, kunde bli gjenstand for forandringer, følger derav at overenskomsten bestemmer, at avgiften til merfraktkontoen, som skulde utlignes i utsalgsprisen, inntil videre er satt til 8 øre pr. kg. Dessuten an førte departementet i St. med.: «Prisen maa senere selvsagt være gjenstand for forandringer, dersom de for prisen

Side:780

bestemmende faktorer, saaledes kurser og frakter, forandrer sig.» Videre bemerker departementet i St. med.: «Prisdirektoratet fører i henhold til prisforskriftene kontrollen med den pris som selskapene til enhver tid kalkulerer, idet størrelsen av avgiften til «merfraktkontoen» avgjøres av nærværende departement.»

Tvisten mellem partene gjelder, i hvilken utstrekning denne nettopris 62 øre pr. kg. for petroleum, fra hvilken overenskomsten gaar ut, efter overenskomsten og de forhandlinger, som har funnet sted mellem partene, saavel før som under overenskomstens oprettelse, er gjenstand for regulering av prismyndighetene og eventuell reduksjon. Citantskapet paastaar at den nevnte nettopris er kontraktsmessig fastsatt i overenskomsten saaledes at den kun kan reduseres, forsaavidt og i den utstrekning den gjennemsnittlige kostpris av dets beholdninger blev redusert gjennem en senere import til lavere priser, eller forsaavidt dets distribusjonsomkostninger blev mindre eller bidraget til merfraktkonto blev nedsatt. Alene i disse tilfelle er, hevder citantskapet, nettoprisen undergitt regulering av prismyndighetene og disse vil i tilfelle i henhold til de mellem partene førte forhandlinger plikte at ta hensyn til at citantskapet intet tap skulde lide ved de store beholdninger, som det i samraad med staten importerte. Innstevnte gjør derimot gjeldende, at nettoprisen efter som før overenskomstens oprettelse er undergitt regulering av prismyndighetene i henhold til prisreguleringsloven. - - -

Citantskapet har til støtte for sin paastand paaberopt flere skrivelser fr. statsraad Rye Holmboe. - - -

Jeg finner efter denne statsraad Rye Holmboes siste skrivelse ikke at kunne legge avgjørende vekt paa statsraadens skrivelser til citantskapets rettsfullmektig forsaavidt angaar spørsmaalet om, hvorvidt overenskomsten av 14 januar 1921 medførte nogen kontraktsmessig fastsettelse av netto prisen for de beholdninger, som gikk inn under overenskomsten. Jeg mener forøvrig at departementets nedenfor nevnte skrivelse til Prisdirektoratet av 19 januar og 20 april 1921 likesom statsraadens uttalelser under forhandlingene i stortinget den 7 juni 1921 viser, at statsraaden ikke kan ha delt citantskapets opfatning angaaende dette spørsmaal. - - -

Hvis meningen hadde vært ved overenskomsten av 14 januar 1921 at fastsette en kontraktsmessig bindende nettopris, som alene med den begrensning som paastaatt av citantskapet skulde kunne være gjenstand for regulering av prismyndighetene, hadde det naturlige vært, at der i overenskomsten var blitt inntatt en uttrykkelig bestemmelse herom, eller at dette ialfall hadde vært uttrykkelig sagt i stortingsmeddelelsen. Det har formodningen mot sig at statsmaktene skulde ha unddratt petroleumsselskapenes omsetning fra den almindelige prisregulering og derved stillet disse selskaper i en særstilling. Den omstendighet at departementet ved overenskomstens inngaaelse godtok selskapenes beregning av en nettopris paa 62 øre pr. kg., antas ikke at være avgjørende for at departementet konfraktsmessig forpliktet sig overfor selskapene til, at disse skulde kunne opretholde denne pris, uansett hvorledes prisene paa verdensmarkedet senere stillet sig. Heller ikke av overenskomstens bestemmelse om, at selskapene reducere utsalgsprisen til 70 øre pr. kg., antas der at kunne utledes noget med hensyn til spørsmaalet om, i hvilken utstrekning prisen senere skulde kunne være gjenstand for regulering og eventuell yderligere reduksjon. - - -

Overenskomsten av 14 januar 1921 blev av departementet meddelt

Side:781

Prisdirektoratet ved skrivelse av 19 januar 1921. I denne skrivelse anførte departementet: «Man forutsetter at direktoratet som hittil fører kontrollen med den pris, som selskapene til enhver tid kalkulerer, idet størrelsen av avgiften til «merfraktkontoen», som det vil sees avgjøres av nærværende departement. Dette vil ogsaa treffe foranstaltninger til revisjon av «merfraktkontoen». Hverken i denne skrivelse eller i den foran refererte skrivelse fra departementet til Prisdirektoratet av 20 april 1921, hvori departementet anmodet direktoratet om snarest mulig at ta prisansettelsen op til inngaaende revisjon nevner departementet noget om, at nettoprisen efter overenskomsten var kontraktsmessig fastsatt saaledes som selskapene paastaar og alene var gjenstand for en saadan begrenset regulering, som disse gjør gjeldende. Heller ikke blev der ifølge prisdirektørens skrivelse av 10 juni 1924 til innstevntes rettsfullmektig under de forhandlinger som førtes mellem departementet og direktoratet efter 20 april 1921, av statsraaden muntlig meddelt dette, at der var gitt selskapene tilsagn om at opretholde en nettopris av 62 øre pr. kg. for den gjenværende del av de beholdninger som de hadde importert i samraad med departementet. Jeg finner det ganske uantagelig, at departementet, om overenskomsten var saaledes at forstaa, at nettoprisen var kontraktsmessig fastsatt saaledes som av citantskapet paastaatt, ikke skulde ha gitt Prisdirektoratet beskjed herom. Prismyndighetenes adgang til at regulere selskapenes priser vilde om citantskapets paastand medførte riktighet, bli vesentlig mere begrenset enn ellers vilde være tilfellet. Forøvrig maa i denne forbindelse bemerkes, at hvis overenskomsten hadde til siktet at gi selskapene en rett til at opretholde en bestemt nettopris uten hensyn til et mulig senere prisfall paa verdensmarkedet, vilde dette ha innebaaret en prisregulering, som efter prisreguleringsloven ikke kunde iverksettes, uten at prismyndighetenes uttalelse var innhentet. Den midlertidige lov om prisregulering av 6 august 1920 bestemte §1 nr. 6 at forberedelsen av prisreguleringssaker hører under statens prisdirektorat, Som avgir innstilling i saken til vedkommende departement, forsaavidt avgjørelsesmyndigheten ikke er tillagt direktoratet. Viktigere saker bør, bestemte loven, paa forhaand forelegges for statens prisraad. De i medhold av loven utferdigede prisbestemmelser skulde innrykkes i Norsk Pristidende. Den omstendighet, at selskapene paa den tid, da overenskomsten blev inngaatt, ikke behøvet prismyndighetenes forhaands samtykke til sine prisansettelser, kunde ikke føre saa vidt at prismyndighetene var avskaaret adgangen til naarsomhelst at gripe inn overfor selskapenes priser med paabud om prisnedsettelse.

Det skal videre bemerkes, at statsraad Rye Holmboe under forhandlingene i stortinget den 7 juni 1921, hvor overenskomsten forelaa til behandling, intet anførte om, at staten i overenskomsten hadde gitt selskapene et kontraktsmessig bindende tilsagn om opretholdelse av den stipulerte nettopris i den utstrekning, som citantskapet paastaar. - - -

Ser man hen til den stilling selskapene selv har inntatt til overenskomsten før anlegget av denne process, finnes de ikke at ha gitt uttrykk for den opfatning, at overenskomsten tilsikret dem nogen kontraktsmessig rett til en bestemt nettopris som paastaatt. - - -

Jeg maa anta, at hadde citantskapet selv oprindelig vært av den opfatning at nettoprisen i overenskomsten var kontraktsmessig fastsatt, vilde det ikke ha undlatt i sin tid straks at paaberope dette.

Side:782

Efter det anførte finner jeg ikke, at citantskapet kan gis medhold i at nettoprisen er kontraktsmessig fastsatt i overenskomsten saaledes som av dette paastaatt.

Jeg antar heller ikke, at citantskapets paastand om at de under 27 juli 1921 fastsatte maksimalpriser ikke er bindende for citantskapet, kan tas tilfølge.

Det er av selskapene hevdet, at den nettopris av 62 øre pr. kg. som overenskomsten gikk ut fra, var snaut beregnet og i virkeligheten paa grunn av selskapenes innbetaling til merfraktkonto gav dem en mindre fortjeneste enn tidligere. Dette er benektet av innstevnte. Naar citantskapet har anført, at man i januar 1921 la hovedvekten paa at utfinne den minste pris, hvorefter de eldre beholdninger kunde utselges, herunder de kontraherte, men ikke ankomne laster, naar selskapene ikke skulde lide tap, men ha en minimal fortjeneste, kan jeg ikke finne det godtgjort, at hovedvekten ved inngaaelsen av overenskomsten av 14 januar 1921 blev lagt herpaa. Derimot er det riktig, hvad citantskapet hevder, at for den del av nettoprisen, som refererer sig til fraktfaktoren kr. 184, nemlig 18,4 øre pr. kg., skulde prisen ikke kunne reduceres, da fraktfaktoren skulde være urørlig (jfr. ekspedisjonschef Thorstensens P. M. av 22 august 1921 og statsraad Rye Holmboes skrivelse av 9 september 1921. Men at maksimalprisene av 27 juli 1921 støter an herimot, er ikke godtgjort. Prisdirektøren har i skrivelse av 25 oktober 1924 oplyst, at utsalgsprisen for fraktenes vedkommende ikke blev stipulert paa grunnlag av dagens frakter, som var 45 a 50 kroner, men paa fraktfaktor, som var nevnt i merfraktavtalen kr. 184 pr. tonn. Jeg finner ikke grunn til at gaa nærmere inn herpaa. Jeg skal alene citere hvad prisdirektøren i sin skrivelse av 10 juni 1924 anfører: - - - Disse faktiske oplysninger har citantskapet ikke gjendrevet.

Jeg antar efter det anførte at prismyndighetene ved fastsettelsen av maksimalprisene ikke har overskredet sin myndighet efter prisreguleringsloven. Bedømmelsen av, om disse maksimalpriser levnet selskapene en rimelig fortjeneste er et spørsmaal av skjønnsmessig art, som ikke antas at kunne prøves av domstolene.

At bestemmelsen i grunnlovens §105 ikke kan finne anvendelse i nærværende sak, antas ikke at være tvilsomt. Der foreligger ikke her nogen ekspropriasjon. Forøvrig henvises til Høiesteretts votering den 8 oktober 1924 i sak: Cementfabrik Norge Ce-No Portland Cement A/S mot Provianteringsdepartementet (Rt-1924-949). - - - F. Jebe.

Jeg er, skjønt under tvil, kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

De foreliggende uttalelser fra forhenværende statsraad Rye Holmboe viser efter min mening, at det var en bestemt forutsetning fra hans side, da overenskomsten av 14 januar blev oprettet, at selskapene som hittil overensstemmende med Provianteringsdepartementets bstemmelse av 23 juli 1920 skulde ha anledning til at basere sine priser paa gjennemsnittskostende av de tilstedeværende beholdninger (med tillegg av rimelig fortjeneste). Efter min mening har denne forutsetning faatt positivt uttrykk i følgende bestemmelse i overenskomsten: «Selskapene reducerer petroleumsprisen til 70 øre pr. kg. over det hele land og gjør denne pris gjeldende fra 17 januar 1921.» Denne bestemmelse etablerer utvilsomt en plikt for selskapet til fra nevnte dato at holde en «nettopris» av 62 øre, hvortil kommer merfrakttillegget, der inntil videre var satt til 8 øre, saaledes at utsalgsprisen blev 70 øre. Overensstemmende med Rye Holmboes skrivelse av 26 juni 1923

Side:783

maa jeg anta, at kalkulasjonen 62 øre dermed ogsaa var at betrakte som godkjent av departementet, dog saaledes at utsalgsprisen var gjenstand for forholdsvis forandring, hvis selskapene mens merfraktoverenskomsten ennu stod ved makt gjorde nye innkjøp til en annen pris eller andre prisfaktorer forandredes. Denne forstaaelse av avtalen stemmer med Provianteringsdepartementets uttalelse i St. med. nr. 5 angaaende merfraktoverenskomsten, hvori det heter: «Som det vil sees har selskapene paa grunnlag av en markedsfrakt beregnet efter nugjeldende frakter, videre paa grunnlag av oljens markedspris og øvrige kalkulasjonsfaktorer beregnet en pris av 62 øre pr. kg., som tillagt avgiften til «merfraktkontoen» (for tiden 8 øre pr. kg.) gir en samlet utsalgspris av 70 øre pr. kg. petroleum. Prisdirektoratet fører i henhold til prisforskriftene kontrollen med den pris som selskapet til enhver tid kalkulerer, idet størrelsen av avgiften til «merfraktkontoen» avgjøres av nærværende departement. Prisen maa senere selvsagt være gjenstand for forandring, dersom de for prisen bestemmende faktorer, saaledes kurser og frakter, forandrer sig.» Heller ikke hvad der forøvrig foreligger av uttalelser eller skrivelser fra Rye Holmboe strider mot at det har vært en forutsetning at selskapene skulde ha adgang til fremdeles at basere sine priser paa beholdningenes gjennemsnittskostende. Til i saa henseende at gjøre nogen begrensning til mulig merimport kan jeg ikke se nogen hjemmel.

Da prisbestemmelsen 62 øre i overenskomsten kun er innkommet som en sidebestemmelse og prisansettelsen maa antas at inneholde en nedsettelse av selskapenes tidligere avanse, finner jeg det fullt forklarlig at prisen ikke blev forelagt prisdirektoratet eller prisraadet. Jeg finner det fullt klart at overenskomsten ikke av den grunn i nogen henseende blev uforbindende. I denne forbindelse finner jeg forøvrig at burde peke paa, at bestemmelsen av 23 juli 1920 om at prisen skulde baseres paa de tilstedeværende beholdningers gjennemsnittskostende blev truffen efter innstilling av prisraadet.

I henhold til det anførte antar jeg at selskapene bør tilkjennes erstatning fordi de fra 1 august 1921 ved fastsettelse av maksimalpris for petroleum blev hindret i at basere sin utsalgspris paa beholdningenes selvkostende for de ved statens medvirkning befraktede laster. - - -

Anton Getz.

Jeg har funnet saken tvilsom, men slutter mig i det vesentlige og resultatet til førstvoterende. W. G. Winsnes.